bli lys

dikt av ole horvli

i tusen år




i tusen år
skal jeg velte vasen
knuse tiden

og klokken
skal for alltid vise
sekundet



blåser lysene ut




blåser lysene ut
for kvelden

natten puster tilbake



sort himmel




sort himmel
sort hav

farvannet
kaligraferte undervannsskjær

ingen fyrlys
ingen bøyer
ingen nord

jeg er kapteinen
på mitt eget skip av rispapir

bundet
til den nakne masten



romklangen i meg




romklangen i meg

som trinnlydene i et hus
noen har flyttet fra

barnestemmer, hyl og latter
de løper over gulvene
bygger, velter

jeg står foran det høye vinduet
i et rent, hvitt rom

lytter
til den fjerne lyden
fra marias tårn



dagen




dagen
er en gruveslusk
han graver i brystet mitt
med isskje

natten
er den barbente
hun fyller hulrommene
med vanilje



litt gull




litt gull, litt sølv
og noen ganske få
edelsteiner

i denne
knokkelbårne
avstivede
sekken
av hud

tyngst å bære
er vekten
av det lille hjertet



vi snakker samme jordspråket




vi snakker samme jordspråket
skriver fra to galakser

vokalene velter
konsonantene knuser

punktumene brenner
over hele himmelen



ingen vil




ingen vil
og ingen saks kan

klippe vingene av
det som flyr

våge vinden
våge flukten

våge lande når
det vil



vi kunne se lyset




vi kunne se lyset
fra en større himmel

gjennom nålestikkene
i den sorte

slår av nyhetene




slår av nyhetene
lukker øynene for verden

et sted
er det noen

som spiller piano



kan du holde




kan du holde
et halvt hjerte

klarer du hele meg



denne vinden




denne vinden
kan du kjenne det

virvlene
etter hendene mine



vi ga stormene




vi ga stormene
våre navn

for i et øyeblikk
se oss selv

midt i stillheten
bak en regnbuehinne



det er tegnetimen




det er tegnetimen, jeg
fargelegger arket
dekker over med sort

nå er jeg i mørket

og neglene
er skarpe



mor var ni




mor var ni
da krigen sluttet

jeg fotograferte henne den sommeren

hun står ved mormors sykkel, med
hunden på bagasjebrettet

under et tykt potteklipp
de mørke
ringene i speilet



du som ser




du, som ser
alle avstandene
retningene, veiskillene
og hvor alt ender

ikke vis meg det
gatenavnet, huset

bare melkeveien

finner jeg
frem



januar er over




januar er over
alle venter på våren

jeg har sett henne før

hun er en barbent kvinne
på veg gjennom skogene

i kurvene har hun hestehov
svarttrostsang, brevene

øynene er mairegnet, hun
har sett meg før



i en skoeske




i en skoeske
ligger fotografier

noe rustfarget støv
og en stilk

jeg kjenner
de røde nettene



når de gamle stiene




når de gamle stiene
endelig
er grodd over

begynner sporene
selv å gå
i meg



vi rev brudebildet




vi rev brudebildet i to
kastet ringene på havet

slik fant vi linjen

mellom
ingenting og alt



jeg fanger deg




jeg fanger deg
hver natt

med et lassokjede av snøkrystaller

mister
når dagen gryr

i en dråpe
av salt



som når lindrende hender




som når lindrende hender
stryker deg over pannen

og stemmen du kjenner
nynner din egen vuggesang

er nattlyset over byen
når det snør



far er kommet hjem




far er kommet hjem fra militærøvelse
jeg er i fanget, får holde bereten
og pipen, og latteren hans
løfter taket

