3.1.1 "Tekst" er et ord som i de fleste sammenhenger synes så selvinnlysende at det ikke trenger nærmere forklaring. Ordet hører til vår dagligspråklige grunnutrustning. Når det også betegner et av de mest sentrale begreper i vitenskaper hvis historie strekker seg et par tusen år tilbake i tid, kunne man kanskje forvente at man innen disse vitenskapene ville finne vel avgrensede definisjoner av begrepet.
3.1.2 Men slik er det ikke — "tekst" har i tekstvitenskapene [1] vært et udefinert uttrykk like opp til vår tid. Også blant representanter for disse vitenskapene har den vært brukt i sin dagligspråklige betydning. Gunter Martens sier det slik:
3.1.3 Nå er det riktignok regelen snarere enn unntaket at vitenskapelige kjernebegreper har sin opprinnelse i dagligspråket. Men deres bruk i vitenskapelig sammenheng vil ofte være underlagt regler som avviker fra dagligspråkets — disse reglene gis gjerne i form av eksplisitte definisjoner som angir generelle beskrivelser eller lister av nødvendige og/eller tilstrekkelige kjennetegn på det eller de fenomener som faller inn under begrepet. Slike definisjoner fremkommer gjerne som resultat av rasjonelle rekonstruksjoner [Johannessen 1983 s 24] av dagligspråkets begreper, dvs rekonstruksjoner som er basert på dagligspråkets begrep men som forsøker å gjøre uklare grenser klare, fjerne inkonsistens o.l. [3] Under enhver omstendighet er en slik rasjonell rekonstruksjon basert på dagligtalen, og forutsetter at vi har et noenlunde klart bilde av hvordan denne arter seg.
3.1.4 Det kan derfor være på sin plass å reflektere over hvordan vi kan gå frem for å klargjøre meningen til slike dagligdagse uttrykk som f.eks. "brød". Med forklaring av begreper mener vi ofte en type eksplisering, analyse eller avklaring av begrepets innhold i generelle termer. Men når begrepet er så elementært som dette, vil behov for forklaring gjerne tas som tegn på en mangel i elementære språkferdigheter - slik som når vi har å gjøre med barn, utlendinger, eller personer med språkvansker. En som ikke forstår betydningen av ordet "brød", vil neppe heller ha forutsetninger for å forstå en definisjon i mer generelle og abstrakte termer.
3.1.5 Derfor vil vi gjerne ty til konkrete eksempler og illustrasjoner i stedet. Vi kan f.eks. vise frem forskjellige typer brød, gjerne supplert med deres betegnelser ("kneip", "ankerstokk", "grovbrød"). Videre vil vi legge vekt på å få frem hva vi foretar oss med brød, kanskje først og fremst at vi spiser brød, men også at vi baker brød, skjærer brød, smører brødskiver osv. Vi vil også fremholde relevante sammenligningsobjekter, dvs. eksempler på slikt som ikke er brød, men som lett kan forveksles med brød ("kake", "terte"). Like viktig er det å gjøre oppmerksom på gråsonene, dvs hvilken type gjenstander som bare i visse sammenhenger vil regnes som brød, eller som det typisk vil herske tvil om (rundstykke, julebrød). Til denne fasen hører gjerne også å gjøre oppmerksom på avledninger ("brødmat", "å brødfø") billedlig bruk ("daglig brød") og generaliserende omskrivninger ("gudslån").
3.1.6 Martens har nok rett i at det til en viss grad forholder seg på lignende vis med tekst — alle vet hva en tekst er. Dersom behovet for en forklaring oppstår, vil vi derfor ty til lignende midler: Vi vil vise frem forskjellige konkrete eksempler på typer tekster og benevne dem ("bok", "blad", "avis"). Vi vil illustrere og forklare hvordan vi omgås tekster (lese, skrive, kjøpe, sette i hylle). Vi vil fremholde relevante sammenligningsobjekter, altså slikt som ikke må forveksles med tekst (bilder, videofilmer, veiskilt). Vi vil peke på gråsonene, dvs hvilken type objekter som bare i visse sammenhenger vil regnes som tekst, eller som det typisk vil herske tvil om (en handlelapp, dialogen i en film). Og vi vil gjøre oppmerksom på avledninger ("originaltekst", "å tekste"), billedlig bruk ("dagens tekst") og omskrivninger ("jeg skal lese ham teksten").
3.1.7 Allerede her kan vi få en mistanke om at termen "tekst" ikke er så uproblematisk likevel, altså at Martens også har rett i at likheten med ord som "brød" (bare) er tilsynelatende. [4] Mot mitt forslag til forklaring ovenfor vil nok mange innvende at bøker, blader og aviser aldeles ikke er prototypiske eksempler på tekster, men på slikt som inneholder tekster. Prototypiske eksempler er snarere romaner, skuespill og dikt — altså slikt som Sult, Peer Gynt og Terje Vigen. På lignende vis vil nok mange hevde at man riktignok kan lese og skrive tekster, men det man kjøper og setter i hyller er ikke tekster, men igjen bøker, blader og aviser. Videre vil enkelte stusse over (eller protestere mot) at bilder, videofilmer og veiskilt ikke skulle være tekster, eller mot at handlelapper og dialoger i filmer skulle befinne seg i gråsonen. (Men hvilken side av gråsonen de befinner seg på vil det også være uenighet om.)
3.1.8 Det er også verdt å merke seg at ett og samme objekt i forskjellige dagligdagse sammenhenger kan tenkes brukt både som eksempel på tekst og som eksempel på slikt som nettopp ikke er tekst. I en språklæringssituasjon er det f.eks. lett å tenke seg at en lærer peker avvekslende på en bok, en avis, en beskrevet tavle osv., og hver gang uttaler "dette er en tekst". Det er også lett å tenke seg situasjoner der læreren peker på de samme gjenstandene og uttaler "dette er ikke en tekst". [5]
3.1.9 Allerede i disse enkle overveielsene over dagligspråkets "tekst" støter vi dermed på det som kanskje er den største vanskeligheten med tekstbegrepet — dets tvetydige plass mellom det konkrete og det abstrakte, mellom det individuelle og det allmene.
3.1.10 At dagligspråkets tekstbegrep likevel virker så selvfølgelig kan kanskje skyldes at det er så utbredt, og at det har vært stabilt så lenge. Begrepet er utbredt ikke bare i den forstand at alle språklig kompetente mennesker normalt behersker det, men også i det at det er et kjernebegrep på mange hverdagslige livsområder (kirke og skole, litteratur, teater og sang), og i det at vi kan gjenfinne samme begrep uttrykt med samme ord i et stort antall forskjellige språk over meget lang tid.
3.1.11 Ordet "tekst" har sitt opphav i det latinske "texo", som betyr å veve. Hos Quintilianus finnes formen "textum" i litteraturvitenskapelig bruk med betydningen "tissue, texture, style" og "textus" i språkvitenskapelig bruk med betydningen " konstruktion, kombination, kontext." [Jonsson 1991 s 29] Det latinske "textus" bredte seg i senmiddelalderen [6] til alle de europeiske nasjonalspråkene, der det tok formen "text" og fikk den betydning det har beholdt helt til vår tid.
3.1.12 Dette er den betydningen Louis Hay finner dokumentert i Det franske akademis ordbok fra 1786: "en forfatters egne ord, i motsetning til noter, kommentarer og forklaringer. ... Den Hellige Skrifts tekst. Teksten, ren og formell. Restituere en tekst" [ Hay 1988 s 64 [7] ] Det påfallende er at Hay finner så å si ordrett samme forklaring i Larousses store franske ordbok både fra 1876 og 1964. Samme forklaring finnes også i den tyske Adelung-ordboken fra 1786, i Grimms store tyske ordbok fra 1891, og Brockhaus tyske ordbok fra 1973, samt Richardsons engelske ordbok fra 1837. [Hay 1988 s 64-66] Jonsson rapporterer at Söderwalls Ordbok öfver svenska medeltids-språket (band 2 1891-1900), i tillegg til et par tidlige svenske forekomster av "täxter" i Quintilians betydning, også dokumenterer tidlige kirkelige bruksmåter "med innebörden text i motsats til översettning, utläggning och kommentar - det motsvarar tydligen tyskt språkbruk under samma period. En profan tillämpning liknande vår nutida finns i tyskan belagd hos Opitz 1624." [Jonsson 1991 s 28-29.] [8] I Berulfsen og Gundersens norske fremmedordbok fra 1978 finner vi følgende under oppslagsordet "tekst": "et skrifts egentlige innhold, sammenhengende fremstilling (i mots. til noter, merknader osv.); et stykke av Bibelen som grunnlag for en preken; ordene til en sangkomposisjon; en slags stor boktrykkerstil." [Berulfsen & Gundersen s 292-293]
3.1.13 Det legges altså vekt på at en tekst er et genuint eller autentisk uttrykk (forfatterens egne ord, skriftens egentlige innhold). Teksten må ikke forveksles med kommentarer, noter, oversettelser og annet som ofte ledsager den. Det prototypiske eksemplet på en tekst er Den Hellige Skrift. De eneste endringene av betydning gjennom disse ordboksforklaringene er at det etterhvert ikke bare vises til Den Hellige Skrift som eksempel på tekst, men også til profane tekster som f.eks. Platons dialoger, at det noen steder vises til sangtekster, og at teksten etterhvert ikke bare avgrenses fra kommentar, note og forklaring, men også fra oversettelse. Disse endringene synes imidlertid mindre betydningsfulle, og kan lett tilskrives allmene historiske utviklingstrekk som henholdsvis renessansens interesse for klassiske (og dermed profane) tekster, noteskriftens utvikling og fremveksten av nasjonalspråklige skriftkulturer (og dermed behovet for oversettelse).
