Saken er imidlertid den at i Cays verden har ingen hørt om Frankrike, og heller ikke om Skandinavia! Den geografiske posisjonen som hos oss er Frankrike, er her ikke annet enn en delstat i Urobas Sambandsstater (USS!) Cay blir bortført til Narwea, en annen delstat i denne supermakten.
Dette er likevel ikke en fremtidsroman om Nei til EUs verste mareritt! Som leseren finner ut gjennom forskjellige tilbakeblikk, er vi i et merkelig parallelt univers der hele verdenshistorien de siste 1500 år har utspilt seg i speilvendt utgave – med den konsekvens at den nasjonen som nærmest tilsvarer USA, plutselig ligger i Europa isteden! Den gamle verden er her blitt Den nye verden, og omvendt!
Hos ”oss” springer vestlig sivilisasjon ut av Romerriket. I Cays verden var det isteden maya-imperiet i Mellom-Amerika som var utgangspunktet.
Heller enn at Columbus oppdaget Amerika på 1400-tallet, oppdaget mayaene ”Uroba” (Europa) alt på Snorres tid! Den opprinnelige europeiske kulturen gikk under i krysspresset mellom maya-imperiet i vest og mongolenes invasjon fra øst. (I vår historie kom selvsagt ingen mayaer seilende over havet, og mongolene snudde ved Europas grense i 1242. I Cays verden snudde mongolene IKKE, og mongoler og mayaer delte kontinentet mellom seg.)
Senere oppnådde de utvandrede mayaene uavhengighet fra ”Den gamle verden” (Amerika) og opprettet en mektig føderalstat i Europa.
Den hvite urbefolkningen (ofte omtalt som ”bleikingene” eller ”stråskallene”) gikk det ikke særlig bra med. Men siden europeisk historie faktisk var den samme som hos oss fram til 1200-tallet, fikk våre egne viking-forfedre tid til å gjøre noe svært viktig alt før mayaene gjorde invasjon! Det er denne ”historiske hemmeligheten” mye av plottet dreier seg om.
Likevel bør det være sagt at denne boken hovedsakelig er satire. I skildringen av samtidens ”Uroba” arbeider vi oss gjennom omtrent hver eneste europeiske klisjé om hvordan amerikanere angivelig skal være (de er feite, de flytter altfor ofte, de tror på all verdens merkelige greier, de elsker bilene sine, de er fryktelig glad i å saksøke folk, de…) Urobanerne har pussige utbrudd som ”hellig dritt!” og den merkelige vanen å si ”baderom” når de mener do.
I svært forenklet form er grunnidéen i hele plottet ”tenk om USA hadde ligget i Europa!”, men faktisk er det mulig å lese denne historien som en satire over europeiske fordommer mot USA! Her får europeerne alt sammen i retur, ved at en nasjon som ligner veldig på USA plutselig faktisk ligger i Europa!
På den annen side ble boken skrevet på den tiden vi alle hadde Bush sitt Amerika langt oppe i halsen, så lesere som vil se dette som faktisk USA-satire, skal få lov til det!
Verdens ledende supermakt er Urobas Sambandsstater (USS), beliggende i det vi kaller Europa (et navn som i dette universet altså har fått formen Uroba). Mayaenes etterkommere har oppfunnet atombomben og landet det første mennesket på månen. Urobanerne hyller sin frihet til å bære våpen og til å saksøke naboen med minimal foranledning. USS synes å være en nasjon med konstante skolemassakrer, skinnhellige politikere og en litt uheldig hang til å invadere andre land, særlig hvis det er mye olje der.
Den (hvite!) urbefolkningen i Uroba kalles for øvrig sinuanere, siden oppdageren fra maya-imperiet som først fant kontinentet, forsøkte å finne en ny handelsrute til ”Sinua” (Kina). Han trodde først at han virkelig hadde kommet fram. (Lesere som måtte synes dette høres usannsynlig ut, innbys til å reflektere litt over opphavet til betegnelsen ”indianere” i vår egen verden.)
Uroba ligger i kald krig med Kalifatene, som nærmest er Osama bin Ladens våte drøm: Nesten hele den arabiske verden er forent i én stormakt, med en Taliban-aktig versjon av islam til statsreligion. I vår verden husker vi hvordan Taliban ødela Buddha-statuene i Afghanistan. I Cays verden har Kalifatene like gjerne revet pyramidene i Egypt – for å fjerne alle spor etter ”før-islamsk soldyrkelse”!
