Navigasjonstur

Geir Evensen

Søndag 12/9 1999 ble det i BAK arrangert en felles utflukt nordover. Tanken var å fly til Værnes og så videre via Østlandet tilbake til Bergen. Turen hadde vært omtalt tilstrekkelig i BAK-siden.

Jeg er jo temmelig "grønn" i klubben og har et rimelig blodferskt sertifikat, så noe slikt hadde jeg ikke vært med på før. Jeg hadde riktignok hatt meg en tur til østlandet for å hente mine barn og en tur rundt Sørlandet med div mellomlandinger. I tillegg har jeg hatt meg noen lange turer over våre tre større isbreer og diverse sightseeing turer som dekker området Florø i nord til Haugesund i syd og Dagali i øst. Alt sammen alene og for det meste i strålende vær.

Min erfaring hittil var at det å ta seg fram fra A til B med småfly nesten var som å kjøre trikk. Det var jo bare å se på terrenget og på kartet, så så man både hvor man var og hvor kurslinjen lå. En liten "fuskelapp" i form av en GPS, ment å ha i bakhånd hadde også vist seg god til å anslå vind og retning. Verre synes jeg det hadde vært det med radiorutiner og med innflygingen til nye flyplasser. Der hadde jeg også hatt nytte av GPS`en for å finne fram til meldepunkt i ukjente kontrollerte luftrom.

Jeg hadde altså klart nok erfart at det nok kunne lønne seg med litt mer erfaring før jeg la ut på noen lengre og mer krevende turer på egen hånd.

Dette var jo en ypperlig anledning å få med meg noe erfaring fra gamlegutta. Jeg meldte meg på og stilte på briefingen lørdagen.

Rune Midttun sto for briefingen. Den besto i et lite kurs i viktighet av kvalitetssikring i forbindelse med flyging generelt og hvilke relevans prinsippene hadde for nettopp vår tur. Så gikk han løs på oppgaven. Dette her skulle dreie seg om en NAV TUR. VOR, DME og NDB ble gjennomgått etter alle kunstens regler. Med på kjøpet fikk vi alle slags triks som man kunne nytte seg av, pluss diverse historier om hvordan han hadde brukt disse i forskjellige situasjoner. Det ble også tatt med gode historier om stakkarer som hadde bommet stygt. Eksempler på at det var lett å rote sammen "to and from" på VOR`en og greier. Jeg satt litt for meg selv og tenkte at noen av historiene var nok litt for tjukk. Noe så bort i natten gikk det jo ikke an å prestere. Akk, hvor feil det skulle vise seg at man kunne ta.

Parolen for vår tur var: Bruk alle radiohjelpemiddel som finnes. Spør om radiopeiling. Bruk kart og ellers alle feige triks i boken, men ikke GPS. GPS var å betrakte som fuskelapp, fy fy.

I mellomtiden vimset Cato omkring med et imponerende TV kamera og filmet på harde livet. Det var tydelig å se at her hadde man lagt opp til en virkelig stor tur.

Selve planleggingen av turen tok tid, enormt mye tid. Det viste seg at vi nå var kommet til den halvsosiale delen av briefingen. Her skulle det prates og fortelles gode historier. Det var ikke noe poeng i det hele tatt om det man hadde på hjertet hadde noe med det vi drev med å gjøre, her koste man seg i godt lag. Omsider var landemerker og waypoints for alle legene bestemt. Hjemmeleksen for alle ble å finne alternative flyplasser, kopiere innflygingskart, samt å finne radiofrekvensene som skulle benyttes langs ruten.

Værmeldingen for søndag var ikke helt god, så reserveopplegg ble en tur til Stavanger

Søndagen opprant med sterk vind, disig og dårlige værutsikter. I hvert fall for siste leg over fjellet fra Fagernes. Vi stilte noe mindre mannsterke enn lørdagen på grunn av dette.

En front var ventet inn til Flesland ca. kl.17.00. Det skulle kunne holde for en rask tur til Værnes og tilbake mente alle.

