Fullmåne over Uroba

Forfatterens kommentarer

Noen har visst problemer med å begripe hva slags bok dette er. Jeg ser den er blitt klassifisert som FANTASY på Bokkilden.no, noe som er en heller tvilsom kategorisering - i denne romanen er det verken alver eller trolldom! Boken er heller ikke science fiction i vanlig forstand, for teknologien er akkurat som hos oss. Muligens kan det være på sin plass at forfatteren bidrar med visse bakgrunnsopplysninger.

Jeg skal her komme med noen fortløpende kommentarer til teksten, klargjøre visse ting og også si litt om skriveprosessen og inspirasjonene. Blant mine "kilder" er USA – annerledeslandet i vest av Ole O. Moen (2006) og Øystein Sørensens Historien om det som ikke skjedde (2005).

Det følgende er nok lettest å følge dersom du har boken foran deg, men så blir jeg da også veldig glad om du kjøper den!

Omslag: Omslaget, som jeg er riktig fornøyd med, ble satt sammen i Photoshop av min gode venn Magne Bergland ved IT-avdelingen på Universitetet i Bergen. Selve "jordkloden" med det nattlige Europa er et bilde laget av Planetary Visions. Jeg fant det på nettet og innhentet tillatelse til å bruke det i denne montasjen.

Føyd inn i bakgrunnen ser vi altså Urobas flagg, som naturligvis ligner litt på noe vi kjenner fra vår egen verden. Men "Stars & Stripes" er her "Jaguar & Stripes" isteden. Merk forresten at jaguarhodet i hjørnet av flagget har tretti prikker, tilsvarende antall delstater i USS (Urobas Sambandsstater).

S. 5: "Det fantes ikke noe maya-imperium. Om det hadde vært et, kunne historien meget vel ha blitt svært annerledes." Dette sitatet fra Lawrence H. Fishburne snublet jeg over da jeg gjorde research om mayaene. Det passet mitt formål så perfekt at jeg har satt det som motto for hele boken, sammen med det franske ordtaket: "Jo mer ting forandres, jo mer er de det samme." For den løpende vitsen i denne boken er jo nettopp at selv om det historiske utgangspunktet var et helt annet, har verden til slutt blitt temmelig lik vår egen virkelighet…bare at "USA" nå ligger i Europa!

S. 6-7: Alternative verdenskart. Her får leseren vite hvor landet ligger (for å si det slik). "Den gamle verden" og "Den nye verden" har skiftet plass, siden vi er i en verden der maya-imperiet oppdaget Europa før europeerne fikk sjansen til å oppdage Amerika. Stillehavet er "Vesterhavet", mens Atlanteren er "Østerhavet" (selvsagt navngitt relativt til Amerika, ikke relativt til Europa!) Russlands posisjon er overtatt av "Mongolia". Det meste av den arabiske verden er forent i ett land, Kalifatene, som er viktig nok til at Det indiske hav heller har blitt til Det arabiske hav. Kalifatene har også overtatt en drøy bit av India; bare Øst-India er en egen stat, kalt Bharata (et virkelig, gammelt indisk navn på subkontinentet). Kina er her Sinua, og Australia har for øvrig fått et kinesisk navn, Nán Sheng (som jeg tror er noenlunde autentisk kinesisk for "Sørprovins"). Viktigst av alt, i Europa (eller "Uroba") ligger Urobas Sambandsstater eller USS.

S. 8: Kart over Uroba. Noen navn er så vidt gjenkjennelige, som "Edalye" for Italia, og selvsagt "Narwea" i Skandinavia. Men de fleste navnene er basert på elementer fra mongolsk og maya. De blir nærmere forklart i et tillegg på s. 406-412.

S. 9-10: Prolog – med drap! De to første sidene du leser er faktisk det aller siste som ble skrevet! Jeg skviset dem inn dagen før forlaget måtte ha den endelige teksten! I denne romanen er det så mye som må forklares før vi egentlig kommer i gang med hovedhistorien, og det bekymret meg at leseren ville synes det er for lite "action" i de tidlige kapitlene. Jeg la inn drøssevis med hint om at dramatikken vil komme – bare hold ut all eksposisjonen og les videre, kjære deg! Men det grundig forhåndsannonserte Drapet kommer altså først i sjette kapittel. Kunne jeg ikke få det inn på et tidligere tidspunkt?

Så slo det meg – vi kan jo begynne med Drapet! Like før han dør, begynner nemlig offeret å se sitt liv passere i revy, det er som om tiden går baklengs! Men "da skuddet smalt, hadde ikke tiden rukket å skru seg lenger tilbake enn til samme formiddag"!

De neste kapitlene introduserer så hovedpersonen og hans bekymringsløse tilværelse, regnet fra den nevnte formiddagen av. Vi møter også drapsofferet igjen, før han blir tatt av dage – men i sjette kapittel når vi igjen fram til drapstidspunktet. Sirkelen er sluttet, og derfra er Cay i dyp skitt (som urobanerne høyst sannsynlig uttrykker det!)

S. 10: En mann som skal dø, reflekterer: "Fremfor alt så han for seg det lyse ansiktet til hun som hadde hjulpet ham…hun som han ville vært stolt over å kalle sin datter, selv om hun opplagt ikke kunne være det." Hvorfor "hun" opplagt ikke kunne være drapsofferets datter, og hvem "hun" faktisk er, blir ikke klart før i langt senere kapitler! Men det har å gjøre med opplagte rasemessige forskjeller, bare antydet i henvisningen til "det lyse ansiktet" hennes.

Drapsofferet heter Sagel Ahowitz, et navn basert på virkelig mayaspråk. Sagel er min hypotetiske "senere uttale" av ordet sakal = ren, pur, hvit. Denne Sagel er da ganske riktig et helt uskyldig (og kanskje troskyldig) offer. Hans etternavn Ahowitz skal representere virkelig maya Ahau Witz = "fjellets (eller pyramidens) hersker". Etternavnet har ikke noen spesiell betydning for figuren, men det kan antyde at han nedstammer fra en gammel adelsslekt. Det fremgår da også at han på ett tidspunkt arvet en stor formue.

