ALTERNATIVE VERDENER

Tolkiens legendarium omtales noen ganger som en "alternativ verden", et tenkt univers. Faktisk er det vel snarere en tenkt pre-historie for vår egen verden. Men det kan tenkes andre alternative verdener innenfor det samme legendariet: Tolkien var ganske villig til å diskutere hva som kunne ha skjedd dersom dette eller hint hadde gått annerledes. Noen slike diskusjoner er inkorporert i selve historiene, mens andre finnes i mindre kjente kilder som ikke ble publisert før etter forfatterens død. Vi skal se på forskjellige eksempler.

Selv om Melkor skulle ha vunnet på alle fronter og lempet valaene ut av Arda, ville han ikke ha brukt seieren til noe konstruktivt. Tvert imot. Tolkien bemerket: "Morgoth hadde ingen 'plan', om da ikke det å ødelegge og redusere til intet en verden som han bare hadde del i, kan kalles en 'plan'." Det var utålelig for Melkor at de andre valaene også hadde vært med på å bygge opp verden. "Uten tvil ville Morgoth, om han hadde fått seieren, til sist ha ødelagt selv sine egne 'skapninger', så som orkene, når de hadde tjent hans eneste hensikt med dem: å tilintetgjøre alver og mennesker... Overlatt til seg selv kunne han bare ha rast videre til alt igjen var redusert til et formløst kaos. Og selv da ville han lidd nederlag, for [Arda] ville fortsatt ha 'eksistert', uavhengig av hans eget sinn, og vært en potensiell verden" (Morgoth's Ring s. 396, 397). Så til syvende og sist kunne Melkor egentlig aldri "vinne", selv om han hadde klart å beseire både alvene, menneskene og valaene.

Man kunne tro at han, som opphavet til all ondskap, også ville ha kunnet fjerne ondskapen igjen dersom han oppriktig hadde kommet på bedre tanker. Men Tolkien siterte Pengolodh som følger: "Noen mener at selv om det onde da ville vært mindre, kunne det ikke oppheves selv av en angrende Melkor; for kraft hadde gått ut fra ham og var ikke lenger under kontroll av hans vilje. Arda var skjendet i selve sitt vesen. Frøene som hånden sår, vil vokse og formere seg selv om hånden blir fjernet." (Vinyar Tengwar nr. 39 s. 32.)

Sauron så for seg at han ville måtte "komme tilbake i fornedrelse og kanhende dømmes av valaene til å vise sin gode vilje ved å tjene under dem i lang tid" (Silmarillion s. 289). Slik rullebladet hans så ut allerede den gangen, kunne han knapt gjøre regning med noe mindre. Men angeren hans gikk tydeligvis ikke så dypt, så da Eönwë ikke uten videre gav ham fullt amnesti, skjulte han seg i Midgard. Hadde han dratt tilbake med Eönwë, ville selvsagt Midgards historie deretter ha vært mer fredelig, skjønt også mer kjedelig.

Dette er en hel under-kategori av "hva om" spørsmål. Vi får ta for oss de fremste kandidatene (unntatt Sarumann, som ikke trenger noen nærmere diskusjon!) Men hovedpoenget er selvsagt det som ble fremholdt av Elrond under rådsmøtet: "Dersom en av De vise skulle overvinne Mordors hersker, ved hjelp av denne Ringen og sine egne kunster, da ville han selv sette seg på Saurons trone, og nok en Mørkets herre ville være over oss" (s. 263 i Tidens reviderte ettbindsutgave av Ringenes Herre). Tolkien nevnte nettopp Elrond som en av de få som muligens kunne ha overvunnet Sauron om han hadde tatt i bruk Ringen (The Letters of J.R.R. Tolkien, s. 330), men Elrond var tydeligvis immun mot denne fristelsen.

