Ivar Utne, v. 18.04.2011 11:52_   ivar.utne<KRØLL>uib.no

 

 

SPRÅKTEIGEN 17.4.2011:"OLDUS, ANALIUS OG STINKEN DASS"

 

Nedenfor er lang utgave av manus til innslag om "rare" navn i Språkteigen 17.4.2011. Vi gjorde mange kutt i dette under opptaket.

Tabell med forklaringer til navn som ble lagt inn på Facebook-sidene til Språkteigen vinter og vår 2011 fins her: http://folk.uib.no/hnoiu/navn/publ/web/Sprakteigen_17april2011_tabell.htm Tabellen inneholder mange navn som ikke er omtalt i manuset nedenfor.

 

 

Glufr Glufresen (Giufr Giufrsen)

 

Det viser seg at det ikke er Glufr Glufrsen, men Giufr Giufrsen. Altså ikke L, men I. Jeg har sett dette i fotokopier av flere originalkilder, med egne øyne. Det er innsenderen som har skaffet oss dette. Glufr regner jeg med er eksempel på at en eller annen har lest feil i utydelig gotisk handskrift.

 

Heller ikke Giufr er så godt kjent. Denne er en skrivemåten finner vi i kirkebøker for Brønnøy på Helgelandskysten i 1698. R-en til slutt er ikke ei gammelnorsk substantivending. Dessuten veksler det med e, som Giufe. I gotisk handskrift er det ikke alltid tydelig forskjell på r og e, men det er i alle fall tydelig r i noen tilfeller her, andre er ganske sannsynlig e.

 

Det kan være mulig å uttale dette navnet som Jufre, som jo ligner Jofred. U-en kan godt ha vært uttalt som o-lyd. Opphavet er det gammelnorske mannsnavnet Jofrið og senere Jofrøð, der Jo betyr ’hest’ og frid og frød betyr ’fred’. Dette er kanskje en løsning. Jofre (Jofred) var i alle fall brukt i Agder på 1600—1700-tallet.

 

En annen mulighet er Guðfrið, og senere Guðfrøð på gammelnorsk, av ’gud’ og ’fred’. Flere forskere har fulgt dette navnet i kildene og sett at det i tale og skrift har endra seg til Gyrd, uttalt /jyrd/ eller /jyr/, og Gjurd. Rd-slutten, egentlig rð på gammelnorsk, har blitt til tjukk l på Østlandet og godt oppover Helgeland, altså til JuL, og Jur noen andre steder.

 

Det er altså mulig at Guðfrøð har blitt til ei kortere navneform med ju-uttale først. I oppslagsverk finner vi ikke slike former med frø eller fre som del, altså for eksempel ikke Jufre(d) eller liknende. Giufr har likevel med det meste av dette. Interessant, eller er det et sidespor?

 

Dette siste sporet blir enda mer interesant når vi ser at Giufr Giufrsen sin sønn Søren, får en sønn i 1760 som heter Petter Jul Sørensen. Dessuten får en av døtrene til Søren en sønn omkring 1792 som heter Petter Jul Nilsen. Giufr Giufrsen får på den måten både et barnebarn og et oldebarn som heter Jul.

 

Det er altså en mulighet for at Giufr og Giufe i alle fall er en skrivemåte for det navnet som utvikla seg fra Guðfrøð til Gjurd og JuL (med tjukk l). Grunnen til flere former i Brønnøy kan vi bare spekulere om foreløpig. Lytteren mener Giufr kom flyttende. Kanskje har Giufr og Giufe kommet med kysttrafikken, mens Jul kan ha vært kjent som lokal form.

 

Det er også mulig å tenke seg at f-en i navnet blir uttalt v, fordi det var vanlig å skrive f for v-uttale på denne tida. Om det var slik i dette tilfellet, ville tilknytninga til Guðfrøð og JuL være mulig da også.

 

Nettopp vekslinga mellom Giufr eller Giufe og JuL gjør at jeg oppfatter tilknytninga til det gammelnorske Guðfrøð som mer sannsynlig enn til Jofred.

 

Det fins flere muligheter, som jeg oppfatter som litt lenger unna. Blant dem er det nederlandske Govert, fra tysk Gottfried. Og videre det tyske Gevard.

 

[Opplysningene om utviklingen av navn fra gammelnorsk til nyere tid er mest henta fra Norsk personnamneleksikon (Kruken og Stemshaug 1995), og Eivind Vågslids to navnebøker, Norsk navnebok (1930) og Norderlendske fyrenamn (1988). Kirkebøkene fins hos digitalarkivet.no, kopier eller lenker til digitalarkivet vil muligens bli lagt ut her senere. Eller kopier kan skaffes hos meg.]

 

 

 

Oldus

 

 

Det er neppe ’olding’ som er ment. Det fins to andre forklaringer.