Fordelingen på de forskjellige flyene ble som følger:

LN-BAK: Rune Midttun, Atle Andersen og kone.
LN-BGZ: Jan Nessa, Cato Hannevig
LN-BGG: Tor Åge Tenold, Helge Henning Jacobsen, Knut Johan Mohn
LN-BGT: Henning Apelseth, Geir Evensen (undertegnede)

Jan Nessa var kommet fra Sørstokken i eget fly for å være med oss.

I samlet tropp toget vi innom metkontoret og Notam mens Rune mildt doserte om viktigheten av aldri å sløyfe dette, selv for små rutineturer. Cato filmet stadig. Tilbake i klubbhuset ble flight plan filet via telefon av Knuten, mens flyene ble slept ut, daglig ble foretatt og fueltankene fylt i henhold til vektberegninger.

Så var vi i gang, BGG`en, først med Tor Åge som fartøysjef, så BGT`en, med Henning som fartøysjef og meg selv i høyresetet for første gang i min fly karriere. Hennings sertifikat viste seg å være enda ferskere enn mitt, så her hadde vi et bra team med anledning til å måle oss med de mest erfarne. Dernest kom BAK`en med ekspedisjonsjefen Rune som fartøysjef. Til sist fulgte BGZ`en med Jan Nessa som fartøysjef og Cato som fotograf. Cato hadde planer om å filme alle flyene etter hvert som BGZ`en passerte dem oppover.

Været var ennå relativt brukbart, disig men med tidvis kraftig turbulens. Turen oppover gikk greit. Over radioen holdt vi god greie på hvor de andre flyene var når de skiftet frekvenser og meldte seg og rapporterte posisjoner. Flesland radar, Stavanger Control, Florø, Stavanger igjen og så Vigra. Da vi nærmet oss Vigra ble vi klarert inn via Runde, Godøy og Bjørnøy. Idet vi kom inn over Godøy, passerte BGZ`en og snart etter BAK`en til høyre for oss. Det viste seg at det ikke ble noen filming i retning oss fordi Cato ikke så oss. For oss "grønne" var det litt interessant å merke seg at noen av "gamleguttas" posisjonsrapporteringer tydet på at de nok var mer opptatt av utsikt eller småprat enn kartet.

Etter hvert ble vi klarert inn på finale 25 på Vigra. Ca. 10 knop krossvind på banen. Mer ideelle forhold for landing finnes jo, men vi kom da ned slik som alle de andre. Vi taxet til oppstilling og toget i samlet tropp inn på flyplasskafeen til kaffe og smågodt. Knuten hevet røsten og forlangte svele. Påsto han var kommet ens ærend fra Bergen for å få svele.

Praten gikk, og det viste seg at det var et riktig trivelig og sosialt miljø i BAK. Selvsagt var temaet fly og gode flyhistorier. Så fulgte litt godmodig mobbing av de stakkerne som ikke helt hadde skjønt hvor de var når posisjoner ble rapportert.

Så havnet vi alle på "met`en" igjen. Værutsiktene var ikke blitt noe bedre, og Værnes ble droppet. Nå gikk den planlagte ruten til Værnes i stedet rett forbi Kristiansund til Kværnberget. Alle var enige om at vi i hvert fall kunne fly dit før vi satt nesen sydover igjen. Kl. 17.00 var siste frist før fronten i Nordsjøen gjorde tilbaketuren til Bergen lite attraktiv.

Så bar det av gårde med samme fartøysjefer. Til å begynne med fløy vi en stund med BAK`en rett til venstre for oss. Riktig koselig var det. Henning, hadde som jeg, funnet fram til en navigasjonsmetode som gikk ut på at vi assisterte hverandre. Vi fulgte Runes råd til punkt og prikke og brukte radiofyr som om vi aldri skulle ha gjort annet. Jeg fant etter hvert ut at det ikke alltid var like lett å kjenne igjen øyer som terreng ved landkryssing og vi hadde en og annen diskusjon om dette under veis. Likevel gikk navigasjonen greit, svært greit. Vi merket oss, og ikke helt uten en viss skadefryd at det ikke gikk fullt like bra med alle "gamlegutta". Spesielt koste vi oss når Kværnberget fant grunn til å korrigere Runes posisjonsmelding.

