header
hallo, venn
hender det noen ganger
du fryser på ryggen

kan du huske
kveldene i snøen, vi lå sammen
laget engler

og vi steg
inn i karlsvogna, reiste langt
forbi alle måner

denne natten
kunne jeg høre vognhjulene
utenfor huset mitt

kjære venn, om du
noen gang ser hjulspor
ved trappen din

så hendte det
en vinter, for lenge
lenge siden



div



en bit av
den trondhjemske postvei
går gjennom nabolaget mitt
den er tursti i dag

jeg hviler
på toppen av bakken
med utsikt over vannet
åsene, himmelen

i sekken er det kaffe
litt brød, en flaske vann

og rom nok
for alle brevene
jeg aldri bar frem



div



det finnes
hundre tusen milliarder
kontaktpunkter
i hjernen

her er pin-koder, navn
dufter, ansikter

ikke ett eneste
ville jeg skåret over

og ikke i noen
ville jeg funnet ømhet nok

til å lagre
det siste kysset



div



datteren min
står trippende foran meg
holder frem begge hendene

de røde museflettene
svinger rommet

– pappa, hvilken vil du ha?

og jeg løfter den lille kroppen
hiver henne opp i luften
gjør valgene mine

hvert eneste ett
på nytt



div



under krigen
styrtet et bombefly
her, i store lungegårdsvann

ennå ligger det uti
med seks av mennene ombord

jeg døser
ved bredden, med
solen midt i mot, og måkene

det er som om
byggeplassene, trafikken
alt stilner

bare solskimringene
i overflaten
skriker



div



det er ingen himmel
der han sitter, i undergrunnen

i det ustemte trekkspillet
ligger vinden, suset fra lindene
ved benken hjemme, der elven
gjør en sving ved kirken
de blå kuplene

i blikket
bak det tomme
pappkruset

flyter en stille elv



div



jorden
solvarm i april
så lindrende, myk
mot huden

hun er naken, ligger
med ansiktet ned, i grøften
holder om stilken på
en hestehov

kniper øynene
nynner

teller skuddene



div



døende hund
i armene
menneskeansiktet



div



jeg kneler
foran steinen

stikker hendene ned
så langt jeg kan

det er dag, det
er natt

det er vinden
som kiler markene



div



bøyd
ved steinen
klosterklokkene



div



morgenlyset lander
over byen
kråkene
letter



div



kan du huske, bror
stillheten

vi sto langs bredden
med stengene, fisket
med makk og dupp

etterpå sløyet vi, dissekerte
studerte svømmeblærer, magesekk
gjeller og øresteiner

hjertene
skar vi ut, la utover
på skiferhellen

kan du huske
stillheten, da

de bare fortsatte
å slå



div



rommet
er brunt, lysene
lave

de stakkato tonene
fra et bandoneón
skjærer luften, det
dufter musk

hun har røde sko
vrir om, med ett ben på gulvet
det andre løftet i klem
bak ham

skjorten hans er fuktig
han strammer leppene
grepet om midjen
krysser
med haken opp

neseborene spiler, når
hun kaster hodet
og blikket ut
vinduet

månen
en råtten mango



div



himmelen i vest

ikke til å kjenne igjen, fra
den ene timen til
den neste

før nattetimen



div



vi står
under mainatten, du er
barbent
i blå silke

og jeg er bak deg
former sirkler i hodebunnen din
linjer i nakken, ovaler nedover ryggen
tegner orions belte
og jeg vet

du har lukket øynene
når kjolen faller

og vi, inn
i hvelvingen



div



engkarse
gule markblomster
i hendene

vi sitter i naustet

lyset faller i myke striper
på oss, fra sprekkene
i kledningen

lukten av gammelt tre
tauverk, salt

vi er barbente
den tynne kjolen bølger
over knærne dine

og du sier stille

vil du kjenne duften
av meg, óg



div



om vi møttes igjen
ville jeg sagt hvor glad jeg er
på dine vegne

og løyet

om at fjorden
bare var en revne

månen, en stein

og at blåklokkene
vi lå og lyttet til

ikke var annet, enn
den tomme natten



div



visst
er du ennå vakker
sier speilet

jeg nikker, kniper øynene
litt som clint eastwood
løfter et øyenbryn

han vrenger ansiktet
i noe som ligner et smil

– go ahead, punk
make my day

og jeg legger colgate på min
smith & wesson .44 magnum
snerrer hvitt tilbake

– make my night



div



å være sett
anerkjent, hyllet
skulle nok vært fint

men jeg orker ikke
all treningen

dessuten

sier ungene
pølsegryten min
rocker



div



parantes begynner

jeg vil skrive
noen ord
om mitt liv

men alt jeg får ned
etter kolon
er en tankestrek

parantes
slutt



div



jeg har dette arket
en blyant, og et viskelær

og jeg visker, visker
koster deg på gulvet

men du klatrer opp
bena mine, kysser meg i nakken
hopper ned i arket
vinker, kom
kom