og jeg lener meg inntil
de grove klærne, skjegget
lukker øynene
i duften

av kransene
legger et brev på lokket

solen går ned
løfter himmelen mot natt
i en annen grønn



å elske




å elske
like stille som snø

når vi faller om natten
aldri smelte



jeg er stuperen




jeg er stuperen
du, vannet

bunnløse
er vi begge



jeg finnes ikke




jeg finnes ikke
langs stredene, ved bryggene
i tårnet, eller i kirken

men i kaféen på stasjonen

hvor jeg leser gulnede rutetabeller
lytter til ekkoet fra en avgang

og utenfor
faller snø
stille
i sporene



den stille stunden




den stille stunden
søndag morgen
når alt annet sover

hvor jeg er stor nok for verden

liten nok til å få plass
inni huden
til et ekte menneske



tør du stå




tør du stå
på skuldrende mine

skal jeg holde
balansen



i natt hendte det




i natt hendte det
heggen har åpnet seg

ennå ørsmå, hvite
duftende kloder i et
ekspandrende
univers

av alt
som er forbi



stille juniregn




stille juniregn
ringene i dammen

alltid bortenfor
juni


sakte




sakte
faller sekundene
over januarmorgenen

lik ørsmå krystaller
filtret sammen

løfter marken
ut av tiden

sporløs



står i stein




står i stein
hører de gamle
synge



vi står med ryggen til hverandre




vi står med ryggen til hverandre
foran hvert vårt nattvindu

på pianokrakken ligger arkene
treklangene, andante

vi er
mellom speil, i et musikkstykke
ingen ennå har malt

uendelige



koriandergrønt vinterkjøkken




koriandergrønt vinterkjøkken
klipper vingene
av natten





kaféen på hjørnet, duften
av svette menns blod
og spisskummen





kanel er en duft
kjenn, sier du
holder skillingsbollen
bak ryggen





asurblå himmelrand
sateng
og vaniljestang



til ne, til ny




til ne, til ny
mellom flo og fjære

i hvert eneste bølgeslag
mister jeg deg



kan du se det




kan du se det
avtrykket

hele livet
har jeg fulgt dette sporet

tør du
kle av meg, kjenne det





jeg ser du er naken




jeg ser du er naken
under kjolen

den glitrer
slik jeg aldri har sett

men jeg kjenner ingen duft
og armene er stive

silkehvite vinterhegg

himmelgrønne
natt



hvor lang er en elv




hvor lang er en elv
hvor fjern er en vuggesang

hvor dyp er den andre siden
av et speil

hvor høyt vil du svømme
hvor lavt kan du fly

hvor naken
tør du komme

i dette
varme vannet



jeg vil bo




jeg vil bo
uten naboer, langt unna
byens lys

fotografere min egen ensomhet
hvert eneste krater

henge bildene på veggen

finne ansiktet ditt
i mitt



jorden roterer




jorden roterer
den suser rundt solen, og
alt er som det skal

den skiller lys fra skygge
grøde fra snø, og

du og jeg
svinger rundt og rundt
i tivoliets lykkehjul



dagen er det åpne øyet




dagen er det åpne øyet
natten, det sorte hullet

en malstrøm farer himmelen

midt i iris
er du



ingen kjenner




ingen kjenner
mine hender, hvor de vil
og hva de kan

men jeg kjenner
alle strender

og jeg skriver
i sand



jeg tror




jeg tror
på deg, din refleksjon
i speilet

hver fure, hvert hår
de grå øynenes klarhet
og utspilte nesebor

og munnen
som hvisker: jeg tror
på dette lyset



husker du naturfagtimen




husker du naturfagtimen
da læreren dyppet en rose
i flytende nitrogen

hvor rykende vakker den var

og hvor kaldt
det ble i rommet

da han knuste den
mot benken



so ro




so ro, lite barn
stille maler katten

so ro, lille mor
lyktene i parken

fossefall, tordenskrall
rosene på marken

so ro, lille jord
vinden vugger natten



når jeg våkner




når jeg våkner
står du foran vinduet
i solen, og jeg

kan ikke se
om du er vendt fra
eller mot meg

men snart
ser jeg du er naken

bryter lyset
over hud




milde november




milde november
solen i rand

myke hender
i stille vann



vi delte brødet




vi delte brødet
vinen

sølvet, og barna

og sengen
med sag



noen ganger




noen ganger
skulle vi ikke si noe
ikke skrive, ikke lese

vi skulle bare åpne ansiktene

kle av tingene
ord for ord



det regner ikke mer




