Emneoppgave Info100
Datalagringsdirektivet: gjennomføring og konsekvenser

Konklusjon og avslutning

Vi har da vært gjennom alle de nevnte problemstillingene og drøftet disse. Vi har i de fleste problemstillingene stilt oss kritiske til DLD. Vi har først presentert problemstillingene for også gå gjennom mulige konsekvenser og reaksjoner av gjennomføring av DLD. Lagringen av informasjonen er veldig viktig. DLD er noe som kommer, og da er det viktig at det gjennomføres på riktig måte. Vi mener at det er mange problemer og smutthull ved sikkerheten til DLD. For å kunne lagre så mye informasjon om hver og en av oss er det ekstremt viktig at det er sikkert. Vi nevnte flere eksempler på hacking og hvor enkelt det kan vise seg å være. Når DLD kommer, må det stilles ekstreme krav til sikkerhet

Direktivet i Norge har en lagringstid på minimum 6 måneder. Dette er noe som kan være for lite i det siste. En kan si at når man først er i gang, så må man satse. Et vindu på 6 måneder er alt for lite i de fleste etterforskninger av større kriminelle saker. Ved for eksempel etterforskning av en terrorhandling eller av et pedofilt nettverk, er det mye informasjon som må gjennomgås. Det er også høyst tenkelig at denne informasjonen strekker seg langt tilbake i tid, mye lengre enn 6 måneder. Derfor mener vi at en lagringstid på i hvert fall over 12 måneder er et minimum. Vi har tidligere stilt oss kritiske til sikkerheten rundt direktivet. Da både med tanke på sikkerhet og personvern. Men om direktivet skal være til hjelp ved kriminalitet må det også ha den informasjonen man trenger.

Som nevnt menes det at direktivet kommer til å koste til sammen 250 millioner norske kroner. Det forventes også at det kommer til å koste mer. Man kan se det positive i direktivet; man vil trenge mye nytt utstyr og arbeidskraft. Det vil si at flere produsenter vil få mange bestillinger og dermed tjente godt på dette. Det vil ansettes arbeidstakere, noe som gjør at flere kommer i jobb. Men det slutter der. Som nevnt under sikkerheten til DLD, er det 236 aktører innenfor markedet. Disse vil alle være pålagt å lagre informasjonen. Mange av disse aktørene er heller små bedrifter. For de å kjøpe inn alt dette utstyret, nytt areal og ny arbeidskraft kan være for mye for dem. Det er rett og slett snakk om et innkjøp de ikke har råd til. Og for de som skulle klare det må også de tjene inn igjen pengene. Man vil tenke seg at det kommer en form for støtte til aktørene fra staten, men uansett hvordan man ser på det, vil det være brukeren som betaler. Enten som skattebetaler eller bruker av telekommunikasjon.

Det kan menes DLD er et stort overgrep i privatlivet. Det diskuteres om DLD er i strid med grunnloven. Selv om dette var en av hovedargumentene imot DLD, ble det likevell vedtatt av stortinget. Å kunne fastslå hva som er riktig eller gal i dette tilfellet er så å si umulig. Lover for overvåkning på et slikt nivå er rett og slett ikke så veldig kjent i Norge. I senere tid, kanskje når direktivet er i igangsatt og fungerbart i Norge, kan man ta opp igjen denne diskusjonen i lys av hvordan direktivet fungerer.

Men man kan se på DLD på en annen måte også. Det er nevnt hvordan nyere telefoner fungerer med tanke på applikasjoner og posisjonstjenester. Disse vil absolutt være til hjelp. Om en person skulle være savnet eller lignende, er dette hjelpemiddel som kan redde liv. Om personen som er savnet har med seg en slik telefon, er muligheten mye større for å finne denne personen. Problemet med mange søk etter personer i dag kan være at området er for stort og for lite ressurser. Ved posisjonstjenester på mobiltelefoner vil man få oppgitt en mye mer nøyaktig posisjon på personen som er i dette eksempelet savnet. Dette er en problemstilling man ser lite til. Kanskje denne kan hjelpe manges syn på DLD?

Vi har stilt spørsmålet om det egentlig er nødvendig med DLD? Vil den ha så mye effekt på bekjempelse av kriminalitet i Norge? Som nevnt skal man kanskje ikke se så nøyaktig på bare Norge, men heller Norge som en del av resten av verden. Ved å innføre direktivet verden over, vil man kunne se for seg at det vil gi en effekt. Vi har nå nevnt mange argument imot direktivet og metoder for å hele tatt unngå å bli overvåket på nett selv om direktivet er opprettet. Men man må alltid starte en plass. En verden vil aldri være perfekt, det vil alltid være en løsning, men med en ny løsning, et nytt problem. For å virkelig kunne være sikker på effektiviteten av direktivet må det rett og slett “prøvekjøres”. Vi er uansett sikker på at det er bare et spørsmål om tid før teknologien utvikler seg slik at et slikt direktiv er et selvfølge. Overvåkning vil være et faktum en gang i framtiden.

I det store bildet av denne oppgaven kommer vi fram til at Norge ikke er klar for DLD. Det er for mange problem og spørsmål som ikke er kommet svar på enda. DLD er som nevnt ikke gjennomført enda, og det er mye som enda kan komme til å endre seg før det opprettes i løpet av 2012. Men slik som DLD er meningen å fungere i løpet av 2012 utafra dagens planer, anser vi det som for skjørt. Norge er ikke selv klar over hva som er vedtatt, vi er ikke klar over hva det vil si. Omfanget er for stort. Med en sannsynlig prislapp på 250 millioner, et uvisst antall arbeidstakere må ansettes, store lokaler til servere, og de som er det mest omdiskuterte i media, om direktivet rett og slett er et stort overgrep i privatlivet.

Norge er per dags dato ikke klar for et direktiv. Slik som direktivet er planlagt den dag i dag, er det for skjørt. Men vi velger å stille oss åpen mot nye planer og ideer for hvordan det skal gjennomføres. Ingen er for overvåkning, men aller er vell imot kriminalitet og terror, men hvordan kan disse kombineres?