det tilsandede

ole horvli




svaler
så små de er, så fort
de flyr, så brått
de vender
solen



div



en gang ble jeg kysset
av en engel

hun satte en myk fot
oppå min, sa

det er på jorden du hører til

de kaller meg nattvandreren, jeg
samler lys ingen andre ser

fyller himmelen
når den vil



div



hendene dine
andante

forbi

tangentene



div



naken
lar jeg vinden
bøye vintrene over
kroppen min

én dag skal jeg
selv bøye vinden, helt til
himmelen kneler
for deg



div



vinen var krydret, vi
delte brødet, og
natten

sengen
var vårt alter, den
duftet svakt av lavendel, og
morknet jord



div



orgelet
er en hvitmalt kiste

det kan ingen høre
når jeg spiller



div



den våte flekken i entréen, der
kåpen din alltid hang

nå har den tørket opp
helt av seg selv

jeg setter meg ned, med
en fjærpenn

prøver
å skrive navnet ditt



div



Poesikonsert, Seljord kyrkje
26. oktober 2014


Syklus, seks dikt

---



noen ganger, i villrede
vender jeg ansiktet mot himmelen

stjernenes liv
er nå, og det er kort
sier astronomene

én etter én eksploderer de
krymper, og fordamper

til ingen ting lenger finnes
og alle tider er over

så snur jeg meg, opp mot
mot vinduet ditt

kaster steinen



---



vi står innenfor maivinduet
du er barbent
i blå silke

og jeg er bak deg
former sirkler i hodebunnen din
linjer i nakken, ovaler
nedover ryggen
tegner orions belte
og jeg vet

du har lukket øynene
når kjolen
faller

og vi
i himmelhvelvingen



---



det hender
jeg strever litt med
tyngdekraften

da river jeg et par-tre dager
av kalenderen, skriver
noen ord bak hver
av lappene

bretter små
papirfly



---



dét lønnebladet
var spesielt rødt, jeg
løfter det opp, stusser
plukker enda ett

og flere rundt, av kastanje
alm, lind… snart har jeg
hendene fulle av løv
gulnede, små