3.1.14 Disse ordboksforklaringene samsvarer åpenbart ikke helt og holdent med den dagligspråklige betydningen av tekst det ble vist til innledningsvis i dette kapitlet. Kanskje har ikke begrepet en så ensartet bruk som først antatt. Som vi snart skal se har termen blitt brukt i til dels radikalt avvikende betydninger i vitenskapelig sammenheng de siste tiårene — det kan tenkes at noen av disse nye bruksmåtene har påvirket dagligtalen [9]
3.1.15 En forklaring av et begrep kan enten ta sikte på å gi hjelp til å håndtere situasjoner der det er uklarhet eller uenighet om hvordan begrepet kommer til anvendelse, eller bidra til en dypere forståelse av det fenomen som faller inn under begrepet. Vanligvis antar man at språkbruksanalyse og realanalyse er to sider av samme sak, at de støtter opp om hverandre. Men med en for ensidig vekt på det første kan vi komme til å dvele over rene språkbruksspørsmål, altså ende i ren språkbruksbeskrivelse, uten dermed å oppnå bedre innsikt i det fenomen det gjelder. Med for sterk vekt på det siste kan vi lett bli dvelende ved "hva er"-spørsmål og havne i ontologisk og metafysisk spekulasjon. [10]
3.1.16 Det er en vanlig oppfatning at forklaringer bidrar til å gjøre noe mer forståelig, og at forklaring gjerne består i å avlede det som skal forklares fra noe mer generelt. [11] Dette forutsetter rimeligvis at det som forklares ikke på forhånd er fullt ut forstått, og at de mer generelle forhold som det avledes fra er bedre forstått. Dette er formodentlig grunnen til at dagligdagse begreper som "brød" (eller "tekst") sjelden er gjenstand for forklaring, og til at forsøk på å gjøre rede for dem i generelle termer så lett virker søkt. Wittgenstein insisterer på at vi i våre forsøk på å komme til klarhet over språkbruk ikke skal søke generelle redegjørelser for abstrakt mening, men heller konsentrere oss om avklaring av konkrete situasjoner der behovet for forklaring faktisk oppstår.
3.1.17 Dersom vi vender tilbake til vårt "brød"-eksempel gjelder det altså om å finne andre situasjoner enn språklæring der spørsmålet om hva et brød er faktisk oppstår. Og slike situasjoner kan vi lett tenke oss. Dersom myndighetene av helse- og sosialpolitiske eller andre grunner f.eks. skulle ønske å frita brød fra moms, vil man ganske snart se at der finnes bakervarer som det ikke er helt selvfølgelig om man vil karakterisere som brød eller ikke. I en slik situasjon vil det være ulike interesser forbundet med ulike definisjoner — bakerne vil f.eks. sannsynligvis være interessert i en atskillig videre definisjon enn helsemyndighetene. Antagelig vil alle parter være tjent med en definisjon som gjør det enkelt i konkrete tilfeller å avgjøre om noe er et brød eller ikke. Samtidig er det sannsynligvis grenser for hvor mye avvik man vil tolerere fra dagligspråklige betydninger av "brød", fra tradisjoner for bakerlaug og forbruksvaner etc. På bakgrunn av slike betraktninger, som springer ut av en konkret situasjon der det faktisk er et behov for en avklaring, vil man ha godt grunnlag for å komme frem til en definisjon av "brød" som er egnet for den foreliggende situasjonen. [12]
3.1.18 I forlengelse av dette eksemplet er det nærliggende å tenke seg lignende situasjoner der et konkret behov for forklaring av begrepet tekst oppstår. I vårt land har myndighetene som kjent ikke fritatt brød, men derimot nettopp tekst, i form av bøker og aviser, fra moms. At fritaket slik det er formulert bare gjelder bøker og aviser, og ikke tekst generelt, er sannsynligvis resultat av den type overveininger vi er inne på her. Dersom vi tenker oss at myndighetene i lys av den endrede mediesituasjonen ikke lenger ønsker å avgrense fritaket til bare å gjelde bøker og aviser, men tekst generelt, vil man måtte ta stilling til hvordan begrepets omfang nå skal avgrenses. Skal man regne med såkalte "lydbøker", digitale medier som CD-ROM (som godt kan inneholde tekst), osv? Mange av disse kan like gjerne inneholde levende bilder og musikk som skriftlig informasjon, oftest vil informasjonstypene være blandet slik de f.eks. er i dataspill, tekstede videofilmer osv. Dersom man ønsket å styrke tekstbaserte kommunikasjonsformer i kampen mot billedmediene, er det mulig at man ville avgrense tekst til bare å omfatte skriftlig eller verbal informasjon som ikke eller bare i ubetydelig grad er ledsaget av andre informasjonstyper.
3.1.19 Selv om disse eksemplene ikke er så helt uaktuelle, er de konstruert. I teoretisk debatt støter vi imidlertid av og til på atskillig mer fantasifulle eksempler — som f.eks spørsmålet om vi ville kalle det en tekst dersom det er tale om logaritmetabeller generert av en datamaskin og aldri lest av noe menneske,[Popper 1981 s 134ff] dersom en ape tilfeldigvis skulle taste inn Shakespeares Hamlet på en skrivemaskin,[Gracia 1996 s 1] eller dersom bølgene i sanden på en strand en gang skulle etterlate seg et mønster som tolket som skrift uttrykte et dikt. [Knapp & Michaels 1982] Selv om slike tankeeksperimenter kan være av en viss verdi, er det ingen grunn til å forbauses over at det tekstbegrepet vi opererer med kanskje ikke tillater oss å gi noe bestemt svar i slike situasjoner. Det betyr ikke at det er noe galt med vårt tekstbegrep om vi ikke vet hva vi skal si i slike situasjoner. Begrepet har simpelthen ingen anvendelse her. Ved å ta standpunkt til om eksemplet faller inn under begrepet eller ikke instituerer vi nye bruksmåter for begrepet.
3.2.1 Hva er tekst? Tolket på en bestemt måte er dette et filosofisk spørsmål av en viss type, nemlig et ontologisk spørsmål. Spørsmål om tekstens ontologi arter seg også som spørsmål av typen: Kan man, og i så fall, i hvilken forstand kan man si at tekster eksisterer? [13] Eksisterer de uavhengig av alt annet; eller er deres eksistens avhengig av noe (f.eks. av mennesker eller andre tenkende og følende vesener som kan skape og forstå dem), eller eksisterer de bare som aspekter ved noe annet (f.eks ved fysiske representasjoner). Hvis tekster har uavhengig eksistens, hvilken grunnkategori av objekter hører de til? Er de individer (partikularia) eller universalia? Er de f.eks. fysiske objekter, abstrakte størrelser eller mentale fenomener?
3.2.2 Vi har allerede sett at det dagligspråklige tekstbegrepet ser ut til å innta en problematisk stilling mellom det konkrete og det abstrakte, det individuelle og det allmene. Til problemer av denne typen finnes det tradisjonelt tre filosofiske grunnposisjoner: Nominalisme, realisme og mentalisme.
3.2.3 Det finnes da også eksempler både på nominalistiske, realistiske og mentalistiske oppfatninger av tekstbegrepet. Med en nominalistisk oppfatning menes her en oppfatning som går ut på at tekster ikke er selvstendig eksisterende størrelser, men fellesbetegnelser for klasser av objekter. Med en realistisk oppfatning menes en oppfatning som går ut på at tekster er abstrakte objekter som eksisterer uavhengig av de fysiske objektene de er nedfelt i. Med en mentalistisk oppfatning menes en oppfatning som går ut på at tekster er åndelige, mentale eller psykologiske størrelser som på en eller annen måte forårsakes eller foranlediges av møtet mellom et subjekt og visse typer fysiske objekter.
3.2.4 Nelson Goodman identifiserer tekster med " sequences of letters, spaces and punctuation marks." [Goodman 1976 s 115] Slike tegnsekvenser foreligger i form av individuelle fysiske manifestasjoner, og en tekst er rett og slett en klasse av slike fysiske objekter. Dette er en nominalistisk posisjon — tekster foreligger ikke som uavhengig eksisterende abstrakte objekter e.l. men ganske enkelt som samlinger av objekter. (Det er riktignok mulig å tolke Goodman dithen at han oppfatter de individuelle tegnsekvensene som abstrakte snarere enn konkrete objekter, men likevel vil en tekst ifølge Goodman være en samling av slike objekter, og ikke selv et objekt.)
