PETER JACKSONS "RINGENES HERRE - RINGENS BRORSKAP"

Referat og omtale

Det tok et halvt århundre å bringe Ringenes Herre fra bok til film. Det var da også først på nittitallet at det overholdet ble teknisk mulig å lage filmer som kunne yte boken i alle fall en smule rettferdighet. Opp gjennom årene har visstnok mer enn ett filmstudio snust på Tolkiens hovedverk, men de har uten unntak rygget fordi dette prosjektet ville måtte bli så altfor stort. Men så, da teknikken omsider var kommet så langt at hele hærer og slag kunne lages inne i en datamaskin, tok New Line Cinema og Peter Jackson mot til seg og satset mer enn vanlige lønnsmottakere har godt av å tenke på. For aller første gang i historien er en hel trilogi av storfilmer blitt tatt opp samtidig, ikke en etter en, og her har altså vi altså Episode 1 (som en annen filmskaper kunne kalt den).

Det var en modig satsing; New Line hadde ikke en gang støtte fra Tolkien-boet (Christopher Tolkien furter visstnok fremdeles fordi pappa i sin tid kunne finne på å selge filmrettighetene til boken for en slikk og ingenting, og det meldes at han nå har forstøtt sin egen sønn Simon fordi denne sa noe pent om Jackson-prosjektet). Men først og fremst var det en veldig fallhøyde fordi titalls millioner fans forlengst har spilt denne "filmen" i sitt eget hode. Det er lett å si, som Jackson skal ha gjort, at denne filmatiseringen først og fremst er laget for de som ikke har lest boken. I virkeligheten måtte han nok være klar over at dersom millionene av unge og eldre fans ikke syntes filmversjonen var noe tess, da var løpet kjørt.

På grunn av sykdom i nærmeste familie tok det sin tid før jeg selv var i stand til å komme meg til kinoen. Filmen hadde alt gått i over en måned. I denne tiden hadde jeg selvsagt lest mange omtaler, og disse var overveiende positive. De norske anmelderne hentet fram sekserne, og skulle jeg dømme etter mange av de omtalene som vanlige kinogjengere sendte til Imdb.com, lot noen til å ha hatt en nærmest religiøs opplevelse når de så denne filmen. I avstemningen på Imdb figurerte faktisk Jackson-filmen en stund som verdenshistoriens beste filmverk! Dette fikk visst fanskaren til Gudfaren til å se rødt, og sist jeg sjekket hadde Jacksons Midgard-tolkning falt til fjerdeplass. Men å nesten ha medaljeplass på en liste som omfatter omtrent alle filmer som noen sinne er laget, er jo fremdeles ganske bra. For å si det mildt.

Omsider kom jeg meg altså på kino for å se på greiene, med noe høyere forventninger enn jeg hadde da jeg i sin tid skulle få se Ralph Bakshis tegnefilm(per)versjon av samme historie. Den gangen viste det seg at tross betydelig mental innsats hadde jeg likevel ikke klart å skru forventningene langt nok ned. Men Peter Jacksons verk spiller heldigvis i en ganske annen divisjon. La oss nå gå gjennom hele den jacksonske herligheten, og dele ut kommentarer underveis.

 

Fortidens slag

Et viktig element i Ring-sagaen er jo den lange forhistorien. De vesentligste fakta formidles i en rask historieleksjon ved frøken Galadriel (vel, med Cate Blanchetts stemme som voiceover, i alle fall!) Etter noen nostalgiske sukk om at verden er i forandring, komplett med et knippe alviske replikker, kastes vi inn i Det andre tidevervs store begivenheter. Vi får høre om Maktens Ringer: tre for alvene, sju for dvergene og ni for menneskene (og dette er forresten alt vi hører om de Tre og de Sju i hele denne første filmen; bare de Ni nevnes også senere!) I disse ringene var det makt til å styre hver rase, heter det, men hele raseproblematikken blir snart irrelevant: Det var altså denne styggingen borte i Mordor, Sauron het han visst, som smidde en ring til – en som kunne styre alle de andre! "I denne ringen støpte han inn sin grusomhet, sin ondskap, og sin vilje til å dominere alt levende." Huff og huff!

Dermed faller Midgards riker som dominobrikker under Ringens makt, men hurra: et Siste Forbund av alver og mennesker marsjerer mot Mordor for å kjempe for friheten. På lerretet får vi se umåtelige arméer av staute krigere som kjemper mot like umåtelige horder av stygge orker (én surmaget kritiker mente visstnok at Hitler ville elsket denne filmen: masse flotte ariere som slakter ned avskyelige Untermenschen!) Selv ved foten av Dommedags Berg raser kampene, og The Good Guys har endelig seieren innen rekkevidde. Men, påpeker Galadriel i voiceover, Ringens makt lot seg ikke kue enkelt. For nå dukker Sauron selv opp og gjør vei i vellinga!

Jackson, i likhet med Tolkien, forutsetter at Sauron på dette tidspunkt hadde en mer eller mindre menneskelig kropp. Han er imidlertid to-tre ganger høyere enn folk flest, og klokelig utstyrt med heldekkende rustning så vi slipper å assosiere ham med noe ansikt (det ville ikke fungert senere i filmen, når han bare opptrer som et flammende øye). Den hermetiske Sauron gyver løs på angriperne med en slags klubbe: Dette er vel kanskje selveste Grond, hvis Sauron ennå sparer på noen klenodier fra gode gamle dager sammen med Morgoth i Thangorodrim? Sauron formelig måker seg vei gjennom slaget; snesevis med krigere flyr både hit og dit for hvert slag med klubben. Også menneskekongen, Elendil, faller (vi hører ikke navnet hans her, men Aragorn bruker "Elendil!" til kamprop senere i filmen). Det er på dette tidspunkt kongssønnen Isildur tar opp sin fars sverd, og idet Saurons ruvende skikkelse strekker ut hånden mot ham, langer Isildur ut et desperat slag og kapper av ham fingerne, inkludert den med Ringen! Kaboom! Vi får levende demonstrert hvor lite lurt det er å legge mye av seg selv i avhendelige gjenstander: Uten Ringen går Sauron rett og slett i oppløsning; bare tomme rustningsdeler raser i bakken. Dett var dett – eller hva?

Nei. For som vi vet, stikker Isildur Ringen til seg, og Galadriels moraliserende røst snakker om at menneskene lett lar seg besnære. Bare noen billedskift senere flyter en død Isildur avgårde i en elv, og Ringen går rett til bunns. Ja, sånn kan det gå når man ikke passer seg.

Handlingen skrider lynraskt noen tusen år fram, og stadig med Galadriel som reisefører tas vi med til det øyeblikket da Ringen blir funnet igjen. Vi får ikke skikkelig se hvordan Sméagol opprinnelig så ut, og vi får for så vidt ikke sett skikkelig på ham som Gollum heller (at Gollum opprinnelig var en hobbit, er sikkert en "sjokkerende åpenbaring" som Jackson har tenkt å servere om en film eller to). Gollum tar Ringen med seg inn under Tåkefjellene, og vi får noen glimt av ham (på god avstand) der han sitter i hulen sin og godter seg over sin "Kossteligste". Nye århundrer renner forbi i denne veldig raske oversikten, og Ringen forlater til sist en fortvilet Gollum. Da, forteller Galadriel, ble den funnet av en svært usannsynlig person – Bilbo Lommelun, en hobbit fra Hobsyssel! (Med en smule tilfredshet registerer vi at tekstingen bruker de etablerte norske navneformene. Så får vi heller finne oss i at bokstavrimet i Bilbo Baggins blir borte på veien.)

Denne åpningssekvensen med det digre slaget er ganske visst en av de beste delene av denne første filmen, og lover meget godt for de formidable "samtidige" slagene som skal følge i de neste par filmene.

 

Hobsyssel

Etter disse veldige sprangene i tid gidder vi knapt lette på øyelokkene når filmen hopper en bagatell av seksti år fram, og hovedhistorien tar til. Stedet er Hobsyssel.

Vi introduseres straks for Daniel Radcl...øh, Elijah Wood i rollen som Frodo. Han er jo liksom veldig ung, der han sitter under et tre og leser i en bok. De av oss som har lest en annen bok, vet at han burde være 33 og ikke (i aller beste fall) 20. Men det er faktisk fort gjort å venne seg til denne versjonen av Frodo, og hovedmålgruppen for filmen vil nok vite å sette pris på en pur ung helt med store blå øyne. Skulle den halvdelen av hovedmålgruppen som later vannet i sittende stilling foretrekke noe litt mer sexy enn Elijahs uskyldsrene ynglingefjes, vil jo Viggo Mortensen gjøre sin entré etterhvert.

Men aller først er det Gandalf som dukker opp, selvsagt. (Jada, det står "Gandalv" i tekstingen: Torstein Bugge Høverstad får viljen sin nok en gang.) Trollmannen kommer trillende i en hestekjerre full av fyrverkeri, og Frodo tar hjertelig imot ham; Ian McKellen smiler også varmt i løsskjegget. Hobbiten setter seg på kjerra med ham, og sammen ruller de inn i et nydelig rekonstruert (eller snarere oppkonstruert) Hobbitun. Det framgår av samtalen mellom Frodo og Gandalf at den siste er kommet for å være til stede på Bilbos store fødselsdagsfest: Bilbo skal til å runde 111. Noen av hobbitene er måtelig begeistret over å få se trollmannen, som de regner som "offisiell fredsforstyrrer", men barna tar ivrig imot ham og trygler om å få se noe fyrverkeri. Det får de.