Uroba og Kalifatene har allerede utkjempet én verdenskrig, som ble utløst av noe som nærmest ligner striden om Muhammed-karikaturene i vår egen virkelighet. Krigen endte ikke før Uroba oppfant atombomben og utslettet muslimenes hellige by Al Quds (dvs. Jerusalem – det finnes ikke noe Israel her!)
Etter denne ydmykelsen nekter araberne å selge olje til Uroba. Derfor er supermakten sterkt avhengig av Mongolia, et land som ligger der hvor ”vi” har Russland. Mongolianerne (ikke ”mongolene”) anser seg selv som Dsjengis Khans ætlinger. Landet er et diktatur under en ”storkhan”. Så lenge Mongolia selger billig olje til sin mektige nabo i vest, tar ikke urobanerne det så nøye – skjønt de ellers har grandiose ambisjoner om å spre ”frihet og demokrati” til hele verden.
Vest for havet ligger dobbelkontinentet som her bare er kjent som Den gamle verden. De fleste urobanerne har sine aner her, siden Uroba er en nasjon av immigranter. (Det er selvsagt ingen som kaller Den gamle verden for ”Amerika”, for i denne virkeligheten fikk Columbus aldri sjansen til å bli født!) Det er ikke så stort vi får høre om Den gamle verden; det er et tydeligvis et lappeteppe av nasjoner som knapt er spesielt viktige i urobansk perspektiv. (Maya-imperiet som en gang forente Den gamle verden, brøt sammen for mange hundre år siden.)
Et land i Den gamle verden som av og til nevnes, er Inwid, som ligger omtrent der vi har Newfoundland. (Navnet må ha noe å gjøre med inuit, de såkalte ”eskimoenes” betegnelse på seg selv også i vår verden.) Det er muligens noe vagt kjent med beskrivelsen av dette landet (s. 132): ”Fra urobansk perspektiv var det visst et land med vanvittig prisnivå, sinnssykt høye skatter, et grotesk byråkrati, dårlige veier og klam, lammende velferd fra vugge til grav.”
Kina, eller Sinua, er en viktig stormakt i Østen. Tydeligvis er landet fremdeles styrt av keisere. For et halvt århundre siden, under Verdenskrigen, forsøkte ”sineserne” å legge under seg hele Vesterhavet (Stillehavet) – men Uroba satte en stopper for dette.
Det meste av romanen foregår over fem dager i 2007 (eller det som ville vært 2007 i vår kalender!), men epilogen er lagt til selve det skjebnesvangre år 2012, og her får leseren faktisk svaret på hva som vil skje når mayakalenderen utløper…
Det finnes tallrike forskere i vår egen verden som i fullt alvor mener at ”mange verdener”-tolkningen av kvantefysikken er riktig. Selveste Stephen Hawking skal ha uttalt at ”mange verdener”-tolkningen er trivially true – ”banalt sann”, kunne vi kanskje si på norsk.
Men konsekvensene er merkelige. Cay påpeker selv at dersom alle tenkelige variasjoner av verdenshistorien virkelig skjer, må det også finnes en verden der terninger tilfeldigvis alltid lander på seks hver eneste gang de blir kastet – gjennom hele menneskehetens historie!
For øvrig er ikke min hovedperson noen kjekk Robert Langdon, heller. Cay er og blir en ufordragelig slask, og leseren trenger ikke synes så veldig synd på ham når han etter hvert havner i alvorlig trøbbel (”i dyp skitt”, som urobanerne kunne sagt!) Men jeg hadde muligens litt moro av å herme etter deler av Dan Browns formspråk, f.eks. den nærmest bevisst overdrevne bruken av kursiv til å gjengi hovedpersonens tanker.
Teknisk sett tilhører boken genren ”alternativ historie”, som norske forfattere nesten ikke har vært borti (før nå!) Men internasjonalt har mange skrevet om ”kontrafaktisk historie”. Noen har prøvd å tenke seg hvordan det kunne gått dersom Hitler hadde vunnet krigen, og amerikanske forfattere har også diktet om alternative universer der Sørstatene vant borgerkrigen og USA ble delt opp på 1800-tallet. Men dette er jo bare for ørsmå variasjoner å regne sammenlignet med min bok, som tar langt hardere i: Historien begynner å gå i en annen retning alt på 500-tallet etter Kristus, og etter at mayaene og mongolene invaderte Europa på 1200-tallet, er det ikke stort igjen av den verdenshistorien vi kjenner! Selv kalenderen i Cays verden er helt annerledes. Romanen foregår i år ”1499”, tilsvarende vårt 2007, og månedsnavnene kommer fra (den virkelige) mayakalenderen.
