Tittelbladet griner mot meg: J.R.R. Tolkien: Sagan om Ringen, till svenska av Åke Ohlmarks. Skal tro hva som var så galt med tittelen Ringarnas Herre? Runene og alveskriften som skal stå på tittelsiden, er tydeligvis trykt med usynlig blekk her. Jaja, det er bare å hoppe i det. Ut fra det følgende kan leseren få det inntrykk at jeg må ha endevendt hele oversettelsen og sammenlignet den med originalen ord for ord. Det er dessverre ikke tilfellet. Det følgende er resultatet av noen tilfeldige stikkprøver.
Men dette er jo ikke det aller alvorligste. Litt verre blir det når Ohlmarks kaster ut det nokså sentrale begrepet hobbiter og erstatter det med hober. Ordet Hobbit, mente han, ville få svenske lesere til å tenke på bibelske ord som ammonit, og det var jo ikke bra. Det var visst ikke så helt godvillig Tolkien gikk med på denne forandringen, men i korrespondanse med Ohlmarks skal han visstnok ha bøyd av. Ohlmarks skrev til Tolkien på svensk - ikke nettopp noen demonstrasjon av hans engelskkunnskaper - og belærte ham om målspråkets underfundigheter. "The impression remains," skrev Tolkien til Rayner Unwin, "that Dr Ohlmarks is a conceited person, less competent than charming Max Schuchart [den nederlandske oversetteren], though he thinks much better of himself. In the course of his letter he lectures me on the character of the Swedish language and its antipathy to borrowing foreign words (a matter which seems beside the point), a procedure made all the more ridiculous by the language of his letter, more than 1/3 of which consists of 'loan-words' from German, French, and Latin: thriller-genre being a good specimen of good old pure Swedish." (Letters s. 263.) Om Tolkien bøyde av når det gjaldt "hobene", så kan vi kan være forvisset om at han ikke gav sin tilslutning til noen av Ohlmarks øvrige navnetolkninger.
Ta navnet Rivendell. Etter å ha fundert i mange, mange sekunder konkluderer Ohlmarks med at riven sikkert har noe med river å gjøre, så han oversetter "Vattnadal"! Egentlig henger jo riven sammen med rift; Tolkien tenker på en kløft-dal, herav Kløvendal i Høverstads norske oversettelse. Ford of Bruinen blir til Björnavad (ja, det er jo en B, en R og en N i begge ordene, så pyttsan...) Når Ohlmarks kommer borti alviske navn, klarer han slett ikke alltid å holde fingrene av fatet. Gang på gang forsøker han å få "mening" i dem, og siden han selvfølgelig ikke kan sindarin, blir dette de aller pureste gjetninger med en feilrate på 100 %. Jeg sakser fra kartet fremst i boken: Harlond (sindarin: "Sørhavn") > "Harland". Dagorlad (sindarin: "Slagslette") > "Dagorland". Gulf of Lhûn "Lunas bukt eller Månbukten" (Tolkien hadde litt forskjellige ideer om hva lhûn skal bety, men det har i alle fall ingen verdens ting å gjøre med ”Luna” som et navn på månen!). Selv engelske navn greier ikke Ohlmarks å få riktig oversatt. Gladden Fields (Sverdliljevollene) blir til "Ljusa slätterna". Og hvordan Onodló (Entwash) ble til "Slamma flod", tør jeg ikke en gang gjette om.
Et spesielt tilfelle er elvenavnet Brandywine, som er hobbitenes humoristiske forvrengning av det alviske Baranduin. Ohlmarks kaller Brandywine for "Vinfloden" og ødelegger dermed dette poenget (s. 256). I A Tolkien Compass s. 180 påpeker Tolkien at den innlysende oversettelsen ville vært Brännavin; han finner dermed en svensk oversettelse som den innfødte Ohlmarks ikke tenkte på! Vår norske utgave har jo også Brennvina.
Fra A Tolkien Compass vet jeg også hvordan Ohlmarks oversatte Shelob: Honmonstret. "Rather feeble," var Tolkiens commentar (s. 172).