Ian McKellen som Gandalf møter snart sin navnebror Ian Holm i rollen som Bilbo (like heldige rollebesetninger begge to, forresten). Bilbo inviterer sin gamle venn inn i Lommekroken. Spesialeffektavdelingen kommer vel og vakkert fra høydeforskjellen på trollmann og hobbit: Bilbo tar til og med Gandalfs hatt uten at vi engang reflekterer over hvor mye trøbbel filmskaperne må ha hatt med å få to skuespillere som egentlig er omtrent jevnhøye til å fremstå på et ganske annet vis. Etter et hjertelig gjensyn, komplett med allusjoner til Hobbiten som bare fansen kan verdsette fullt ut, betror Bilbo Gandalf at han føler seg mye eldre og liksom tynnere enn han ser ut (som smør smurt utover et altfor stort brødstykke...bare en hobbit kunne komme opp med en slik sammenligning!)

Bilbos store avskjedsfest utspiller seg mer eller mindre som i boken, komplett med problematikken rundt korrekte flertallsformer (Strunkfoter/Strunkføtter!) Peter Jackson nytter her høvet til å introdusere Pippin og Munti (altså Merry...en annen språklig problematikk vi kan la ligge!) Ifølge Tolkiens kronologi skulle nok dette radarparet bare vært småunger under Bilbos avskjedsfest, men Jackson har komprimert tidsperspektivet; her er Munti og Pippin omtrent like voksne som de er senere i filmen. Så veldig voksent oppfører de seg dog ikke; de tukler med Gandalfs fyrverkeri og kommer til å sende opp en rakett som forvandler seg til en uhyggelig livaktig drake før den til selskapets store lettelse eksploderer. Gandalf får seg ikke til å bli riktig sint på de uskikkelige hobbitene som kvartet fyrverkeriet hans, men han straffer Munti og Pippin ved å sette dem til å vaske kopper og kar! Allerede er det klart at det er Munti og Pippin som skal stå for comic-relief'en i denne filmen.

Bilbo holder en nedkortet versjon av sin tolkienske avskjedstale, fomler med noe bak ryggen – og forsvinner i løse luften! Gisp! Men som vi vet, har Bilbo bare blitt usynlig: Vi ser ham (dvs. vi ser ham ikke) ta seg fram til Lommekroken; døren åpner og lukker seg. Alene og godt fornøyd med seg selv dukker Bilbo opp igjen; han har nettopp trukket noe av fingeren. For første gang siden innledningen får vi se den lille, runde, gylne tingesten som har en viss betydning for plottet.

Men det er én som ikke liker Bilbos frivole behandling av Ringen. Gandalf lot seg ikke lure av det som hendte, og han har også kommet tilbake til Lommekroken. "Det er mange magiske ringer her i verden," formaner han Bilbo, "og ingen bør brukes uvettig!" Bilbo går motvillig med på dette, men nå skal han jo i alle fall gi seg på vei bort. Ringen skal ligge igjen til Frodo, sier han. Men så viser det seg at Bilbo har forskrekkelig vondt for å gå fra denne underlige ringen sin: Den kom til ham, den er hans, den er hans kosteligste (!) Da Gandalf fortsetter å snakke om at ringen må få ligge igjen, blir Bilbo rasende og beskylder trollmannen for å ville ha den selv. Men da vokser det plutselig fram en merkelig kraft i Gandalf; det er som om hans skygge med ett fyller hele rommet: "Bilbo Lommelun! Ta ikke meg for å være en billig taskenspiller! Jeg prøver ikke å rane deg! Jeg prøver å hjelpe deg!" Kanskje er det greit å få dette slått fast, for hittil har ikke kinogjengerne sett noe definitivt bevis for at Gandalf er noe som helst annet enn nettopp en billig taskenspiller (skjønt fyrverkeriet hans holder høy standard).

Dette lille glimtet at Gandalfs sanne krefter setter så mye støkk i Bilbo at han går med på å legge Ringen igjen til Frodo, men når Bilbo skal til å gå, viser det seg at Ringen pussig nok fremdeles er i lommen hans. Etter en siste formaning fra Gandalf samler hobbiten all sin viljestyrke, rekker fram Ringen på en åpen hånd og klarer ved en hard indre kamp å snu håndflaten ned. Ringen lander på bordet med en merkelig "tung" lyd, og naturstridig nok spretter den ikke opp igjen en eneste gang. Med enkle midler har filmskaperne fått formidlet at det er noe ganske så uhyggelig med akkurat denne ringen.

Bilbo begir seg avgårde i natten, befridd fra sin byrde. Gandalf går inn igjen og studerer hardt på Ringen, der den ennå ligger på bordet. Når han strekker fram hånden for å ta den, får han (eller i alle fall vi) et uhyggelig, lynraskt glimt av noe som kan ligne på et flammende Øye. Gandalf trekker hånden til seg igjen...og i hele resten av filmen prøver han aldri mer å berøre Ringen. Faktisk ser det ut som om han bevisst unngår det.

Frodo kommer tilbake til Lommekroken mens Gandalf ennå sitter og kokkelurer over Ringens sanne vesen. Trollmannen forteller ham at Bilbo har dratt for å bo sammen med alvene. Gandalf får Ringen ned i en konvolutt, forsegler den og gir Frodo det råd å gjemme den godt. Selv vil Gandalf gå og prøve å finne svar på visse spørsmål.

Vi forflytter oss plutselig til et Ganske Annet Sted. I horisonten ruver et vulkanlignende fjell over et mørkt og øde land; kamera vrir seg rundt og avslører umåtelige festningsverker som strekker seg mot en svart himmel: Det er Peter Jacksons visjon av Barad-dûr som plutselig fyller lerretet, og arkitekturen antyder på noe vis at byggherren ikke er noen Mr. Nice Guy. Innenfra hører vi en heller hås stemme skrike som i pine: "Hobsyssel! Lommelun!" Kort etter går en mektig port opp, og et følge av svarte ryttere stormrir ut i natten. Det er vanskelig å telle rytterne, men de litterære blant publikum vil ane at det er ni av dem.

Også Gandalf rir, men han er på vei mot en by med et hvitt tårn. Vi får ikke sett Minas Tirith skikkelig i denne filmen, men spesialeffekt-avdelingen har gjort seg flid med Den hvite byen, selv om det ikke er før i den tredje filmen vi virkelig få tatt den i øyesyn.

Pattende på pipa endevender Gandalf bøkene i skriftsamlingen i Minas Tirith (ethvert bibliotek der man oppbevarer uerstattelige 3000 år gamle manuskripter burde for øvrig ha et gedigent RØYKING FORBUDT-skilt på veggen). Han kommer over Isildurs skrifter om Ringen. Nå aner han hva det er Frodo har arvet.

Tilbake i Hobsyssel har den første svarte rytteren ankommet, og med en slags hviskende eller hvesende stemme spør han seg fram etter Lommelun-familiens tilholdssted. Men i Hobbitun er alt fortsatt fred og fryd og gammen. Frodo kommer hjem til Lommekroken etter en sen kveld på vertshuset. Det viser seg at Gandalf er kommet tilbake. (Ut fra denne filmen kan man lett få det inntrykk at både Barad-dûr og Minas Tirith ligger maksimalt en halvtimes rytt fra Hobsyssel! Med litt godvilje kan vi kanskje gå med på at ukelange reiser forsvinner i et billedskifte, men her er det i alle fall ikke snakk om at det tar Gandalf sytten år å finne ut av Ringens hemmelighet, slik som i boken!)

På Gandalfs utålmodige oppfordring finner Frodo fram konvolutten med Ringen, hvorpå trollmannen straks kaster den på peisen. Når konvolutten har brent opp og bare den gylne tingesten er igjen, plukker Gandalf den ut av ilden med en tang og lar Frodo få den; merkelig nok er den fortsatt kald. Tatá: Fram på Ringen toner de samme underlige skrifttegnene som var avtegnet i Isildurs skrifter (i alle fall nesten de samme...se under). Så dette er nok selveste Herskerringen, ja.

Altså er det på tide at trollmann og hobbit har en alvorlig samtale, og ikke om blomster og bier. Gandalf forklarer at dette er den Ringen som Sauron smidde og mistet i fordums tid. Nå har den hørt sin herres kallen, men det vil være den ultimate verdenskatastrofe om han skulle vinne den tilbake. Når Frodo uskyldig innvender at Sauron jo ble tilintetgjort, må Gandalf stikke hull på ønsketenkingen hans: Herren til Barad-dûr har vendt tilbake og bygger opp igjen festningen sin. Saurons livskraft er bundet til Ringen, og så lenge den finnes, vil han også gjøre det. "Frodo," sier Gandalf innstendig, "han må aldri finne den!"

Frodos foreslåtte løsning på dette problemet – å bare legge Ringen til side og aldri snakke om den mer – er dessverre overforenklet. Gollum visste jo at Bilbo hadde Ringen. Gandalf lette etter ham, men Fienden fant ham først. Gandalf kan fortelle at under lett fysisk press (som israelerne sier) har Gollum avslørt at Ringen befinner seg i Hobsyssel og er i familien Lommeluns eie. "Det vil jo lede dem hit!" observerer Frodo i en aha-opplevelse som han nok kunne vært foruten.

