Dikt som beveger

Med et dikt av Gunvor Hofmo
avsluttes denne lange reisen
---


Dikt som beveger. Hus og trær
får stemmer som Gud tolker
og mennesket åpenbarer
sine hemmeligheter
som i musikk

Dypet viser sine skjell
med perler, på havets bunn
der veldige avstander
vugger dem

Måker

jeg går storelungeren rundt
i lunsjpausen

under krigen
styrtet et bombefly i vannet

ennå ligger vraket i mudderet, med
seks mann ombord

finner en benk, blir sittende
med solen midt i mot

til jeg ikke lenger sanser
lydene fra byggeplassene, trafikken
byen

bare solskimringene
i overflaten
skriker

Jeg ser

jeg kan se
dette sandkornet, og
helt til de fjerneste stjernene

men jeg så ikke
lykten du hadde hengt opp
for å vise meg vegen
til huset ditt

før den sluknet

Tidsnok

mitt verste dikt
har jeg ennå ikke skrevet
ikke det fineste
heller

jeg lever
i en mellomtid
utenfor alle klokker
innenfor tidsnok
til et siste
kyss

Morgensolen

det stiger damp
av det sorte taket
på gamle florida sykehus

som om
lyset har trengt inn
gjennom sprekkene i bygningen
skraper i en avflasset, gul korridorvegg
den siste resten av et pust, fra
for lenge, lenge siden

henter den
hjem

Våk

hvem er du, ukjente
som finner meg
i drømmer

og hvem er jeg
til å våkne for
tredje gang

Ringer

jeg løper
rundt liavannet
runde, etter runde
men vannspeilet
er like dødt

det har ringet
meg inn

Papirflyet

jeg skriver
med en fjær, likevel
blør ordene

jeg bretter et fly
av arket, men det
er ingen vind

jeg kaster det
på bålet, det
tar ikke fyr

bare navnet ditt
gløder

Bønn

du, som ser
alle avstandene, retningene
veiskillene, og hvor
alt ender

ikke
vis meg hvordan, hvem
eller vegen dit, bare
natthimmelen

finner jeg
hjem

Nattvandreren

jeg er nattvandreren
plukker stjerner, én etter én
fyller lommene

om dagen
strør jeg sporene
etter meg, med nattens
stillhet