brev
jeg har skrevet
i sommer, og aldri
sendte



---



i morgen
er jeg røyk, men

i kveld
den siste fyrstikken

kom, stryk meg
mot din natt



---



hallo, venn
hender det noen ganger
du fryser på ryggen

kan du huske
kveldene i snøen, vi
laget engler

og vi steg
inn i karlsvogna, reiste
forbi alle måner

i natt
kunne jeg høre vognhjulene
utenfor huset mitt

kjære venn, om du
noen gang ser hjulspor
ved trappen din

så hendte det
en vinternatt, for veldig lenge
lenge siden



div



ansiktsløse skikkelser
haster gjennom meg, langs fortauene

husene vokser høyere, gatene
smalner inn

jeg må ha luft, se himmelen
tar heisen helt til toppen

og der
på taket bortenfor
ser jeg deg



div



jeg ville skrevet brevet
i skjønnskrift

og du
skulle lest det
i sanntid

av hendene mine



div



visst er du ennå vakker
sier speilet

jeg nikker, kniper øynene
litt som clint eastwood, løfter
et øyenbryn

vrenger ansiktet
i noe som minner om et smil

go ahead, punk
make my day

og jeg legger colgate på min
smith & wesson .44 magnum
snerrer hvitt tilbake

make my night



div



hele livet
har jeg reist
meg



div



for lenge siden fant jeg
en flyndrestein

akkurat passe stor
for hånden
passe kantete, og tung

i flere netter, nå
har jeg drømt om den
hvor perfekt den fløt i luften, før

den brått skar over
på høykant

og for hver natt, hver drøm
ser jeg stadig tydeligere
et innriss i steinen

og alltid våkner jeg, med et rykk
idet den lander

oppreist, midt i den forkalkede
menneskehagen




div



bøyd
ved steinen
klosterklokkene



div



jeg viser henne
den ømme hælen
hun klemmer

så lytter hun
på brystet, lenge

begynner å snakke
om elven styx, om sårbarhet
om etterlivet

det var i geitramsens tid
vindene var purpurfargede

og jeg
uovervinnelig



div



maihimmelen
lar sine kronblader
folde ut

de gamle stjernene
blekner



div



nattsvermere
sirkler over lykten din
fullmånen



div



jeg har bare
dette arket, en blyant og
et viskelær

og jeg
visker, visker
koster deg på gulvet

men du klatrer opp bena mine
kysser meg i nakken
hopper ned i arket
vinker, kom
kom



div



drømmehuset mitt
har ingen rette vinkler

taket lekker lys
veggene lyd, hver gang
naboen synger
en salme

det gynger natten
på myke poter

varmer morgenen
i en skål melk

og dørene
til de hvite rommene
åpner innover
inn til deg



div



jeg ønsket så veldig
du skulle holde bena mine
i fanget ditt

de er avtrykkene
av et spor jeg har fulgt
hele vegen hit

jeg ønsket bare
du skulle kjenne det
før snøfall



div



flere istider
har måttet til, for å grave ut
denne fjorden

fortsatt
er den ikke dyp nok

jeg lener meg over ripa, ser
ennå ansiktet ditt



div





det er sent
jeg går ut med søpla
sjekker den tomme postkassen
og himmelen

går til sengs
med øynene fulle
av brev



div



i det ene hjørnet
av sofaen, sover katten

i det andre, ligger
en hvit fjær

som i et glimt
husker jeg den natten

de tunge vingene dine
helt, helt nær



div



kneler
foran steinen

stikker hendene ned
så langt jeg kan

det er dag, det er
natt

det er vinden
som kiler markene



div



gjennom smuget
langs bryggene, rundt
kirken, og tilbake

hvor mange ganger
har jeg ikke gått disse
steingatene

risser meg inn
med en fjær



div



ingen kan se
mine levende lys

hvor vakker jeg er, når
de brenner ut



div



i menneskehagen
står døden
oppreist i rekker

de levende
har kalket jorden

rankene vokser, slynger
om steinene

holder
de ufødtes
savn



div



det skinner et lys
inn de buede vinduene
enda det er mørkt utenfor

ingen sitter ved orgelet, men
likevel er det en dyp tone

og selv om det er høyt opp
til takbjelkene, bøyer jeg hodet

i takknemlighet
over å finne døren
ulåst



div



ni grinder, åtte lemmer
syv lys i et vindu

seks netter, fem sanser
fire stigende vinder

tre måker
to søkende munner

ett hav



div



bro
bro

brostein

månen
spinner silke

kapteinen har sovnet
med støvlene på

så hvit som en mann
så sort som mitt navn

natten er en vismann
døden er en lise

kjerrehjul i gatene

tre hanegal
presise



div



datteren min
står trippende foran meg
holder frem begge hendene

de røde museflettene
svinger rommet

– pappa, hvilken vil du ha?

og jeg løfter den lille kroppen
hiver henne opp i luften
gjør valgene mine

hvert eneste ett
på nytt



div



so ro
lite barn, stille sover
katten

so ro
lille mor, lys er tent
i natten

fossefall, tordenskrall
rosene på bakken

so ro
lille jord
vinden snur i natt



div



det er kveld
mormor er ikke mer

mor sitter under lampen
syr en ny stjerne
i fars uniform

på gulvet, inntil vinduet
sitter en liten gutt

syr himmelen



div



frø

ti tusen år
fra jord, til jord

det hvite tårnet
vokter stjernene
hvert korn

sandmykt
bøyer stråene

vinden





den_tilsandede_kirke
Den tilsandede kirke, Skagen


Ole Horvli © 2014 | Instagram | Google Plus | Spotify