Eksamen i RELV102, 5. desember 2008:

Hva er religionen sitt mål i jødedom, kristendom og islam? Sammenlign og diskuter likheter og ulikheter både mellom og innenfor de tre religionene.

[Det følgende er en lett redigert transkripsjon av Helge Fauskangers besvarelse, som fikk karakteren A.]

Dersom en religions ”mål” defineres som det de troende håper å oppnå, vil man kunne se en markant idéhistorisk utvikling innen jødedommen, og de senere synspunktene ble til dels overtatt av kristendommen og islam.

I de eldre delene av Tanakh, den hebraiske bibelen, er det liten eller ingen interesse for noe ”etterliv” eller noen fremtidig oppstandelse. Eventuell belønning fra Gud må mottas i dette livet. I et av de ti bud nevnes belønningen for å holde budet: man skal få ”leve lenge i landet” (Israels land). Et langt – men ikke evig – liv i velstand og lykke synes å være alt mennesket kan håpe på, og et slikt ”godt liv” beror først og fremst på Guds velsignelse. Til sist vil man forhåpentligvis kunne utånde ”gammel og mett av dager”, slik det fortelles om folkets stamfar Abraham i Første Mosebok.

Selv et sent (trolig etter-eksilsk) skrift som Forkynneren poengterer at alle mennesker uansett visdom og livsførsel vil ende opp i Sjeol, dødsriket. Man får bare prøve å nyte livet mens det varer, selv om alle ens tiltak og fornøyelser til sist er ”tomhet” og ”jag etter vind”. Avslutningsvis blir menneskets oppgave, og dermed religionens mål, oppsummert slik: ”Frykt Gud, og hold hans bud. For det er alt mennesket har å gjøre.” Kanskje er livet til sist bare tomhet, men det blir ikke noe bedre av å trosse den Allmektige.

I Daniels bok, av historisk-kritiske forskere datert til 160-tallet før vår tidsregning, er det skjedd en enorm utvidning av perspektivet. På slutten av boken må nok selv en ”helgen” som Daniel tåle å høre at han skal dø, men han blir stilt en fremtidig oppstandelse i utsikt: ”Du skal hvile og stå opp til din lodd ved dagenes ende.” Samme kapittel forsikrer at mange av de som ”sover i støvet” skal våkne opp, noen til evige velsignelser, andre til evig vanære og skam. Dermed har mennesket fått muligheten til å oppnå en evig fremtid, og religionens endelige ”mål” må heretter være å hjelpe den troende fram til en transcendent / eskatologisk frelse.

Å overholde visse bud og regler for dette liv vil naturligvis kunne bringe visse opplagte og umiddelbare goder (som når man avstår fra løgn, drap osv.), men i det store perspektivet blir dette nå “delmål” som skal kvalifisere den troende til å motta Guds gunst og den endelige frelsen.

I jødedommen stod og står den pakten som Moses skal ha formidlet på Sinai, sentralt. Det var overholdelse av pakten som skulle bringe Jahves velsignelser, mens mislighold av pakten ville føre fryktelige forbannelser over folket. Både velsignelser og forbannelser blir listet opp i Mosebøkene, forbannelsene i enda mer utsøkt detalj enn velsignelsene, og det store ”målet” er med all tydelighet at folket for all del må holde seg trofast til Sinai- pakten og Moseloven. Som nevnt er perspektivet fortsatt dennesidig i Moseloven som sådan, men da forestillinger om et etterliv eller en fremtidig oppstandelse etter hvert tok form, var jødedommen fremdeles en lovreligion. Ved begynnelsen av vår tidsregning kunne en gruppe som fariseerne flytte fokus vekk fra mennesket og over på Loven selv: Mennesket var skapt for å holde og studere Toraen, som dermed var blitt noe av et mål i seg selv. Man skulle fordype seg i Guds lov og overholde den simpelthen fordi dette var Guds vilje, uten tanke (eller minst mulig tanke) på personlig belønning.

Kristendommen var til sammenligning mer innstilt på å snakke om belønning, i ytterste konsekvens selve den transcendente frelsen (gresk ”soteria”). De kristnes store mål blir i Det nye testamente oftest benevnt med uttrykkene ”evig liv” og det å ”komme inn i Guds rike”. Kristendommen overtok en forestilling som på Jesu tid var fullt utviklet blant jødene, nemlig at ”denne verden/tidsalder” (hebr. ´olam ha-ze) på et gitt tidspunkt ville avløses av ”den kommende verden” (´olam ha-ba), dvs. den herlige messianske tidsalderen. Jesus, og før ham Johannes Døperen, skal ha forkynt at ”Guds rike er kommet nær”, noe deres opprinnelige tilhørere trolig ville tolke som at den store overgangen til herlighetsriket nå stod for døren. Mange ville imidlertid falle gjennom i den store dommen (de ville bli hogd ned som trær uten frukt, bli brent opp som agner etc.) Her blir det store ”målet” da å unngå Guds fordømmelse og komme seg over i herlighetsriket. Dette kunne skje enten ved å overleve trengselstiden og slik komme direkte inn i den nye tidsalderen, eller ved å stelle seg slik at man ville bli oppreist til liv i lykke når tiden var inne.