I kapitlet A Knife in the Dark forteller Aragorn om Beren og Lúthien: "Together they passed through great dangers, and cast down even the Great Enemy from his throne, and took from his iron crown one of the three Silmarils." Ohlmarks syntes tydeligvis at det ble altfor lite med bare én silmaril: "Tilsammans gick de sedan genom tusende faror, tills de störtat Fienden från hans tron och från hans järnkrona brutit loss de tre Silmarilerna." (Side 238) Og det ville selvsagt bli altfor skummelt hvis Ohlmarks faktisk hadde oversatt "Great" i "the Great Enemy".
Men som sagt: om vår oversetter kan utelate, så kan han også legge til. Like etterpå forekommer ordene "the Wolf that came from the gates of Angband", som hos Ohlmarks har blitt til "Varg den ohygglige, som kom från landet vid Angbands portar". Her har han altså supplert Tolkiens håpløst ufullstendige tekst med "den ohygglige" og "landet vid". Vi sakser noen flere eksempler på hvordan Ohlmarks er veldig flink til å få med de ordene Tolkien glemte: "The hall of Elrond's house was filled with folk" > "Gilleshallen i Elronds hus var till bristningsgränsen fylld med folk" (s. 274). "Come with me!" > "Följ med mig NU!" (s. 418, store bokstaver i original). "Fair were the many-pillared halls of Khazad-dûm in Elder Days before the fall of mighty kings beneath the stone" > "Underbart sköna var Khazad-dûms pelarhallar i Äldra tidens dagar innan mäktiga kungar fall och lades till vila under sten" (s. 422). "The Land of Shadow" > "skuggornas och dödens land" (s. 483). "There sat, side by side, Celeborn and Galadriel" > "Bredvid varandra satt Celeborn och Galadriel, stadens och landets kungapar" (s. 420; Galadriel kalles ustanselig "drottning" i Ohlmarks' text).
Merk også hvordan to setninger Tolkien glatt kan bli til fire setninger Ohlmarks – og selv disse setningene er nokså oppfetet i forhold til originalen: "Frodo was now safe in the Last Homely House east of the Sea. That house was, as Bilbo had long ago reported, 'a perfect house, whether you like food or sleep, or story-telling or singing, or just sitting and thinking best, or a pleasant mixture of them all'." > "Frodo befann seg nu i Elronds palats [sic!], det som Bilbo en gång for länge sedan smått ironisk kallat 'den sista lilla torftiga backstugan' öster om havet. För att vidare citera Bilbo, var det 'ett perfekt hus, där alla kunde få sina önskningar uppfylda, vilken smak de än hade.' Man fick den läckraste mat och dryck, där fanns lugna rum för den som ville vila eller meditera i ensam ro. Där fanns sång och historieberättare för den som föredrog sådant, eller man kunde velja en trivsam blandning av allt detta." (Side 272.) Men for alt Ohlmarks har tværet ut teksten, så greide han ikke å oversette "safe" i "Frodo was now safe".
Metaforiske uttrykk blir gjerne sprettet opp og får sin nakne mening blottlagt: "We are sitting in a fortress. Outside it is getting dark." > "Vi befinner oss i en fästning, men utanför murarna ligger fasan på lur" (s. 273). Ohlmarks mente vel at hvis han ikke trådte hjelpende til, så ville den dumme leseren tro at det rett og slett holdt på å skumre utenfor.
Når Ohlmarks durer i vei med sine "forklarende" utvidelser av Tolkiens tekst, er det selvsagt bare et tidsspørsmål før han demonstrerer sin vankunne og skriver noe fullstendig galt. Fadesen inntreffer på side 449: "Varda is the name of that Lady whom the Elves in these lands of exile name Elbereth." > "Varda är det namn, dessa alver i landsflykt ge åt Elbereth, drottningen av Västerness." Nei, Åke, nei og atter nei! Vesterness er Númenor, forstår du, ikke Valinor slik du tror. Les hva du selv har oversatt på side 238: "Númenor...betyder Västerness." Neida, det nytter ikke engang å si at Varda i egenskap av gudinne er dronning av hele verden, inkludert Númenor. På det tidspunkt LotR utspiller seg, har Númenor nemlig vært trygt plassert i havguden Ulmos rike i over tre tusen år!