S. 11: Enter Cay Cunegad, antihelten over alle antihelter: "Cay pleide aldri stå opp noe tidligere enn han absolutt måtte, og denne dagen var ikke noe unntak. Solen stod allerede høyt på himmelen da de første spede gnistene av bevissthet begynte å blinke som halvdøde ildfluer i hjernebarken hans."

Denne late, kyniske og noe kvisete 25-åringen er det vi skal følge over 400 sider.

Faktisk hadde jeg skrevet flere kapitler før jeg fant ut hva hovedpersonen skulle hete! Jeg skrev bare "XXX" hver gang jeg ville trenge navnet. Til sist, i en liste over gudenavn på maya, kom jeg over Cay (noen kilder sier Kei) som navnet på en vanngud. Det er jo et poeng at mayaene i denne alternative virkeligheten ble monoteister og forkastet sine gamle guder (unntatt Naum), men vi kan tenke oss at noen gamle gudenavn levde videre som personnavn, akkurat slik vi bruker norrøne gudenavn som Tor.

Navnet Cay var liksom kjent og ukjent på samme tid. Vi har jo navnet Kai, så det låter ikke altfor merkelig. Stavingen Cay får det likevel til å se mer eksotisk ut, og Cays navn har altså et helt annet opphav enn vårt "Kai".

S. 12: Cay, historiestudenten: At Cay studerer nettopp historie, er selvsagt en unnskyldning for å gi de nødvendige historiske tilbakeblikkene i en verden der utviklingen har gått i helt andre retninger enn vi er vant med.

Den udugelige Cay skriver på en "hovedoppgave" som egentlig bare er plagiat fra ende til annen. Tittelen Monoteismen som grunnlag for imperier antyder likevel en alvorlig problemstilling: Er de monoteistiske religionene egentlig så edle som deres forkjempere vil ha det til? Er det ikke nettopp det absoluttistiske som ligger i deres gudsbilde, som gjør dem aggressive og intolerante?

S. 13: Cay står omsider opp: "Ikke pokker om han greide å finne to sokker som faktisk var par. Til sist fant han to som i alle fall lignet hverandre, selv om den ene var mørkeblå og den andre svart. Men det var det jo ingen som ville legge merke til." Her gjør Cay den første av en hel del feilvurderinger, skjønt kanskje ikke den mest kritiske…

S. 14: TV-reklamen: "Mer enn noe annet merke er Agne spesielt utformet for den aktive kvinne…" Navnet Agne er ment å være en senere uttale av Akna, en mayansk gudinne. Hun har altså blitt degradert til å låne navn til et damebind!

S. 14 Cay ser på TV: "Jeg er Pego Kin, og jeg har godkjent dette budskapet…" Politisk TV-reklame er ikke noe problem i Uroba! Senere i kapitlet får vi vite at det er en presidentkampanje på gang.

S. 15: Bilen er viktig: "Her i privatbilismens hjemland var det nærmest skam og vanære å komme tråkkende på en sykkel…"

S. 15-16: NY UXMAL, hovedstad i Urobas Sambandsstater: Også i Uroba er bynavn fra "Den gamle verden" blitt resirkulert med et nødtørftig "Ny" foran. Ny Uxmal forkortes ofte NU (først på s. 116), omtrent som New York ofte blir til NY.

Ny Uxmal ligger omtrent der hvor "vi" har Le Havre, der hvor Seinen (her: "Sin-elven") renner ut i havet. Selv om Ny Uxmal på mange måter later til å "tilsvare" New York i USA, kan man si at byen også "tilsvarer" Washington D.C. i den forstand at den urobanske presidenten holder til der.

S. 16: Cay ser bl.a. "…Forretningstårnet med dets skinnende glassfasade – den nærmest himmelstrebende skyskraperen som rommet både Hatzog-børsen og kontorene til flere av verdens største banker. Inntil i forfjor hadde den vært verdens høyeste bygning, men nå hadde araberne satt opp en enda større skraper…" Om jeg sier at det vil skje en terroraksjon lenger ute i boken, vil noen kanskje se for seg at et kapret passasjerfly på et tidspunkt vil krasje inn i "Forretningstårnet" og få det til å kollapse! Men det ville vært litt for opplagt, hva?

S. 16-17: De første glimt av en helt annen verdenshistorie: "Hvert år, den fjerde zotz, feiret urobanerne skjebnedagen i 1202 da kolonistene erklærte sin uavhengighet av den vaklende tronen i Tikal…" Zotz er en virkelig måned fra maya-kalenderen; andre autentiske månedsnavn er ceh og mol (s. 408, 409). Men "den fjerde zotz" kan jo også konnotere the fourth of July!

Tikal er en maya-by på Yucatan. År "1202" er det vi ville kalle 1709, så urobanerne fikk altså sin selvstendighet noe tidligere enn amerikanerne (som jo ikke oppnådde det samme før i 1776).

S. 17: Cowbow-æraen i Uroba: "Særlig 1300-tallet [= 1800 tallet e.Kr.] ble Den store ekspansjonens århundre, da mayaenes brave ætlinger la under seg hele det veldige urobanske kontinentet fra sør til nord. Det som fulgte ble enda en viktig periode i den nasjonale myte, romantisert i det uendelige… Her skulle det være mannsmot og kvinnelist, gullgraving og revolverdueller, samt bitre kriger mot blekhudede villmenn."

I Cays verden var "the Wild West" altså snarere Det ville norden, og "blekhudede villmenn" fra urbefolkningen har overtatt rollen til de amerikanske indianerne! Her er vi nemlig i en verden der alle "skikkelige folk" (s. 13) har gyllenbrun hud, så "rødhudene" var nok heller hvithuder!