Gandalf som Ring-herre: Vi husker at vår alles kjære trollmann var redd for å ta Ringen: "Hadde jeg den makten i tillegg, ville min makt blitt for stor og fryktelig. Og over meg ville Ringen fått en enda større og dødeligere makt" (s. 71). Han hadde god grunn til å være redd. Vi kunne jo tro at det måtte tross alt være bedre om Gandalf tok Ringen enn at Sauron fikk den tilbake. Men Tolkien var ikke enig: "Gandalf som Ring-herre ville vært langt verre enn Sauron" (Letters s. 332) Han la til at selv om Gandalf fortsatt hadde vært vis og rettferdig, ville han ha blitt selvrettferdig. Med Gandalf som Ring-herre ville selve skillet mellom godt og ondt ha blitt uklart. Han ville fått det gode til å virke avskyelig, mente Tolkien. Med Sauron som Ring-herre var det i det aller minste ingen tvil om hvor grensen mellom godt og ondt gikk.

Aragorn som Ring-herre: I Minas Tirith fortalte Legolas at "jeg [så] på Aragorn, og jeg tenkte på hvor stor og forferdelig en herre han kunne blitt, med så sterk en vilje, dersom han selv hadde tatt Ringen og brukt den. Det er ikke for ingenting at Mordor frykter ham" (s. 834). Men Tolkien bemerket også at ingen dødelig, "ikke engang Aragorn", kunne ha mestret Ringen godt nok til å kunne beholde den hvis det kom til en direkte konfrontasjon med Sauron selv (Letters, s. 332). Om Aragorn virkelig hadde hatt Ringen da han ledet Gondors hær mot Svartporten, slik Sauron nok trodde at han hadde, da kunne aldri utfallet av slaget gitt stor grunn til jubel. Hvis man ikke har adresse Barad-dûr, vel å merke.

Galadriel som Ring-herskerinne: Vi får en antydning om hva Galadriel + Ringen kunne blitt til i det som hun sier når hun undergår fristelsen: "I stedet for Mørkets herre setter du en herskerinne. Og jeg blir ikke mørk, men skjønn og fryktelig som morgenen og natten. Fager som havet og solen og snøen på fjellene [egentlig the Mountain i entall og med stor M – dvs. Taniquetil?] Fryktelig som stormen og lynet! Sterkere enn jordens grunnvoller! Alle skal elske meg og fortvile!" (Side 354; filmskaperne ble så øre i hodet av alle disse natur-similene at de la til "forræderisk som havet" for egen regning!)

Galadriel som Ring-herskerinne så tydeligvis seg selv forstørret til den rene gudinne, og hun alluderer muligens til Taniquetil der selveste Varda holder til. Hun ville ikke bli "mørk" i samme forstand som Sauron, men hun ville oppnå en skjønnhet så overmenneskelig og fryktinngytende at selv om alle ville bli nødt til å elske henne, måtte deres kjærlighet til henne bli til fortvilelse. For hvordan skal man elske en gudinne like fryktelig som hun er vakker? Et øyeblikk så Frodo henne som "høyere enn noen kunne måle, skjønnere enn noen kunne tåle, forferdelig og ærefryktinngytende".

Tross denne skjønne skrekkvisjonen mente Sam at Galadriel nok "hadde sørga for at visse folk fikk svi for strekene sine". Hun svarte: "Slik hadde det begynt. Men akk! slik hadde det ikke endt. Vi snakker ikke mer om dette."

Her må vi imidlertid snakke mer om det:

Tolkien kommer inn på dette i Letters s. 332. Som Ring-hersker ville Galadriel eller Elrond "ha fortsatt den politikken Sauron nå hadde antatt: de ville ha bygd opp et imperium med mektige og absolutt underdanige generaler og hærer og krigsmaskiner, inntil de kunne utfordre Sauron og ødelegge ham med makt." Tolkien la til at de ikke tenkte på å utfordre Sauron "personlig", alene og uten hjelp, i noen slags duell der vinneren beholder Ringen.

"Man kan tenke seg situasjonen hvis, la oss si, Gandalf kom i en slik posisjon," skrev Tolkien (Letters s. 332). Han mente det ville være vanskelig å spå om utfallet. På den ene siden hørte Ringen rettelig Sauron til, men på den annen side ville den nye Ring-herren ha "overlegen styrke" fordi Sauron ikke faktisk hadde Ringen hos seg. Sauron var dessuten svekket fordi han hadde vært fordervet så lenge, og hadde brukt opp så mye av sin viljestyrke på å dominere andre. Dersom en nyfordervet Gandalf hadde vristet seieren til seg, "ville resultatet for Sauron vært som om Ringen var blitt ødelagt": den ville ha vært ødelagt fra hans perspektiv, siden han aldri kunne få den tilbake. Men egentlig ville jo Ringen og alt som var utrettet med den, ha bestått. "Den ville til sist vært herren," bemerket Tolkien dystert.