Turbulensen og krossvinden var noe mindre, men så absolutt merkbar da vi landet på Kvernberget.

Under innflygingen så vi tidlig flyplassen rett foran oss. Den var helt tydelig. Etter hvert synes vi likevel at den virket noe underlig. Så viste det seg at det slett ikke var flyplassen, men en rekke boligblokker som lå på rekke og rad. Jeg lurer på hvor mange som har gått på den samme. Det skulle ikke undre meg om noen en eller annen gang under ugunstige forhold har prøvd å lande der. Kværnberget lå like over åsen til høyre.

Igjen kom alle ned helt programmessig. Det samme programmet som i Ålesund gjentok seg på kafeteriaen. Været var temmelig bra, og ingenting tydet på at noen tenkte noe særlig på at møkkaværet var på vei, så vi gav oss god tid.

Men vi kom oss etter hvert av gårde igjen. Vi i BGT`en først med meg som fartøysjef denne gangen. Så fulgte de andre i tur og orden. Vi kom ut via Hesteskjær og Kvitholmen fyr. Så var det rett på Bjørnsund NDB. Været ble etter hvert mer og mer disig. Fra tid til annen måtte vi gå lavere for å gå klar stadig lavere skyer. Vi passerte etter hvert fyret, og snart så vi Gossen flyplass til venstre for oss. Alt var bra, men vi måtte fortsette i ganske lav høyde på grunn av skydekkshøyden. Turbulensen ble verre igjen. Vigra klarerte oss gjennom CTR sonen via Fjørtoftneset og ut via Runde.

Så meldte BGG`en seg på radioen, (de lå et stykke lengre fremme enn oss) og rapporterte Fjørtoftneset. Det skulle de ikke ha gjort, for nå kunne Vigra twr fortelle at der var de ikke, men flere nautiske mil lengre nord. Vi kom litt utenfor øyrekken som Fjørtoftneset lå på og regnet at vi lå ørlite vest av tracket, men ikke helt riktig det heller. Neste forsøk kom fra BAK`en som også prøvde seg med en påstand om at han var over Fjørtoftneset. Det skulle ikke han heller ha gjort, for da gikk det ikke bedre med han enn med oss andre, klar beskjed fra Vigra om at han også var "miles away". Kan ikke annet enn å si at vi godtet oss lite grann over at de drevne karene ikke var noe bedre enn oss. Etter noen minutter hørte vi BGZ`en melde Fjørtoftneset. Vi ventet spent på å få høre dommen. Sekundene ble lange. Så brøt Vigra twr stillheten; "Ti poeng til dere, første man som har greid å melde riktig posisjon". Søren og, men noen måtte vel ha litt flaks til slutt. Tydelig at flygelederen var i godt humør, og heldigvis for det, for snart skulle det bli mer show.

BGG`en ba om 2000 fot, mens der vi befant oss fant vi det best å gå ned i 800 fot. Vi forsøkte nå å sette Svinøy på NDB`en. Men vi var for lavt og fikk den ikke inn. Da var det vi kom på den "geniale iden" å fly videre på track fra Bjørnsund NDB. Tracket vårt gikk rett over den og det var jo bare å passe på at nåla på ADF`en pekte rett ned. Tenkte vi. Akk ja.