S. 18: Kandidatene i presidentvalget: Cay sykler forbi noen valgplakater. Pego Kin er den mer liberale kandidaten. Navnet hans kan vi nærmest oversette med Tor Sol (siden Peku, her i min "senere uttale" Pego, var en mayagud forbundet med torden, og k’in er maya for "sol"). Motkandidaten er Yadbelam Xiu, et mer interessant navn: Yadbelam skal komme av ekte mayaspråk Yat-Balam "Jaguar-penis" (dette var et faktisk maya-navn!) Xiu er, også i vår historie, navnet til en gammel herskerslekt (jevnfør s. 68). Xiu beskrives som ganske vid om livet. Forfatteren tenkte faktisk på Ariel Sharon, vel å merke i en utgave med litt mørkere hud, siden Yadbelam Xiu er maya! Det er nesten synd å si det, for jeg skapte figuren omtrent samtidig med at Sharon fikk slag og ble redusert til grønnsak i koma.

Presidentvalgkampen virker i utgangspunktet bare som en del av bakgrunnsstøyen, men lesere som holder ut, vil oppdage at dette er viktig informasjon.

S. 19: Mer om kalenderen i Uroba: "Året var delt inn i atten måneder på tjue dager, men siden dette bare ble 360 dager i alt, kom den korte waiev-perioden i tillegg: normalt fem dager…" Dette er autentisk informasjon om maya-kalenderen, som i dette universet er blitt den vanlige, moderne kalenderen (akkurat som vi bruker en lett revidert versjon av kalenderen fra Romerriket!) Disse korte "månedene" har altså ingenting å gjøre med månefasene.

"Waiev" er min hypotetiske senere uttale av uayeb eller wayeb, den korte femdagers perioden helt til slutt i hvert år. Som det sies i teksten, var uayeb regnet som en ulykkesperiode blant mayaene. Da min eminente research avslørte dette, besluttet jeg at min historie skulle foregå over disse fem dagene! Cay får ganske riktig nok av problemer i denne perioden.

Ellers er vi i "år 1499" (som om fem dager altså blir til 1500…Cays store planer for feiringen av århundreskiftet vil falle uttrykkelig i grus!) Av forskjellige kronologiske hint i teksten vil leseren kunne finne ut at "1499" er vårt eget 2007, eller rettere sagt: "1499" begynte sommeren 2006 og vil ende sommeren 2007. I Cays verden har nyttår nemlig havnet på sommerstid – før mayaene endelig stabiliserte kalenderen ved å innføre skuddår (dette er oppdiktet, eller om du vil: det skjedde etter at denne historielinjen skilte seg fra vår egen!)

Senere (s. 79) får vi vite at på "første waiev 1499" er det fullmåne. Like etter nyttår vil det være "to tusen dager igjen" (s. 288) til mayaenes famøse dommedagsdato, som har hørt mye om også i vår verden: 21. desember 2012. Ut fra disse opplysningene virker det sannsynlig at "første wayev 1499" er fullmånedagen 30. juni 2007. Historien går så fram til "nyttår 1500", tydeligvis tilsvarende den fjerde juli 2007: en interessant dato! Fourth of July, indeed…

S. 21: Studentsenteret i Ny Uxmal: "Selv ikke med all verdens godvilje kunne noen kalle [det] et arkitektonisk mesterverk. Det var et utflytende misfoster av en bygning, med grå betongvegger og asymmetrisk design…" Som forfatter plukker man opp impulser overalt, og noen vil kanskje tenke på det gamle studentsenteret i Bergen (nå gudskjelov revet!) Det er en grunn til at det aldri kom med på FNs verdensarvliste, for å si det slik…

S. 22-31: Cays syn på "vennskap", og kvantefysikkens herlige verden. Cays bekjente Natl "hadde inntrykk av at han var Cays beste venn. Det var en illusjon Cay lot ham beholde, siden den skinnmagre nerdetufsen var god å ha hver gang PC'en gikk i stå."

Cay tåler altså så vidt trynet på sin angivelige "venn" Natl fordi denne er god å ha til teknisk konsulent. Noen spør meg om det er enkelte selvbiografiske trekk i denne romanen. Om jeg skulle være Cay (huff!), måtte i så fall det nærmeste motstykket til Natl være Magne Bergland ved IT-avdelingen på universitetet i Bergen. Han hjalp meg ganske riktig med å reinstallere PC’en da det trengtes, og han var også den første til å lese gjennom hele Fullmåne over Uroba! Ikke bare det, det var som nevnt også han som satte sammen coveret i Fotoshop (jeg bidro bare med den grunnleggende ideen). Om Magne skulle tro at mitt forhold til ham egentlig er omtrent som Cays forhold til Natl, blir det nok ikke mye hjelp å få når jeg skal utgi min neste bok…

Cay må han også holde ut når "vennen", som er fysikkstudent, begynner å legge ut om Totzengags hund. Dette er nøyaktig samme tankeeksperiment som i vår verden er kjent som Schrödingers katt, bare med en annen fysiker og et annet dyr!

Natl er en tilhenger av "mange verdener"-tolkningen av kvantefysikken, som altså går ut på at det finnes mange parallelle historielinjer, og at universet spalter seg opp i stadig flere historier. Cay avviser dette som vrøvl (s. 27: "får noen betaling for å drive på med dette hårreisende tullet?") Siden leseren allerede bør ha oppdaget at verdenshistorien ser temmelig rar ut i Cays verden, får vi vel konkludere med at "mange verdener"-tolkningen faktisk har mer for seg enn Cay tror!

Det som sies om kvantefysikk i dette kapitlet, er mer eller mindre korrekt. Inspirasjonen er blant annet Frank Tiplers bok The Physics of Immortality. På side 170 viser Tipler til en undersøkelse gjort blant 72 "ledende kvantekosmologer og andre kvantefelt-teoretikere". Mer enn halvparten mente at "mange verdener"-tolkningen var riktig (og bare atten prosent avviste den fullstendig). Ifølge Tipler skal en størrelse som Stephen Hawking ha uttalt at denne tolkningen av kvantefysikken er trivially true (banalt/selvinnlysende sann).