3.2.5 Karl R. Popper, derimot, er realist. Tekster hører dermed til inventaret i det Popper kaller verden 3. Karakteristisk for slike objekter er at de hverken er av fysisk eller mental (individual-psykologisk) art. De er av språklig og kulturell art, men kommer til uttrykk i fysiske gjenstander, og har selvstendig eksistens uavhengig av fysiske eller mentale forhold. [Popper 1981 s 122] Popper har ikke spilt noen sentral rolle i tekstvitenskap eller filosofisk tekstteori. Han nevnes her først og fremst fordi hans "tekst-realisme " er så klar og utvetydig. Blant moderne tekstteoretikere er det vanskelig å finne like klare eksempler, men det kan være grunn til å hevde at strukturalister som Roman Jakobson og Claude Levi-Strauss var realister, for så vidt som de så tekstlige strukturer som abstrakte, men objektivt eksisterende gjenstander.
3.2.6 Wilhelm Dilthey kan sies å være representant for en mentalistisk oppfatning av tekster. Ifølge Dilthey er tekster uttrykk for sine forfatteres konkrete, spesifikke og individuelle bevissthetsinnhold. Tekstene skaper også konkret bevissthetsinnhold hos sine lesere, og kulturvitenskapenes oppgave er å gjenskape hos leseren det opprinnelige bevissthetsliv hos forfatteren som tekster er uttrykk for.[Johannessen 1985 s 160] Også ifølge E.D. Hirsch er målet med teksttolking rekonstruksjon av den opprinnelige forfatterintensjonen som uttrykkes i en tekst. [14]
3.2.7 Med utgangspunkt i Peer Gynt kan vi kanskje illustrere (eller karikere) ovenstående synspunkter på følgende måte: Ifølge Goodman består Peer Gynt rett og slett av alle og bare de konkrete fysiske gjenstander (bøker) som inneholder den bestemte sekvensen av ord vi gjenkjenner som eksemplarer av Peer Gynt. Ifølge Popper er Peer Gynt en abstrakt gjenstand som nedfeller seg i de fysiske objektene vi kjenner som trykte utgaver av Peer Gynt, men som eksisterer uavhengig av disse. Ifølge Dilthey er Peer Gynt en mental eller psykologisk størrelse som ble realisert første gang i Ibsens bevissthet da han skapte verket, og som på grunnlag av konkrete fysiske objekter (bøker) som uttrykker dette verket kan gjenskapes i tilnærmet opprinnelig form i dets leseres bevissthet.
3.2.8 Det er for øvrig ikke gitt at de tre ontologiske posisjonene skissert her nødvendigvis utelukker hverandre. Paul Riceour ser f.eks. ut til å kombinere det vi her har kalt realisme med en form for mentalisme. Ricoeur hevder at tekster både er abstrakte lingvistiske objekter og uttrykk for konkret historisk bevissthetsliv.[Ricoeur 1970a]
3.3.1 Hva vil det si å ha kunnskap om tekst? Er den kunnskapen vi har om tekst av samme slag som annen kunnskap, eller er det tale om en særskilt type kunnskap? Hvordan får eller skaffer vi oss slik kunnskap? Er den kunnskapen vi mener å ha om tekst sikker, eller består den bare av mer eller mindre vel funderte antagelser? Hvordan begrunnes kunnskap om tekst, og hvordan avgjøres stridsspørsmål? Er vår formentlige kunnskap om tekst objektiv, dvs. intersubjektivt gyldig og kontrollerbar, eller er det tale om blott og bar subjektiv formening? I så fall, hvordan skal vi da forstå beskrivende eller konstaterende utsagn om tekst? Er de f.eks. egentlig emotive utsagn, rapporter om vår egen sinnstilstand e.l.?
3.3.2 Mellom slike erkjennelsesteoretiske spørsmål og ontologiske spørsmål er det rimeligvis en nær sammenheng. For eksempel vil svar på spørsmålet om hvilken type kunnskap vi kan ha om tekster, opplagt avhenge av hvilken type objekter vi antar at tekster er. Dersom vi med Dilthey antar at en tekst er uttrykk for et historisk individs bevissthetsinnhold, vil vi f.eks. også anta at kunnskap om tekster er av samme type som kunnskap om andre mentale eller psykologiske fenomener. Dersom vi derimot med Popper eller Levi-Strauss antar at en tekst i bunn og grunn er en abstrakt, over-individuell størrelse, vil psykologiske betraktninger være irrelevante og kunnskap om tekst vil være en art kunnskap om abstrakte systemer, kanskje på linje med matematikk og logikk. (Sluttelig, hvis vi med Goodman antar at tekster er klasser av objekter som har bestemte tegnsekvenser til felles, er det ikke godt å si hva vår kunnskap om tekst egentlig består i — kanskje er den bare en innsikt i vår egne klassifiseringsprinsipper?) [15]
3.3.3 Prototypiske eksempler på erkjennelsesteoretiske posisjoner er rasjonalisme, empirisme, relativisme og pragmatisme. [16]
3.3.4 Med en rasjonalistisk oppfatning menes her en oppfatning som legger vekt på at tekster har visse universelle trekk som kan fastlegges uavhengig av kjennskapet til den enkelte, empirisk gitte tekst. Innsikt i slike trekk er ikke av empirisk art, men trekkene er bestemmende for hvilke former tekster faktisk kan anta. De utgjør altså et slags tekstens syntetisk-aprioriske prinsipper.
3.3.5 Med en empiristisk oppfatning menes en oppfatning som går ut på at all kunnskap om tekst er basert på kjennskap til konkrete, individuelle tekster. I den grad vi har kunnskap om universelle trekk ved tekster foreligger den i form enten av våre egne definisjoner eller av empiriske generaliseringer over faktisk foreliggende tekster. (Det finnes altså ikke noe tekstens syntetisk a priori.)
3.3.6 Med en relativistisk oppfatning menes en oppfatning som går ut på at det ikke finnes universelt gyldig kunnskap om tekster — all vår formentlige kunnskap om tekster er subjektiv i den forstand at den bare kan begrunnes relativt til et sett av antagelser som ikke selv kan begrunnes. Det finnes flere slike sett av antagelser, og det er ikke alltid mulig å begrunne at det ene er riktigere enn det andre.
3.3.7 Med en pragmatisk oppfatning menes en oppfatning som går ut på at kunnskap om tekster ikke kan gjøres uttømmende rede for ved verbale midler. Vår kunnskap om tekster er ikke bare påstandskunnskap, men et sammensatt hele av holdninger, handlemåter og reaksjonsmønstre som bare kan oppnås og bare kan vise seg gjennom konkret omgang med tekster. Pragmatismen skiller seg for øvrig fra alle de tre øvrige posisjonene ved at den oftest ikke opererer med en korrespondanseteori, men en konsensusteori om sannhet.
3.3.8 Strukturalister som f.eks. Roman Jakobson og Claude Levi-Strauss ser ut til å representere en rasjonalistisk posisjon. Alle tekster er grunnleggende sett organisert som hierarkier av binære opposisjoner. " Jakobsons strukturalisme kom etter hvert i stadig større grad til å konsentrere seg om invariante strukturer - det Levi-Strauss kalte åndens konstante lover." [Linneberg 1993 s 17 og Kittang 1993 s 99] At strukturene finnes er ikke et empirisk spørsmål — det er disse strukturene som gjør teksten mulig. Nøyaktig hvordan de manifesterer seg er et empirisk spørsmål for så vidt som det varierer fra tekst til tekst.
3.3.9 Monroe C. Beardsley er empirist:
3.3.10 Stanley Fish er relativist. Fish hevder at enhver form for kunnskap om tekster er relativ til leserfellesskap. Her ser vi for øvrig et tydelig eksempel på sammenhengen mellom erkjennelsesteori og ontologi — Fish stiller seg nemlig også tvilende til om tekster overhodet kan sies å eksistere uavhengig av at de blir lest.[ Skei 1993 s 142, Fish 1980 s 16 ]
3.3.11 Richard Shusterman er pragmatiker. Han legger vekt på at kunnskap om tekster ikke er å forstå som kunnskap om en art objekter, men derimot i analogi med en type ferdighet:
3.3.12 Til rasjonalistiske såvel som en del empiristiske oppfatninger hører gjerne en tendens til å prioritere kunnskap som oppnås ved immanent tekstanalyse — kunnskap om "utenforliggende" forhold som f.eks. de konkrete historiske omstendigheter omkring tekstens tilblivelse etc. er underordnet. Fra nykritikken er dette synspunktet kjent under betegnelsen tekstens autonomi. Ifølge relativister og pragmatikere, derimot, vil slike forhold oftest på helt avgjørende måte kunne være med og bestemme vår kunnskap om tekster.