Vi kunne ikke lenger se land noe sted og høyden varierte mellom 7 -og 800 ft. Vel så fikk vi bare holde NDB`en rett bak oss, så ville nok Runde dukke opp snart. Trodde jeg. På kartet hadde jeg plottet 5 min. distanser, og det skulle da ta akkurat 20 minutter til Runde bare vi holdt kursen fra NDB`en. (Vi trodde fremdeles at dette var ganske genialt). 20 minutter gikk, ingen Runde. Jeg spanderte på meg et ørlite blikk på "fuskelappen", bare så vidt det var. Jo, Vigra lå retning bak til venstre ca. kl. 7. Et blikk på kartet viste at det skulle stemme bra med antatt posisjon. Vi lot det gå enda et par minutter. Fremdeles intet tegn til Runde. Så hadde vi vel passert Runde da, vi var jo et stykke fra land og det var fullt mulig at vi ikke hadde sett land da vi passerte. Da skulle vel Runde ligge litt øst og bak oss. Vi fikk prøve å trekke litt i den retningen altså kurs omlag 90 grader. Som sagt så gjort. Men nå kom Vigra inn på radioen og kunne fortelle at vi visstnok hadde satt kurs rett til havs. Var vi kanskje på vei til Island. "Hæ ???". Hva i all verden kunne de vel mene med det? Nei, vi mente å være litt vest for track, men Vigra sa vi skulle svinge til høyre og styre 150 grader eller noe sånt, så ville vi være på rett kurs igjen. Jeg lurte på om Henning hadde satt på varmeapparatet, for det var langt i fra kaldt i flyet nå. Så var det å speide etter land på harde livet. Det var ikke helt enkelt å holde nær nøyaktig kurs, det var så turbulent at vi ikke fikk noe samsvar mellom gyro og kurs, det hoppet bra mye, men noe finavigering var neppe nødvendig for å finne land en eller annen plass mot øst. Jeg regnet med å se land i høyden etter et par minutter, men ingen land var i sikte. Etter en stund kunne flygelederen melde at for han så det ut som om vi fløy i ring. Under rekonstruksjonen etterpå viste det seg at omleggingen av kursen fra det punkt vi virkelig var gjorde at vi gjorde en løkke, men basert på min oppfatning av hva som foregikk, kunne ikke dette stemme. Den meldingen rystet meg rimelig mye.

I vår visdom fant vi det rett å korrigere gyroen omtrent da. Men med den turbulensen som rådet viste det seg å være lite lurt. Vi bommet godt på magnetkursen under avlesningen. Dermed var ikke gyroen noe særlig å lite på lengre.

Det var da BGZ`en tok affære og kalte opp Vigra med melding om at de ville snu og returnere for å lande på Vigra hvis flygelederen ville prøve å hjelpe oss inn også. Forslaget fra BGZ`en var at vi skulle lande på Vigra for så å fly samlet derfra. Dette var drøy kost for stoltheten, vi skulle nok klare å fortsette. Fremdeles hadde vi jo ikke prøvet andre radiofyr. Det var mye igjen å prøve før vi eventuelt kastet kortene. Dessuten hadde jeg jo "fuskelappen" og mente at vi skulle nok klare oss om vi brukte den. Dersom Henning hadde overtatt stikken, ville jeg jo fint kunnet bruke GPSen som ikke Henning kjente og funnet ut hvor vi var, men noen var bekymret på våre vegne og det måtte vi respektere.

Det var jo mer enn klart for alle som lyttet på frekvensen at vi ikke nettopp hadde peiling på hvor vi var akkurat da. Etter en stund kom Rune inn på radioen og meldte fra at de også kansellerte flightplanen og gikk inn for landing. BGG`en mente de var kommet så langt sør allerede at de ville fortsette til Flesland. Greit, tenkte vi så la oss gjøre som BGZ`en foreslår. Vigra kom inn med posisjoneringshjelp og gav oss navnet på øyene de mente vi skulle se foran oss. Men vi så ingen øyer. Vi prøvde forgjeves å følge de anvisninger Vigra ga oss for å orientere oss visuelt, men forgjeves. Vi fikk beskjed om å dreie litt mer sydlig og plutselig så vi skalken på noen øyer. Nedre del var skjult i disen. Etter hvert dukket flere skalker opp og Vigra gav oss navn på dem etter hvert som vi navigerte oss langs dem. Henning leste kart på harde livet mens jeg manøvrerte mellom skalkene. Men Henning fant ingen av disse øyene på kartet. "Ka hunen kunne nå det bety?" Så dukket det opp en skalk med mast og raderkuppel på. Jeg meldte dette til Vigra som nå kunne melde at vi var på 4 mil finale, rwy 25. Det stemte overhode ikke med mine beregninger, men vi fikk jo tro dem. Kan dere se rullebanen, ville de vite fra tårnet. Men vi så ikke noen rullebane, det var fint lite å se i disen. Da kan dere dreie litt til høyre, kom det fra flygelederen.