I så fall finnes det virkelig parallelle verdener der Hitler vant krigen, osv…og kanskje til og med et univers der noe som ligner veldig på USA, ligger i Europa isteden!

S. 22-23: Tudewagen: Natls kjæreste Mola kommer fra byen Tudewagen i Den gamle verden (hun er utvekslingsstudent). Tudewagen er den koselige uttalen man får når man omformer det mer nifse navnet Teotihuacán etter de lydlovene jeg bruker for å utlede "urobansk uttale" av navn.

I Cays univers er "Tudewagen" en "ærverdig universitetsby i Den gamle verden, kanskje mest kjent for nyttårskonserten som hvert år ble kringkastet til en rekke land" (tilsvarende nyttårskonserten fra Wien?) Hos oss er Teotihuacán bare et stort ruinfelt. I Cays verden undersøker turistene kanskje heller ruinene der det en gang lå en innfødt by kalt "London", rasert av maya-erobrerne mange hundre år tidligere (s. 50). Betegnende nok er London ikke markert på det moderne Uroba-kartet: Det er nok ingen levende by der lenger.

S. 31: Cays forhold til sport (og urobanske pause-innslag): "Om det var pause [i kampen], viste fjernsynet kanskje hvordan duskedamene i heiagjengen vrikket på rumpa (den eneste tradisjonen i urobansk idrettsliv som Cay faktisk hadde sans for."

S. 32: Nyhetene på TV: "Storkhan Qaidu III av Mongolia er død…" Nasjonen Mongolia tilsvarer i det store og hele vårt Russland, geografisk sett. Hovedstaden Batugrad (som ligger der vi har Moskva!) er oppkalt etter den historiske mongolgeneralen Batu, som levde på 1200-tallet e.Kr. I vår verden førte han mongolene fram til Europas grenser, men snudde heller enn å gjennomføre invasjonen. I Cays verden slapp europeerne ikke så lett unna!

Kjempelandet Mongolia har tydeligvis et forferdelig rulleblad når det gjelder demokrati og menneskerettigheter, men Uroba tar ikke dette så nøye, bare Mongolia fortsetter å selge billig olje til urobanerne. I vår egen verden virker det som om de frihetselskende amerikanerne, tross alle sine fromme utsagn om å spre "frihet og demokrati", har veldig vondt for å kritisere dypt udemokratiske arabiske regimer – så lenge oljen strømmer jevnt! (Saudi-Arabias jernharde "wahabisme", en streng tolkning av islam, står nok like fjernt fra liberale, demokratiske idealer som talibans doktriner i Afghanistan.)

S. 38: "Uroba var arnested for omtrent alt som fantes av skjøre religiøse bevegelser, selv om de rett som det var ble eksportert til andre verdensdeler også. Ofte var det halvfordøyd orientalsk tankegods som lå til grunn. Det Gjenforente Gjenforeningssamfunn var vel strengt talt ikke blant de verste; de forsøkte å bevise at sikhene og mayaene egentlig tilbad samme guddom. Rett nok var sekten innblandet i en stor skandale for ti år siden, da nesten førti av dem begikk kollektivt selvmord for å oppnå et høyere nivå av Universell Enhet (eller noe sånt). De var på noe vis inspirert av en komet som hadde vist seg på himmelen."

Kometen må ha vært den vi kaller Hale-Bopp, som dukket opp på himmelhvelvingen i 1997. I vår egen historie inspirerte den et lignende antall medlemmer av Heavens Gate-sekten til å begå selvmord, så deres sjeler kunne fly opp til romskipet som skjulte seg bak kometen. "Eller noe sånt…"

S. 39: En religiøs nasjon: "I dagens Uroba var det ikke lenger så nøye akkurat hva man trodde – men man skulle liksom tro på noe. ’Ateisme’ var noe nær et fy-ord i språket. Både [presidentkandidat] Xiu og hans motkandidat Kin hadde i månedsvis latt seg avbilde i fromme positurer mens de samtalte med geistlige overhoder for alle de viktigste og mer respektable trosretningene i Uroba. Ingen måtte være i tvil om at de var dypt gudelige menn…"

Jevnfør Ole Moens betraktninger i USA – annerledeslandet i vest (s. 148): "Gudelighet er en viktig del av amerikansk retorikk i alle sammenhenger og ikke minst i politikken, noe vi er blitt grundig minnet om i den såkalt gjenfødte kristne president George W. Bush’ regjeringstid…dette [er] en obligatorisk øvelse for alle som vil nå noe sted i politikken."

S. 39: "Sinuanerne", urbefolkningen i Uroba: Hvorfor de heter "sinuanere" blir egentlig aldri uttrykkelig forklart. Men akkurat som Columbus skulle til India og derfor kalte de innfødte for indianere, hadde Quetzodan (oppdageren fra maya-imperiet som fant Europa) tenkt seg til Sinua eller Kina. Altså ble den blekhudede urbefolkningen der han faktisk endte opp, hetende sinuanere. Den politisk korrekte termen på Cays tid er imidlertid ur-urobanere (s. 58), akkurat som dagens amerikanske "indianerne" helst gjør narr av denne benevnelsen og ønsker å bli kalt Native Americans.

Det er tydelig at den urobanske urbefolkningen har vært utsatt for grov rasisme i århundrer, men på "sekstitallet" (altså 1460-tallet i den urobanske kalenderen) oppstod det en "borgerrettsbevegelse" som har sikret dem formell likestilling. Vi må vel tenke oss en hvit Martin Luther King som tappert talte til mengden på gatene i Ny Uxmal ("jeg har en drøm…") før han ble plaffet ned av den første og beste fanatikeren som fikk ham på kornet.

Tydeligvis har de hvite "sinuanerne" i Cays verden måttet overta den historiske rollen til både de amerikanske indianerne og afro-amerikanerne. Ingenting tyder på at urobanerne noen gang importerte fargede slaver fra Afrika (Cafrega) i sør. Muligens har Uroba heller aldri gjennomgått noen borgerkrig som kunne tilsvare den amerikanske, med frigivelse av slaver som et av stridsspørsmålene.