det regner ikke mer
et lite solgløtt

alle lønnebladene
i fortauene, gatene

de ligner
engler

og nå
begynner vinden



en gang var vi her




en gang var vi her
stille vann, lyden av en storlom
og pusten vår, og
sakte

gled vi inn
i sivet

det vokser molter
og grunnen

gynger, gynger

duvende
myrull



mormors tekopp




mormors tekopp
var fra kina

så skjør at vi aldri fikk holde den

så stor at den kunne rommet
et helt hjerte

så tynn at du kunne sett meg
tvers gjennom
jorden, om du ville

ennå
ikke knust



jeg elsker




jeg elsker
løv som faller, løv
som ligger, bare
ligger og dør

men aller mest, se
min egen pust oppløses
i den kjølige, kalde
klare luften



jeg finner det nok




jeg finner det nok

det jeg ikke vet hva er
og ikke leter etter

som vil snu meg opp ned
gjøre sør til nord

åpne lukkede rom
gjøre piggtråd til silke

gjøre meg vakker
gjøre meg vakker

du finner meg nok



og etterpå




og etterpå
kysser vi hverandre rene

og vi synker

og natten holder spiren
vugger den i vinden

vugger treet
gynger jorden

gynger pusten din
langs solstripene inn vinduet
over ryggen, vingene

og sakte
begynner vi å stige



et fyrlys pulserer




et fyrlys pulserer
skogen skumrer

snart fjellene, så havet

himmelen
alltid det aller siste
som mørkner



jeg møter deg




jeg møter deg helt tilfeldig
på butikken, vi sier hei

noen fraser, så plutselig
forstår jeg ikke lenger hva du sier, og
heller ikke mine egne ord

som om vi snakker et utdødd språk

og vi sier farvel, fortsetter handlerunden
hver for oss, men jeg

husker ikke lenger hva
jeg skulle ha, eller

hvorfor de levende
salter kjøttet



lenge var jeg




lenge var jeg
min bestefars navn
risset i en stein

og lenge var jeg steinen
og ingen kunne se
min fødsel

uendelige var vi
natten du ble født, og
jeg endelig kunne se
den steinen

og elske ditt navn



en engel




en engel
er over meg

jeg glir inn
i en drøm



du er minus




du er minus
og pluss, mine dager
og netter

men ansiktet ditt
ser jeg bare, når månen
skygger solen



vi fletter tynne fibre




vi fletter tynne fibre
av håp, til en bue
i fritt spenn

mellom tårnene
vi en gang bygget

for å se om det bærer
når lyset brytes
av regnet



å være i en hunger




å være i en hunger
med hud, og hår
skarpe klør
flekkede tenner

og en ømhet
ingen
kan favne



spettet




spettet, den store steinhellen
og alt som er under
og hendene
som holder lykten



hvorfor i himmelens navn




hvorfor i himmelens navn
er det så vanskelig
å få lyktestolpene til å stå rett

selv trærne klarer det, og de
har ikke gått noen stolpeskoler

og hvor blir det av bussen

den varme vinden
røsker og rasler i lønnebladene

og bussjåføren
er louis armstrong, vidunderlige
septemberlys





kler meg i formelle brev




kler meg i formelle brev
ord for ord, lag på lag

til jeg ser ut
som en tønne

fylt av sommerfugler



jeg holder




Jeg holder opp hånden, betrakter håndbaken.
Hårene. Porene, rynkene. Blodårene, senene under
det gylne sommerskinnet. Arrene etter bildøren
den gangen. Ringmerket, som for lengst er visket ut.
Beveger fingrene, bøyer, strekker ut, og tenker at
bare én gang
har jeg holdt en blåvinge.



september…




september…
umerkelig går hun
gjennom parken

legger små brev
under trærne, under lyktene
i dammene, på benkene

med en hilsen
fra noen
du en gang har elsket



septemberparken




septemberparken
skumrer

de runde lyktene
ligner små fullmåner

over kastanjen
henger den store

jeg risser
i alle stolpene, løfter ansiktet
mot stillhetens hav
lukker øynene

houston, vi har landet



gravenstein, conference




gravenstein, conference
søt d’oullins

den himmelske duften
av råtnende løv, og

en moden morell
i navlen din



jeg har portrettert deg




jeg har portrettert deg
i årevis, med 85 mm objektivet
og største blender

skrått forfra
i svakt innfallende lys, og du
har alltid blikket vendt ut

i alle år, i skumringslyset
har jeg stanset opp ved huset ditt
sett deg i vinduet

