"Skal vi snakke om noen egen pedagogikk, så må vi utnytte mer av den nye teknologien, de mulighetene til å skape et elektronisk læringsmiljø som gjør at denne formen for undervisning kan bli minst like effektiv som tradisjonelle former, enten det nå gjelder i klasserommet eller for fjernstudenter" (Haugen og Maribu, Praktisk innføring i åpne læringsformer, PIOL1)

Med utgangspunkt i ovenstående, vår egen bakgrunn og våre egne reaksjoner på PIOL1 ønsker vi å begrense emnet IKT og læring til å omhandle denne problemstillingen: Hvilke elektroniske læringsmiljø gir grunnlag for mest effektiv læring for hvilke studentgrupper. I hvilken grad skal teknologien tas i bruk? I denne sammenhengen må det være viktig å vurdere studentenes forutsetninger for å benytte teknologien - hvor høy eller lav er terskelen? Og er det forskjeller i forutsetningene mellom en heltids- og en deltidsstudent? Er det forskjell på om studentgruppen er jentedominert eller guttedominert? (jfr. deltakersammensetningen på PIOL1: 21 gutter og 7 jenter) Ung eller "gammel"? Vi begrenser problemstillingen ytterligere ved å knytte den til våre aktuelle prosjekter.

Bruk av IKT i læringssamarbeidet i Kunsthistorie grunnfag som fjernundervisning.

Øyensynlig vil et hvilket som helst undervisningsprosjekt innebære én del som baserer seg på instruksjonistisk tenkning og (i beste fall) én del som baserer seg på konstruktivistisk tenkning. Det siste er, slik jeg oppfatter det, den vanskeligste delen å få til å lykkes - og den vi nok er mest uvante med å håndtere. Hvilke hensyn må tas, sett fra et studentperspektiv?

Kunsthistorie grunnfag som fjernundervisning er delt i fire moduler hvorav de første to er ferdigutviklet mht undervisningsmaterialet (forelesninger, bildemateriale, analyseverktøy mm). Dette er materiale som er tilrettelagt ut fra en instruksjonistisk tenkning. Det er i tillegg tilrettelagt for en del samarbeidsverktøy som er integrert i nettsidene (studentene trenger ikke laste ned ytterligere programvare), også dette i hovedsak instruksjonistisk lagt opp, selv om det finnes elementer basert på en konstruktivistisk tilnærming til læring. Det er dette samarbeidsverktøyet som det på dette tidspunkt kan være mulig å justere, helst i en mer konstruktivistisk retning. I forhold til problemstillingen velger jeg derfor å se på denne delen av det elektroniske læringsmiljøet.

• En debattside som skal kunne romme seminarer og diskusjoner som er "modulovergripende" (ut fra en mulig framtidig situasjon der det befinner seg studenter på alle fire moduler samtidig - tilgang for alle)
• En diskusjonsside som er tilgjengelig kun for studenter på samme modul.
• Et grupperom der studentene kun kan skrive meldinger/innlegg til hverandre og svare på hverandres meldinger. Bare gruppens medlemmer har tilgang til gruppen.
• En pratekanal der alle kan prate samtidig eller gå i egen gruppekanal.
• En studentprofil der studentene kan legge ut personalia og annen informasjon om seg selv
• Gruppene har mulighet til å besvare et sett øvingsoppgaver via internett innen angitte frister. Svarene får kommentarer fra faglærer. Gruppene har kun tilgang til egne svar og kommentarer på egne svar fra veileder.
• Gruppesamarbeidet foregår via pratekanalen og grupperommet, via telefon, og utveksling av dokumenter/utkast til svar via e-post.

En nylig gjennomført evaluering viser at en god del studenter samarbeider bra i de enkelte gruppene. Andre grupper fungerer dårlig. En del studenter deltar ikke eller har bare deltatt i noen grad i gruppearbeidet.

Grupper som fungerer dårlig oppgir som årsak bl.a. at medstudentene i gruppen ikke deltar, eller ikke er "pålitelige" (de gjør ikke det de skal, gir ikke beskjed osv).