En fortvilet Frodo tilbyr Gandalf å ta Ringen, men det vil trollmannen ikke høre snakk om; bare tanken gjør ham visst redd: "I meg ville den finne makt større og mer fryktelig enn tenkes kan." Derimot er Gandalf enig i at Ringen må ut av Hobsyssel. Frodo tar på seg oppdraget med å bringe Ringen til landsbyen Bri, der han og Gandalf avtaler at de skal treffes igjen på vertshuset Den steilende ponni. Gandalf selv vil i mellomtiden dra og konsultere sin ordensherre Sarumann i sakens anledning: "Han er både vis og mektig. Stol på meg, Frodo! Han vet nok hva vi må gjøre." –Særlig! tenker de litterære blant publikum.

Plutselig hører de en lyd utenfra. Det er vel ikke svarte ryttere som allerede lusker rundt utenfor vinduet? Gandalf går bort og haler brutalt inn...en forskremt Sam Gamgod! I boken kunne denne lett enfoldige gartneren plausibelt unnskylde seg med at han skulle klippe gresset under vinduet, for i boken var det i det minste dag. Ifølge Jackson er det derimot sen kveld, og Gandalf bare avfeier Sams unnskyldninger: "Litt sent for randklipping, synes du ikke?" Det viser seg at Sam har smuglyttet seg til en del sensitiv informasjon om Ringen, Mørkets Fyrste og verdens forestående ende. Men det er jo en løsning på dette: Han får bli med Frodo til Bri.

Neste dag kommer. Med noen avsluttende formaninger om å aldri bruke Ringen forlater trollmannen Frodo og Sam, som på sin side trasker flittig i vei mot Bri. De har tilsynelatende ikke gått så veldig lenge før Sam stanser og erklærer at tar han bare et eneste skritt videre, vil det være det lengste han noen gang har vært hjemmefra. Men det er ingen vei utenom: Sam må ta det avgjørende skrittet ut i den store verden. (I kinoversjonen, langt inne i bakgrunnen, kunne man her se hvordan en bil raser henover New Zealands sletter så støvet fyker. Jackson fikset det på kjøpefilm-utgaven!)

Jarnagard

Annetsteds rir Gandalf mot et tårn omgitt av en stor, vakker park. Noen vil mene å ha sett dette tårnet før, og det er ikke nødvendigvis fordi de har bodd i Midgard i et tidligere liv: Dette er Alan Lees versjon av Jarnagard, som publisert i den illustrerte jubileumsutgaven av Ringenes Herre fra 1992. Det er ganske artig å se Alan Lees visjon realisert i tredimensjonal utgave.

Det blir dermed dobbel Lee når Sarumann den Hvite skrider ned Jarnagards trapp for å ta imot sin gjest. Det er tydelig at Gandalf ikke har sett mye film, ellers ville han vite at en rollefigur som spilles av Christopher Lee absolutt ikke er til å stole på. (Christopher Lee er i ferd med å runde av sin lange karriere med ørten varianter over temaet Kul Eldre Slemming: Slik ser vi ham både i Ringenes Herre og i Episode 2.)

Det er likevel ikke umiddelbart klart at Sarumann har meldt seg ut av klubben til De Snille. Han tar høflig imot Gandalf, som han kaller "min gamle venn". De tar seg en spasertur i parken rundt Jarnagard (men hvorfor flakser det så mange kråker rundt tårnet, da?) Gandalf forteller sitt åndelige overhode at Herskerringen endelig er lokalisert: Den har vært i Hobsyssel i mange år! Sarumann synes at Gandalf burde ha skjønt dette tidligere. "Din forkjærlighet for halvingenes urt har åpenbart sløvet sinnet ditt," bemerker han halvt syrlig, halvt i spøk. Er dette kanskje Peter Jacksons innlegg i den sporadiske debatten om "pipeurtens" sanne natur?

Inne i tårnet (som ikke virker spesielt hjemmekoselig) diskuterer de to trollmennene videre. Sarumann forklarer at Sauron ennå ikke kan ta fysisk form, "men hans sjel har ikke mistet noe av sin kraft": Snart vil storestyggen der borte i Mordor ha samlet en hær stor nok til å angripe Midgard. Gandalf lurer på hvordan Sarumann kan vite alt dette. Den hvitkledde avslører at han har tilgang på avansert etterretningsutstyr: En palantír! Synesteinen dukker altså opp i historien mye tidligere enn i Tolkiens versjon.

Sarumann forteller videre at han vet at "de Ni" nå jakter på ringbæreren i den hensikt å drepe ham. Gandalfs morsinstinkt (eller hva det nå er) for Frodo slår straks ut, og han vil omgående komme hobbiten til hjelp. Men da smeller Jarnagards dører igjen foran ham, og plutselig er ikke Sarumann så veldig hjelpsom heller: "Du trodde da virkelig ikke at en hobbit kunne stå imot Saurons vilje?" Faktisk kan ingen seire over Mordors makt, mener Sarumann. Og if you can't beat them... "Vi må gå sammen med ham, Gandalf. Vi må gå på Saurons side."

Gandalf har jo ikke riktig sansen for de nye strategiske allianser som Sarumann her skisserer, så det følger et oppgjør som passer seg for store trollmenn. Uten noen gang å være i fysisk berøring feier de gulvet med hverandre: Man håper inderlig at de aldrende herrer Ian McKellen og Christopher Lee brukte stuntmenn i denne scenen, ellers ville det ligge an til både lårhalsbrudd, omfattende frakturer i ribbein og ryggsøyle og adskillige brudd på hjerneskallen! Til sist klarer Sarumann å bemektige seg Gandalfs stav, og deretter er det bare å skru tyngdekraften i revers så Gandalf faller opp (!) gjennom Jarnagard til toppen av tårnet.

Vi vender tilbake til Frodo og Sam, som vandrer gjennom en åker der maisen vokster høyt og tett. (Denne planten fra den nye verden må ha funnet veien til Midgard alt i gammel tid, for så å dø ut slik at den måtte hentes til Europa igjen på nytt i langt senere tideverv. Tobakk og poteter er andre eksempler på det samme...) Midt i åkeren løper Munti og Pippin inn i våre to tapre ringbærere. Det viser seg at disse rakkerne lenge har knabbet grønnsaker fra åkrene til bonden Åmeng, som kommer settende for å ha et alvorsord med dem. Alle de fire hobbitene rømmer unna, men de kommer til en bratt skrent og deiser ned i ville kast. Men nedenfor vokser det i alle fall sopp, må vite. Ganske riktig: Skrenten var Jackson-versjonen av "en snarvei til sopp"! Historien tar virkelig noen "snarveier" her, i forhold til boken.

Mens de andre tar for seg av soppen, aner Frodo plutselig fare. Han får alle vekk fra stien og i skjul. Og ganske riktig, her kommer det...en Svart Rytter! Han værer visst noe, for han stiger av hesten og kommer uhyggelig nær hobbitenes skjulested. Selv insekter og kryp flykter unna i panikk når han nærmer seg. Frodo får plutselig slik en trang til å sette Ringen på seg, men Sam stagger ham. Hobbitene kommer unna, men den uhyggelige rytteren sniker seg fortsatt rundt i skogen. Våre fire presumptive helter tar seg fram til fergen ved Bukkaberg, men der går det nesten galt: Frodo er av en eller annen grunn blitt hengende etter og må hoppe om bord i aller siste liten idet en kullsvart hest med tilhørende rytter innfinner seg på bredden av Brennvina. Bø!

Munti og Pippin kunne fått en bedre grunn til å slutte seg til ringbærerne enn at de måtte unnslippe bonden Åmeng etter å ha vært på slang i åkeren hans...men scenene fra Jarnagard er bra nok.

Bri

Selv en film på nesten tre timer er ikke lang nok til å "dekke" alle kapitlene i Tolkiens Ringens Brorskap. Jackson gjør det eneste rette: han kutter så å si hele ferden fra Hobsyssel til Bri, inkludert Tom Bombadil. Dette er opplagt den mest unnværlige delen av historien, og denne skribent har vondt for å savne Bombadil noe særlig. (La oss bare se det i øynene: mesteparten av hobbitenes eventyr på veien er nesten helt irrelevante for hovedhistorien, og noen av dem er temmelig tøvete og antiklimatiske. Dette er tidlig materiale fra den perioden da Tolkien selv ikke riktig visste hvilken vei historien skulle ta; kanskje innbilte han seg fremdeles at det var en barnebok han satt og skrev på.)

Altså er hobbitene framme i Bri bare et billedskifte etter at de tok fergen over Brennvina. Svøpt i regn minner Bri om den primitive landsbyen som har en tendens til å ligge nær Draculas slott (og for all del, Christopher Lee står på rollelisten!) Herr "Underbakk" med følge ankommer vertshuset Den steilende ponni. Lokalet virker meget lugubert; digerfolkets rå latter runger i veggene, og vi aner til vår skrekk at det ikke er avsatt egne bord for ikke-røykere. Det verste er likevel at Gandalf ikke venter der, slik avtalen var. Innehaveren har ikke sett ham på et halvt år!