Denne muligheten diskuterer Tolkien allerede i forordet: "Når Sarumann ikke greide å få tak i Ringen, ville han i tidens forvirring og forræderier ha funnet i Mordor de leddene som manglet i hans egen forskning i overleveringene om Ringen, og før lang tid var gått, ville han smidd sin egen Store ring, som han kunne utfordre Midgards selvbestaltede hersker med" (s. 13). Så innen lenge ville vi sett Sarumann stå fram med en splitter ny Maktens Ring, kanskje i forbedret og oppgradert utgave sammenlignet med den Sauron laget. Ikke før hadde krigen mellom Sauron og Midgards nye hersker vært over, så ville Gandalf, Galadriel eller Elrond ha måttet ta seg av trusselen fra Sarumann. Nye Ring-kriger ville følge, og siden begge parter ville vært omtrent like onde, er det ikke store sjanser for noe lykkelig utfall. Det måtte i så fall være at begge Ringherrene viste seg å være så jevnsterke at de gjorde ende på hverandre!

Tolkien mente imidlertid at hobbitene ikke kunne overlevd en slik krig mellom forskjellige Ringherrer: "I den striden ville begge parter betraktet hobbitene med hat og forakt; de ville ikke overlevd lenge, selv som slaver."

Vi vender tilbake til historielinjer som ligger nærmere det etablerte universet.

Hvis Gollum ikke hadde forsøkt å servere Frodo til Hutula, men virkelig hadde forblitt tro mot den herren han hadde sverget troskap til, måtte nødvendigvis den videre ferden til Dommedags Berg ha forløpt ganske annerledes. Gollum ville også ha undergått en betydelig personlig utvikling, hvis han utviklet ekte kjærlighet til Frodo: Tolkien mente interessen ville samlet seg om Gollum og hans indre konflikter: "Selv om hans kjærlighet ville ha blitt styrket dag for dag, kunne den ikke ha vristet herredømmet fra Ringen. Jeg tror...Gollum ville ha forsøkt (kanskje ikke med bevisst hensikt) å tilfredsstille begge. Ikke lenge før slutten ville han uten tvil ha stjålet Ringen eller tatt den med makt (som han gjør i historien slik den er)." Men når han så hadde Ringen, mente Tolkien at han da ville "ha ofret seg selv for Frodo og frivillig kastet seg ned i den flammende avgrunnen. Jeg tror at en virkning av hans delvise helbredelse ved kjærlighet ville ha vært et klarere utsyn når han gjorde krav på Ringen. Han ville ha merket Saurons ondskap, og plutselig innsett at han ikke kunne bruke Ringen og ikke hadde styrke eller storhet nok til å kunne holde den fra Sauron: den eneste måten han kunne beholde den og skade Sauron ville være å ødelegge den og seg selv sammen – og i et glimt kunne han innsett at dette også ville være den største tjeneste noen kunne gjøre Frodo" (Letters, s. 330).

Vi kunne f.eks. anta at Sam ikke hadde klart å holde seg, men faktisk hadde drept Gollum da denne lå og krøp i støvet foran ham. Frodo ville like fullt ha oppdaget at han var ute av stand til å skille lag med Ringen. Tolkien mente at hvis Frodo hadde fått fred, ville han ha kommet til samme konklusjon som en eventuell trofast Gollum: "Også Frodo ville, om han ikke var blitt angrepet, sannsynligvis ha måttet velge samme utvei: kaste seg selv ned i avgrunnen med Ringen" (Letters s. 330). Ringens forlokkende kraft gjorde det umulig å bare kaste den fra seg, men det var tydeligvis fortsatt mulig å begå selvmord – hvis man bare fikk ha Ringen hos seg helt til slutt.