3.3.13 Dette forsøket på å karakterisere noen hovedtyper erkjennelsesteoretiske posisjoner m.h.t. kunnskap om tekst lider av et par alvorlige svakheter. For det første er det — som allerede nevnt — grunn til å understreke at de omtalte representantene for de ulike retningene ikke snakker om kunnskap om samme type objekt. Siden de erkjennelsesteoretiske posisjonene er forbundet med ulike ontologiske standpunkter er det vanskelig å foreta noen direkte sammenligning mellom dem. For det andre har vi med denne klassifiseringen underforstått ett bestemt svar på et av de spørsmålene vi stilte innledningsvis i dette avsnittet — vi har nemlig forutsatt at kunnskap om tekst fruktbart kan behandles som kunnskap om en hvilken som helst annen type fenomen. Dersom vi griper tilbake til dagligtalen, vil vi imidlertid se at "det å ha kunnskap om" ikke er den erkjennelsesmessig mest relevante eller karakteristiske måte å forholde seg til tekster på.
3.3.14 Dersom det i en dagligspråklig sammenheng f.eks. sies om en person at "han vet en del om Peer Gynt ", kan utsagnet forstås dithen at det dreier seg om kunnskap om Peer Gynts tilblivelseshistorie, tekstens konkrete rolle i Henrik Ibsens livshistorie, de konkrete omstendighetene rundt dens trykking, publisering, distribusjon osv, dens kulturhistoriske referansebakgrunn, dens resepsjonshistorie (f.eks. angående ulike tradisjoner m.h.t. oppsetningers scenografi etc.) — alt dette er eksempler på hva vi i forskjellige sammenhenger vil kalle kunnskap "om" Peer Gynt. [17]
3.3.15 Det bemerkelsesverdige ved alle disse eksemplene er at de gjelder kunnskap som man ikke får ved å lese Peer Gynt. Det kunne derfor være fristende å si at den kunnskapen vi er interessert i når vi prøver å lokalisere spesifikt tekstlig kunnskap begrenser seg til slik kunnskap som man kan få ved å lese Peer Gynt.
3.3.16 Til den kunnskapen vi kan få ved å lese Peer Gynt hører kunnskapen om at verket består av 5 handlinger, at mor Aase har første replikk og at Solveig har siste replikk. Trass i at slik kunnskap kan være nyttig nok til sitt bruk, har den neppe noen sentral plass i hva vi i dagligtalen vanligvis vil karakterisere som kunnskap om Peer Gynt. Til samme type kunnskap hører jo også slikt som at verket består av et visst antallsetninger, at Ingrid har 26. replikk i 2. handling., at der er et visst forekomster av ordet "mann" osv. [18] Alle de eksemplene som her er nevnt angår "ytre" trekk ved teksten, det er tale om data som under visse forutsetninger fremskaffes mer pålitelig av maskiner enn av mennesker. Det vi derimot vil frem til når vi tenker på kunnskap om teksten, er primært slik kunnskap som har med Peer Gynts meningsinnhold å gjøre. Det er i kraft av deres mer direkte relevans for tekstens mening at de førstnevnte eksemplene tross alt fremstår som intuitivt mindre perifere enn de sistnevnte. [19]
3.3.17 Peer Gynt består av en lang rekke av språklige uttrykk som til sammen uttrykker dette meningsinnholdet. På den annen side består ikke kunnskap om Peer Gynt nødvendigvis i detaljkunnskap om hvert enkelt av disse språklige uttrykkene, — det er ikke utenatlæring vi er ute etter. Tvert om vil vi vel mene at det er mulig å lære en tekst utenat uten å ha særlig kunnskap om dens mening i det hele tatt. Det vi vanligvis tenker på som sentralt for kunnskap om Peer Gynts meningsinnhold er slikt som har med handlingen, konfliktene, intrigen og personene gjøre, det vi ofte kaller tekstens dypere meningsinnhold. Handlingen, konfliktene, intrigen og personene i Peer Gynt kan vi gjøre oss kjent med på ulike vis. Dette er kunnskap vi kan skaffe oss på andre måter enn gjennom lesning av den spesifikke teksten som utgjør Peer Gynt. Likevel, samtidig som vi altså avviser at det å kunne teksten utenat er noen nødvendig eller del av noe sett av tilstrekkelige betingelser for å ha genuin kunnskap om Peer Gynt, vil vi neppe akseptere at noen kan ha genuin kunnskap om Peer Gynt uten en gang å ha lest verket.
3.3.18 Det har så langt ikke vært mulig å peke på noen spesifikk del av den kunnskap som oppnås ved lesning av verket som er sentral for kunnskap om verket. Samtidig er lesning av verket viktig for kunnskap om verket. Det er da nærliggende å tro at man ved lesning av verket oppnår eller tilegner seg noe som ikke er kunnskap, men som likevel er sentralt for å kunne ha genuin kunnskap om verket. Kanskje kan vi kalle dette for en leseopplevelse.
3.3.19 Vi kan også merke oss at de eksemplene på kunnskap om Peer Gynt vi har sett på til nå alle har det til felles at de er en type faktakunnskap av Trivial Pursuit-kategorien, dvs. en slags fragmentert, leksikalsk kunnskap som i bestemte sammenhenger kan være ytterst verdifull, men som forblir fragmentarisk med mindre den underordnes et samlende perspektiv. Av samme grunn har vi underveis kommet til å skille mellom kunnskap generelt og genuin kunnskap. I dagligspråklige sammenhenger snakker vi vel så gjerne om å kjenne en tekst, om å huske, tolke, forstå eller å ha innsikt i den, som om å ha kunnskap om den. Det som vanligvis kalles forståelse av en tekst er f.eks. neppe reduserbart til kunnskap om en samling fakta.
3.3.20 Vi er nå omsider tilbake til det som var utgangspunktet for disse dagligspråklige betraktningene: Det å ha kunnskap, i betydningen påstandskunnskap, om tekst, er ikke den erkjennelsesmessig mest karakteristiske måte å forholde seg til tekster på. Den tradisjonelle inndelingen vi foretok i rasjonalisme, empirisme osv. innledningsvis i dette avsnittet vil derfor sannsynligvis være av begrenset verdi. Når det gjelder erkjennelsesteoretiske resonnement i forbindelse med tekst, kan begreper som innsikt, forståelse, tolkning o.l. vise seg å være vel så interessante som det tradisjonelle kunnskapsbegrepet.
3.4.1 Innledningsvis konsentrerte vi oss om behovet for forklaring av tekstbegrepet. Den type forklaring vi da tok sikte på var ikke forklaring av bestemte tekster eller grupper av tekster, men en begrepsanalyse, en analyse av begrepet tekst slik det brukes i forskjellige sammenhenger. I vitenskapsfilosofisk litteratur benyttes "forklaring" først og fremst som betegnelse på en mer eller mindre bestemt type vitenskapelig metode. Forstått på denne måten er det nettopp foreliggende tekster eller grupper av tekster som vil være gjenstand for forklaring.
3.4.2 Men hvilken rolle spiller egentlig vitenskapelig forklaring i vår faktiske omgang med tekst? Forklaring er vanligvis noe vi ber om når det er noe vi ikke forstår, ellers ikke. Om det vi tar for oss er en handlelapp, dagens avis eller Peer Gynt, leser og "forstår" vi vanligvis det meste av tekstens innhold, uten at det oppstår noe behov for forklaring — enn si vitenskapelig forklaring. Er det tale om tekst på et fremmed språk vil vi ikke søke etter en forklaring, men en oversettelse. Omhandler teksten et vanskelig emne innenfor et spesialisert fagområde vil vi søke faglig hjelp, men i slike tilfelle er det vel snarere emnet selv enn teksten vi ønsker å få oss forklart. Er det derimot tale om å forstå runeinnskrifter funnet på Bryggen i Bergen, sumeriske leirtavler eller papyri fra Herculaneum, er det sannsynlig at vi vil søke støtte i vitenskapelige forklaringer for å gjøre oss tekstene forståelige overhodet. Likeledes søker vi ofte hjelp i forklaringer av ymse slag for å skaffe oss en dypere eller videre forståelse av den teksten det gjelder. Mht. et verk som Peer Gynt kan det f.eks. være tale om å forstå det i lys av Henrik Ibsens liv, hans uttalte og antatte intensjoner med verket, dets forhold til samtidige kulturstrømninger, de mange referanser til bibelske og nasjonalromantiske tema, dets symbolikk osv.
3.4.3 Dette kan vi oppsummere som følger: De fleste tekster forstår vi uten videre, i alle fall i en elementær og dagligdags forstand. Forklaring søker vi vanligvis bare på det vi ikke forstår. Vitenskapelige forklaringer kan enten hjelpe oss til å forstå det vi ikke forstår umiddelbart, eller til en bedre forståelse av det vi allerede har en umiddelbar forståelse av.