vi har alltid vært
bak glass, i en ramme
på en vegg



september er en lyd




september er en lyd
tannhjulene i det nye uret
på armen til en liten gutt

krittet mot tavlen
an, auf, hinter, in

sakte trinn over kirkegulvet
pulsen, klokkene

en bjeffende hund
langt bortenfor alle drømmer

en tørket rose
når den holdes litt for hardt
mot et bryst

hunden
når den stilner, i armene
på en liten gutt



om alle stjernebilder




om alle stjernebilder
var deg, og

jorden var mitt øye

skulle jeg forstå
havet



august




august
er alltid september
langt på veg

det store kartet er
en sirkel, kompasset
en illusjon

august er alltid oss
ufullendte, langt på veg

september
er begynnelsen

og slutten
på vår illusjon



endelig kan jeg




endelig kan jeg
lese de gamle brevene
kjenne hendene
være nær

uten å bli rispet opp
av konsonantene
og din fjær



den gamle




den gamle
skjelver på hendene
en myrblåvinge



lyset du ga meg




lyset du ga meg
er brent ned

ennå leser jeg
i varmen av det



september var




september
var et vingeslag

i en grøft
glefser en paraply

på en av spilene
spiddet
en liten fugl



armene




armene
ikke lange nok
til å bygge broen
dit jeg vil

men om du vil
skal jeg hente månen

lykte opp
en annen veg, så langt
vi vil



vi rodde fjorden




vi rodde fjorden
den sommeren, over
det aller dypeste

ennå synker jeg

i fjellene, breen
den vinterhvite huden din
og himmelen

og engen
vi lå i

hvor klokkene
ennå slår



bare et fang




bare et fang
å hvile i

hvor ingen ting er

for lite
for stort
for mørkt, bare

lyden av en sakte elv, og
den malende katten



så går jeg fra deg




så går jeg fra deg
i morgenlyset

et blaff
i en gardin

lukker
nattens øye



teltene var enklere




teltene var enklere
soveposene doblere

himmelen var nærmere
og vi, uendelige



du ringer




du ringer
så høyt om natten
lille blåklokke



vi var unge, vi




vi var unge
holdt lengslene
i løkkeskrift

nå har de løsnet

og vi meisler oss
i stein



bekkene, fuglene




bekkene, fuglene
vinden i trekronene

som om
hele skogen hvisker
nei, roper det ut

men jeg kjenner alt
navnet mitt, i hver kvist
jeg bryter



jeg kjenner regnet




jeg kjenner regnet
om natten

sildrende, rennende

glinsende brostein
svaiende gatelykter

jeg kjenner ringene
i mørket
hvor de vokser
vokser

havet, dampende
hud og kinn

jeg kjenner
hver eneste dråpe
av liv

jeg kjenner regnet
fra innsiden

jeg vet
hvor det skal



holder pusten




holder pusten
i hendene

maria, fly
fly



sanker himmel




sanker himmel
til reiret

veksler kvist
for dun

fjærlett
vugger treet

denne natten
i et bryst



i begynnelsen




i begynnelsen
var stillheten, og havene var øde

og ordene var i solen, og
solen ble et ansikt

og ansiktet fylte ordene
havene, vindene

og du
var den nye dagen

og jeg seiler
seiler



knytter hånden




knytter hånden
i den lunkne urnen

former et hulrom
i asken

fyller
meg selv



kjenner vårsolen




kjenner vårsolen i ryggen
har høstsolen foran

ansiktet
er i skyggen

vi møtes nok
til slutt



så trøtt




så trøtt, men
hjertet

kan aldri hvile



enda et år




enda et år, og
jeg skjærer et nytt hakk

for bedre å se

kjenne den, nyte
pinen



dømt




dømt
på livstid

til aldri mer
holde opp

å elske



rom rom




rom rom
venterom

vente på den hvitkledde
vente på stemmen

vær så god
siste



i alle stormene




i alle stormene
var jeg en fjellfuru, med
røtter i fast fjell

i pusten din
var jeg et løvetannfrø



navnløs




navnløs

til du leser meg



på en slette




på en slette
halvt begravd, i hvit sand
ligger skjelettet
av en hval

ennå ser du det ikke

i fjellene, like bortenfor
ligger et skip, brukket i to

ennå puster du ikke
dypt nok



umerkelig, stille




umerkelig, stille
har du fylt hele rommet

ruller, velter meg
vrir, og drar

slik du gjør med havene

til jeg er endelig
uendelig

endelig
din



isgangen




isgangen på elven
en stille prosesjon
likbåter



en våt katt




en våt katt krysser gaten
med forte, små skritt

steinene glinser
i skinnet av det gule lyktelyset

huset på den andre siden
nynner i vinden

kanskje våker
også du
bak et av de sorte vinduene

far forteller eventyr




far forteller eventyr
med skyggespill på veggen

så ler han høyt
jeg også

nå har han slått av lyset

men ikke trollene
prinsessene



om én gang til




om én gang til
være i noens hender

lukke øynene
i et ansikt

én gang til
være hender



bøyd




bøyd
inntil steinen
klosterklokkene



pianoet mitt




pianoet mitt
er en tom kasse

det kan ingen høre
når jeg er alene



soldamp




soldamp
av det sorte taket
på gamle florida sykehus

som om
lyset har trengt inn
gjennom sprekkene, funnet de
siste restene av et pust
fra en annen tid