Studenter som ikke deltar eller deltar lite oppgir mangel på tid/anledning som hovedårsak (pga andre forpliktelser som jobb, familie, reisevirksomhet eller helsemessige grunner og derav mangel på overskudd), noen har ikke ønske om å samarbeide enten fordi de "lærer best alene" eller fordi det blir for mye tidsspille og for lite effektivt. En deltok ikke fordi hun ikke kunne noe om e-post.

Studenter som deltar i gruppearbeid antyder et behov for å kunne arbeide med samme dokument samtidig. Mange ønsker å ha tilgang til andre gruppers svar og kommentarer fra faglærer. Noen synes det er synd at diskusjon og debattforum nyttes lite.

Utfordringen for oss i tiden som gjenstår før utviklingsperioden må avsluttes, synes å ligge bl.a. i følgende:

1. å forbedre og/eller skape arenaer som kan få samarbeidet i gruppene til å fungere bedre
2. motivere de som ikke deltar eller deltar lite til å være med
3. legge (bedre) til rette for læringsutveksling mellom gruppene, mellom alle studentene, og mellom lærer og studenter

Alle er deltidsstudenter med en studiebelastning på 50 % av normert studietid. 9 av 10 er kvinner, de fleste i alderen 30-60 år. De fleste er i full jobb, mange er lærere, men de er også kunstnere el selvstendig næringsdrivende. De har familie - ektefelle, barn og foreldre - som må ivaretas. De er høyt motiverte og interesserte i faget. De har høye krav til effektivitet i studiet. Godt over halvparten er fortrolige med internett og annen vanlig programvare, men mange er usikre mht bruk av f.eks. e-post.

Hvilke krav må stilles til en elektronisk læringsarena som kunne forbedre læringsmiljøet og passe for denne studentgruppen?

Etter min oppfatning bør den være vel tilpasset studentens behov for effektiv tidsanvendelse og for raskt tilegnelse av ferdighet i å bruke selve verktøyet - teknologiterskelen må ikke være for høy, og den må oppfattes som nyttig i forhold til den enkelte students læringsprosjekt. Vil en gruppevareløsning som f. eks. TeamWave (TW) være en mulig løsning på en eller flere av utfordringene våre?

På dette tidspunkt tror jeg svaret er nei. Siden jeg passer rimelig godt inn i beskrivelsen av "kunsthistoriestudenten" ovenfor, våger jeg å bruke mine egne reaksjoner på TW som eksempel på mulige reaksjoner fra denne gruppen. For min egen del åpnet jeg programvaren med nysgjerrighet og forventning, men det gikk relativt kort tid før jeg lot jeg meg provosere og irritere. Instruksjonsnivået var for lavt, og det var for mange verktøy der som jeg ikke helt så hensikten med eller hvordan skulle brukes - en veritabel elektronisk "overkill". Og er det å måtte bruke tid på å sette seg inn i selve samarbeidsverktøyet effektivt i forhold til tiden man har til rådighet, totalt sett og i forhold til selve samarbeidsoppgaven? Hvorfor bruke en PostIt hvis jeg kan bruke telefonen? Som sådan var reaksjonen en nyttig erfaring dersom jeg - "deltidsstuderende jente i tidsnød" - skulle være representativ for "kunsthistoriestudenten". Kanskje kan det være et eksempel på det som G. Salomon hevder er et problem i forhold til de mulighetene som internett gir for en konstruktivistisk tilnærming? "The problem, though, is that it is too much of a good thing: Too many sources, too much information, too many communication links and too much excitement relative to the meager pedagogical rationale to justify the process of surfing this abundance for the purpose of learning" (Novel Constructivist Learning Environments and Novel Technologies, 1998).

Jeg vil ikke undervurdere jenters evne til å sette seg inn i IKT-ressurser. Det er imidlertid kjent at jenter er mindre "lekne" i forhold til teknologien og ønsker å se dens nytteverdi før de tar den i bruk. Det vil slik jeg ser derfor være klokt å ta hensyn til dette ved forbedring av det elektroniske læringsmiljø for kunsthistoriestudentene. En "minimal" løsning som eventuelt kan bygges ut etter behov og økt fortrolighet vil ut fra dette være bedre egnet enn en "overmøblert" løsning som kanskje tjener mot sin hensikt.

Gjennom det videre arbeidet med PIOL1 håper jeg å komme nærmere en mulig løsning på disse utfordringene.

Tilbake til hovedside