Men det man lærer av Tolkien, er hvor viktig det er å gjøre en innsats med ”nomenklaturaen” eller navnene i historien. Jeg hadde moro av å fylle Europa-kartet (eller Uroba-kartet!) med nye navn og grenser. Enkelte navn er så vidt gjenkjennelige, akkurat som mange gamle indianske navn er bevart på kartet over USA (for eksempel Oklahoma eller Tennessee). I Uroba heter Italia Edalye, Skandinavia heter Narwea, og i Narwea er det byer ved navn Thevanger (Stavanger) og Nizeros (Nidaros/Trondheim – innen siste kapittel skal Cay for øvrig innom Nizeros-ruinen, restene av Nidarosdomen!) Andre stedsnavn er totalt ukjente for oss, men de er basert på virkelige ord og elementer fra maya og mongolsk. Til slutt i boken er det faktisk et ”filologisk” tillegg der opprinnelsen til navnene blir forklart – forhåpentligvis vil ikke leseren synes at forfatteren tar sin alternative verden litt for alvorlig!
For oss nordmenn er det evig irriterende når ignorante utlendinger rett som det er tror at ”Norway” er hovedstaden i Sverige. I Fullmåne over Uroba brukes navnet ”Narwea” om store deler av den skandinaviske halvøy, men delstatshovedstaden i Narwea heter Sidyoz (den ligger der vi har Uppsala!) Sidyoz er en ”senere uttale” av Svitjod, det gamle navnet på Sverige.
Ganske riktig: I denne virkeligheten har Sverige på sett og vis blitt hovedstaden i Norge…
I den virkelige religionshistorien ser man flere eksempler på at en mektig hersker ”kupper” en spirende religion og bruker den til å fremme sin egen makt. Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion i Romerriket. Flere hundre år tidligere fikk den unge buddhismen en kraftig ”boost” da den indiske keiser Ashoka la sin elsk på denne troen (buddhismen lærer beleilig nok at store herskere har fortjent sin makt ved at de har bygget opp ”god karma” i tidligere liv, forstås!)
I Cays verden er kristendommen bortimot utslettet, siden mayaene og mongolene overrente Europa allerede på 1200-tallet. Kristendommen er en kuriositet på linje med ”innfødte” indianer-religioner i vårt eget univers: noe man morer turistene med. Mayaene som erobret Europa anså kristendommen og islam som små variasjoner over samme emne, så akademikere i Cays verden omtaler kristendom som ”vest-islam”! Cay vet omtrent ingenting om denne religionen, selv om han har fått med seg at den urobanske urbefolkningen ”var som besatt av å avbilde en naken, torturert stakkar som hang og blødde i hjel på noen krysstilte bjelker. Det skulle vel forestille en synder som ble straffet for sin vantro, eller noe” (s. 107-108). Når Cay blir bortført, er han i begynnelsen bekymret for at han kanskje er kidnappet av en ”vest-islamsk kult” som muligens har tenkt å spikre ham opp på en bjelke!
Ellers har Uroba ingen mangel på merkelige kulter og irrasjonelle trosformer. Et stykke ut i historien dukker det opp en ”kryptozoolog” som leter etter Storfot (for ikke å si Bigfoot), en mystisk, hårete, halvmenneskelig skapning som sies å holde til å Narweas dype skoger. Det kan jo ikke være tvil om at disse vesenene virkelig eksisterer, for urbefolkningen har fortalt historier om dem i uminnelige tider! Det gamle innfødte navnet uttales noe sånt som ”teroll”…
Urobanerne er også svært opptatt av konspirasjonsteorier, akkurat som ”våre” amerikanere elsker sine X-files. Mange tar det for gitt at bak scenen blir det meste kontrollert av ”dem” (s. 87-88):
Det var det store konspiratoriske dem, det fryktelige dem i urobansk folkemytologi – selve den enorme onde sammensvergelsen som innbefattet myndigheter, politi, etterretning, hemmelige selskaper, djeveldyrkere, Nasjonenes Forbund, fanden og hans oldemor! I alle fall måtte en god del av de nevnte være med. Det meste som var trist og leit her i verden, kunne tilskrives dem: Denne nær allmektige sammensvergelsen jobbet utrettelig for å spre ugudelige synspunkter, avmoralisere samfunnet, skjule bevisene for at jorden ustanselig fikk besøk av romvesener, avskaffe all frihet og innsette en totalitær verdensregjering. Eller noe i den duren.Cay tror i utgangspunktet ikke på dem. Det store problemet er at når han ufrivillig havner i Narwea, kan det virke som om han blir forfulgt nettopp av dem!
Fullmåne over Uroba hos Bokkilden.no
Se også forlagets side om boken.