henter den
hjem



solen er gått ned




solen er gått ned

ennå
kaster du skygge



skulle jeg




skulle jeg
gå ned i havet
med solen i kveld
farge himmelen rød

eller, ri månen
våke over nattens byer
finne ditt åpne vindu
klatre inn, male
morgenlyset



englene




englene
har lagt ned basunene

natten
behøver ingen



jeg lukker øynene




jeg lukker øynene
for natten

da stiger du ut av mørket

som i en lysning
i den dype skogen, hvor
ingen levende
tør gå



når jeg digitaliserer




når jeg digitaliserer
de gamle bildene

korrigerer, justerer fargene
fjerner støy, flekker
skarper opp

endres ingen
verdens
ting



vender ryggen til




vender ryggen
til solen

ser skyggene
jeg vil



lukker øynene




lukker øynene
teller føflekkene på
ryggen din

drømmer at vi løper
tusenogén meter hekk

uten å rive
en eneste én



det ruller i natten




det ruller i natten
gjennom daler, over fjell
et lysende, langt slott

en liten gutt
med vide drømmer
venter, venter

og jeg ruller gjennom natten
i et eventyrslott

togvinduene er sorte, de speiler
en liten prins



puten din




puten din
mot skulderen min
jeg kjenner deg ikke, jeg
kjenner deg

vi er nattoget
hjem



parentes




parentes begynner

jeg vil skrive om mitt liv
men alt jeg får ned

etter kolon, er en
tankestrek

parentes
slutt



hun var utbrettspike




hun var utbrettspike
han, en pappfigur

ingen merket at de ble borte

før du åpnet
den store boken

og fant
et flettet julehjerte



fire årstider




fire årstider har gått, og
jeg får ingen ting
til å gro

i en hage
langt, langt borte
vokser sommerfugltreet



det var emulsjoner




det var emulsjoner
fremkallinger, røde lys

jeg lekte med lukkertider
blenderåpning, brennvidder

og du svingte stjerneskuddene
så det gnistret i snøen

først senere, i mørkerommet
så jeg det

navnet mitt
i hendene dine



maihimmelen




maihimmelen
skal la jorden folde ut

de gamle stjernene
skal blekne



du står lent ut i mainatten




du står lent ut i mainatten
barbent, tynn silke

og jeg er bak deg
former sirkler i hodebunnen din
linjer i nakken, ovaler nedover ryggen
tegner orions belte
og jeg vet

du har lukket øynene
når kjolen
faller

og vi, i spiral
mot andromeda




en gang ble jeg kysset




en gang ble jeg kysset
av en engel

hun satte en myk fot
oppå min, sa

det er på jorden du hører til

de kaller meg nattvandreren, jeg
samler lys ingen andre ser

fyller himmelen
når den vil



en liten, aldeles alene ply




en liten, aldeles alene ply
befinner seg midt i en regnværsby
vrengt og forglemt, med
sprikende spiler, ligger den
hilser passerende biler

en like alene, og falmet soll
stuet og bortgjemt bak et skatoll
for nå er det vinter og mørketid, hun
nynner maria wiegenlied

lik en yin og en yang, med
hver sin sang, to paranormale
bortglemte sjeler

paraply, parasoll
en engel
et troll

slår ut alle spiler

når natten
slår tolv



sekundene




sekundene
solen, månen og
orions belte

og den gule lykten
du hadde hengt opp
ved døren din

jeg så aldri den

ikke før
den sluknet



det lille lyset




det lille lyset på bordet

så stille
det brenner

bare skyggene
danser



du grep solen




du grep solen
og jeg, mørket

vi er uadskillelige
uendelige, alle primtall
på himmelen

i skyggen
av hver enkelt stjerne
deler vi natten



det er i skyggene




det er i skyggene
jeg kjenner
solen



jeg er nattvandreren




jeg er nattvandreren, jeg
går alene under åpne himler
plukker stjerner, fyller lommene