Munti og Pippin tar for seg av lokalets flytende varer, men Frodo synker ned i dype tanker. (Hvem er nå forresten den skumle fyren som sitter borte i et hjørne og skuler så fælt på Ringbæreren? Hva skal man tro om en ferdamann med økenavnet "Vidvandre"?) Som Frodo sitter der og fingrer med Ringen, hører han til sin bestyrtelse at hans ekstremt taleføre reisekamerater er i full gang med å fortelle Gud og hvermann hvem herr "Underbakk" egentlig er. Han farer opp, men presterer å snuble så Ringen fyker i været og lander på fingeren hans (!!!). Greit, det er ikke særlig sannsynlig, men Tolkien-versjonen (komplett med en av professorens evinnelige sanger) ville nok ikke fremstå stort bedre på det hvite lerret.

Frodo forsvinner for det nøgne øye, men Jackson viser oss også hvordan verden tar seg ut for den som har blitt usynlig (og her har filmmakerne lykkes bra). Frodo kan ennå skjelne folkene på vertshuset, men samtidig finner han seg hensatt til en uhyggelig, bølgende skyggeverden. Verst av alt, nå kan Øyet se ham! Vi har allerede fått noen lynraske glimt av Saurons flammende manifestasjon, men nå tar Jackson fram Øyet av Ild i all dets gru. Utenfor Bri er de svarte rytterne med ett klar over hvor deres bytte befinner seg, og de snur og styrer rett mot et stevnemøte som neppe vil være helsesamt for unge hobbiter.

En sjokkert Frodo haler av seg Ringen igjen og er tilbake på vertshuset. Det er likevel ikke fred å få: Den skumle ferdamannen i hjørnet grabber fatt i ham og haler ham med seg opp på sitt eget rom, med hissige beskyldninger om at han tiltrekker seg for mye oppmerksomhet. Det følger en hjertevarmende samtale ("Er du redd?" – "Ja!" – "Ikke på langt nær redd nok. Jeg vet hva som jakter på deg"), og de ignorante i publikum begynner å ane at denne bryske Vidvandre kanskje ikke er en slemming likevel. Nå kan Stuart Townsend rive seg i håret; han måtte forlate Ringenes Herre-settet fordi Jackson kom til at Viggo Mortensen passet bedre til rollen som Aragorn. Og mens Townsend endte opp som blodløs vampyr i superfloppen The Queen of the Damned, har Mortensen plutselig definert begrepet Ruggedly Handsome for en hel generasjon tenåringsjenter. Stakkars Stuart!

De svarte rytterne stormer inn i Bri med både fynd, klem og full pupp; vandalene rir faktisk ned hele byporten. Kort etter innfinner de seg i hobbitenes soverom på vertshuset; de later til å kjøre sine store stygge sverd rett gjennom våre søte små helter. Men så viser det seg selvfølgelig at det bare er puter og slikt som ligger i sengene, for hobbitene har Vidvandre allerede fått i sikkerhet annetsteds. (Så vi ikke en lignende scene i en eller annen ubehjelpelig tegnefilm? Ikke si at Jackson har vanket i Ralph Bakshis tvilsomme selskap?!) Vidvandre forklarer hobbitene hva de svarte rytterne egentlig er – at de en gang var mennesker, men grådig tok i mot noen runde gaver fra Sauron uten å lese det som stod med liten skrift. Dermed endte de opp som ringskrømt.

Bri-sekvensen er neppe den mest minneverdige del av filmen, men Jackson får sneket Aragorn inn i rollegalleriet på en brukbar måte.

Blåstertopp og tilliggende herligheter

Vidvandre leder hobbitene vekk fra Bri og ut i outback'en (eller er den i Australia heller enn på New Zealand?) Han vil føre dem til Elronds hus i Kløvendal, sier han. Men de svarte rytterne jakter fortsatt på dem, så selv om Munti og Pippin inntil videre bare bekymrer seg for at Vidvandre ikke forstår hobbitenes arrangement med to frokoster, vil nok mer alvorlige problemer melde seg snart.

Tilbake i Jarnagard sitter Sarumann ved palantíren og påkaller "Sauron, verdens fyrste". Et flammende øye kan skimtes inne i den glorifiserte krystallkulen. "Lag meg en hær som er Mordor verdig," sier en generisk Ond Stemme. Sarumann skrider til verket. Det blir klart at han allerede holder seg med orkiske tjenere, og de begynner å slite opp trærne i den vakre parken rundt Jarnagard. (Gjett om entene vil være forbannet i neste film...) Gandalf står nå på toppen av tårnet og ser maktesløs på det hele. Jammen har det ikke begynt å regne også. Stakkars gamle Gandalf!

Vidvandre og hobbitene har nådd fram til en ruin som ifølge ferdamannen er restene av det store vakttårnet på Amon Sûl. Der på Blåstertopp slår de seg til for natten. Vidvandre utruster hobbitene med våpen, skjønt vi bare kan lure på hvorfor han går rundt med sverd i hobbit-størrelse. Jaja, siden besøket i gravhaugen på Dyssemoene forsvant midt i et billedskifte, måtte vel hobbitene få våpen noensteds fra.

Mens Vidvandre går for å sjekke omgivelsene og Frodo tar seg en lur, gjør de tre andre hobbitene opp ild og steker flesk. Vi som har lest boken vet at ringskrømtene ikke kan se, men de har svært så god luktesans: Når duften av stekt bacon får spredd seg nedover Amon Sûl, tar begivenhetene sitt uunngåelige løp. Frodo våkner og får slokket bålet i en fart, men da er det For Sent: Et uhyggelig skrømteskrik gjennomtrenger natten, og mørke skygger nærmer seg ruinen på toppen.

Snart får fire forskremte hobbiter selskap av en serie mørke skikkelser, og selv om alle parter nå har dragne sverd, sitter man igjen med det desiderte inntrykk at kampmoralen er høyere på den ene siden enn på den andre. Sverdet til Frodo detter like gjerne i bakken, og det gjør forresten dets eier også. Men han har jo en kjekk liten sak som kan gjøre en usynlig, ikke sant? Dette er vel det perfekte øyeblikk til å sette Ringen på fingeren...

Tabbe, kjempetabbe! Plutselig finner Frodo seg hensatt til den bølgende åndeverdenen der ringskrømtene selv hører til. De som nettopp hadde svarte kapper, fremstår nå i strålende hvitt isteden. Nå får Frodo og kinopublikum vite hvordan skrømtene egentlig ser ut: På hodene har de kroner, men ansiktstrekkene virker eldgamle, mumieaktige. En av dem bøyer seg over hobbiten, men når denne ikke umiddelbart sier ja og amen til å la skrømtet få Ringen, kjører den uhyggelige skikkelsen sverdet sitt inn i Frodos skulder: Arme Frodo skriker så jammerlig at vi har god anledning til å speide etter eventuelle plomber i Elijah Woods tannebisser. Da dukker Vidvandre opp og driver skrømtene vekk med en brennende stokk. Frodo er åndsnærværende nok til å nappe Ringen av fingeren igjen, men heretter har han et forgiftet sår å forholde seg til.

Tilbake ved Jarnagard har den en gang så vakre parken nå definitivt blitt industriområde. Sarumanns orker har gravd seg nedover, men ennå er det ikke klart hva den svikefulle trollmannen har fore. Kamera begynner plutselig å interessere seg for en møll som tilfeldigvis kommer flaksende forbi. Den flyr opp til toppen av tårnet, der Gandalf griper den. Han mumler noen utydelige ord til den; vi oppfatter så vidt navnet "Gwaihir". Så lar han møllen fly videre.

Nede i dypene under Jarnagard holder orkene under Sarumanns oppsyn på med å smi våpen, men det er ikke alt som foregår. De er også i ferd med å grave fram noen slags ekle pupper. En av dem brister, og opp står et beist av en ork som klart overgår dem vi har fått se tidligere: Sarumanns tjenere virker rent godslige i sammenligning. Senere i filmen heter det at Sarumann har krysset orker med goblin men (tussemenn?) og laget en ny, ekstra fæl orkeart, tydeligvis de som kalles Uruk-hai. I Tolkiens versjon var det vel egentlig Sauron selv som hadde avlet dem fram, men Peter Jackson gjør Sarumann til ekspert på avansert kloning og anvendt genteknologi. Trollmannen er i ferd med å drette opp en hel liten orkehær!

Vidvandre og hobbitene har tydeligvis kommet seg et stykke unna Blåstertopp; nå sitter de under de forsteinede trollene fra Bilbos eventyr adskillige tiår tidligere. Frodo ser nå skikkelig klein ut, og Vidvandre kan fortelle at han holder på å svinne inn i skyggeverdenen. De andre begynner å lete etter athelas-urt i et forsøk på å hemme forgiftningen, men skrømtene lusker fortsatt rundt i området. Det er likevel ikke de som kommer først fram. Som i en lysende tåke ser Frodo en kvinneskikkelse komme ridende: Å hildrande du, det er Liv Tyler som gjør sin entré! (Okay, så kanskje det er Arwen, da. Dersom Glorfindel er din yndlingsfigur, kommer du til å føle at noe liksom mangler i denne filmen.)

Arwen vender straks sin oppmerksomhet mot den kranke hobbiten. Lasto beth nín: Tolo dan na ngalad! sier hun på sindarin, og jeg har moroen av å vite at dette betyr "lytt til mitt ord – vend tilbake til lyset!" uten å måtte se på tekstingen. (Men siden alt er tekstet på norsk, var det vel mange sløvinger som ikke engang fikk med seg at Liv Tyler snakket et noe mer eksotisk tungemål enn engelsk...) Tydeligvis har denne utgaven av Arwen høyere medisinsk utdannelse, for etter å ha undersøkt Frodo i ti sekunder har hun diagnosen klar: "Han vil ikke holde ut. Vi må få ham til min far."