3.4.4 Forklaring søker vi vanligvis bare på det unormale eller det vi ikke forstår. I så måte er det kanskje med tekstvitenskapene som med f.eks. legekunsten og psykologien, — begge virksomheter er motivert ut fra ønsket om å komme sykdom til livs. Men sykdommen, det avvikende, kan bare identifiseres som sådan på bakgrunn av kunnskap om hva som er normalt. I neste omgang blir så den normale kroppens eller sjelens tilstand og virkemåte av selvstendig interesse, og legevitenskapen og psykologien blir vitenskapene om kroppen og sjelen allment, og ikke bare om kroppslige og sjelelige sykdommer.
3.4.5 I store deler av den vitenskapsfilosofiske litteraturen siden Dilthey er forklaring og forståelse blitt stikkord for ulike og til dels uforenelige syn på vitenskapenes mål og metode. Ifølge en vanlig oppfatning har naturvitenskapene som mål å finne frem til forklaringer, mens humanvitenskapenes mål er å oppnå forståelse. Ifølge et annet, såkalt enhetsvitenskapelig, syn har både naturvitenskapene og humanvitenskapene forklaring som mål, og alle vitenskaper benytter grunnleggende sett samme forklaringsmetode.
3.4.6 Denne terminologien kan være både forvirrende og uheldig. For det første brukes "forståelse" snart om en målsetting, snart om en metode. For det andre virker det lite plausibelt i forhold til dagligtalen å bruke disse termene for å betegne motsetninger, slik at det f.eks. ofte hevdes at naturvitenskapene ikke har forståelse, men forklaring som mål. Som vi allerede har notert er en mer dagligdags oppfatning at selve poenget med en forklaring er at den skal lede til økt forståelse. Terminologisk ville det vært klarere om man kunne enes om at forståelse er målet for begge typer vitenskapelig virksomhet, og at en bestemt type forklaring er det middel som brukes til å etablere forståelse av naturvitenskapelige fenomener. Så kunne striden gå om denne type forklaring er egnet til å øke vår forståelse for humanvitenskapelige fenomener. [Kjørup 1996 s 159]
3.4.7 Når det sies at naturvitenskapene er forklarende vitenskaper, siktes det vanligvis til forklaringer som viser til allmenne lover, fortrinnsvis universelle kausallover. Å forklare noe er dermed å subsumere det under en allmen lov, å vise at det faller inn under loven. En slik forklaring tillater oss å avlede en beskrivelse av det som skal forklares deduktivt fra en situasjonsbeskrivelse og et generelt lovutsagn. Angivelige forklaringer som ikke lar seg rekonstruere i samsvar med et slikt deduktivt-nomologisk skjema er ikke vitenskapelige forklaringer.
3.4.8 Når det sies at humanvitenskapene ikke er forklarende men forstående vises vanligvis til to forhold: For det første pekes det på at humanvitenskapene ikke er nomotetiske, men idiografiske vitenskaper. For det andre pekes det på at årsaksforklaring ikke har noen plass i humanvitenskapene. Forståelse av humanvitenskapens studieobjekt etableres ikke ved årsaksforklaring, men ved tolkning. Tolkninger fremkommer ikke ved deduktiv avledning eller ved induktiv generalisering, men ved å forstå studieobjektet i lys av den historiske og kulturelle situasjonen det forekommer i, en situasjon hvis forståelse selv avhenger av forståelsen av de enkeltfenomener som utgjør den. Vi har å gjøre med den velkjente hermeneutiske sirkel, der helheten forstås i lys av delene og delene i lys av helheten i en i prinsippet uendelig prosess.
3.4.9 Et slikt syn på humanvitenskapenes natur begrunnes vanligvis med at humanvitenskapenes studieobjekt, nemlig menneskene og deres handlinger og ytringer, er radikalt forskjellig fra naturvitenskapenes. Det betyr selvfølgelig ikke at det hersker unison enighet om hvordan humanvitenskapenes studieobjekt skal karakteriseres, men at det er forskjellig fra naturvitenskapelige fenomener synes klart nok: humanvitenskapene studerer objekter som har mening og hensikt, som man kan snakke med og som man kan ha moralsk ansvar overfor. At naturvitenskapenes studieobjekt ikke har slike egenskaper synes klart nok.
3.4.10 Ifølge de logiske positivistene kunne bare slike utsagn gjøres til gjenstand for vitenskapelig behandling som kunne oversettes til utsagn i et teorinøytralt observasjonsspråk av ekstensjonal art, fortrinnsvis et fysikalistisk eller et fenomenalistisk språk. Utsagn som ikke tilfredsstilte dette kravet var enten formalvitenskapelige eller metafysiske. Kjell S. Johannessen ser f.eks. Beardsleys estetikk som et forsøk på å sikre estetikken et vitenskapelig fundament ved å tilbakeføre estetiske objekter til perseptuelle objekter. Johannessen argumenterer for at Beardsley ikke lykkes i sitt forehavende bl.a. fordi identifikasjonen av de relevante perseptuelle objektene forutsetter kunnskaper og ferdigheter hos betrakteren som ikke er av rent perseptuell art, men derimot av kontekstuell og fortolkende art.
3.4.11 Senere har vitenskapsfilosofer som Popper, Kuhn, Hansson og Toulmin argumentert for at heller ikke naturvitenskapenes observasjonsspråk er teorinøytralt, men derimot teoriimpregnert, fortolkende og kontekstuelt bestemt. Imidlertid står det fast at objektet som fortolkes i naturvitenskapene er av en annen art — det er ikke selv et meningsfylt objekt eller et fortolkende, handlende og intenderende subjekt slik som humanvitenskapenes. humanvitenskapenes objekt er meningsfylt, og mening blir ikke forståelig ved henvisning til allmene kausallover.
3.4.12 Hvilken forklaringstype er det så som er eller bør være den fremherskende i humanvitenskapene? Et vanlig svar er at humanvitenskapene er hermeneutiske vitenskaper. Andre, som Føllesdal og Walløe, har forsøkt å tilpasse hermeneutisk metode innenfor en enhetsvitenskapelig modell bygd på hypotetisk-deduktiv forklaring:
3.4.13 Ingemund Gullvåg skiller mellom seks typer forklaring: foruten den deduktivt-nomologiske, som han skiller fra den kausale, nevner han intensjonal, teleologisk, funksjonell og genetisk forklaring.[Gullvåg 1990 s 399-400] Gullvåg later til å mene at alle eller i det minste flere av forklaringstypene påtreffes i såvel naturvitenskap som humanvitenskap. Også Tore Nordenstam fremholder at humanvitenskapene kjennetegnes ved et mangfold av forklaringstyper, — han peker spesielt på tolkning, hensiktsforklaring og forskjellige former for kontekstuelle forklaringer —, og oppsummerer som følger:
3.4.14 I denne striden mellom forklaring og forståelse eller fortolkning kan Ricoeur igjen stå som et eksempel på en som kombinerer to tilsynelatende uforsonlige oppfatninger: Han hevder nemlig at tekster er gjenstand for både forklaring og fortolkning. Imidlertid benytter Ricoeur termen "forklaring" i en nokså uvanlig betydning. Å forklare en tekst består i å avdekke dens struktur, oppfattet som en abstrakt lingvistisk størrelse som refererer til et abstrakt univers befolket av tenkte objekter. Å fortolke teksten består i å sette den i forbindelse med faktisk foreliggende saksforhold, en forfatter, en leser osv. Fortolkning forutsetter følgelig forklaring. [Ricoeur 1970a]
3.4.15 Dette avsnittet innledet med å spørre hvilken rolle vitenskapelig forklaring spiller i vår faktiske omgang med tekst, og har endt opp med en diskusjon av forklaringens rolle i humanvitenskap. Bildet er ikke direkte oversiktlig, og det skal ikke her gjøres noe forsøk på å besvare det noe mer spesifikke spørsmålet om de ulike tekstvitenskapenes forklaringsmodell eller metode. Vi kan nøye oss med å konstatere at den metodiske monismens dager later til å være talte, og være forberedt på å finne forklarings- og forståelsesformer av ulike slag i våre videre undersøkelser.
3.4.16 I lys av diskusjonen ovenfor, er det kanskje ikke så overraskende at enkelte av tekstvitenskapenes representanter faktisk har påstått at det de driver med ikke er vitenskap, men håndverk, eller endog kunst. Om tekstkritikeren sier f.eks. Gaskell at han "...should not base his work on any predetermined rule or theory. ...every case is unique and must be approached with an open mind." [Gaskell 1978 s vii] "...whatever he does, the editor should base his decisions, not on rules, but on his bibliographical and critical judgement of the circumstances of each case." [Gaskell 1978 s 6] Luck sier: "Textual criticism is not an exact science: it is more like the art of playing a musical instrument..." [Sitert etter Haugen 1988 s 74] Tilsvarende utsagn vil man lett kunne finne fra andre av tekstvitenskapenes representanter i omtale av egen virksomhet. Selv om det estetiske momentet i naturvitenskap også fra tid til annen har vært fremhevet, og selv om man med Odd Einar Haugen kan være fristet til å avvise slike utsagn som irrelevante under henvisning til Poppers skille mellom oppdagelseskontekst og begrunnelseskontekst,[Haugen 1988 s 87- 88] er det kanskje grunn til å legge seg utsagn av denne typen på minnet.