Ohlmarks forelsker seg fullstendig i navnet Vesterness. Han putter det inn både her og der, uten å la seg binde av slike absurde krav som at det faktisk skal stå Westernesse på engelsk. Forvirringen omkring Númenor/Valinor vedvarer. Under Elronds rådsmøte minnes man Det hvite tre i Minas Tirith: "There in the courts of the King grew a white tree, from the seed that Isildur brought over the deep waters, and the seed of that tree before came from Eressëa, and before that out of the Uttermost West in the Day before days when the world was young." > "I konungens trädgård växte et silverträd, som ympats från det skott, Isildur fört med sig över de djupa haven. Skottet hade i sin tur ympats från Eressëas vita skogar [sic!], uppvuxna ur de frön, som medförts från det Yttersta Västerness en gång i tidernas början." Folk som i motsetning til Ohlmarks vet hva Vesterness faktisk er, må ut fra dette komme til følgende konklusjon: Det Hvite Tre stod opprinnelig på Númenor, og fra det hentet man frø og plantet hvite skoger (!) på Eressëa, og derfra hentet Isildur et skudd som han tok med seg til Midgard. Jeg hadde liksom fått det for meg at det var de onde númenoréerne som invaderte Det signede rike, og at alvevenner som Elendil og Isildur tok avstand fra Ar-Pharazôns aggresjon, men her har Ohlmarks nye opplysninger å bidra med!
For øvrig vil jeg forbeholde meg retten til å mene at "en gång i tidernas början" liksom er noe vagt sammenlignet med "in the Day before days when the world was young". Men Ohlmarks aner selvsagt ingen ting om Laurelin og Telperion som gav verden lys hele tiden før sol og måne var skapt.
Nostradamus framsatte sine mildt sagt dunkle forutsigelser i form av såkalte "kvatrainer", små dikt på fire linjer. Alle disse har Ohlmarks (angivelig) oversatt og fått til å rime på svensk. En av dem lyder slik (s. 198):
År nittonhundranittios sjunde månadDette tolker Ohlmarks slik (s. 200): "Obs. den exakta dateringen til juli 1990. Tydligen skall Henrik V göra sitt första försök i Angoulême men till en början bara hånas." (Kan noen skjønne at Fabel forlag trykte dette i 1993, da profetien alt hadde slått feil?) Problemet er at Nostradamus' originale tekst slett ikke har årstallet 1990, men mil neuf cens nonante neuf, altså 1999! Ohlmarks har åpenbart forandret 1999 til 1990 bare fordi det siste passet bedre med rytmen i hans svenske gjendiktning! Likevel mener han at hans gjendiktning skal ha akkurat samme autoritet som originalen, og det er gjendiktningen han baserer sin tolkning på. Han sier også at "Henrik V" skal i begynnelsen "bara hånas", men ordet "förhånad" er ført inn i teksten ene og alene fordi Ohlmarks trengte et rim til "månad": Det har ikke noe motstykke i originalen. En likefrem oversettelse av Nostradamus' dunkle tekst, uten hensyn til at de franske rimene blir borte, lyder omtrent slik: "[I] året 1999, sju måneder, vil det fra himmelen komme en stor skrekkens Konge, for å gjenopplive mongolenes store konge. Før og etter regjerer Mars med godt hell." Nå skjedde det jo ikke noe slikt i 1999 heller, men la nå gamle Nosse få lov å gjøre sine egne tabber, Åke!
från himlen komma skall en skräckstor kung:
i Angoulème han uppstå skall, förhånad:
före som efter Mars regerar tung.
Etter denne prøven på Ohlmarks' integritet som gjendikter har vi bange anelser når det gjelder hans oversettelser av diktene i LotR. Det vanligste problemet er som vanlig at han tror han vet en hel del som han aldeles ikke vet. Han kan få seg til å skrive ting som overhodet ikke passer inn i Tolkiens verden. Et enkelt eksempel: I sangen om dvergenes stamfar Durin er det en linje som går: "A king he was on carven throne..." Selv om vi befinner oss i en verden der "olifanter" eller mûmakil er så sjeldne at folk kan diskutere om de overhodet eksisterer - Sam blir lamslått da han faktisk får se en - unnslår ikke Ohlmarks seg for å gjendikte linjen slik: "En kung på tron av elfenben..." (s. 377)
Vi har også Bilbos kvad om Eärendil - om hvordan han bygde sitt skip i Arvernien og satte ut mot Valinor for å tale alvers og menneskers sak for valaene. Det begynner slik:
Eärendil was a marinerDet begynner derimot IKKE slik:
that tarried in Arvernien;
he built a boat of timber felled in Nimbrethil to journey in.