Vidvandre er visst litt betuttet over å plutselig møte forloveden der ute i skauen. Han og Arwen diskuterer (på sindarin!) hvem av dem som skal ri avgårde med Frodo, men Arwen mener at det må bli henne, siden hun er den raskeste rytteren. Be iest lín!, "etter ditt ønske" eller "som du vil", sier Viggo Mortensen (skjønt mange har trodd at denne halvdansken plutselig slår over på dansk og kaller Arwen "min elskling!"...det er simpelthen sjokkerende hvor lite sindarin folk flest kan).

Arwen rir altså avgårde gjennom natten med den sykelige Frodo, men tydeligvis må morgenen være nær, for i neste scene er det plutselig blitt dag. Ringskrømtene dukker opp og stormrir etter henne på sine svarte gangere, men hun greier å ta seg fram til elven. Ute i strømmen stanser hun hesten, utveksler ukvemsord med skrømtene og utfordrer dem til å komme og ta hobbiten. De rir overmodig ut i elven, hvorpå alveprinsessen lirer av seg en sindarinsk trylleformel (ikke tekstet, men det kompetente mindretall blant publikum kan høre: Vann fra Tåkefjellene, lytt til det mektige ord; flom, Stribrumlas vann, mot ringskrømtene!) Dermed blir det med ett akutt vårløsning i elven; vannet reiser seg opp i form av hvite hester og spyler skrømtene så langt vekk at i denne filmen ser vi ikke mer til dem. De litterære puristene vil her protestere og si at det var Elrond (med litt hjelp fra Gandalf) som fikk elven til å reise seg mot ringskrømtene. Men Arwen er nå engang Elronds datter, så trollskapen blir i alle fall i familien.

Hva er det nå forresten med denne Glorfindel, siden han ramler rett ut av den ene filmatiseringen etter den andre? I Bakshis tegnefilm var det Legolas som kom Frodo med følge i møte. Hos Jackson er det Arwen. Glorfindel kan ikke være mye fotogen når filmskaperne støtt og stadig lemper ham ut av rollelisten og erstatter ham med en annen figur.

Kløvendal

Frodo våkner opp i en myk seng i Kløvendal. Gandalf er også der, må vite, og i et flashback får vi se hvordan han unnslapp fra Jarnagards topp med ørneekspressen – tilkalt via møll! (Klokelig nok tar ikke Jackson stilling til om Gwaihir kan snakke eller ikke; talende kjempeørner ville lett fremstå temmelig fjollete på film.)

En av Jacksons potensielt kontroversielle beslutninger når det gjelder rollebesetning var å hale inn Hugo Weaving som Elrond. Agent Smiths ansiktstrekk når ikke riktig opp til alvisk skjønnhet, vil noen mene. "Velkommen til Kløvendal, Mr. Anderson!" sier Elrond ikke, men halve publikum sitter igjen med følelsen av at det kunne han nesten like gjerne ha gjort. Om Frodo skulle hatt omtrent samme alder som han tilsynelatende har i boken, kunne vel forresten Keanu Reeves ha rodd rollen i land. Kanskje skal vi være glade for unge herr Woods innsats tross alt.

Jacksons visjon av Kløvendal er riktig vakker og forseggjort, selv om enkelte har ment at det hele ligner litt vel mye på en europeisk turistfelle. Frodo treffer ikke igjen bare Sam, Munti og Pippin, men også Bilbo! Den siste har eldes betraktelig den tiden han har vært borte fra Ringen. All ære til sminkørene, selv om Ian Holm ganske riktig begynner å trekke på årene.

Hobbitene innbiller seg at nå skal de snart hjem til det kjære Hobsyssel igjen: Tross alt har de fått Ringen fram til Kløvendal, ikke sant? Hva mer kan vel noen finne på å forlange? Gandalf sier også til Elrond at de kan ikke be Frodo om mer nå. Elrond er imidlertid mer bekymret for at listen med allierte begynner å skrumpe faretruende inn, nå som Sarumann har skiftet side. I løpet av samtalen kommer det også fram at det finnes én som kunne gjøre krav på Gondors trone og kanskje forene menneskeætten. Det er selvsagt snakk om Vidvandre – Aragorn.

Aragorn selv sitter ved splintene av Narsil, sverdet som Isildur brukte til å hogge Ringen løs fra Saurons hånd (i denne versjonen oppbevares det i Kløvendal). Han frykter at det ikke bare er dette sverdet han har arvet fra Isildur, men også dennes veikhet; han er ikke trygg på sin egen evne til å motstå Ringens forførende kraft. Arwen dukker opp og trøster ham. De har et elskovsmøte på en bro, der hun erklærer at hun velger et liv som dødelig for å kunne være sammen med sin Aragorn. Merk Enyas romantiske lalling i bakgrunnen.

Legolas, Boromir og Gimli har allerede dukket opp som delegater til Elronds rådsmøte: nye suksesser fra casting-avdelingen. (Særlig Legolas var en positiv overraskelse for meg: Da jeg først så noen bilder av Orlando Bloom, kunne jeg ikke få øye på noe annet enn en ufordragelig blei – men sannelig fikk man ikke en flott Legolas ut av ham ved hjelp av en blond parykk, kontaktlinser og tykke lag med sminke! Etter sin rolle som Legolas, samt innsatsen som karibisk pirat, ble jo Bloom sin generasjons store ungpikedrøm...) Men selve rådsmøtet blir det ikke så mye igjen av her. Det er nesten ingen diskusjon om hva som bør gjøres med Ringen. Elrond slår simpelthen fast at den må tilintetgjøres og at noen må dra til Mordor med den: Kun der kan den ødelegges. Bare Boromir er inne på den tanke at De Snille burde prøve å ta i bruk Ringens kraft, men han blir jo nedstemt. Hele rådsmøtet degenererer lynraskt til en formidabel krangel som man må lete lenge etter i boken, men Jackson kunne vel ikke godt la figurene sitte der og skravle i minst et kvarter. Gimli erklærer høylydt at man i alle fall ikke kan betro alvene å ødelegge Ringen, for "ingen stoler på en alv". Frodo pines av skrålet og ser som i en visjon hvordan Ringens makt oppsluker alle de tilstedeværende i en veldig flamme. Han skjærer gjennom og roper at han skal ta Ringen til Mordor, "selv om jeg ikke vet veien". Kranglefantene står plutselig i kø for å erklære at de skal være med ham og gi ham all mulig støtte. Selv Sam, Munti og Pippin dukker opp og slenger seg på lasset. Slik, ifølge Jackson, oppstår Ringens brorskap. De kollektive tittelrollene, altså.

Pre-Lórien

Vi så ikke noe til Bilbo under rådsmøtet, men han gir nå Frodo mithril-brynjen og sverdet Sting (norsk Brodd eller Stikk, alt etter hvilken utgave du har lest; tekstingen hadde visst Brodd). Men når Bilbo får øye på Ringen i kjedet rundt Frodos hals, går det nesten galt. Da Frodo avslår å la sin onkel holde Ringen (bare for et bitte lite øyeblikk, selvfølgelig...) får Bilbos ansikt i brøkdelen av et sekund monstrøse trekk. Så er han seg selv igjen, men synker sammen i avsky og sorg over den byrden han har påført sin nevø.

Brorskapet setter ut fra Kløvendal, og nå er de tidligere kranglefantene tydeligvis venner og vel forlikte. Dagene går mens Følget arbeider seg sørover gjennom et mektig landskap (turistministeren på New Zealand gnir seg i hendene), men en gang de raster får de øye på en merkelig sky. Det er en diger fugleflokk som nærmer seg, mer truende enn noen filmatiske fjærkre vi har sett siden salig Hitchcocks dager. Legolas annonserer at dette er "crebain from Dunland" (og mens folk i resten av verden må sitte og lure på hva det gråalviske ordet crebain betyr, kan den omsorgsfulle norske teksteren fortelle at det er snakk om "svartkorper fra Dunland"). Kråkeflokken stryker over Følget, og snart får Sarumann beskjed om hvor hans fiender er på vei: Gandalf vil prøve å føre dem over Caradhras!

I en storslagen scene ser vi i fugleperspektiv Brorskapet ta seg fram over hvite topper (det er som vi hører Jackson hyle: "få nå for all del ikke med skyggen av helikopteret!") Tilbake på bakken ser vi Frodo snuble og tumle omkring i snøen – og plutselig er Ringen borte! Det viser seg at den ligger i snøfonna like ved, og Boromir plukker den opp. Han stirrer litt for henført på den, og Aragorn gir ham bryskt beskjed om å la Frodo få den tilbake. Litt tafatt rekker Boromir lydig Ringen til hobbiten. Det som verken Frodo eller Boromir ser (i motsetning til ørten millioner kinogjengere), er at Aragorn allerede hadde hånden på sverdet i tilfelle Boromir skulle skape seg vrang! Denne lille scenen er ikke tatt fra boken, men Jackson gjør nok rett i å la publikum forstå at det har begynt å boble en usunn kjemi mellom Boromir og Ringen.