Det er altså cannabis heller enn sprit som er det vanlige, legale, sosialt aksepterte rusmidlet i Uroba (vi er i den speilvendte verden, ikke sant?) Ordet ber som benevnelse på alkohol må selvsagt på noe vis henge sammen med det ordet som på engelsk har blitt til beer. Det er muligens et historisk faktum at mayaene var skeptiske til alkohol, som altså er totalforbudt i Uroba (skjønt vi får vite at Cay gladelig tar seg en ulovlig sup rett som det er!) Timothy Laughton nevner at "den senere aztek-sivilisasjonen tillot bare personer over sytti å vise seg offentlig beruset" og spekulerer på om "mayaene hadde liknende regler" (Mayaene – myter, kunst og levende symboler, s. 10).

s. 43-44 Langtellingen: "The Long Count" er et trekk ved den gamle maya-kalenderen som vi hører stadig mer om i vår verden også (og bare tenk hvilket hysteri det ville være i en verden der vestlig sivilisasjon har sitt utspring i maya-imperiet!) Det er altså en enorm syklus på over 5000 år, som utløper 21. eller 23. desember 2012 (den eksakte datoen er omstridt). New Age-menigheten har tatt denne datoen til seg og forventer litt av hvert da.

I Cays verden venter mange dommedag på denne datoen (s. 44): "Hadde ikke tegnene på endetiden allerede vist seg? For to og et halvt år siden, noen få dager etter vintersolverv 1497, hadde det inntruffet noen svære seismiske rystelser på havbunnen langt øst i Det arabiske hav. Det oppstod en formidabel flodbølge som skyllet inn over alle kystene både i nord, øst og vest: (…) Poenget var at denne katastrofen hadde inntruffet nærmest eksakt åtte år før utløpet av Langtellingen. Tilfeldig? Neppe, dersom man hadde en konspiratorisk og apokalyptisk innstilling – og dette lot til å være den fremherskende mentale tilstand i store deler av det urobanske folkedypet."

Tsunami-katastrofen 26. desember 2004 inntraff altså også i Cays verden. Geologiske prosesser går sin egen gang, helt uavhengig av hvilken versjon av historien som pågår hos de små menneskemaurene på jordens overflate.

S. 45: "Særlig i Sørstatene kjempet de troende en utrettelig kamp for å få styggedom som seksualundervisning og utviklingslære ut av folkeskolens pensum. Som guvernør i Edalye [Italia] hadde Yadbelam Xiu innført klistremerker på innsiden av permen til naturfagbøkene: På klistremerket ble podene på skolebenken gjort oppmerksom på at utviklingslæren var en ’omstridt og ubevist teori’ som tydeligvis ikke måtte tas altfor alvorlig. Forskerne raste og fortvilte, men de religiøse elsket ham."

I vårt univers har kanskje ikke noen amerikansk guvernør tatt slike skritt (skjønt Sarah Palin skal ha gitt uttrykk for kreasjonistiske sympatier). I Atlanta, i 2002, klaget imidlertid tusenvis av foreldre fordi deres uskyldige avkom ble utsatt for naturfagbøker med altfor mye gudløs utviklingslære. Følgelig rykket "Board of Education" ut og klinte på plass følgende lapp fremst i lærebøkene: "This textbook contains material on evolution. Evolution is a theory, not a fact, regarding the origin of living things. This material should be approached with an open mind, studied carefully, and critically considered. Approved by Cobb County Board of Education, Thursday, March 28th, 2002."

En dommer erklærte siden at denne dårlig skjulte flørten med kreasjonisme og "Intelligent Design" var ulovlig. I Alabama inneholder visstnok naturfagbøkene fremdeles omstendelige "disclaimers" som skal berolige kreasjonistiske foreldre ("any statement about life’s origins should be considered theory, not fact").

s. 47: Urobanernes "renslighet": "Auditorium 5 var trekvart fullt av studenter og absolutt fullt av svettelukt. I et skrekkens øyeblikk hadde Cay trodd at ventilasjonssystemet var ute av drift. Så ille var det heldigvis ikke, men selv om viftene gikk, kunne de ikke ta av for odøren fra hundrevis av kropper på en het sommerdag. Urobanere flest var nokså hysteriske når det gjaldt kroppslukt (i dagligtale gjerne forkortet til ’KL’, som om det fullstendige ordet var rent usømmelig), og det var et milliardmarked for deodoranter og kroppssprayer. Men slik været nå var, nyttet det ikke med all verdens kunstig godlukt."

I et Uroba-lignende land i vår egen verden er det selvsagt body odor som er den tabu frasen man helst forkorter til BO.

Jevnfør for øvrig Ole Moens kommentar (USA – annerledeslandet i vest, side 32): "Redselen for kropp og kjønn avspeiles også i det som mange utlendinger oppfatter som en nasjonal renslighetsmani. En dag uten dusj synes ofte å være nærmere en liten katastrofe enn en viss ubekvemmelighet, og bruken av deodoranter og andre kosmetika for å holde eventuelle ubehagelige naturlige dufter på trygg avstand overstiger langt konsumet i andre land… Det må jo være en dyd, vil mange si, selv om en kan sette spørsmålstegn ved denne oppfatningen når en ser vannforbruket i naturlige ørkenområder som Las Vegas og Los Angeles."

S. 47-61 Sagel Ahowitz’ foredrag: Her får vi så noenlunde klarhet i hvordan verdenshistorien egentlig tar seg ut i Cays verden! Noen lesere vil kanskje synes det blir for mye "foredrag", bokstavelig talt! Men jeg syntes jeg måtte gi noen forklaringer på hvorfor verden er blitt som den er blitt.