Eärendil, en sjöman stark,Hæ?! Eärendil strandet i Arvernien? Eärendil bygger et skip for å ta seg hjem igjen – til Valinor?! Ohlmarks presterer å misforstå alt, og hele oversettelsen hviler på hans misforståelser. I en annen sammenheng, nemlig da Ohlmarks diktet opp en hel liten biografi for Tolkien, observerte vår helt at "O. is ever ready to assume intimate knowledge that he has not got" (Letters s. 306). Det gjaldt detaljer i Tolkiens liv, og det gjaldt detaljer i Tolkiens verden.
blev strandsatt i Arvernien.
I Nimbrethil en timmerbark
han byggt, att ta seg hem igen.
Ohlmarks føler åpenbart at alt, absolutt alt, kan godtas hvis det er snakk om å berge et rim. Bare se på noen flere linjer fra Eärendil-kvadet: "He came unto the timeless halls/ where shining fall the countless years, /and endless reigns the Elder King/ in Ilmarin on Mountain sheer." > "Han kom till Tidens ändes hall/ där endlös skrimrar årens ström/ där Älderns konung härska skall/ i Ilmarin i evig dröm." Evig drøm? Sitter Manwë på Taniquetil og bare drømmer at han hersker?
Tolkien tenkte seg at Lúthien hadde ravnsvart hår (akkurat som hans egen kjære Edith). Dette sies uttrykkelig i The Lays of Beleriand på s. 155, og i Silmarillion s. 176 snakkes det også om hvordan hun vevet en mørk kappe av håret sitt. Når Aragorn synger om Beren og Lúthien i kapitlet A Knife in the Dark, antydes likeledes svart hår med formuleringer som "her hair like shadow following" og "As Beren looked into her eyes within the shadows of her hair". Ikke så hos Ohlmarks! En skandinavisk blondine skal det være: "Tinuviel [sic, ikke Tinúviel] sin dans där trår...med stjärnlys i sitt gyllene hår" og "och Beren sjönk til två ögons grund, som skuggades vänt av gyllne hår" (s. 235, 237).
Men det virkelige erke-overtrampet i forbindelse med gjendiktning inntreffer når vi kommer til Galadriels klagesang på slutten av kapitlet Farewell to Lórien (som her blir til "Farväl til Lothlórien" -- ja, Åke, det er fryktelig forvirrende å operere med både en fullstendig og en forkortet form av et navn, ikke sant?) Her har Tolkien først quenya-teksten til sangen, som er stilt opp som et dikt, hvorpå han umiddelbart følger opp med en likefrem prosa-oversettelse: "Ah! golden fall the leaves in the wind, long years numberless as the wings of trees! The long years have passed like swift draughts of the sweet mead..." osv.
Hva gjør så Ohlmarks? Jo, etter å ha skrevet av den alviske teksten (med kun to-tre feil) gir han gir han seg til å produsere en rimet svensk gjendiktning ut fra Tolkiens prosaoversettelse! Selvsagt kan vi bare si adjøss til all nøyaktig overensstemmelse mellom quenya-teksten og den svenske "oversettelsen":
O, likt guldblad virvla löv för vind,
Den svenske alvisk-forskningen fikk ikke nettopp noen flygende start hvis man med utgangspunkt i dette forsøkte å finne betydningen av hvert enkelt quenya-ord! Langt nede i Ohlmarks' svarte sjel var det kanskje en antydning til dårlig samvittighet. Men resultatet ble bare en enda grovere unøyaktighet, for som en unnskyldning for sitt forsøk på "gjendiktning" skyter han inn følgende mellom quenya-teksten og den angivelige oversettelsen: "Och tolkningen av denna sång, så ofullkomlig den nu blev, kom att lyda så här..." Hele boken blir "ofullkomlig" når oversetteren kan få seg til å stappe inn i teksten hele setninger som ikke har det minste grunnlag i originalen. Her tramper Ohlmarks langt utenfor oversetterens rammer og opphøyer seg selv til en slags redaktør, for ikke å si medforfatter. Kanskje Tolkien ville ha likt å bli tatt med på råd før Ohlmarks begynte å omarbeide LotR etter sitt eget hode.
åren åro såsom trädens ringar,
år ha svunnit likt ett stänk på kind,
likt det vita mjödets starka vingar...