Vi ser ingenting til noen ulveflokker med tilhørende nattlige eskapader, men til gjengjeld gir Jackson oss svære snøskred idet Følget prøver å ta seg over fjellet. I samsvar med Jacksons tendens til å kjøre fram Sarumann som filmens mest håndgripelige skurk er det her denne trollmannen som maner fram skredene: En av de teknisk imponerende scenene i filmen lar kameraet fly forbi Jarnagard mens Sarumann står på toppen av tårnet og messer fram onde besvergelser (på grammatisk korrekt quenya, selv om Christopher Lee ikke aner hvor han skal legge trykket...) Sarumann ønsker nemlig å tvinge Følget til å gå gjennom Moria, vel vitende om at det venter dem noen stygge overraskelser der. Jackson bygger opp spenningen ved å la Sarumann snakke med seg selv om at dvergene har "gravd for grådig og for dypt" i Moria, og vi får hint om at de har vekket et eller annet slags uvesen der. Vi bokormer vet jo at det er balrogen det er snakk om, men uvitende sjeler i publikum sitter nok og biter negler når Følget faktisk bestemmer seg for å ta veien gjennom Moria. Gimli har faktisk lenge ivret for å ta denne veien, siden han mener at hans slektning Balin vil ta godt imot dem der.

Viderverdighetene foran Morias port utspiller seg mer eller mindre som i boken. Tolkien-fundamentalistene vil likevel finne litt å irritere seg over: Det er Frodo heller enn Gandalf som gjennomskuer gåten med "tal venn og tre inn", selv om han må spørre trollmannen etter det alviske ordet mellon som får porten til å åpne seg. Dessuten rygger Følget straks de kommer inn i Moria, hvor dvergeskjelettene ligger strødd. De har nærmest bestemt seg for ikke å gå gjennom Moria likevel idet Vokteren i Vannet gjør sin mangearmede entré: Blekksprut de la Jackson! Etter noen behørige kampscener river Vokteren ned hele porten og fanger Følget inne i fjellet. Gandalf erklærer skjebnetungt at nå de gå gjennom Moria; de har ikke lenger noe valg. Jackson-versjonen av Moria ser for øvrig ut til å stemme godt med det bildet de fleste sitter igjen med ut fra Tolkiens tekst: enorme fjellhaller og endeløse ganger. Kudos til de som bygde settene; de ser ikke ut som filmsett i det hele tatt. (Begynner man å tyde runene på veggene, vil man ofte kunne få litt mening i det, skjønt det kan se ut til å ha vært noen lett ordblinde dverger i sving her.)

En gang følget raster får vi noen glimt av Gollum, selv om Jackson ventet til neste film med å ta sin mest forseggjorte CG-kreasjon riktig fram i lyset (det lille vi ser, er ganske lovende). Gandalf forteller Frodo at Gollum har fulgt etter dem i dagevis. Han har tydeligvis unnsluppet fangehullene i Barad-dûr, enten han nå har rømt eller blitt sluppet fri. Her, og ikke i Lommekroken, utspiller samtalen om "pity" seg: Frodo synes det er en "skam" at ikke Bilbo tok kverken på Gollum for lenge siden, og Gandalf repliserer at det var nettopp "skamkjensle" som holdt Bilbo fra å gjøre det (ikke aldeles lett å gjengi de engelskspråklige parallellismene her, men den norske teksteren gjør sitt beste...) Gandalfs "hjerte" (Tolkiens store potetord) sier ham at Gollum vil ha en rolle å spille før det hele er over – og det vil han! Han blir vel faktisk en hovedrolleinnehaver, selv om hans motspillere ikke kunne se ham under opptakene...

Følget ankommer Balins grav, Gandalf synes å ha mindre problemer med å tolke dvergeboken enn han hadde i en annen bok, og Pippin kommer borti et dvergeskjelett så det raser ned i en brønn med dunder og brak (å slippe ned en stein slik som i boken ble aldeles for slapt, syntes nok Jackson). Minutter senere, og slett ikke etter flere timer med nattero, angriper orkene i stort antall. Om CG-avdelingen ikke får vist fram Gollum skikkelig, så tar de en grusom hevn med et digert bergtroll som sprenger seg inn i Balins gravkammer og dundrer i vei med sin formidable klubbe. Det som følger, er nok den beste action-sekvensen i hele filmen. Det er her dette trollet, og ikke noen ork, som prøver å spidde Frodo med et spyd. Slikt er jo alltids litt ubehagelig, samme hvor mange mithril-brynjer man har under skjorten, og Elijah Wood setter nok en gang opp sitt Lidende Ansikt: Det er nesten som vi kan lese åh nei, der gikk det minst tre ribbein i hans store blå øyne. Når Legolas etterhvert får satt en pil i øyet på trollet, er Følget overrasket over at Frodo ennå er i live.

De haster videre, men hundrevis og tusenvis av orker myldrer fram i de store hallene. Idet våre formentlige venner er fullstendig omringet med absolutt null sjanse til å unnslippe, idet orkene skal til å innkassere den feigeste seieren i Midgards historie, idet Saurons evige herredømme er fem sekunder unna – akkurat da begynner selvsagt gulvet å skake og en rød flamme flakker i det fjerne: Balrog i anmarsj! Samtlige fire tusen orker tar beina på nakken og rømmer; ikke én tar bryet med å sende noen piler inn i Følget først. Beleilig.

Følget rømmer til broen i Khazad-dûm, men hele Moria skaker, og noen formidable trapper som Følget må over, begynner å rase sammen. Her får vi servert sedvanlige action-klisjéer om å komme seg unna i absolutt siste liten, og når svære steinkonstruksjoner holder på å kollapse under deg, er det ifølge Peter Jackson lurt å lene seg riktig vei så kollapsen i alle fall skjer slik at man kan få en sjanse til å hoppe vekk. Ja vel, så lærte vi det.

Balrogen dukker opp – en CG-kreasjon som har imponert mange kritikere. (Selv finner jeg den litt vel hjulbeint, om det er lov å si det...) Scenen med Gandalf som står på broen og trosser den flammende demonen er en av de få sekvensene i filmen som er en nesten eksakt filmatisk oversettelse av det litterære forelegget. Gandalf sprenger broen, balrogen faller, men opp fra dypet kommer en flammende pisk og river trollmannen med seg. Jackson lar riktignok Gandalf bli hengende og dingle etter fingrene i noen øyeblikk, så han har god tid til å si "Fly, you fools!" før han forsvinner i mørket. Exit Gandalf...for denne filmen, altså.

Moria-settene er som sagt pene, men bergtrollet er mer minneverdig enn balrogen. Alt i alt gjør Jackson absolutt ikke skam på noen av de mest dramatiske scenene i Tolkiens historie, og så får vi heller ta regissørens egne tillegg med et overbærende smil.

Lórien

Ute av Moria gråter Følget en skvett for Gandalf, men Viggo Mortensen jager dem nådeløst videre: De må nå Lórien før natten!

Dermed blir det maraton fram mot utkanten av Den Gylne Skog, hvor noen alver passer dem opp med pil og bue. Et billedskifte senere er den varslede natten over oss. Følget føres opp en trapp som slynger seg langs en trestamme og opp til den ultimate trehytta, der Celeborn og Galadriel holder hus. Som alver betraktet virker de langt mer overjordiske enn Elrond gjorde tidligere i filmen, men så er jo Elrond bare halvalv, da (og så er han jo spilt av Hugo Weaving også). Cate Blanchett blir nok aldri "min" Galadriel, men hun gjør jo sitt beste. Hun siteres på at hun måtte være med i denne filmen fordi hun alltid hadde ønsket å ha spisse ører.

"Si meg, hvor er Gandalf? For sterkt er mitt ønske om å snakke med ham," sier Celeborn med tykk alvisk aksent (som forresten lyder akkurat som maori-aksent – til mindre roller tager man det man har av skuespillere på New Zealand!) Følget trenger ikke engang å si noe; i denne versjonen er nemlig Galadriel så telepatisk at hun selv oppfatter at Gandalf er borte for godt. Var hun bare bitte lite grann mer synsk, ville hun nok også ha fått med seg at Gandalf faktisk kommer tilbake i neste film.

I denne versjonen er Galadriel og Frodo alene ved hennes Speil; Sam er ikke med som i boken. Galadriel sier at Speilet viser det som har vært, det som er eller det som vil bli (og Cate Blanchett forsøker så godt hun kan å få til en dyyyp, nesten suggererende stemme: noen har tydeligvis lest skriftens ord om at Galadriel hadde dypere røst enn kvinner flest). Frodos visjoner i Speilet handler her kun om det som vil skje hvis han ikke lykkes: Hobsyssel i ruiner etc. Men til slutt dukker i alle fall Saurons Øye opp, slik vi bokormer har lov til å forvente.

En sjokkert Frodo tilbyr Galadriel Ringen. Spesialeffekt-avdelingen får lov til å ha det gøy med bildet av Cate Blanchett mens hun undergår fristelsen: "Alle skal elske meg og fortvile!" (for det sier hun, akkurat som i boken – slett ikke "Alle skal elske og frykte meg!" som den norske tekstingen vil ha det til!) Det går jo bra, og hun bestemmer seg for å "forbli Galadriel". Dette er for øvrig den eneste gangen vi hører navnet hennes i kinoversjonen. Her i landet kan kinogjengerne i det minste forstå ut fra den store forbokstaven i underteksten at Galadriel er et navn, men kulturelle analfabeter i engelsktalende land må nok lure: "Hva var det hun skulle forbli? Hva sa hun for noe?"