Da ville han, som Tolkien skrev, ha "mislykkes fullstendig" (Letters s. 330). Ringskrømtene ville ha kommet og fått ham vekk fra Juvet, og så var det bare å vente på Sauron selv. "En konfrontasjon mellom Frodo og Sauron ville snart ha funnet sted, dersom Ringen var intakt. Utfallet var uunngåelig. Frodo ville blitt fullstendig overvunnet: knust til støv, eller bevart i live som en forpint, lallende slave. Sauron ville ikke ha fryktet Ringen!" (Letters s. 332.)

Det later ikke til at Frodo kunne ha klart å ta makten over nazgûlene i den grad at han kunne vendt dem mot Sauron selv. Tolkien stilte spørsmålet om skrømtene ville vært immune mot Ringens makt dersom Frodo hadde gjort krav på den "som et befalingsredskap" (Letters s. 331). Svar: ikke helt, men det hadde ikke hjulpet Frodo så mye. Nazgûlene ville ikke ha glemt at deres ærend var å få Frodo vekk fra Juvet, så han ikke kunne ødelegge Ringen. Skrømtene ville nok ha opptrådt "underdanig" når de kom: "De ville ha hilst Frodo som 'herre'. Med fagre ord ville de ha fått ham til å forlate Sammath Naur – for eksempel for 'å se på sitt nye rike, og skue langt bortefra det maktsetet som han nå må gjøre krav på og bruke til sine egne formål'. Straks han var ute av kammeret, mens han ennå skuet langt vekk, ville en av dem ha ødelagt inngangen" (stadig Letters s. 331). Og så kunne Frodo bare drømme videre om makt og ære i akkurat så mange minutter som det tok Sauron å ta seg fram til Berget...

For å sitere Letters s. 331 nok en gang, så kom Tolkien her med en underlig bemerkning: "Straks [Frodo] mistet makten eller muligheten til å ødelegge Ringen, kunne det ikke være tvil om utfallet – hvis det ikke kom hjelp fra utsiden, noe det neppe var selv en fjern mulighet for." Man kan nok diskutere i det vide og det brede hva "hjelp fra utsiden" skal bety. Det er kanskje med hensikt at Tolkien uttrykker seg vagt. Det er i alle fall mulig å lese dette som en hentydning til en direkte inngripen fra enten valaene eller selveste Eru Ilúvatar.

Hvis det er dette Tolkien hentyder til, så var det altså ytterst usannsynlig at Maktene ville la seg direkte engasjere i konflikten. Valaene handlet diskret, med "trollmennene" (istari) som sine hemmelige agenter i Midgard; disse skulle oppildne til motstand mot Sauron. Men av de opprinnelige fem agentene hadde to forsvunnet langt inn i østen og ble aldri mer hørt fra, én hadde funnet ut at han heller ville være ornitolog, og én hadde like gjerne gått over på Saurons side. Bare Gandalf forble trofast mot sine oppdragsgivere i Det ytterste vest. Med en slik nedslående statistikk var det kanskje ikke å vente at valaene skulle la seg friste til å kjøre Vredens Krig i reprise. De trakk heller i trådene så deres ene trofaste agent og dennes oppnevnte under-agent Frodo kunne klare å beseire Sauron, dersom de tok vare på de mulighetene de fikk. At Frodo helt til sist ikke ville greie å ødelegge Ringen var bare å vente, men her fungerte Gollums svik som forsynets siste trumfkort. Som vi har sett, var det også alternative muligheter: en trofast Gollum kunne likevel ha tatt Ringen og hoppet frivillig ned i flammehavet, eller Frodo kunne selv ha valgt å kaste seg ned i Juvet med Ringen. Dersom Frodo (som forsynets utvalgte redskap, Gandalfs underagent og representant for Midgards frie folkeslag) likevel hadde sviktet totalt, så var folk i Midgard kanhende ikke verdt å bli reddet? Da kunne de bare ha det så godt under Saurons noe autoritære lederskap.

Vel, vel. Det er en genre innen science fiction som tar for seg "alternative verdener", f.eks. "Hitler vant krigen" (akkurat det temaet er en hel undergenre, faktisk...) Når copyrighten en gang dør sin velfortjente død, vil vi kanskje få se nye forfattere gå inn i Tolkiens verden og skrive alternative romaner omkring emner som "Sauron vant krigen", "Gollum forble trofast", "Gandalf lot seg friste til å bruke Ringen", og så videre.