Hovedtrekkene er altså disse: I Cays verden, like etter år 500 e.Kr., opptrådte en profet kalt "Chilam den Hellige Seeren" i jungelen i Mellom-Amerika. Hans fremtreden blir senere utgangspunktet for den urobanske kalenderen (vårt år 2007 er altså 1499/1500 i Cays verden). Chilam dukket tydeligvis aldri opp i vår verden, eventuelt hadde han aldri noen stor suksess hos oss. Navnet "Chilam" er faktisk kjent i visse av mayenes religiøse tradisjoner også i vår virkelighet, som betegnelse på en orakelprest. Det kan være at det opprinnelig er en tittel heller enn et egennavn.

Den Hellige Seeren skal ha prediket at Naum (en faktisk maya-gud) var den eneste guddom, omtrent samtidig som Muhammed forkynte noe lignende om Allah på et annet kontinent. Dette penset hele verdenshistorien inn på et annet spor: På det vi ville kalle 600-tallet, gjorde mayakongen Pacal "naumismen" til statsreligion og grunnla maya-imperiet. I vår verden levde Pacal fra 603 til 683 e.Kr.; i Cays verden ble han drept ti år tidligere, mens han holdt på å utvide maya-imperiet. Jevnfør side 28 (der Cays "venn" Natl har forklart at ifølge kvantefysikken skjer alle mulige historier parallelt):

Joda, dette tankespinnet var jo en fornøyelig idé, på sett og vis. Cay kunne ikke nekte for det. Det hele var jo for så vidt den ultimate unnskyldning for å gi gale svar på historieeksamen! Oi sann, kom jeg til å si at kong Pacal kreperte i år 176 e.Ch. [etter Chilam] når det rette skal være 166? Ta det helt med ro, sensor, han levde sikkert ti år lenger i et eller annet alternativt univers – kanskje han holdt seg hjemme i sengen heller enn å streve med å utvide Imperiet, for eksempel! Eller kanskje han bare kom på å dukke da den kom susende, pilen fra dem som ikke var interessert å nyte i hans strålende lederskap. For så vidt kunne det vært kjekt med en historielinje der sønnen hans lot være å flå en hel by levende for å hevne deres lille uærbødighet overfor den avdøde majesteten...

Her er Cay helt uforvarende inne på noe som ligner vår verden (det er den eneste gangen det skjer!) I vårt univers døde ganske riktig Pacal i det som ville vært år "176 e.Ch.", dvs. 683 e.Kr.

I den virkelige religionshistorien ser man flere eksempler på at en mektig hersker "kupper" en spirende religion og bruker den til å fremme sin egen makt (og på s. 38 ser vi at Cay tenker det samme om Pacal). Den unge buddhismen fikk en kraftig "boost" da den indiske keiser Ashoka la sin elsk på denne troen (buddhismen lærer beleilig nok at store herskere har fortjent sin makt ved at de har bygget opp "god karma" i tidligere liv, forstås!) Noen århundrer senere gjorde Konstantin kristendommen til statsreligion i Romerriket, og kirken kvitterte sjenerøst med å gi ham tilnavnet Den Store. I Cays verden fikk altså Pacal sjansen til å bli mayaenes Konstantin.

Mens maya-sivilisasjonen nærmest visnet vekk i vår verden, ble den her sterk og aggressiv, siden den hadde fått en solid innsprøyting med monoteistisk intoleranse (jf. Cays store kongstanke om historisk utvikling, s. 12: hensynsløs monoteisme ligger til grunn for imperiebygging).

Mayaene la under seg omtrent hele Sør-Amerika i århundrene som fulgte. De store senere sivilisasjonene som vi kjenner, så som aztekere og inkaer, fikk opplagt aldri sjansen til å utvikle sine særtrekk i Cays verden. Aztekerne ble tydeligvis bare en etnisk minoritet i maya-imperiet (s. 51). Toltekerne stod lenge i veien for maya-imperiets ekspansjon opp på nordkontinentet. (I vår verden var toltekerne også et viktig folkeslag, men maya-riket hadde allerede visnet vekk da toltekerne stod på høyden.) Mayaene inntok byen Teotihuacán i år "241" (s. 23), altså ca. vårt år 749, men toltekerne unnslapp og stakk på nord. Faktisk ble Teotihuacán inntatt på omtrent samme tidspunkt også i vår verden, med samme resultat hva toltekerne angår, men hos oss var det ikke mayaene som var erobrerne (omstendighetene er uklare).

I den alternative historien knyttet maya-imperiet kontakter vest over havet til sineserne (kineserne) og lærte kruttets hemmelighet fra dem. Toltekiske sjørøvere forstyrret imidlertid handelsrutene over Vesterhavet (= Stillehavet). I år "700" (altså 1207 e.Kr.) hadde mayaenes vitenskap kommet så langt at de var klar over at jorden var rund. Dermed får en ung aztekisk-mayansk handelsmann, Quetzodan, omtrent samme idé som Columbus skulle bruke i sitt forsøk på å nå "India": La oss seile i vei motsatt vei av det vi pleier, og finne en ny handelsrute!

Selvsagt når ikke oppdagerhelten fram til Kina, like lite som Columbus noen gang nådde India (og i denne virkeligheten vil ikke Columbus engang få sjansen til å bli født!) Isteden oppdager Quetzodan Europa eller Uroba – som her dermed blir "Den nye verden"!

Omkring 1219 e.Kr. begynner maya-imperiet erobringen av Uroba, og de britiske øyene er de første som blir inntatt. Mayaene raserer London og fanger "Henreg den tredje", altså den engelske kong Henrik III, som hos oss levde fra 1207 til 1272 (og i alle fall formelt hersket helt fra 1216 – en konge på ni år!) I Cays verden gjorde mayaene invasjon da stakkars Henrik bare var tolv år gammel. Arme Henrik ble ført som slave over havet til maya-imperiets hovedstad Tikal, "langt større enn hans eget raserte London", og døde av feber da han bare var 19 – et sørgelig mye kortere liv enn han fikk i vår verden! Senere i boken vil vi få høre om en mystisk terrorgruppe som kaller seg "Henregs hevnere".