Alt i alt må det sies at Lórien-sekvensen er den minst tilfredsstillende delen av hele filmen. Slik den foreligger, er den bare et stopp Jackson liksom måtte innom og bli ferdig med, gitt det litterære forelegget (og gitt den fryktelig skjeve kjønnsbalansen i rollelisten: droppet man Galadriel også, ville det jo bli aldeles ille...) Det var alltid opplagt at mye var kuttet her, og som ventet kunne den utvidede DVD-versjonen by på en langt mer fyldig og tilfredsstillende Lórien-sekvens. (Og ja, der fikk vi også høre Galadriels navn før hun sier det selv!)

Post-Lórien

Tilbake i Jarnagard holder Sarumann på å inspisere et særlig stort og stygt eksemplar av de orkene han har avlet fram. "Vet du hvordan orkene engang oppstod?" spør han sin nyanskaffelse. "De var en gang alver, fanget av de mørke makter, torturert og maltraktert. En ødelagt og skrekkelig form for liv." Næh, Peter Jackson har vært på biblioteket i Wellington og lånt Silmarillion!

Sarumanns orkehær er nå klar for sitt første oppdrag. "Dere skal få smake mannekjøtt!" lover han dem, og med denne menyen i utsikt stormer en entusiastisk bande av Uruk-hai ut fra Jarnagard. Bare én restriksjon har han lagt på dem: Halvingene skal bringes tilbake i intakt stand, for en av dem bærer på noe verdifullt.

Vi kutter tilbake til Lórien, der Følget forlater alvenes rike i båter. Galadriel har gitt Frodo en flaske med det som Cate Blanchett kaller "Erendils lys"; vi savner en vokal (takk og lov, det står i alle fall "Eärendil" i tekstingen!) De som vokser opp i engelsktalende land og riker, er naturligvis skadet for livet når det gjelder å uttale rene vokaler, men skuespillere som til dels lever av stemmen sin, burde kunne få det til.

Det er nå gått to og en halv time siden lyset ble slukket i kinosalen. Noen blant publikum begynner å merke et voksende press i blæren; rastløsheten sprer seg blant de nikotinavhengige. Det er altså på høy tid å for alvor begynne oppkjøringen mot denne filmens Avsluttende Klimaks. Peter Jackson sier seg motvillig enig, så mens Følget tar seg nedover Anduins mektige flod, får vi også flere glimt av orkehæren som stormer fram gjennom skauen: Et blodig møte nærmer seg raskt. (Ikke spør hvordan orkene vet hvor hen de må gå for å ta igjen Følget. Sarumann har vel kikket i palantíren, eller...noe sånt.)

Spesialeffekt-avdelingen kommer rimelig godt fra Argonath-sekvensen. Kjempestatuene ved siden av elven ser ut nesten som beskrevet i boken, bortsett fra én detalj: i alle fall den høyre holder her et sverd heller enn en øks. Var Jackson redd for at publikum skulle tro at Aragorns forfedre var dverger, eller hva? (Et mer alvorlig klagemål: Når kameraet skal sveipe forbi den ene statuens digre hode, kommer det dessverre flaksende noen fugler av arten Computerus Simulatus som med sine rykkvise bevegelser knapt er egnet til å overbevise noen – og litt påklistret kvitter gjør ikke saken særlig mye bedre.)

Følget går i land ved elvebredden. I denne versjonen er det ingen diskusjon om de skal dra til Minas Tirith eller rett til Mordor; Aragorn er fast bestemt på det siste. Men hvor er nå Frodo og Boromir blitt av, da? Det viser seg at begge har gått for å sanke ved til bålet. Alene med hobbiten kan Boromir ikke lenger legge lokk på sin frustrasjon. Han mener at Ringens makt bør tas i bruk for å beskytte folket i Minas Tirith, og gir uttrykk for dette. "As wisdom it would seem, but for the warning of my heart!" sier Frodo (og skjønt replikken er tatt fra boken, blir den liksom altfor stor for både en liten hobbit og for en skuespiller av unge Elijahs støpning...noen kritikere påpekte da også at visse deler av dialogen minner om ukjente verker av Shakespeare). Snart kaster en ergerlig Boromir seg over Frodo, som setter på seg Ringen og forsvinner. Boromir banner og sverger litegrann, men så går han i seg selv: "Hva har jeg gjort?" Et mer relevant spørsmål er hva P. Jackson har gjort. Han har dessverre svekket denne scenen ved å la Boromirs svik være et slags tilfeldig "innfall" som plutselig skjer mens Frodo og Boromir skal samle ved (!). Den litterære versjonen, der Boromir sniker seg fram til Frodo mens denne fortvilet prøver å avgjøre hvor Brorskapet bør dra, gir en langt bedre ramme for hele scenen: Bokens Boromir handler med større overlegg, samtidig som det er tydelig at han selv mener seg å gjøre det rette. Filmversjonen fremstår i sammenligning nokså grunn og vilkårlig. Det hele blir ikke stort mer enn et "øyeblikks svakhet" hos Boromir.

Den usynlige Frodo havner oppe på høysetet på Amon Hen, selv om jeg ikke registrerte at vi noen gang fikk høre det navnet i filmen. I boken får Frodo her visjoner av hvordan stoda er i hele Midgard før han merker hvordan Øyet leter etter ham (og av en eller annen grunn regner jeg dette blant mine yndlingsavsnitt). Jackson har imidlertid kokt det hele ned til en eneste kort, fryktelig visjon av Barad-dûr og Saurons Øye. Men scenen er effektiv på sitt eget vis; Frodo trekker Ringen av seg idet han faller ned fra høysetet, og helt brått er han (og vi) ute av den fryktelige, bølgende "åndeverdenen" og tilbake i solskinnet. Vi sitter igjen med en følelse av at selv om verden kan synes fredfull, kan det foregå fryktelige ting på det planet vi normalt ikke kan se.

I denne versjonen får Aragorn lov til å møte Frodo og ta et slags farvel med ham før hobbiten forlater Brorskapet. Aragorns innledende bryske tone skal forlede publikum til å tro at også han nå er troende til å kaste seg over Frodo for å stjele Ringen (også hans tidligere bemerkninger i Kløvendal om hans nedarvede isildurske "veikhet" danner bakgrunn for denne scenen). Men det viser seg jo snart at Aragorn er gjort av edlere stoff enn som så; lik Galadriel er han i stand til å motstå fristelsen (og siden han til og med klarer det uten heftige spesialeffekter, er han vel i bunn og grunn enda bedre enn Galadriel). Aragorn får lov å forsikre Frodo om at han hadde vært villig til å gå hele veien til Mordor med ham: Det var tydeligvis viktig for Jackson at publikum ikke skulle synes at Aragorn viser unnfallenhet når han til sist bestemmer seg for å følge etter Munti og Pippin heller enn Frodo og Sam.

Før vi kommer så langt, skal vi imidlertid gjøre unna noen heller langtekkelige kampscener når Sarumanns hjemmelagde hær av Uruk-hai angriper. Det er ikke stort å si om det hele, bortsett fra at Aragorn får lov å ta aktiv del i kampene, noe han ikke gjør i boken. Frodo unnslipper fordi Munti og Pippin frivillig drar orkenes oppmerksomhet mot seg selv. Boromirs "redemption" (som det heter på nynorsk) er så langtrukken at det hele er farlig nær det parodiske. Den ene orkepilen etter den andre borer seg inn i brystet hans, og gang på gang forledes vi til å tro at må han vel være ferdig – men Gondors store sønn reiser seg (nok) igjen, må vite! Selv når han omsider ligger flat med et veritabelt pilekogger stikkende ut av brystet, har han selvsagt rikelig med tid til å ta farvel med Aragorn. Han får informert denne om at orkene har tatt Munti og Pippin, og innen han trekker sitt siste sukk, rekker han pinadø også å anerkjenne ferdamannen som sin konge.

Sam plasker ut i elven etter Frodo som har tatt en av båtene; Frodo er ikke usynlig som i boken. (Jackson har rett: Like etter sin fryktelige visjon av Saurons Øye på Amon Hen ville Frodo naturligvis ikke ha satt på seg Ringen igjen, uansett hva professor T vil ha oss til å tro!) Her er det lagt inn litt ekstra, nokså unødvendig "spenning" idet det ser ut som om Sam drukner. Naturligvis får Frodo tak i ham i tide. Bare de meget naive kunne vel tro at det lå an til en virkelig dramatisk forandring i forhold til det litterære forelegget? (Ikke for det: Frodo alene med Gollum på vei til Mordor kunne nok vært et interessant scenario, spesielt hvis vi dropper alle pretensjoner om at det går mot noen slags happy ending...)

Snipp, snapp, snute: Filmen ender med at Frodo/Sam, Aragorn/Gimli/Legolas og Boromir drar hver sin vei (henholdsvis til Mordor, etter orkene og over kanten på Rauros-fallene i båt). Som vi skjønner har Jackson flyttet noen elementer fra begynnelsen på To Tårn til slutten av Ringens Brorskap; det ville bli rent uhygienisk om vi skulle vente et helt år på Boromirs gravferd. Helt til sist ser vi Frodo og Sam se utover Emyn Muils forrevne landskap: "Sam, jeg er glad du er her hos meg!" Finito. Directed by Peter Jackson. ("Hva?!!" skriker de i publikum som ikke riktig har fått med seg at dette er første del av en trilogi.)

Jaha!