3.5.1 Innenfor litteraturvitenskap, filosofi, medievitenskap, tekstlingvistikk og andre fag er det i løpet av de siste tiårene i visse sammenhenger blitt vanlig å omtale ikke bare skriftlige, men også muntlige overleveringer, sang, konversasjon, løst prat, kort sagt enhver verbal ytring, kort eller lang, talt, sunget eller skrevet, som tekst. [20] Videre er det ikke helt uvanlig at bare delvis verbale ytringsformer som film, TV og dataspill, eller endog fullstendig ikke-verbale ytringsformer som dans og arkitektur, betraktes i analogi med tekster eller faktisk som en type tekst. [21] Det finnes også eksempler på at perspektivet er blitt så utvidet at endog sosiale og biologiske systemer eller til og med rene naturfenomener betraktes som tekster — slik at "hele verden" i ytterste konsekvens blir å betrakte som en tekst. [22] Slike og lignende bruksmåter vil i det følgende betegnes som "det utvidede tekstbegrep." [23]
3.5.2 Som tidligere redegjort for (se 3.1) hadde det tradisjonelle tekstbegrepet en langt mer avgrenset betydning, det omfattet ikke engang alt skriftlig. Det er derfor et radikalt brudd med tradisjonell språkbruk vi her er vitne til. (Det er grunn til å anta at vi i noen tilfeller har å gjøre med en rent terminologisk forskyvning uten tilsvarende dramatikk på det begrepsmessige plan, — men det ser ikke alltid ut til å være tilfelle.) Påfallende er det også at bruddet skjer så brått og er av så ny dato. Det er naturligvis ikke råd å tidfeste det utvidede tekstbegrepets tilblivelse nøyaktig, men det ser ut til at det overhodet ikke har vært påtenkt før annen verdenskrig. Martens sporer de aller første kimer tilbake til 1945 innenfor det tyske språkområdet,[Martens 1984 s 403] mens Hay, som mener franskmennene var først ute, likevel tidfester begrepets unnfangelse til så sent som på 1960-tallet.[Hay 1988 s 66]
3.5.3 Hva er foranledningen, motivasjonen og begrunnelsen for en så drastisk utvidelse av tekstbegrepet? Siden den har skjedd parallelt og på flere fronter, delvis uavhengig og delvis i gjensidig påvirkning av hverandre, må det rimeligvis være tale om et mangfold av motivasjoner og begrunnelser. Nedenfor skal vi kort skissere noen av de forklaringene som har vært foreslått.
3.5.4 Martens peker på at tysk litteraturvitenskap etter annen verdenskrig hadde behov for å distansere seg fra de normer og vurderinger som ble assosiert med det overleverte begrepsapparatet. Ett av mange ledd i en slik distansering var det at man i stedet for å omtale sine studieobjekter med vurderende termer som "Dichtung" og "Dichter" gikk over til å omtale dem som h.h.v. "Text" og "Autor", som var mer verdinøytrale. I godt samsvar med et slikt "verdifritt" program var det også at man utvidet litteraturvitenskapens domene til ikke bare å omfatte høyverdig skjønnlitteratur, men også triviallitteratur, dokumentarlitteratur etc. Samtidig var det i litteraturvitenskapen en ambisjon om å utvide faget til " einer allgemeinen Textwissenschaft, die ... nicht auf den sprachlichen Bereich beschränkt bleibt und Medien wie Film und Fernsehen enzubeziehen sucht,..." [Martens 1984 s 404]
3.5.5 I et slikt fagpolitisk perspektiv er det ikke vanskelig å se at det kan finnes motiver for å gi termen "tekst" en utvidet betydning — først til å omfatte alt skriftlig, og dernest til også å omfatte ikke-skriftlige uttrykk. Som vi skal se er likevel denne utviklingen neppe å oppfatte bare som strategi — den har nok også vært ledsaget av teoretiske begrunnelser. Jonsson viser for svensk litteraturforsknings vedkommende til "den anglosaxiska nykritikens krav på att den litterära texten skall stå i centrum i forskning och undervisning" [Jonsson 1991 s 28] som en medvirkende årsak. Dette kan muligens være en medvirkende årsak til at ordet "tekst", som Jonsson sier, "har blivit långt mer frekvent i litteraturvetenskaplig jargong under efterkrigstiden". Men det kan knapt forklare utviklingen av det "utvidede" tekstbegrepet — nykritikkens tekstbegrep ligger svært nær det tradisjonelle. (Jonsson nevner også påvirkningen fra fransk strukturalisme og poststrukturalisme, som vi vil komme tilbake til nedenfor.)
3.5.6 Hay peker på den franske critique gènètique som et viktig element i utvidelsen av tekstbegrepet. Critique gènètique er en retning innenfor tekstkritikk som vokste frem i Paris på begynnelsen av 70-tallet, og som fremdeles er høyst levende. Konkret dreier det seg gjerne om studier som tar utgangspunkt i en samling manuskripter og forsøker å rekonstruere den sekvensen av skrivehandlinger som forfatteren må ha utført for å produsere det foreliggende materialet. Siktemålet er å rekonstruere et litterært verks tilblivelseshistorie. Denne typen studier er rimeligvis knyttet til meget bestemte oppfatninger av litteraturstudienes objekt og metode. I sin tilnærmingsmåte til grunnlagsmaterialet er de svært systematisk og empirisk orientert.
3.5.7 Manuskriptmateriale av den typen som står i sentrum for critique gènètique ble tidligere rett og slett ikke sett på som tekst. Hay utdyper dette:
3.5.8 Det kan for øvrig være interessant å merke seg at en viktig forutsetning for critique gènètique ifølge Klaus Hurlebusch ble lagt av Dilthey. I 1899 ga Dilthey en programmatisk forelesning under tittelen Archive für Literatur, der han argumenterte for at etterlatenskapene etter diktere og forfattere skulle betraktes som arkivmateriale og tas hånd om av staten. Slikt materiale var ifølge Dilthey verdifullt, ikke i seg selv, men indirekte, som del av et større materiale hvorfra forfatterens forståelse av verden kunne utledes. Det er verdt å merke seg at Dilthey ikke betraktet slikt arkivmateriale som grunnlag for utgivelse — tvert imot mente han slike samlinger ville redusere behovet for tekstutgivelser.[Hurlebusch 1988 s 101-102]
3.5.9 En viktig del av bakgrunnen for det utvidede tekstbegrepet er nok også den store innflytelsen som språkfilosofisk og språkvitenskapelig inspirert tankegods har hatt innenfor andre fagfelt i vårt århundre. I den angloamerikanske verden har den logiske empirismen, og senere den såkalte analytiske filosofien stått sterkt. Dette var tankeretninger hvis innflytelse gjorde seg gjeldende langt utenfor fagfilosofenes rekker.
3.5.10 Det er imidlertid de franske strukturalistene og deres etterfølgere på 60- og 70-tallet som formulerer både de tidligste og de mest ytterliggående versjonene av det utvidede tekstbegrep. Noe av bakgrunnen for dette er nok at strukturalistisk metode viste seg å finne anvendelse langt utenfor språkvitenskapens område. Saussure selv hadde lagt vekt på at lingvistikken bare var en del (riktignok den mest utviklede del) av den mer generelle vitenskapen om tegn eller symbolsystemer, semiologien:
3.5.11 Strukturalistiske analysemetoder fant fotfeste ikke bare innenfor humanistiske disipliner, som f.eks. litteraturvitenskap, men også i samfunnsvitenskapene. Innenfor psykologien formulerer Lacan en strukturalistisk versjon av psykoanalysen. I sosialantropologien gjør Claude Levi-Strauss allerede på 40-tallet [Levi-Strauss 1945] bruk av strukturalistisk metode i sin analyse av myter.
3.5.12 Levi-Strauss' og Lacans arbeid ble utgangspunkt for en større strukturalistisk og poststrukturalistisk strømning som startet i Paris på 60-tallet. Et av de tidlige bidragene i denne strømningen er Roland Barthes Èlements de sèmiologie fra 1964. Barthes hadde allerede tidligere foretatt strukturalistiske analyser av myter, inspirert av Levi-Strauss. Èlements innledet en hel serie av semiologiske analyser, for Barthes vedkommende f.eks. av klesmoter og reklamefotografi [25]
3.5.13 Mens strukturalismen er en analytisk metode som forutsetter at systematisk kunnskap er mulig, vender poststrukturalismen så å si strukturalismen mot seg selv — den benytter samme form for analyse, men hevder at systematisk kunnskap ikke er mulig.[Culler 1982 s 22] På slutten av 1960-tallet formulerer Julia Kristeva ideen om intertekstualitet: Enhver tekst får sin mening fra sin referanse til andre tekster — det er konteksten som konstituerer tekstens mening. Også tekstens referanse til utenforliggende forhold av ikke-tekstlig art er tekstlig formidlet, og dermed blir verden "utenfor" teksten dratt inn i det tekstlige felt den skaper. [26] Et annet gjennomgående trekk ved denne tankestrømningen er at forfatteren anonymiseres (eller rettere sagt, han "konstitueres" av teksten). I siste instans blir teksten også for leseren en form for selv-konstituering — leseren konstituerer seg som subjekt via teksten.