S. 57: Islendingen Snorre Sturlason nedtegnet beretningen om maya-imperiets invasjon i sin Skrælingabók – vel å merke etter at han hadde "unnsluppet et attentatforsøk i hjemlandet i 733". Dette er vårt år 1240, og i vår verden unnslapp Snorre dessverre ikke attentatet. Skrælingabók ville han nok ikke ha skrevet uansett, siden mayaene aldri kom til Europa i vår verden! Fram til begynnelsen av 1200-tallet var europeisk historie omtrent slik vi kjenner den, men straks mayaene kommer, forandres historien dramatisk. At Snorre ikke ble drept, kan anses som en av mange uforutsigelige (og usporlige) konsekvenser av mayaenes ankomst. Ifølge moderne kaosteori vil den minste forandring i et komplekst system kunne gi store utslag, og verdenssamfunnet er definitivt et komplekst system!

S. 57: År "735" eller 1242 – mongolene kommer østfra: Jeg hadde problemer med å sannsynliggjøre at mayaene skulle greie å føre så store styrker over havet at de kunne makte å nedkjempe europeerne totalt. Man kan jo appellere til den "tilsvarende" utviklingen i vår virkelighet – at forholdsvis få conquistadorer faktisk greide å ødelegge mektige sivilisasjoner i Sør-Amerika etter Columbus’ ferd. Men siden jeg alt hadde besluttet at Russlands posisjon skulle være overtatt av Mongolia, passet det bra å gi mongolene en rolle.

Følgende (s. 55) er historisk korrekt informasjon også hos oss:

Den legendariske Djengis Khan hadde nok dødd femten år tidligere, fremholdt Ahowitz, men hans etterfølgere holdt ennå på med å virkeliggjøre khanens store, fanatiske visjon: Å forene hele verden under mongolenes styre. De mongolske hordene hadde allerede tatt dyktig for seg av de muslimske rikene lenger øst, der en gang blomstrende byer som Samarkhand var blitt fullstendig rasert. "Alt i Djengis Khans egen levetid hadde minst fem millioner mennesker blitt drept under erobringene," sa foreleseren. "Ikke engang maya-imperiets hærer kunne skilte med slike drapstall. I 735 [= 1242 e.Kr.] kom Batu, nevø av den daværende storkhanen Ogodei, til Uroba med en invasjonshær som tallmessig langt overgikk de styrkene som mayaene alt hadde stående på kontinentet. Mongolene hadde nå uttrykkelig til hensikt å trenge helt fram til havet, som de nok oppfattet som verdens ende: Der, og bare der, skulle erobringene stanse.

I vår virkelighet hang europeisk kultur i en tynn tråd i 1242. Batu holdt på å forberede invasjonen av Europa da det kom melding om at storkhan Ogodei var død. Da snudde Batu og dro østover igjen, siden han selv ville være en kandidat til å bli den neste khanen. Øystein Sørensen beskriver hva som kunne blitt konsekvensen i motsatt fall (Historien om det som ikke skjedde, s. 26):

Mongoliene ville ha feid over europeiske byer og statsdannelser på samme måte som de feide over byer og stater i Asia. Europas udiskutable intellektuelle sentrum på 1200-tallet var Paris. Den byen kunne blitt en ruinhaug. Det kunne også de velstående handelsbyene i Nederlandene blitt. Byene i Italia, Roma og Firenze for eksempel, kunne ha blitt jevnet med jorden. Pavekirken kunne ha lidd samme skjebne som kalifatet, paven kunne lidd samme skjebne som kalifen i Bagdad [som mongolene uten videre ekspederte]. Europeiske byer i høymiddelalderen var både i kulturell og i økonomisk forstand utgangspunkter for renessansen og for det moderne Europa. De kunne vært ruinhauger alle sammen midt på 1200-tallet. Det ville gitt dårlige odds for Dante, for renessansen, for den fremvoksende handelskapitalismen, for den moderne verden slik vi kjenner den. Mongolene kunne gjort rent bord med en europeiske sivilisasjon, og det Europa som ville utviklet seg etter en slik storm ville vært noe ganske annet enn det vi kjenner.

I Cays verden ble det helt riktig et "ganske annet" Europa, men med en variant som selv Øystein Sørensen aldri forestilte seg: Mongolene fra øst delte kontinentet med mayaene fra vest, og det var mayaene som inntok Sør-Europa! Faktisk er det nettopp mayaenes tilstedeværelse som får mongolene til å handle annerledes (jevnfør side 410):

...Ogodei var sønn av Djengis Khan og ble mongolenes storkhan ved farens bortgang... Ved hans egen død i 735 [= 1242 e.Kr.] skulle mongolgeneralen Batu ifølge gjeldende skikk ha vendt tilbake til det daværende mongolske kjerneområdet for å delta i valget på den neste khanen, der Batu selv ville ha vært en mulig kandidat. Batu og hans hærfører Subutai...stod imidlertid ved Urobas grense og nølte med å avlyse invasjonen. Batu fikk høre at et annet krigerfolk som var kommet over havet fra vest allerede behersket Fatzedu [= England] og var begynt å erobre fastlandet. Dette ble avgjørende for Batu; han ville ikke risikere at mayaene satte seg fast i hele Uroba før mongolene, så han lot sin hær innta Nord-Uroba som planlagt.

Her fyker altså historien nok en gang i en annen retning enn hos oss! Ogodei dør på samme tidspunkt som i vår verden, men Batu valgte å gjennomføre invasjonen likevel. Den opprinnelige europeiske kulturen kommer i skvis mellom mayaer og mongoler. Urbefolkningen hadde ikke en sjanse.