Jesus fremstilles i evangeliene som den store eskatologiske dommeren, og han formaner sine tilhørere at de må ha til mål å ”bli stående framfor Menneskesønnen” når han kommer tilbake med makt og herlighet. Det nye i kristendommen er at det ofte virker som om selve troen på Jesu rolle i frelsesverket skal bevirke frelsen. Johannesevangeliet siterer Jesus på at ”den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø”. (Muligheten er til stede for at evangelisten mente dette bokstavelig: Dommedag er så nær at de ”nålevende” troende ikke en gang vil trenge en oppstandelse før de kan oppleve frelsen.) Å utvikle og kultivere denne frelsende troen blir dermed et ytterst avgjørende ”mål” i kristendommen. Normalt vil denne ”troen” utlegges som full aksept av tanken om at Jesu død var et offer for menneskenes synder, noe som setter den enkelte troende i stand til å nyte godt av dette offeret.

Spørsmålet om det også var et ”mål” (eller overhodet et poeng) for de kristne å holde Moseloven, var tidlig et stridsspørsmål i Jesus-bevegelsen. Kretsen rundt Jesu bror Jakob i Jerusalem synes å ha ment at Toraen fortsatt var viktig, men Paulus argumenterte for at ”Kristus er Lovens ende” og trakk heller fram betydningen av den frelsende troen på Jesu død og oppstandelse. Selv en så sentral jødisk rite som omskjærelsen var ikke lenger nødvendig. Spørsmålet om forholdet mellom tro og gjerninger skulle komme til å hjemsøke den nye religionen: Er det et ”mål”, i betydningen en betingelse for frelse, at de kristne overholder et bestemt sett med bud og regler? En slags løsning på dilemmaet antydes alt i Jakobs brev i Det nye testamente: Troen er ”død” uten gjerninger. Kanskje må den troende forlate seg på selve troen for å oppnå frelse, men dersom troen ikke er av en slik kvalitet at den gir seg utslag i gode gjerninger, er den tydeligvis ikke god nok til å frelse heller.

Problematikken levde videre selv i middelalderens kristendom. Ved protestantismens oppkomst på tidlig 1500-tall var et av Luthers store ankepunkter mot romerkirken at katolisismen var blitt for mye av en gjerningsreligion, slik Luther leste Bibelen. I luthersk lære og praksis var det store (del)målet at forkynnelsen skulle vekke troen hos den enkelte. Troen på Jesus vil i sin tur lede til (det endelige, transcendente) målet, nemlig selve frelsen.

I mellomtiden, på 600-tallet, hadde islam dukket opp på verdensarenaen. Muhammed kunne også poengtere verdien av troen (på Gud, englene, Sendebudet og på dommens dag), og Jesus ble anerkjent som en stor profet. Islams egen profet anerkjente derimot ikke forestillingen om at Jesus hadde lidd noen ”offerdød” som kunne lede til frelse. (Faktisk antyder Koranen at Jesus slett ikke døde på Golgata; dette var bare en illusjon.)

I islam, som i kristendommen, ble den troendes endelige mål å komme til himmelen/paradiset, subsidiært å unngå helvete: Mer enn Tanakh og Det nye testamente insisterer Koranen på den fryktelige pinen, ”het ild”, som sies å vente de ufrelste. Imidlertid var islam, like fra Muhammeds egen tid, tenkt mer som en hel samfunnspakke enn som en (intellektuell) ”tro”. Slik sett lignet denne religionen mer på jødedommen, der Moseloven på lignende vis skulle være grunnlag for hele samfunnet, og der det i høyeste grad var et ”mål” at den skulle etterleves for ikke å vekke Guds vrede.

”Troen” var selvsagt viktig i den forstand at man måtte akseptere Guds sendebud (rasulullah) for å kunne ha Allahs fulle gunst. Absolutt monoteisme var også viktig (siden shirk, det å sette noen ved Guds side, var en kardinalsynd). Mens rettroenhet absolutt er et poeng og et ”mål”, spesifiserer allerede islams tidlige kilder bestemte ytre ritualer og forpliktelser for den troende (noe det til sammenligning er svært lite av i Det nye testamente). Muslimen skal ikke bare fremsi og tro på shahada’en eller trosbekjennelsen (”det er ingen guddom uten Gud [Allah], og Muhammed er Guds sendebud”). Den troende var i prinsippet like forpliktet på de øvrige ”søylene” i religionen, nemlig tidebønnene, almisseskatten, fasten (i Ramadan) og – dersom den ikke var praktisk umulig å gjennomføre – pilegrimsreisen til Mekka.