du er morgengry, du
venter i lysningen
kysser meg

fyller sporene mine, med
stillheten
i min egen natt



skulle så gjerne




skulle så gjerne vært mester
vunnet femmila, stått
øverst på pallen

men jeg er bare meg

og ungene
sier pølsegryten min rocker



tynne bein




tynne bein
litt store beksømstøvler
på skruskøyter
i snøen

jeg er
isdanseren



vi byttet gardiner




vi byttet gardiner
vinduer, gulv og tapet

kjøpte senger på salg
og nye speil

til slutt skiftet vi
hverandre ut

barnas ansikter
for alltid

hugget i stein



hver tordennatt




hver tordennatt
i hvert lynglimt ser jeg
fotografiet i sort og hvitt

det bleke ansiktet
til en liten gutt

og jeg hører ham
nynne



jeg viser henne




jeg viser henne
den ømme hælen

hun lytter lenge på brystet

begynner å snakke
om elven styx, om sårbarhet
om etterlivet

det var i geitramsens tid
vindene var purpurfargede

og jeg
uovervinnelig



en forglemmegei




en forglemmegei
inntil steinen

den tynne skyggen



jeg gikk på loftet




jeg gikk på loftet
for å rydde

og kom ned
i et gulnet fotografi



vintermorgen




vintermorgen, jeg
kysser deg rygglangs

helt inn



solen faller




solen faller
skrått inn gjennom vinduet
treffer sengen, og det
bleke ansiktet

i døråpningen
står den hvitkledde

holder
en frisk lavendel



jeg skriver mykt




jeg skriver
mykt som en fjær, likevel
blør ordene

bretter et fly av arket, men
det styrter i dammen

hiver det på bålet, det
tar ikke fyr

bare
navnet ditt
gløder



fem hundre vintre




fem hundre vintre

ennå synger de levende
klagen



mitt verste




mitt verste dikt
har jeg ennå ikke skrevet
ikke det fineste, heller

jeg lever i en mellomtid
utenfor alle klokker
innenfor tidsnok

til et
siste kyss



lyden




lyden av øksehugget

et snødryss
i nakken



februarvinden




februarvinden
har lagt et tynt slør
av salt
over de uttørkede gatene

som om de døde har
gått her i natt

leppene sprekker, jeg
haster videre

børster saltet av
et ansikt



fars gamle




fars gamle ullfrakk
mangler en sølvknapp
på himmelen



lille flue




lille flue
inni istappen

du klatret helt hjem



morgenlyset




morgenlyset
lander over byen

kråkene
letter



desemberlyset




desemberlyset
glitrer i deg

er det is
er det salt

er du levende
død



stadig




stadig
ommøblerte vi

pianoet var tyngst

siden du dro
har det stått stille



hendene dine




hendene dine
andante

forbi
tangentene



du sier kom




du sier
kom nærmere

øynene dine
speiler månen



de siste timene




de siste timene av året
renner gjennom

og for det neste
vil jeg skifte ut sanden i glasset

med mørke sjokolader, store kaffekrus
og hender som holder

mellomrommene
vil jeg fylle med små bobler
av lys og luft

for alle netter skal puste
og ingen dager mer
skal renne ut



alt jeg ville




alt jeg ville gitt deg
har jeg pakket inn i blått
bundet med rødt

den ligger gjemt
bak et speil, i et rom
en annen tid

knuten, uløselig



frostperler




frostperler
sølvklokkeklang

natten ringer
meg inn



så lett




så lett du var
jeg kunne holde deg høyt
i treet, kjenne hvor
du selv løftet

nå er grenene brukket av
og jorden roterer, sirkler meg
stadig lenger bort

solen
urørlig, sovende

sommerfugl



desembernatten




alt
som henger over meg
desembernatten



kjære gud




kjære gud
kan du gjøre meg om

endre litt på slutten
gjøre språket mer levende

skinnpermene tykkere, legge
bladgull i furene

og om det ikke er for mye
kan du finne en hylle i
det store rommet

hvor jeg vil stå med ryggen ut

hviske ordet
ingen ennå har drømt



kattesporene




kattesporene i snøen

skygger
av et farvelbrev



hvem er du




hvem er du, ansiktsløse
som finner meg
i drømmer

og hvem er jeg
å våkne for
når solen renner



svaler




svaler
så små de er, så høyt
de flyr, så brått
de vender
solen



utenfor




utenfor, tomme fortau
bare buktende striper av snø
stryker langs gatene

den lille puben er full

hele verden er innenfor
de røde leppene



visst er du




visst er du ennå vakker
sier speilet

jeg nikker, kniper øynene
litt som clint eastwood, løfter
et øyenbryn

vrenger ansiktet
i noe som ligner et smil

– go ahead, punk
make my day

og jeg legger colgate på min
smith & wesson .44 magnum
snerrer hvitt tilbake

– make my night



jeg vil skrive




jeg vil skrive brevet
i skjønnskrift

og du
skal få lese det, i sanntid
av hendene mine



jeg vender ansiktet




jeg vender ansiktet
mot himmelen

stjernenes tid er nå

én etter én
skal de slukne

til ingen ting lenger er
alle tider er forbi

så snur jeg meg
opp mot vinduet ditt

kaster steinen



i morgen




i morgen
er jeg røyk

i kveld, den siste
fyrstikken

kom, stryk meg
mot din natt



det hender




det hender
jeg strever litt med
tyngdekraften

da river jeg et par dager
av kalenderen, skriver
noen ord bak hver
av lappene

bretter små
papirfly



det er sent




det er sent
jeg går ut med søpla
sjekker den tomme postkassen
og himmelen

går til sengs
med øynene fulle
av brev



jeg skriver




jeg skriver
for ingen annen grunn
enn å tømme dette
blekkhuset

så vakkert
jeg bare kan



kan du gå




kan du gå i skogen
uten å bryte kvist

vil trærne lytte

og hviske deg
vegen hjem



ingen sol




ingen sol
men fikk jeg være månen
over dine dager
og netter

skulle du
alltid løfte blikket

aldri
ville jeg vende
ansiktet bort



hun sitter alltid




hun sitter alltid på
den grønne benken, det
samme stedet, med en
skrivebok i fanget