 

Oldus har blitt til som forkortelse av Arnoldus. Arnoldus er blitt til som ei latinsk form av det opphavlig tyske Arnold.

 

Oldus er også laga av Ole pluss us-ending, som jo fins i mange navn. D-en har de lagt til, vel helst fordi folk syns det ble finere av det. To andre navn uten d er Olaus av Ola og us, og Olavus. Begge de to siste har også blitt til Olaves.

 

 

 

To navn fra Hallingdal: Gul og Nub.

 

Gul har opphav i 'gud' + 'ulv'.

 

Nub er en variant av Nup, som en annen lytter skriver at hun har funnet i Numedal. Det eldre Nup har opphav i gammelnorsk og betyr 'en nut som haller eller skråner fram'. Brukt i større områder i Buskerud.

 

 

Gammel

 

Kanskje bruken av navnet Gammel er et ønske om at gutten skulle bli gammel. Både i Norge og i andre land har en gitt og gir navn ut fra ønske om et godt liv. F.eks. Bjørn i gamle dager, eller Lykke i dag.

 

Eller kanskje  fikk gutten navnet Gammel fordi det var oppkalling i familien. Navnet er særlig kjent fra Agder og Sunnmøre.

 

Gamal kjenner vi fra arabisk navneskikk. Det arabiske mannsnavnet vi mest kjenner som Jamal, skrives og sies også Gamal. Det betyr ’skjønnhet’.

 

 

Dønot

 

Dønot er ei dialektform av Dionetta. Dønot har særlig vært brukt på Voss. Dønet har det også vært i Hordaland. Dionetta er blitt til med å legge til den kvinnelige endinga -etta til mannsnavnet Dionysos. Og det er opphavlig navnet til den gamle greske guden for fruktbarhet og vin.

 

Denne -etta-endinga, eller –ette, kjenner vi jo også i navn som Henriette og Bolette, det siste Bol, med bakgrunn i Bodil.

 

 

To jentenavn: Bolla og Lakris.

 

Så over til godnavna Bolla og Lakris.

 

Bolla har vært kjæleform for Borghild og Ingeborg, kanskje også av Bol og Bolette, som jeg nevnte ovenfor.

Brukt over store deler av Norge for over hundre år siden. Også som fornavn, bl.a. på  1700- og 1800-talelt, mest i Rogaland og noe i Møre og Romsdal.

Lakris regner jeg med er et kvinneavn som er en variant av Lukrisia. Lukrisia kommer fra mannsnanvet Lukris som har opphav i det romerske slektsnavnet Lucretius, også brukt som fornavn i flere land. Lukris har vært mest brukt i Hallingdal og Nordfjord. Vi finner tre kvinner som het Lakris i de samme områdene, født tidlig på 1800-tallet.

 

Gården Glomsrud ble grunnlagt av en som het Glúmr

 

Glúmr er et gammelnorsk ord som ble brukt for dyret 'bjørn'. Senere har det blitt brukt om en person med skummelt ansikt. Og altså som mannsnavn, vel helst av samme grunn som Bjørn, altså styrke.

 

Det fins flere gårder i Norge som begynner med Glom, som Glomsaker, Glomset, Glomvik og Glomsrød. Det er er usikkkert om det er navnet Glum eller noen annet som er grunlaget for flere Glom-gårder, men er visst lite tvil om at det var Glum som rydda Glomsrud.

 

 

Kveldulv

 

Kveldulv er opphavlig et gammelnorsk navn, og det er lett å se at det er satt sammen av ordene 'kveld' og 'ulv'.

 

Første gang kjent for farfar til Egil Skallagrimson i sagaen. Han het Ulv, men ble kalt Kveld-Ulv fordi han var trøtt og sær og kvelden.

 

Lite brukt før fra slutten av 1800-tallet. Ble kanskje helst tatt i bruk fordi det var et gammelnorsk navn fra Egilssaga som noen syns hørtes fint ut. Det er langt fra alltid folk bryr seg med hva navn betyr eller har som opphav.

 

 

Stinchen Dass, navnet er funnet i bygdebok for Hitra og Frøya fra 1700-tallet

 

Og i 1801-folketelling for Rødøy i Nordland, finner vi Stinken Catarina Dass, født Coldevin. Antakelig den samme.

 

Fornavnet Stinchen her er jo opphavlig ei kjæleform av Kristine.

 

Kristine har blitt forkorta til Stine, som vi kjenner godt til.

Dernest fikk det endinga -ken som betyr ’vesle’. Altså ’vesle Kristine’ eller ’Kristine-lill’.