S. 56: Mayaene inntar Roma: "Pab Inosent" er pave Innocent IV, som i vår verden var pave fra 1243 til 1254. I Cays verden var han den siste paven noen sinne, brent levende på et bål av skrifter fra Wadigan (Vatikanet!) da mayaene erobret Roma "våren 736" (1244 e.Kr).

s. 58: "Mayaene trengte til sist helt fram til det området som i dag var delstaten Hunevo [= Tyrkia], der de nedkjempet styrkene til en lokal høvding ved navn Ertogrul." Ertogrul, eller Ertugrul, var ingen ringere enn faren til Osman I, grunnleggeren av det osmanske riket. Hos oss levde Ertugrul fra 1198 til 1281. Han fikk nok et kortere liv i Cays verden, og hvis sønnen hans overhodet overlevde, fikk lille Osman i alle fall aldri sjansen til å grunnlegge sitt eget rike. Her forsvinner altså det mektige osmanske riket ut av verdenshistorien, og tyngdepunktet i den arabiske verden kommer til å ligge lenger øst, i Bagdad (som etter hvert må ha reist seg igjen etter mongolenes herjinger). I "moderne tid" er Bagdad fremdeles hovedstaden i Kalifatene, den islamistiske superstaten som Uroba ligger i kald krig med.

Ahowitz har selvsagt rett når han bemerker: "Faktisk tviler jeg på at den muslimske verden hadde klart å holde sammen i ett imperium hvis ikke Uroba hadde vært der som en beleilig felles dødsfiende like i nærheten, geopolitisk sett." Hos oss er den islamske verden ganske riktig langt mer fragmentert enn i Cays verden.

S. 58 Erobringen tar slutt: Mayaene som erobret Europa greide aldri å komme lenger enn til Tyrkia. Muslimene lenger øst var i stand til å holde dem tilbake. Selv i moderne tid er det en isfront mellom urobanerne og den arabiske verden.

S. 59 "Vest-islam" som benevnelse på kristendommen: Foreleseren omtaler den opprinnelige ("innfødte") europeiske religionen som vest-islam, og en av tilhørerne protesterer! (Så vidt jeg erindrer, er dette den aller første biten av boken som jeg skrev!)

Det lille urobanske akademikere vet om kristendommen, har de nok helst fra arabiske kilder (den europeiske urbefolkningen ble jo helst slaktet ned eller tvangsomvendt til "naumismen" mange hundre år tidligere!) Derfor omtales også Jesus og Maria med sine arabiske navn: Isa og Maryam. Med sitt utgangspunkt i en helt annen kultur har mayaene oppfattet kristendommen og islam som små variasjoner av samme religion, så (den nesten utraderte) kristendommen benevnes her som "vest-islam", nærmest en forkvaklet variasjon av mer klassisk islam lenger øst! Men det er altså en student i publikum som fremhever det alternative synet at den "ur-urobanske" religionen egentlig burde kalles isaisme (eller om man vil, "jesusisme"!)

Cay vet ikke stort om "vest-islam" uansett, selv om religionen kanskje ikke er totalt utdødd:

Noen bleikinger avholdt til og med seremonier der de kledde seg i lange kutter og lirte av seg merkelige ramser på utgamle ritualspråk (en som begynte med "ave maría" var visst særlig populær, etter hva Cay en gang hadde sett i en dokumentar på fjernsyn). Men dette var jo den slags "religion" som helst foregikk i sommersesongen, til glede for turistene.

Cay vet ikke engang at i frasen "ave maría" er det siste et egennavn (derfor mangler det stor M in Maria!) De siste restene av "urfolkets" religion er i moderne tid blitt en kuriositet på linje med indianer-religioner i vår egen verden. (Det dreier seg nødvendigvis om en fordreid katolisisme, for i denne virkeligheten ble Luther aldri født!)

Den videre historiske utviklingen har vi alt alludert til. Maya-imperiet holdt det gående fram til tidlig 1700-tall (etter vår kalender), men brøt så sammen, drøyt tusen år etter at det ble grunnlagt av kong Pacal. Det fikk omtrent samme "levetid" som Romerriket i vår verden (og også i Cays verden – urobanske forskere kjenner faktisk til "Rom-imperiet", akkurat slik forskere i vår verden har i alle fall litt kunnskap om sivilisasjonene i Amerika før Columbus).

De oversjøiske koloniene i Uroba fikk sin uavhengighet i "1202" eller 1709 e.Kr., kort tid før maya-imperiets definitive sammenbrudd (s. 17) . På denne tiden hadde også det mongolske styret i Nord-Uroba brutt sammen, noe som muliggjorde en kraftig utvidelse: Mayaenes etterkommere hadde opprinnelig satt seg til ved "Innhavet" (Middelhavet), men på 1800-tallet ("1300-tallet" i Cays verden) ekspanderte de mot nord, nøyaktig som USA samtidig ekspanderte vestover. Også kulturelt og teknologisk var periodene like: Urobanerne minnes gjerne "nybyggertiden" med gullgraving og revolverhelter! Den urobanske urbefolkningen, "sinuanerne", overtar som sagt den historiske rollen til indianerne.

Og i nåtiden har mayaenes etterkommere altså endt opp som innbyggere i verdens ledende supermakt, en føderalstat med enorm militær og økonomisk styrke: USS, Urobas Sambandsstater…

S. 62 En skjebnesvanger avtale: Det historiske foredraget er over. Under sterkt påtrykk fra sin veileder, professor Otzeg, avtaler Cay med foreleseren at han skal treffe ham senere. Men som leseren allerede vet fra prologen, kommer Sagel Ahowitz til å bli myrdet.

S. 63: "Kveldskos" hos Cays familie: "...under nyhetene skulle fjernsynet stå på den konservative Jaguar-nytt-kanalen (som kritikerne kalte Patriotpartiets offisielle talerør). Ifølge Cays far var nemlig JNK den eneste fornuftige røst i et hav av ulidelig liberale fjernsynstilbud - kanaler som støtt og stadig fremmet alskens radikale ideer for å undergrave de urobanske kjerneverdiene. På JNK var det derimot en pen 'verdibasert' vinkling..."

FLERE KOMMENTARER VIL FØLGE

Fullmåne over Uroba hos Bokkilden.no

Se også forlagets side om boken.

Tilbake