Senere oppstod det en rekke lovskoler som i islams tidlige århundrer utviklet omfattende juridiske systemer der Koranen og profetens ”sunna” (sed) lå i bunnen som de sentrale rettskildene. Dette var i samsvar med islams sentrale ambisjon om å være en hel samfunnspakke med en altomfattende religiøs livsstil som ”mål” allerede i denne verden. Her kan man trekke paralleller til jødedommen. Slik de islamske lærde utviklet sharia-lovene, utformet rabbinsk jødedom omfattende tradisjoner (halakha, regler for vandel) som observante jøder skulle leve etter. Både denne utvidede Toraen og sharia ble i mange tilfeller sett på som guddommelige bud, selv om det var opplagt at lovstoffet som sådant var utviklet av mennesker. I den grad disse lovene ble sett på som noe gudgitt, kunne det bli et ”mål” å følge dem både for deres egen del (det var Herrens ukrenkelige vilje) og også som betingelse for å oppnå frelse.

I Det nye testamente er det få tegn på at de kristne skulle ha noe omfattende lovverk (tvert imot erklærte Paulus at Moseloven var avskaffet). Da Jesu gjenkomst lot vente på seg i århundrene som fulgte, utviklet kirken etter hvert ”kanonisk rett” (for en stor del basert på konsilvedtak). Selv om de kirkelige autoriteter trolig ville mene at det var et ”mål” å opprettholde slike lover, fikk ikke loven samme stilling som i den Tora-sentrerte jødedommen eller engang som i islam. Det var troen og nåden som skulle lede den troende til frelsesmålet (noe protestantismen poengterte enda sterkere enn katolisismen). Samtidig har Guds barmhjertighet og nåde naturligvis en stor rolle å spille også i de to andre religionene; for eksempel innledes Koranens surer jevnlig med å omtale Allah som ”den barmhjertige, den nåderike”.

Avslutningsvis kan det sies noe om selve frelsestilstanden som skal være de troendes (eller frelstes) endelige mål.

Forestillingen om en fremtidig oppstandelse er som nevnt først artikulert i Daniels bok i Tanakh. De døde skal stå opp til enten evig belønning eller ” evig avsky”, men noen flere detaljer er ikke oppgitt. Det kan virke som om oppstandelsen skal skje her på jorden.

Senere jødedom spant videre på ideen om gan-´Eden eller ”Edens hage”, også kjent som ”paradiset” etter det ordet som brukes om hagen i den greske (før-kristne) oversettelsen Septuaginta. ”Hagen” var ikke lenger bare menneskenes urhjem på den fysiske jorden, men også en paradisisk tilstand i det hinsidige, i ”den kommende verden” eller eventuelt på en fremtidig ”ny jord”. Kristendommen overtok dette tankegodset. Den troende røveren på korset ved siden av Jesus får løfte om at han vil komme til ”paradis” sammen med Jesus selv.

Hos Paulus er det store målet å få oppleve Jesu messianske parousia, hans kongelige ”nærvær” eller gjenkomst. Ved gjenkomsten skal de troende som alt er døde, stå opp igjen (det kan virke som de har vært bevisstløse i mellomtiden), og sammen med de kristne som ennå lever, vil de rykkes opp for å møte Jesus i luften. Siden skal de ”alltid” være sammen med Herren, i en herliggjort, udødelig tilstand.

I middelaldersk kristendom, og ofte selv i dag, tenker kristne seg helst at frelsen (eller mangelen på samme) vil bli erfart umiddelbart etter døden. De troendes mål er å komme til ”himmelen” når jordelivet er slutt. Katolikkene i middelalderen mente imidlertid at bare helgener kommer rett til himmelen. Mange ville heller havne i skjærsilden for å måtte gjøre opp for lettere synder, men selv der ville de oppleve glede midt i sine pinsler, siden deres frelse var sikker når de først hadde gjort bot for sine ikke-dødelige synder. Protestantismen eliminerte disse forestillingene, og bare himmel og helvete stod tilbake som henholdsvis mål og trussel for den troende.

Paradisets nøyaktige natur blir knapt diskutert i Bibelen. Johannes’ åpenbaring munner likevel ut i en visjon av ”en ny himmel og en ny jord”, en verden uten ”sorg eller skrik eller smerte”. Det tales om det storslagne nye Jerusalem med gullgater og perleporter, krystallklare elver og den legende virkningen av løvet på ”livets tre”. Det er uklart hvor bokstavelig dette skal tas, i et skrift som for en stor del er klart symbolsk preget.

Innen islam blir paradisets gleder utmalt på en måte mange kristne har funnet påfallende konkret og muligens sensuell. De troendes ultimate mål er å få komme til janna (den arabiske termen som tilsvarer hebraisk gan, ordet som også brukes om Edens hage). Det er flere nivåer i denne himmelen, med janna fardaws som det høyeste (altså ”paradis-hagen” for de som har fortjent den ypperste form for frelse). Janna beskrives i Koranen som deilige hager ”der bekker sildrer”; her er stedet der de frelste skal ”være og bo”. Sensuelle/seksuelle gleder vil også være tilgjengelige, siden den (mannlige) troende vil få himmelske jomfruer til sin disposisjon. Det finnes imidlertid retninger innen islam som (mer i mutazilittisk tradisjon) har villet tolke de mest konkrete eller sensuelle beskrivelsene av paradiset som allegoriske, og ”åndeliggjøre” himmelen.

Tilbake