div



nattsvermere
sirkler over lykten din
fullmånen



div



ett sekund
er distansen, fra månen
til puten min

åtte minutter
er den, mellom solen og
huden din

de nærmeste stjernene
bruker fire år på vegen til
vinterhimmelen

avstanden
mellom deg og meg
tidløs



div



vinen
er krydret
vi deler brødet, jeg sier
dette er meg

og du tar det
slik jeg drikker deg

natten er vårt alter

morgenen
dufter svakt av lavendel
morkent tre, og jord



div



stadig
ommøblerte vi

pianoet var verst

siden du dro
har det stått stille



div



novemberhimmelen
overdøver alt, bare
ved sin veldige
stillhet

kanskje
elsket vi aldri



div



ikke solen, men
fikk jeg være månen
over dine dager
og netter

skulle du alltid
løfte blikket

aldri
ville jeg
vende meg bort



div



jeg lever mitt liv
på steinete grunn
i rennende vann, med
vidåpen munn

en fossekall dykker
strømmen er stri
den rører mitt kinn
svømmer forbi

der seiler to løvblad
i sensommers bris, de
danser i stryket
ildfluelys

høst følger sommer
så vintres jeg inn
svømmer i søvnen
med vennen min

forherdet av år, jeg
holder et skjold
hard som granitt
ligner et troll

men innenfor skallet
natt etter natt
på silkehvit pute
vokser en skatt

jeg lever mitt liv
på steinete grunn
i rennende vann, med
vidåpen munn



div



de røde brevkassene

på en varm sommerdag
kan jeg sitte her ved bryggene
kjøle meg ned, se båtene
legge til, legge fra

de røde skoene

jeg husker
hvordan jeg begynte
hvert brev

det første ordet
fikk hånden til å skjelve litt
men enda mer, når jeg
leste svarene

hvor brennende
var ikke den sanden, hvor
svalende var ikke bølgene
når de slo inn over
føttene våre

hvor vakker
er ikke
en sporløs strand



div



jeg viser henne
den ømme hælen
hun klemmer

så lytter hun
på brystet, lenge

begynner å snakke
om elven styx, om sårbarhet
om etterlivet

det var i geitramsens tid
vindene var purpurfargede

og jeg
uovervinnelig



div



førti istider
har gått med, til å
grave ut denne fjorden

ennå
er den ikke dyp nok

jeg lener meg over, ser
etter ansiktet



div



gjennom smuget
langs bryggene, rundt
kirken, og tilbake

hvor mange ganger
har jeg ikke gått disse
steingatene

risser meg inn, med
en fjær



div



kommunen
setter opp nytt gjerde
rundt parken

den ligner det gamle

grønne sprinkler
tre meter høye, med skarpe
pigger pekende rett opp
som lanser, eller spyd

jeg står på utsiden
holder rundt det kalde jernet

ser mot dammen
og fontenen, benken vår
den er ledig

jeg slipper oss
aldri forbi



div



ni grinder, åtte lemmer
syv lys i en stake

seks netter, fem sanser
fire stigende vinder

tre måker
to søkende munner

ett hav



div



bro
bro

brostein

månen
spinner silke

kapteinen har sovnet
med støvlene på

så hvit som en mann
så sort som mitt navn

natten er en vismann
døden er en lise

kjerrehjul i gatene

tre hanegal
presise



div



so ro
lite barn
stille sover katten

so ro
lille mor
lys er tent i natten

fossefall, tordenskrall
rosene på bakken

so ro
lille jord
vinden snur i natt



div



frø
ti tusen år
fra jord, til jord

det hvite tårnet
vokter stjernene
hvert korn

sandmykt
bøyes stråene
vinden



den-tilsandede-kirke
Ole Horvli © 2014