3.5.14 På bakgrunn av poststrukturalismen utviklet Jacques Derrida senere sin innflytelsesrike lære om dekonstruksjon. Dekonstruksjon er ikke først og fremst en språkvitenskapelig metode, men snarere et filosofisk prosjekt. I dette prosjektet ligger en kritikk av strukturalismen, men fremfor alt en grunnleggende sivilisasjons- og kulturkritikk. Derrida hevder at vestlig metafysikk er en form for nærværsmetafysikk. Høyest verdi tillegges det nærværende, derfor får talen høyere verdi enn skriften. Talen foreligger f.eks. samtidig med den mening som den uttrykker, mens skriften bare er en avledning fra talen. Dermed karakteriseres vestlig metafysikk av en form for fonosentrisme.
3.5.15 Motsatsen til dette er naturlig nok en vektlegging på det skriftlige som det primære, og den prototypiske teksten som noe skriftlig — en utvikling som unektelig synes i strid med strukturalismen og post-strukturalismens utvidede tekstbegrep. Det er for mange problemer i tolkningen av Derrida til at vi kan gjøre annet enn å nevne noen av dem her. For eksempel vil Derrida hevde at til grunn for tradisjonell metafysikks fonosentrisme ligger en form for logosentrisme som også han deler — rett og slett fordi det er en forutsetning man ikke kan unndra seg. I likhet med Kjørup kan man lett få en mistanke om at fonosentrisme like gjerne refererer til slikt som forkjærligheten for fonetiske, f.eks. alfabetiske, skriftsystemer. (Derridas poeng på dette punktet er da ikke stort annerledes enn lingvisten Roy Harris',[Harris 1986] som argumenterer for at alfabetiske skriftsystemer ikke er primære, hverken i genetisk eller logisk henseende.) Som Kjørup sier,[Kjørup 1996 s 366] er påstanden om at all språkbruk er skrift ikke særlig interessant, da den bare beror på en utvidelse av omfanget av "skrift" til all språkbruk.
3.5.16 Selv om strukturalismen med poststrukturalismen og dekonstruksjonismen så å si ser ut til å vendes mot seg selv, kan man på den mangfoldige bakgrunnen som her er skissert trygt si at språkvitenskapelige (i form av strukturalistiske) forklaringsmodeller i en lang periode har hatt stor gjennomslagskraft langt utenfor språkvitenskapenes område. Når semiotikkens eller lingvistikkens forklaringsmodeller ser ut til å ha forklaringskraft utenfor sitt opprinnelige domene, er det ikke urimelig at den tanke oppstår at de fenomenene som forklares derfor må være av samme art som språkvitenskapenes objekter, altså i en eller annen grunnleggende forstand "språklige". En vel så nærliggende konklusjon kunne jo være at de aktuelle metodene likevel ikke er spesifikt språkvitenskapelige, men det lar vi ligge.
3.6.1 Slik den vanligvis forstås på norsk, betyr termen bibliografi noe slikt som bokfortegnelse, og refererer til kataloger og andre typer oversikter over skriftlig materiale. Svedjedal peker på at den engelske termen bibliography ofte benyttes i en videre mening. I vitenskapelig sammenheng refererer termen mer generelt til studiet av bøker som fysiske objekter.[Svedjedal 1991 s 45]
3.6.2 Ifølge Svedjedal kan bibliografien, eller "bokvitenskapen", i denne utvidede betydning gjerne deles inn i tre hovedtyper:
3.6.3 Tekstkritikken har tradisjonelt arbeidet med tekster som har vært overlevert i flere ledd, oftest i manuskriptform. Tekstkritikeren går kritisk gjennom et antall avskrifter av en tekst med sikte på å identifisere dens opprinnelige form så godt som råd er. I dette arbeidet benyttes et arsenal av metoder (jfr kapitlet om tekstkritikk), de fleste av dem klart fortolkningsbaserte. Men det er karakteristisk for tekstkritikken at data om manuskriptenes fysiske beskaffenhet nesten alltid vil kunne være relevant. Kjemisk analyse, C12-analyse, røntgenfotografering, fotografering i infrarødt lys, mikroskop og annen apparatur tas i bruk der det blotte øye ikke strekker til. Tekstkritikken er således nært beslektet med den deskriptive bibliografien.
3.6.4 Men selv når tekster på denne måten studeres som fysiske objekter, er det ikke deres fysiske særtrekk som identifiserer studieobjektet som sådan. Også disse virksomhetenes tekstbegrep bestemmes som en innholdsstørrelse.
3.6.5 I tekstkritikken er det vanlig å skille mellom tekst og tekstvitne. De manuskriptene man arbeider med omtales som vitner, idet teksten selv betraktes som en bakenforliggende størrelse. Dette virker rimelig nok. To manuskripter kan ha forskjellige fysiske egenskaper, selv om de inneholder samme bokstav- og ordfølge. Er de tilstrekkelig like, vil man da kunne si at de er vitner om samme tekst. (Selv om de i nevnte henseende er identiske, kan forskjeller i manuskriptenes øvrige egenskaper gi kildekritisk relevant informasjon. Eksempler på dette har vi der to manuskripter av forskjellig alder inneholder samme bokstav- og ordfølge.) Tekstkritikeren Vinton A. Dearing har foreslått å benytte termen dokument istedet for vitne. [Haugen 1990 s 131] Mens tekst viser til en innholdsstørrelse, refererer dokument til dette innholdets fysiske representasjon (bok, manuskript).
3.6.6 Men her får tekstkritikeren et problem. Dersom to manuskripter regnes som vitner om to forskjellige tekster hvis de har forskjellig ordfølge, i hvilken forstand kan de da likevel betraktes som vitner om samme "urtekst"? Det ser ut til at man opererer med forskjellige identitetskriterier på de to nivåene.
3.6.7 I et forsøk på å rydde opp i dette har Dearing foreslått at man også skiller mellom tilstander av en og samme tekst. Til de forskjellige "vitnene" til en tekst kan det dermed sies å svare forskjellige teksttilstander. For begrepene tekst og teksttilstand benytter andre forfattere ofte h.h.v. betegnelsene verk og tekst.
3.7.1 I kulturhistoriske studier har det vist seg fruktbart å studere tekst som en form for teknologi. Dette perspektivet er sentralt i Walter J. Ongs arbeider, som har gitt navn til det feltet som på engelsk har fått navnet "orality and literacy". [27] Ong hevder at vi kan følge den generelle utviklingen av vår egen og andre kulturer fra det primært muntlige (før-skriftlige eller ikke- skriftlige) stadium (primary orality), gjennom det skriftlige stadium (som består av et kirografisk og et typografisk understadium), over i det vi ser konturene av i vår tid (en tidsalder som ofte kalles the late age of print), nemlig sekundær muntlighet (secondary orality). Innenfor hver av disse periodene finner vi gjennomgripende fellestrekk, og mellom dem like dyptgripende forskjeller, i mentalitet eller tenkemåte, sosial organisering, religion, kultur og vitenskap.
3.7.2 Disse forskjellene tilskrives fravær eller tilstedeværelse av skrift, eller forskjeller i type skriftteknologi. Også andre forfattere har lagt slike synspunkter til grunn for kulturhistoriske studier. Havelock har på lignende måte studert klassisk gresk kultur i forbindelse med sitt arbeid med Platon. Elisabeth Eisenstein publiserte i 1979 en kulturhistorisk studie av trykkepressens allmene kulturelle virkninger i Vest-Europa.
3.7.3 Foruten hos Ong, er tesen om at skrift er en type teknologi grunnleggende også hos forfattere som Jay David Bolter og Henrik Sinding-Larsen. [ Ong 1982 s 81-83, Ong 1986 s 30, Bolter 1991 s 33- 43, Sinding-Larsen 1988a og Sinding-Larsen 1988b ] Et slikt synspunkt synes også umiddelbart å være i godt samsvar med dagligtalen, i alle fall så lenge vi med teknologi tenker på relativt avanserte innretninger. Elektroniske tekstbehandlere, skrivemaskiner, rotasjonspressen, ja endog Gutenbergs trykkepresse vil nok de fleste medgi er en slags teknologiske innretninger. Men dersom talen er om slikt som blyant og papir, penn og blekk, vokstavle og griffel eller stein og meisel, vil mange av oss ha problemer med å anvende termen teknologi. Ong insisterer nokså hardnakket på at selv de aller enkleste former for skriveredskaper representerer en form for teknologi. Bolter er noe mindre dogmatisk på dette punktet. Han peker på at tidlige stadier av denne teknologien ofte ser ut til å ha lignet mer på kunst enn på teknologi i moderne forstand. Og her er vi ved et generelt poeng: Teknologi assosieres gjerne med industriell masseproduksjon eller tekniske innretninger som er så kompliserte at det normalt ikke ligger innenfor ett menneskes makt å overskue dem. Med en slik forståelse av teknologi er den håndverksmessige fremstilling av artefakter enkeltvis nettopp ikke å betrakte som teknologi.
