Emneoppgave Info100
Datalagringsdirektivet: gjennomføring og konsekvenser

Gjennomføring

DLD er som kjent ikke innført i Norge enda, og et av de store usikkerhetsmomentene er hvordan direktivet skal gjennomføres. Man har ikke blitt enige enda om hvem som skal ha ansvaret for lagringen og hvor dataene skal lagres. Det er også usikkert om man skal kreve at norske selskaper tar ansvar for lagringen. Man må også vurdere om man skal skreve at dataene lagres på servere innenfor Norge. Det er også knyttet usikkerhet rundt hvor lenge dataene skal være tilgjengelige før de slettes og alt fra 6 til 24 måneder har vært nevnt.

Politiet har muligheten til å hente ut informasjon om personer uten noen form for rettslig kjennelse hvis det er mistanke om alvorlig kriminalitet, og det vil være rimelig å tro at politiet gjerne ikke vil slette disse dataene etter de er hentet ut selv om det viste seg at personen som ble sjekket ikke har gjort noe ulovlig. Man kan stille seg spørsmål ved om dette er ønskelig, og mange ville nok følt at det var svært ubehagelig om de fikk vite at de har blitt overvåket på denne måten.

Man vil ha store mengder data som skal lagres og behandles på en sikker måte, og man sitter igjen med store kostnader som teleoperatører, staten og bredbåndleverandører må dekke. Det nøyaktige tallet er ikke kjent, men vil bli beregnet i løpet av slutten av 2011. (Dagsavisen, 2011). IKT-Norge har regnet ut at direktivet vil ha en prislapp på 250 millioner kroner, men dette er et svakt anslag ifølge dem selv. (Teknofil, 2008) Hvis det blir tjenestetilbyderne som må ta regningen sitter man igjen med resultatet at tjenestene vil bli dyrere. Uansett så er det befolkningen som til slutt må ta regningen uansett selv om staten betaler da det isåfall blir økt beskatning eller mindre penger til andre ting på statsbudsjettet. Man sitter også med paradokset at befolkningen må betale for sin egen overvåkning.

Det bør vurderes nøye hvor og hvordan man skal tillate at DLD-dataene kan lagres. Hvis dette legges ut på anbud på det europeiske markedet kan vi risikere at et selskap fra foreksempel et tidligere østblokk land får ansvaret for sikkerheten til dataene til den norske befolkningen, og det vil ikke være urimelig å si at dette kan få katastrofale følger for det norske personvernet. Sverigedemokratarna støtter direktivet, men ønsker å endre direktivet slik at opplysningene bare kan lagres innenfor Sverige. (Verdens gang, 2011).

Regjeringens forslag om lagringstid er i dag på 12 måneder. Dette er det samme som er gjeldende i Danmark og Finland i dag. Det legges til grunn at det har vist seg at så lang lagringstid har vært nødvendig i for eksempel drapssaker der data fra såpass lang tid tilbake har vært med på å hjelpe politiet å oppklare forholdet. (regjeringen.no, 2010) Man kan stille seg spørsmål ved om det er hensiktsmessig å lagre infoen til hele Norges befolkning så lenge for å kanskje kunne oppklare en og annen sak. På den annen side kan man si at siden dataene allikevel lagres så vil kostnaden å lagre de lenger ikke være så høy, og at man derfor kan lagre de kanskje enda lenger. Man vil her ha et dilemma og det kan være en fare for at lagringstiden senere blir utvidet enda mer i etterpåklokskapens navn.