Jaha (som sagt). Dette var altså filmen noen har ventet på i et halvt århundre. Og for all del, Jackson må få ståkarakter. Når Ringenes Herre først skulle filmatiseres, kunne det opplagt ha gått svært mye verre enn dette. På makronivå, om enn ikke på mikronivå, er dette en ganske trofast gjenfortelling av Tolkiens historie. Detaljene varierer ofte, men som det fremgår av vår gjennomgang, er ringsagaens hovedlinjer i behold.

At dette skulle være verdenshistoriens (fjerde) beste film, er jeg likevel ikke sikker på. Kanskje er mitt problem at jeg umulig kan nullstille meg. På en måte skulle jeg ønske at jeg kunne se denne filmen på samme vis som en entusiastisk femtenåring uten forutgående kjennskap til Tolkiens verker. Isteden kom jeg inn i kinosalen som en femtenåring som hadde tilbrakt femten nye år med å analysere visse deler av Tolkiens arbeid nesten ad nauseam, og den resulterende trettiåringen kunne ikke uten videre la seg rive med av en filmatisering som denne.

På visse punkter er jeg nærmest overfølsom, så hele illusjonen går i stykker for meg. For 99,99999 % av publikum vil det ikke bety den døyt at det mangler et vokaltegn når Gandalf studerer inskripsjonen på Ringen slik den er avtegnet i Isildurs skrifter (det står durbatlûk istedenfor durbatulûk!!!), men jeg ser feilen, og jeg kan til og med prestere å irritere meg over den: Hvem leste korrektur på denne rekvisitten, om man tør spørre?! Og når Liv Tyler og andre skal til å snakke "sindarin", er det til tider tydelig ut fra merkelig betoning at skuespillerne knapt aner hvilket ord som betyr hva (man bør ha meget gode grunner for å legge trykket på grammatiske partikler heller enn på setningens hovedord).

Før jeg la siste hånd på denne kommentaren, satte jeg meg likevel ned og så gjennom min nyinnkjøpte film fra begynnelse til slutt uten å henge meg opp i detaljer, og faktisk fikk jeg ny respekt for Jacksons, skuespillernes og effektmakernes innsats. Dette er uten tvil en episk film av sjeldne dimensjoner, og i den grad jeg kan se objektivt på dette, er det alle utsikter til at den komplette Jackson-trilogien i flere tiår vil bli stående som det fremste filmverk innen den egentlige "swords & sorcery"-genren (slik boken lenge har vært selve klassikeren i fantasy-litteraturen). Nå er jo ikke konkurransen hittil så veldig hard, og vi kan vel også frykte at Hollywood heretter vil spy ut en del middelmådig fantasy i et forsøk på å hive seg på bølgen (akkurat som middelmådige forfattere i flere tiår har forsøkt å kopiere Tolkien; resultatet er gjerne det som Øyvind Myhre kalte amerikansk industriavfall). Det følger vel liksom med, og gjør ikke skam på originalverket. Vi kan vel sågar nære et lite, bevende håp om at det vil følge noe bra med.

Nu vel. Noen avsluttende observasjoner av ymse slag...

1. Frodos Via Dolorosa: "Du lider," sier Boromir til Frodo siste gang de to snakker sammen. "Det ser jeg daglig." Og kinogjengerne har sett det i timevis. Det aller meste av denne filmen er den rene Via Dolorosa for arme Frodo. Forfulgt av svarte ryttere, stukket med trollsverd, dødssyk, utspionert av kråker (!), nesten spist av et mangearmet monster, angrepet av orker, forsøkt spiddet med spyd, vettskremt av ymse fryktelige visjoner, forrådt av en forbundsfelle, angrepet av orker (igjen!) – det er ingen ende på lille Frodos pinsler! Lidelseshistorien bare fortsetter og fortsetter. Gang på gang på gang på gang beordrer Jackson stakkars Elijah Wood til å hente fram sine mest vettskremte, forpinte, lidende fjes. Det er ikke rart at det nesten flipper for den arme hobbiten når filmen nærmer seg slutten: "Jeg skulle ønske Ringen aldri hadde kommet til meg!" hører vi ham si mens tårene triller. "Jeg skulle ønske ingenting av dette hadde hendt!" Før han kommer seg videre, må han hente styrke i noen trøstens ord han husker Gandalf sa til ham (åh, ja visst – Frodos mangfoldige lidelser inkluderer jo også tapet av en god venn, eller det tror han i alle fall).

Noen kommentatorer har ment at "helten" i denne filmen gråter og sutrer altfor mye. Andre har imidlertid pekt på at det vi her får servert, er et langt mer realistisk scenario enn mye av det Hollywood har foret oss med opp gjennom årene. Luke Skywalkers eventyr representerer dagdrømmen: Ung helt fra små kår drar ut i verden og lykkes fullstendig; etter bare noen timer hjemmefra er den tidligere bondeknølen klar til å sprenge Dødsstjernen og dele ut en nesestyver til hele Det galaktiske imperium. Frodos historie viser oss hva som høyst sannsynlig ville skje i virkeligheten, hvis en ung fyr med (ahem!) rural bakgrunn ble kastet ut i slike voldsomme "eventyr": Han ville gråte, være redd, lengte hjem og inderlig ønske at alt kunne bli som før. Dessuten er det ikke klart etter bare noen timer om han vil makte å utrette noe av betydning; ennå er det en lang, lang vei å gå til Dommedags Berg. – Vel, i neste film får Frodo vise mer styrke, særlig i forhold til Gollum. Character development, heter det vel på britisk.

2. Statuer: Ifølge Jackson har folk i Midgard en intens trang til å utsmykke verden med statuer av alle slag. Det later til å være den rene besettelse, en tvangstanke som gjennomsyrer hele kulturen. I ruinene av vakttårnet på Amon Sûl står det en statue borte ved veggen. I Kløvendal ligger bitene av Narsil i hendene på en statue. Under Elronds rådsmøte, mens Boromir argumenterer for å ta Ringen i bruk, ser vi flere statuer i bakgrunnen. I Moria er det tydeligvis noen dvergestatuer like innenfor porten. I Lórien tusler Galadriel forbi et par statuer når hun er på vei til Speilet. De digre billedstøttene i Argonath er jo tolkienske nok, men siden, når Legolas snakker om at han værer "en skygge og en trussel", feier kameraet nonchalant over en mindre statue ved elvebredden. Selv når Boromir snakker med Frodo for siste gang, ligger pinadø det falne hodet til en kjempestatue og slenger i bakgrunnen. (Dette hodet minner forresten styggelig om de statuene som stikker opp av bakken på gunganernes "hellige sted" i The Phantom Menace. Ikke si at New Line Cinema har vært og rotet rundt på skraphaugen til Lucasfilm etter rekvisitter de kunne kvarte?!) Og når orkene angriper, er det bare å se etter enda flere statuer i bakgrunnen...

3. Den foreldede Tolkien-kunsten: Som sagt har casting-avdelingen lykkes svært godt. Av alle rollebesetningene er det ikke en eneste av figurene som (etter min og manges oppfatning) er blitt seende totalt feil ut. Noen krever kanskje en smule tilvenning, så som Hugo Weavings Elrond, og Frodo og Sam er jo også merkbart forynget i forhold til boken. Om vi aksepterer Liv Tylers Arwen og Cate Blanchetts Galadriel kommer vel an på våre egne skjønnhetsidealer. Men filmversjonene av Gandalf, Aragorn, Legolas, Gimli, Bilbo og Sarumann fremstår så fullkomment "riktige" at det heretter blir klin umulig å se dem for seg på noen annen måte enn de her er fremstilt. Jeg tilstår villig at når jeg nå leser i boken, ser jeg for meg skuespillerne fra filmen – enda Elijah Wood fremdeles satt på potte da jeg først leste den. Faktisk er bokens historie, også der hvor filmen skiller seg fra den, blitt svært mye lettere å visualisere nå. Før var personene først og fremst navn og personligheter; nå har de fått mye klarere ansikter i tillegg.

Men konsekvensen av dette er selvsagt at mange tiårs Tolkien-kunst er mer eller mindre foreldet. Nå som Jackson har standardisert alles oppfatninger av hvordan personene egentlig ser ut, er det mang en fremstilling av både Brorskapet og andre figurer som med ett ser påtagelig feil ut! Heretter, hvis du har lyst til å male Galadriel, så må du pent finne deg i å male Cate Blanchett. Ellers er det jo ingen som kjenner henne igjen lenger!

Når dette er sagt, later det til at det lenge har vært en viss "konsensus" blant kunstnerne om hvordan de sentrale figurene i historien egentlig ser ut, selv om beskrivelsene i Tolkiens tekst helst er vage og generelle. Jeg sitter og ser på Alan Lees omslagsbilde til den illustrerte Ringenes Herre: Frodo og Sam sitter og kurer i en ur mens Tennenes Tårn ruver i bakgrunnen. De er absolutt ikke ulike sine motstykker i filmen, den filmatiske foryngelsen til tross. Andre har tegnet og malt Frodo og Sam på lignende vis. Selv den ynkelige tegneserien som kom for en del år siden, basert på den enda mer ubehjelpelige Bakshi-animasjonen, hadde umiddelbart gjenkjennelige konsensus-utgaver av Frodo og Sam. At Jackson kunne lykkes i å finne skuespillere som de langt fleste er i stand til å akseptere i rollen som forskjellige figurer i boken, skyldes nok til dels nettopp at han har tatt hensyn til de vanlige billedlige fremstillingene av dem. Men heretter har kunstnerne definitivt mindre spillerom enn de hadde før.

Tilbake