3.7.4 Hovedpoenget, som alle de omtalte forfatterne vil ha frem, er imidlertid enkelt nok. For det første er det å beherske skrift ikke en medfødt eller naturlig ferdighet. Den må læres. For det andre forutsetter den produksjon av visse redskaper og kunstig fremstilte materialer, og dermed også et visst nivå av sosial organisering osv. Dette skulle i og for seg være relativt ukontroversielt — i alle fall så lenge vi ikke forutsetter at det av dette poenget følger at skrift er bestemmende for vår mentalitet eller tenkemåte, sosiale organisering, religion, kultur, vitenskap osv.
3.7.5 Det finnes også helt andre måter å utnytte forbindelsen mellom tekst og teknologi på. Her skal vi ta for oss et par eksempler — først det syn at tekster er maskiner, dernest det syn at moderne datateknologi innebærer endringer som er så fundamentale at de fører til helt nye typer tekst, eller endog at tekstens tid er forbi.
3.7.6 Et tidlig eksempel på bruk av analogier mellom maskiner og produksjon av språklige uttrykk — riktignok i satirisk hensikt — finnes i Jonathan Swifts beretning om Gullivers besøk ved akademiet i Lagado. [ Swift 1735, jfr Harris 1987 ] Mer eller mindre henkastede hentydninger til lignende oppfatninger finnes det naturlig nok flere av i litteratur fra vår egen, og den elektroniske tekstbehandlerens, tid — Ted Nelsons boktittel " Literary Machines " [Nelson 1990] er ett eksempel, Jerome J. McGanns referanse til "The book as a machine of knowledge" et annet. [McGann 1997]
3.7.7 Stort sett er det altså tale om sammenligninger og metaforer. Espen Aarseth, derimot, hevder at tekster er maskiner. Aarseth hevder — rimelig nok, i lys av alt det vi allerede har vært igjennom — at ulike tekstbegreper er legitime å benytte for ulike typer studier. Hans eget studium konsentrerer seg om det han kaller Cybertext, dvs. grovt sagt elektronisk hypertekst og forskjellige former for interaktive tekster og spill, men det ser ut til at han mener at samme perspektiv i alle fall i prinsippet er anvendelig for all tekst. "As the cyber prefix indicates, the text is seen as a machine — not metaphorically but as a mechanical device for the production and consumption of verbal signs." [Aarseth 1997] Elektronisk tekst må prosesseres. Den fremkommer bare i kraft av at en maskin, som styres av et menneske ("operator"), opererer på språklige tegn realisert i et medium. Samme treleddede perspektiv hevder Aarseth at vi kan legge på studiet av tekster generelt, og han ser dermed ut til å antyde at ikke bare elektroniske, men alle typer tekst er å oppfatte som maskiner.
3.7.8 Patric Conner er en (blant mange) representanter for det noe mer moderate syn at moderne datateknologi gir oss helt nye typer tekst. Conner utfordrer det tradisjonelle skillet mellom tre litterære grunnformer, poesi, prosa og drama. Hypertekst må ifølge Conner føyes til denne listen som en ny, fjerde grunnform: " ...hypertext is a primary form of literary discourse, like prose, poetry, and drama. " [Conner 1997]
3.7.9 Det er i dag blitt populært å forutsi bokens snarlige død. Man kan selvsagt lure på om denne spådommen vil komme til å lide samme skjebne som spådommen om det "papirløse kontor". På den annen side er det hevet over tvil at mange av de funksjoner som tradisjonelt har blitt ivaretatt av bøker og andre former for papirbasert informasjon i stadig større grad overtas av datamaskinelt formidlet tekst. I et perspektiv der det legges vekt på at tekster er teknologiske produkter, er det derfor ikke til å undres over at grunnleggende endringer i teknologi sees som en trussel mot tekster slik vi kjenner dem.
3.7.10 Bolter fremholder at den tradisjonelle boken er en lineær, hierarkisk, statisk og lukket størrelse. Hypertekst, derimot, er hverken lineær eller hierarkisk, den er dynamisk og åpen. [Bolter 1991 s 21-25] Lignende betraktninger har brakt teoretikere som Lanham og Landow til å hevde at hypertekst er en realisering av det dekonstruktivistiske tekstbegrepet, en dekonstruksjon av tekst som sådan.
3.8.1 Det denne gjennomgangen så langt har demonstrert, er vel først og fremst en ting: Tekstbegrepet er så mangslungent at det i en undersøkelse av vårt slag knapt kan ha særlig hensikt å basere seg på èn bestemt definisjon av det. Det er naturlig å tro at mange av de uklarhetene og stridighetene vi finner i tekstkoding skyldes uklarhet om hva man mener med tekst, eller strid om hva tekst egentlig er. Det repertoar av oppfatninger av tekstbegrepet som er redegjort for ovenfor kan derfor gi oss orienteringspunkter i det videre arbeidet med disse problemene.
3.8.2 I forsøk på å finne ut hva slags begrep "tekst" som er ute og går i forskjellige sammenhenger vil vi ha nytte av å undersøke hva som er kriteriene for å si at to tekster er identiske, eller at to dokumenter er uttrykk for samme tekst. Vi kan imidlertid neppe gjøre oss noen forhåpning om å finne identifikasjons- og reidentifikasjons-kriterier i form av stabile sett av nødvendige og tilstrekkelige kjennetegn e.l. — kriteriene vil veksle med konteksten for bruken av begrepet. Derimot bør vi legge vekt på å identifisere de kriteriene som er operative i hver enkelt kontekst, bl.a. for å se om de er konsistente, om de er forenlige med kriterier som er operative i andre kontekster, etc.
3.8.3 Tekster er ikke bare objekter for kontemplasjon, de er eller manifesterer seg i konkrete fysiske objekter og inngår i (er objekter for) samtale og samhandling mellom mennesker. Derfor er det fruktbart å spørre seg hvordan vi omgås tekster, dvs. hvilken type brukssammenhenger de inngår i, hva vi gjør med dem, hvordan vi snakker om dem osv. I mange av de sammenhengene vi treffer på kan det være fruktbart å spørre hva tekster må forutsettes å være for at de handlingene og utsagnene som inngår i disse sammenhengene skal ha et poeng.
3.8.4 Dette ser vi kanskje klarest dersom vi tenker oss et konkret eksempel. La oss tenke oss at det i en eller annen sammenheng hevdes at Per og Pål begge har lest samme tekst, f.eks. Prestens tale fra Peer Gynt. For å finne ut hva slags tekstbegrep som forutsettes i sammenhengen der dette hevdes, kan vi forsøke å finne ut om svarene på følgende spørsmål er "ja" eller "nei": Må Per og Pål ha lest fysisk (numerisk) samme bok? Må de ha lest eksemplarer fra samme opplag? Kan de ha lest forskjellige utgaver som bare skiller seg ad mht skriftstørrelse, linjedeling og sidedeling?. Kan de ha lest reviderte utgaver som bare skiller seg fra hverandre ved at noen trykkfeil er rettet? Hva om språkformen er modernisert eller normalisert?. Hva om forfatteren har foretatt visse endringer av innholdet — strøket noen avsnitt hist og lagt til noe pist? Vil vi si at Per og Pål har lest samme tekst selv om Per har lest den norske originalen og Pål en engelsk oversettelse?
3.8.5 Mht. det konvensjonelle tekstbegrepet slik det er nedfelt i dagligtalen kan vi konstatere at det er helt sentralt at en tekst er noe som har, eller er nedfelt i, fysisk form, som er skrevet av noen, og som kan leses av noen. Derfor er begreper som representasjon og interpretasjon, forfatter og leser, grunnbegreper innenfor tekstvitenskapene.
3.8.6 En lang rekke forfattere fremholder at problemer i tilknytning til tekstbegrepet er nært forbundet med humanioras mest sentrale grunnlagsproblemer. Kjørup sier f.eks. om tekstkritikken at den " peger lige ind mod kernen i den humanistiske videnskabelighed, " [Kjørup 1996 s 191] Taylor hevder at alle humanistiske vitenskapers studieobjekt er tekster eller tekst-lignende objekter, [Taylor 1971 s 3-4] og Ricoeur hevder lignende synspunkter. [Ricoeur 1971b s 157] Betraktet som midler til utveksling av informasjon er tekster vesentlige i alt vitenskapelig arbeid. Det har vært hevdet at hverken filosofi eller vitenskap ville være mulig uten tekst. [28]