Og der, ja, nå kan vi se rullebanen. Alle lys var satt på full styrke langs rullebanen så denne gangen var vi ikke i tvil i det hele tatt. Cleared to land rwy 25 kom det fra twr. Resten var "piece of cake" Vi parkerte og snart kom de andre flyene rullende inn. I tur og orden.

Rune prøvde forgjeves å få meg til å tro at han aldri hadde vært bekymret på våre vegne. Klokken var ca. 16.30. En halv time til det dårlige været skulle komme, det som allerede var kommet.

Cato ringte til tårnet for å få bestilt tankbil, for her var det best å gjøre som Brathens, å fylle ekstra for hver ekstra linje på TAF`en. Da han brøt av med tårnet kunne han fortelle at BGG`en hadde snudd og var på veg inn for landing på Vigra den også.

Været var avgjort ikke gunstig. Hele gjengen med unntak av meg toget inn i terminal-bygningen. Jeg tok fram GPS`en min som kan huske 20 posisjoner de siste 200 minuttene. Den viste med all tydelighet hvor vi hadde vært. Jo, sannelig hadde vi flydd oss vekk. Vi hadde vært temmelig langt unna der vi trodde vi var. Gutta kom tilbake med en ny TAF i hånden. Vi diskuterte episoden litt, og det ble etter hvert klart at å fly med en NDB i ryggen var dårlig medisin. Den ville jo bare vise at NDB`en var bak oss til enhver tid uansett hvilken retning vi fløy. Der lå nok en av hovedårsakene til fadesen. Dernest skyldtes bommerten at jeg hadde vært litt for nonchalant og ikke fått med meg hva de øvrige instrumenter sa underveis. Hva var det nå Bjarne hamret inn tusen ganger om dette for kort tid siden sin tid?

Foruten en røff rekonstruksjon som tjente til å delvis gjennvinne min selvtillit, fikk jeg laget flight plan til Bergen.

Så var det slutt på å navigere etter radiofyr, for nå kom det frem et uttall av GPS`er. Med Rune i spissen ble det plottet leger, waypoints og track over en lav sko. Her skulle ikke noe overlates til tilfeldighetene lenger.

Rundt om kl. 17.30 om ettermiddagen var vi klare til avgang igjen. Været var avgjort ikke topp og TAF`en varslet om skyer under 1000 fot og tempo 5 km sikt. Likevel var det VFR forhold. Men vi regnet med at det var en rimelig sjanse for at vi ikke kom lengre enn til Florø. Fru Andersen valgte å ta ruteflyet hjem fordi hun ikke kunne risikere å strande i Florø. BGT`en og BGZ`en byttet besetning slik at Henning og Cato byttet plass og alle flyene kunne fortsette med et mer erfarent mannskap. Jeg synes det var en strålende ide.