 

Det med å legge ken- eller ke-endinger kom til Norge fra tysk og hollandsk på 1700-tallet. Et annet slikt var Silke, av Cecilie og forma Sissel. Enda ett var Lisken, som fortsatt er i bruk i Norge, av Lise, med bakgrunn i Elisabeth. Andre kjente fra den tida er Jannike, Wenche og Vibeke. Og mannsnavnet Wilken, av Wilhelm. Det er fortsatt i bruk.

 

Navna Silke og Stinke (ofte uten –n), som for oss gir ganske ulike assosiasjoner, er i bruk blant annet på tysk i dag.

 

Etternavnet Dass er forkorta av det skotske etternavnet Dundas, som betyr ’ås’ pluss ’sør’, altså ’søråsen’. Delen Dass er det som betyr ’sør’. Det har altså ikke noe å gjøre med det norske dass.

 

 

Analius

 

Analius regner vi med er satt sammen av Anna pluss ius-ending. For å gjøre det lettere å si, har folk lagt til en l innimellom. Et annet navn som har blitt til av de samme delene, men uten l, er Annæus.

 

 

Tall: Ultima, Septima, Oktava, Nimann, Timann

 

Ja, mange slike tallnavn har vært brukt. Vi finner dem i folketellinger og kirkebøker. Mange av dem er laga av latinske ord.

 

Slike skikker er ganske normale på flere afrikakanske språk. Kofi Annan har et slikt navn. Kofi betyr 'født på fredag' og Annan 'den fjerde i søskenflokken' hos akan-folket i Ghana.

 

Ultima betyr ’sist'. I 1900-folketelling finer jeg 5 slike jenter. 4  av dem var den siste i søskenflokken. I tillegg fins 1 Septima Ultima, som ikke var den siste. Det ble kanskje ikke som de hadde tenkt.

 

Septima betyr ’sjuende’ og Oktava ’åttende’. Slike finner vi i folketellingene, og mange av dem også sannsynlig på rett plass i søskenflokken. Det kan ofte være vanskelig å få oversikt fordi det kan være døde eller søsken som har flytta ut fra hjemmet.

 

Nimann og Timann kjenner vi fra voksne ganske nylig. Timann har jeg truffet. Det begynte med gutt nummer sju som ble kalt Syver, dernest Otto og Nimann. Da ga jo Timann seg sjøl. Timann er forresten også  norsk form av det gamle tyske fornavnet Tiedemann, som også er tatt i bruk som etternavn. Bare Nimann er påfunn blant navna i denne søskenflokken.

 

 

Vær: Nordisa, Agnes Orkane Karlotte Holm, Nordøsta

 

Nordisa fins det flere tilfeller av, i alle fall fra slutten av 1800-tallet.

 

Orkan fins også i flere navn, slik som for

Agnes Orkane Karlotte Holm.

 

Ta en titt i folketelling for 1900 på nett, hos Digitalarkivet.

 

Nordøsta levde i Tromsø inn til for få år siden, til daglig kalt Østa.

 

Men, vær er jo fortsatt inspirasjonskilde for foreldre som skal gi navn til barn. Storm er jo populært. Og de tanker vel på sola når de kaller jenter for Sol.

 

Kanskje det ikke er så vanlig lenger å kalle opp etter været da barna ble født. Men for noen år siden  ble en gutt født under åpen himmel da det var kraftig lyn og torden. Han fikk navnet Äld Dagaz, for ’ild’ og at det ’lysner’.

 

[Noen uvanlige og "rare" navn er omtalt i kap. 4  boka mi, Hva er et navn?. Der fins det også lenker til oversikt over artikler og kilder om dette.]

 

Avrunding:

 

Ellers kan jeg legge til at mange syns navn er rare fordi de ligner på vanlige ord i språk, slik som mange av navnene ovenfor. Opphavlig kommer det fleste navnene fra ord i språket, så dette bør ikke være så merkelig.

 

At vi syns navnene er rare, er mest en reaksjon mot annerledeshet, mot det som er ulikt det vi er vant med.

 

Mange navn er like ord, og vi kan godt leve med slike navn. Til vanlig oppfatter vi ord og navn som noe ulike ting. Tine er både noe å ha mat i, navn på meieri og navn på jenter. Det går helt greit. Vi kan si ”endre” istedenfor å ”forandre”, og stusser ikke på at noen heter Endre.

 

Mer vanskelig er det når navna er like ord med betydninger som er negative eller like ord på noe vi helst ikke snakker om, slik som Stinken og Analius.

 

Også utlendinger kan stusse litt over norske navn. Et par navn som er på kanten for englendere, er Odd og Randi. Det engelske ordet ”odd” kommer fra norsk og er fjernt språklig i slekt med navnet. Odd brukt i ordet "oddetall" å norsk, ligner på den engelske bruken.

 

[Odd som norsk navn og engelsk ord er omtalt i boka mi, Hva er et navn?, side 35–36.]

 

<>