denne gangen
tør jeg stoppe, og spør

– kan jeg sette meg ned
– ja, vær så god, sier hun

og vi prater om maivarmen, om
stien rundt vannet, og om alt
som ligger på bunnen

før jeg går, spør jeg
– hva skriver du om

og hun svarer lavt
– jeg skriver om deg



tre timeglass




den sorte jorden
solvarm, myk

hun ligger naken i grøften
holder om stilken på en
nysprunget hestehov

kniper øynene, hardt
nynner

teller skuddene





kvelden dufter søtt
dag blir natt

og vi synker, bare
steinene står

vi skriker
ingen hører

under overflaten, i en jord
mettet av blødende stål





det skinte en hvit sol
over byene

halveringstiden
av dette minnefragmentet
er helet

nå skinner en rød
over den glaserte sanden

under
ligger vi, de hudløse



hele livet




hele livet
har jeg reist
meg



telyset koster




telyset koster tjueto øre
og varer i fire timer

billig nok, lenge nok
stort nok

for skyggene



døende hund




døende hund
i armene
menneskeansiktet



kan du huske




kan du huske
stillheten i skogen

vi sløyet, dissekerte
svømmeblæren, øresteinene
la alt utover skiferhellen

hjertet skar vi også ut

kan du huske stillheten
da det sluttet å slå



for lenge siden




for lenge siden
hadde jeg en flyndrestein

akkurat passe stor
passe kantete og tung

i flere netter
har jeg drømt om den

hvor perfekt den flyter i luften

før den brått skjærer over
på høykant

og for hver drøm
ser jeg det stadig tydeligere

innrisset i steinen

og våkner
med et rykk, idet den lander
oppreist

midt i den forkalkede
menneskehagen



kneler




kneler
foran steinen

stikker hendene ned
så langt jeg kan

det er dag
det er natt

det er himmelen
våre navn



gjennom stredene




gjennom stredene
langs bryggene, rundt
kirken og tilbake

hvor mange ganger
har jeg ikke gått disse
steingatene

risser meg inn
med en fjær



det skinner et lys




det skinner et lys
inn de buede vinduene

enda det er mørkt utenfor

ingen sitter ved orgelet, men
det lyder en dyp tone

det er høyt opp til taket, likevel
bøyer jeg hodet

i takknemlighet
over den ulåste døren



i menneskehagen




i menneskehagen
står døden
oppreist i rekker

de levende
har kalket jorden

rankene vokser, slynger
om steinene

skjuler
de ufødtes
savn



denne dagen




denne dagen er
en gave

klipp båndene
pakk den ut

alt jeg kan gi deg, er mine
gårsdager, klippet over

pakk dem inn



i mai




i mai
skrev jeg navnet ditt
i lyset av natten

nå leser jeg det i
desemberhimmelens
glitrende stillhet



november




november
heter dagen din

den svøper deg, i
silkesort

november, det er
natten min

sveiper silkegrønn
visker bort



i det ene sofahjørnet




i det ene sofahjørnet
sover katten

i det andre
ligger en hvit fjær

som i et glimt
husker jeg den natten

de tunge vingene dine
helt, helt nær



nattsvermere




nattsvermere
sirkler over lykten din
fullmånen



det første møtet




det første møtet
var et hammerslag

det siste et
hvitt dun

vi skulle
pustet



du kaller meg




du kaller meg
hund

ja, jeg pisset
på stolpen

men dét
slukket ikke lykten



ansiktsløse