Vi kom av gårde like før kl.18.00. BGZ`en først, så BGT`en og BAK`en og til sist BGG`en. Vinden hadde løyet litt på Vigra, og dessuten hadde den dreiet også, så nå var det rullebane 07 som var i bruk. Men sikten var langt i fra noe å skryte av og skydekket tvang oss ned i mellom 5 -og 600 fot hele vegen til Flesland. Til å begynne med var det råd å orientere seg da vi kunne se en og annen øy og et nes, men etter noen få litt bedre perioder ble det stadig tettere og mindre trivelig. Vi hadde også godt med motvind og ground speed var ikke noe særlig å skryte av. Det gikk likevel rimelig bra sydover forbi Stadlandet, men vi måtte stadig holde oss i ca. 500 fots høyde for å ha visuelle forhold. "Fuskelappen" i form av en GPS, var stort sett det eneste instrument vi baserte navigasjonen på. Under visuell flyging, var det smått med landemerker fordi vi ofte ikke så antydning til land. De få vi fikk øye på var stort sett ett og annet skjær på kurslinjen. Så forsvant de i disen igjen og et øyeblikk etter dukket det opp et nytt skjær som til forveksling var helt likt det forrige. Jeg merket meg en klar tendens mot å trekke østover mot land. Vi prøvde å få inn noen radiofyr under vegs, men på grunn av den lave høyden fikk vi ikke inn Florø før vi var praktisk talt på dørstokken. Etter hvert viste det seg at det gikk greiest dersom jeg helt droppet eksterne referanser og fløy utelukkende på instrument. Cato sto for navigasjon og utkikk og holdt rede på posisjon og kurs på GPS`en. Ja, det var jo den som rådet. Vi var jo inuet utstyrt med to GPS`er om bord, men Cato ville ikke bruke min, han hadde sin egen som han kjente best.

Etter hvert som vi nærmet oss Bergen forsøkte vi VOR`en på 155.55 MHz, men den kom bare inn nå og da på grunn av den lave høyden.

Plutselig dukket lysene på Sture opp til venstre for oss. Samtidig klarnet det opp en del. Vi fikk spesial VFR via Langøy og snart ble vi klarert inn for landing på runway 17. På veien inn hørte vi at Jan Nessa, som hadde fløyet BGZ`en hjem, fikk spesiell VFR til Sørstokken. De var altså framme i Bergen, men han hadde ennå en leg igjen før han var hjemme.

Klokken var nærmere 20.00 og det var begynt å skumre. Banelysene var på og jeg fikk erfare at det ikke var like lett å flare i riktig høyde under slike lysforhold, dunk, dunk. Men vi kom da ned på et vis.

Etter en tid kom LN-BAK rullende inn og siden kom BGG`en. Vi var fulltallig. Og Arne Johansen kom springende i møte med Golfen og ville selv taxe den inn fra fuelanlegget. Det var jo ikke sikkert Tor Åge klarte det.

Vi hadde håpet på bra vær, og med forberedelsene i forkant av turen var det litt fortvilende at vi ikke fikk full uttelling, …eller, vi fikk kanskje vel så det. For meg var det en svært bra tur. Bommerten nær Vigra var lærerik. Det var jo dessuten helt klart at flyturen sydover fra Vigra foregikk i marginalt vær. Da var ikke navigasjonen lengre som å kjøre trikk. Det var en nyttig erfaring å få med seg. Likevel gikk det etter måten greit når man bare delte på oppgavene. Det kostet oss ikke mer å ta oss fram nedover enn at vi hadde overskudd til å slå av en prat om løst og fast under veis, og i en periode da lysforholdene tillot det kunne ikke Cato fornekte seg. Fram kom kamera til filming av crewet i aksjon i cockpit.

Men det vet jeg, at dersom jeg skulle vært alene om flygingen og navigasjonen ville dette ha vært en svært så stressende opplevelse. Jeg er jo i den tro at det også da ville gått bra, men marginene ville nok vært syltynne.

Henning som fløy med BGZ`en nedover sa at også han syntes dette var en topp opplevelse å få med seg. Så om været rotet seg til, så aldri så galt at det ikke er godt for noe. Vi "grønnskollingene" fikk i hvert fall full uttelling for turen og når sant skal sies så tyder kommentarenen fra de som var med at i grunnen var det en helt ålreit tur, været til tross.

Jeg regner med at vi får flere turer framover. Det var svært trivelig, både som opplevelse og sosialt, men neste gang vil vi ha værgudene på vår side.

Geir Evensen, supplert av Cato