Hvis den overstående "gjendiktningen" i det minste hadde en viss forbindelse med Tolkiens ord, så begår Ohlmarks nok en kjempebommert mot slutten av sangen. Tolkiens tekst lyder: "Now lost, lost to those from the East is Valimar. Farewell! Maybe thou shalt find Valimar. Maybe even thou shalt find it." - hvilket hos Ohlmarks blir til
...Förlorad är hjälten, är Valimar
Hvor i huleste kom "hjälten" fra? Valimar er ikke noen helt, det er ikke noen person i det hele tatt - det er et sted i Det signede rike! Her eksisterer det ingen unnskyldning. Om Ohlmarks ikke hadde tilgang til Silmarillion så han kunne lese om Val(i)mar der, så hadde han i det minste Tolkiens tekst rett for øynene: "Maybe thou shalt find it" - ikke him! Men Ohlmarks' oversettelse av denne linjen introduserer ikke bare pronomenet "hans", han klarer pinadø å tildele Valimar en sjel også! Ja, Åke, du kan gjerne klage over 'ofullkomlig tolkning', men det er du selv som bærer hele ansvaret for den. Hvordan kunne du vel finne på å lage en rimet svensk utgave av Tolkiens prosa-oversettelse av den alviske teksten? Var det altfor få dikt i boken, syntes du?
för oss, som östern i järngrepp har.
Farväl! Kanhända du finner hans själ,
Valimars! Kanske din väg sig kröker,
kanske du finner vad själv du söker!
En tabbe er nesten utrolig: "High Elves" blir til "höglandsalver"!!! "The High-Elven tongue" blir likeledes "höglandsalvernas språk" (side 108-109). Langt om lenge gikk det dog et lite lys opp for vår oversetter: På side 413 omtales korrekt "högalverna". Men å gå tilbake og rette de tidligere feiloversettelsene - nei, det ble altfor tråkigt!
Bare glem alt du har lest om Cuiviénen i Silmarillion. Det var i Lórien alvene oppstod: "Detta är alvernas urhem i världen." (Side 418, oversatt fra "here is the heart of Elvendom on earth".)
Ordet Orc, Orcs vet ikke Ohlmarks riktig hva han skal gjøre med. Det stod vel ikke i den engelske ordboken hans! I begynnelsen forsøker han seg med både "odjur" (s. 66) og "monster" (s. 79, 82), men smått om senn blir det "orcher", så stavet.
Den sindarinske teksten på Morias port introduserer Tolkien med følgende ord: "Here is written in the Fëanorian characters according to the mode of Beleriand: Ennyn Durin Aran Moria..." Dette ble altfor teknisk og vanskelig for Ohlmarks: "Här står med bokstaver som brukades av alverna i västra Midgård under Äldsta tiden..." Det som sies er vel ikke direkte galt, men det er liksom ikke helt det samme, heller.
Tittelen på kapitlet "Three is company" blir her oversatt til LATIN: Tres faciunt collegium! Greit, så finnes det et slikt latinsk ordtak, og kanskje det til og med var dette ordtaket Tolkien tenkte på da han satte navn på kapitlet. Men han oversatte det altså til engelsk først. Og i stedet for å reversere den operasjonen skulle du ha oversatt det til svensk, Åke. Det er dét du er betalt for, ikke for å brife med det du måtte ha av klassisk utdannelse.
Når Saurons øye dukker opp i Galadriels speil, beskriver Tolkien det slik: "The Eye was rimmed with fire...and the black slit of its pupil opened on a pit, a window into nothing." –Inn i ingenting? tenker Ohlmarks. Ingenting? Altfor dvaskt! Men dette fikser vi jo lett: "...och pupillens svarta springa var som ett schakt ner till helvetet." (Side 432.)
I det hele tatt har det gått en stor svovelpredikant tapt i Ohlmarks: "Frodo gazed fixedly at the red embers on the hearth, until they filled all his vision, and he seemed to be looking down into profound wells of fire." > "Frodo stirrade stelt in i eldhärdens glöd, som om han såge visioner av djävulska flammor i helvetets djupaste källor" (side 88).