ansiktsløse skikkelser
dytter seg forbi

husene er blitt høyere
fortauene har smalnet inn

jeg må ha luft, se himmelen
tar heisen helt til toppen

og der
på taket bortenfor
står du



fergen heter bergensfjord




fergen heter bergensfjord
– fjorden har tusen navn



du venter
med et lys i hendene
flammen





vindturbinene
på den andre siden, hvisker
kom, kom





midtfjords
bøyer jeg hodet
himmeldypet





månenatt
et gyllent utropstegn
den sorte flaten






siste reisen
over fjorden, bare en avgrunn
tilbake






den våte flekken




den våte flekken i entréen, der
kåpen din alltid hang

nå har den tørket

jeg setter meg ned, med
penn og blekk

prøver
å skrive navnet ditt



jeg har bare dette




jeg har bare dette arket
en blyant, og
et viskelær

og jeg visker, visker
koster deg på gulvet

men du klatrer opp bena mine
kysser meg i nakken, hopper
ned i arket, vinker
kom, kom



førti istider




førti istider har gravd ut
denne fjorden

ennå
er den ikke dyp nok

jeg lener meg over ripa, ser
fortsatt ansiktet ditt




vinen var krydret




vinen var krydret, vi
delte brødet, og
natten

sengen
var vårt alter, den
duftet svakt av lavendel, og
morknet jord



det er mørkt




det er mørkt
jeg er på innsiden

ser deg i gatelyset, vinker
skriver navnet ditt i vinduet

du trekker opp kåpekragen
og jeg vil tegne et hjerte

men du har alt gått, og

duggen på vinduet
er frosset til is



jeg har funnet




jeg har funnet et
gammelt brev

vil prøve å skrive navnet mitt
med din håndskrift, men
pennen vil ikke

må være
tom for blekk



ingen kan se




ingen kan se
mitt levende lys

hvor vakker jeg er, når
det brenner ut



ni grinder




ni grinder, åtte lemmer
syv lys i et vindu

seks netter, fem sanser
fire stigende vinder

tre måker
to søkende munner

ett hav



bro bro brostein




bro
bro
brostein

månen spinner silke

kapteinen har sovnet
med støvlene på

så hvit som en mann
så sort som mitt navn

natten er en vismann
døden er en lise

kjerrehjul i gatene

tre hanegal
presise



det er kveld




det er kveld
mormor er ikke mer

mor sitter under lampen
syr en ny stjerne
i fars uniform

på gulvet, inntil vinduet
sitter ole

syr himmelen



hallo venn




hallo venn
hender det noen ganger
du fryser på ryggen

kan du huske
kveldene i snøen, vi
laget engler

og vi steg
inn i karlsvogna, reiste
forbi alle stjerner

i natt
kunne jeg høre vognhjulene
utenfor huset mitt

kjære venn, om du
noen gang ser hjulspor
ved trappen din

så hender det
en vinternatt, når månen
er i ny



jeg lever mitt liv




jeg lever mitt liv
på steinete grunn
i rennende vann, med
vidåpen munn

en fossekall dykker der
strømmen er stri
rører mitt kinn når den
svømmer forbi

der seiler to løvblad
i sensommers bris, de
danser i stryket, lik
ildfluelys

høst følger sommer
så vintres jeg inn
svømmer i søvnen
med vennen min

forherdet av år, jeg
holder et skjold
hard som granitt
ligner et troll

men innenfor skallet
natt etter natt
på silkehvit pute
vokser en skatt

jeg lever mitt liv
på steinete grunn
i rennende vann, med
vidåpen munn