Tolkiens nyoppfunne ord halfling virker veldig, tja, stimulerende på uttrykksmåten til Ohlmarks. I begynnelsen forsøker han seg rett nok med lite elegante oversettelser som "halvlängdsmann" (s. 297). Men når Boromir truer Frodo, tar det virkelig av: "The only plan that is proposed to us is that a halfling should walk blindly into Mordor... If any mortals have claim to the Ring, it is the men of Númenor, and not Halflings... I am too strong for you, halfling... Curse you and all halflings...!" > "Den enda plan som föreslagits oss är att en ynkling liten halvlängdsfigur blint skal traska inn i Mordor... Finnes det några dödliga som kan resa legitima krav på ringen, så är det Númenors män, inte halvlängssmåttingarna! ... Jag är för stark för dej, lille puttefnask! ... Förbannad vare du och alla halvputtefnaskar!" -Side 472-473.
Da Gandalf kom med fyrverkeriet sitt, merket med hans initial G, utbrøt hobbit-barna: "G for Grand!" Dette får Ohlmarks til "G betyder GRANDIOS", med store bokstaver som vist her. Grandios? Grandios? Grandiost fyrverkeri? Njaaaaa.... Njeeeeeii....
I tillegg til de eksemplene på tvilsom gjengivelse som jeg har listet opp over, kommer utallige eksempler som ikke er like "morsomme", men som likevel trekker ned. Svært ofte avviker Ohlmarks fra det jeg ville kalle den likeframme og innlysende oversettelsen av de engelske ordene, selv om meningen nok blir omtrent den samme. Han setter sin ære i å tukle litt med uttrykksmåten, snu om på vendingene, legge til litt her og trekke fra litt der. Resultatet har ofte nitti prosent samme meningsinnhold som originalen, men heller ikke mer enn nitti prosent. Av og til kan Ohlmarks' tukling resultere i uttrykksmåter som faktisk er ganske artige, så som når Maktens Ringer kalles "döds- och livsfarliga", men dette blir likevel en for fiks oversettelse av "perilous". En oversetter har ikke lov til å begynne å "forbedre" og "utfylle" originalen til de grader som Ohlmarks gjør det. Mannen hadde, som Tolkien observerte, et svulmende ego og betraktet seg som forfatterens likemann, så skjønt han var begeistret for LotR, hadde han liten respekt for verkets integritet.
Så hva skal de stakkars svenskene gjøre? Vel, hva gjorde vi nordmenn?
Den første norske oversettelsen av The Lord of the Rings kom i 1973-75. Forlaget het Tiden, oversetteren het Nils Werenskiold og produktet het Krigen om Ringen. Det er visst et dårlig tegn når oversetteren begynner å tukle med tittelen og ikke bare oversetter den til det som tilsvarer "Ringenes Herre". For å sitere Arbeiderbladet for 4. januar 1992, gjengitt i Angerthas 30, fikk oversettelsen "norske Tolkien-fans til å nedkalle alle Saurons forbannelser over forlag og oversetter". Jeg har knapt sett Krigen om Ringen og skal ikke slakte den usett, men etter sigende var den ikke bra. Hva gjorde så forlaget? De tok mot til seg, hyret en ny oversetter - Torstein Bugge Høverstad - og fikk hele den tusensiders Lord of the Rings oversatt på nytt, under tittelen Ringenes Herre. Denne utgaven ble riktig vellykket, og den er og blir den norske standardutgaven. (Personlig kan jeg styre min begeistring for stavemåten "Gandalv", men, men...) Siden har vi også fått ny norsk utgave av The Hobbit, siden den opprinnelige Hobbiten ikke var helt bra, den heller.
Så, kjære broderfolk, look to Norway! Kunne vi, så kan dere. Kasser hele Sagan om Ringen og få en kompetent (for ikke å si seriøs) oversetter til å fremstille RINGARNAS HERRE: en tro gjengivelse der hobbiter og ikke "hober" beveger seg gjennom et landskap fritt for "Vattnadaler" og "Månbukter", der Arwen heter det hun heter, og der høyalver ikke er alver fra høylandet. Det er det eneste fornuftige man kunne gjøre. Svenske Tolkien-fans fortjener noe bedre enn en uttværet, grovt unøyaktig og misvisende oversettelse som Sagan om Ringen.
Oppdatering: Siden jeg skrev det overstående, har svenskene sett lyset og virkelig utarbeidet Ringarnas herre, oversatt av Erik Anderson! RIP, Ohlmarks!