i menneskehagen
står døden
oppreist i rekker

de levende
har kalket jorden

rankene vokser, slynger
om steinene

skjuler
de ufødtes
savn





div





bøyd
ved steinen
klosterklokkene





div





hallo, venn
hender det noen ganger
du fryser på ryggen

kan du huske
kveldene i snøen, vi
laget engler

og vi steg
inn i karlsvogna, reiste
forbi alle måner

i natt
kunne jeg høre vognhjulene
utenfor huset mitt

kjære venn, om du
noen gang ser hjulspor
ved trappen din

så hendte det
en vinternatt, for lenge
lenge siden





div





jeg viser henne
den ømme hælen
hun klemmer

så lytter hun
på brystet, lenge

begynner å snakke
om elven styx, om sårbarhet
om etterlivet

det var i geitramsens tid
vindene var purpurfargede

og jeg
uovervinnelig





div





vi står
under mainatten, du er
barbent
i blå silke

og jeg er bak deg
former sirkler i hodebunnen din
linjer i nakken, ovaler nedover ryggen
tegner orions belte
og jeg vet

du har lukket øynene
når kjolen
faller

og vi
i hvelvingen





div





maihimmelen
lar sine kronblader
folde ut

de gamle stjernene
blekner





div





nattsvermere
sirkler over lykten din
fullmånen





div





jeg har bare
dette arket, en blyant og
et viskelær

og jeg
visker, visker
koster deg på gulvet

men du klatrer
opp bena mine, kysser
meg i nakken, hopper ned
i arket, vinker
kom, kom





div





novemberhimmelen
overdøver alt, bare ved dens
veldige stillhet

kanskje
elsket vi hverandre

aldri





div





førti istider
har gått med, til å
grave ut denne fjorden

ennå
er den ikke dyp nok

jeg lener meg over, ser etter
ansiktet ditt





div





i det ene hjørnet
av sofaen, sover katten

i det andre, ligger
en hvit fjær

som i et glimt
husker jeg den natten

de tunge vingene dine
helt, helt nær





div





kneler
foran steinen

stikker hendene ned
så langt jeg kan

det er dag, det er
natt

det er vinden
som kiler markene





div





gjennom smuget
langs bryggene, rundt
kirken, og tilbake

hvor mange ganger
har jeg ikke gått disse
steingatene

risser meg inn
med en fjær





div





ingen kan se
mine levende lys

hvor vakker jeg er, når
de brenner ut





div





ni grinder, åtte lemmer
syv lys i et vindu

seks netter, fem sanser
fire stigende vinder

tre måker
to søkende munner

ett hav





div





bro
bro

brostein

månen
spinner silke

kapteinen har sovnet
med støvlene på

så hvit som en mann
så sort som mitt navn

natten er en vismann
døden er en lise

kjerrehjul i gatene

tre hanegal
presise





div





so ro
lite barn, stille sover
katten

so ro
lille mor, lys er tent
i natten

fossefall, tordenskrall
rosene på bakken

so ro
lille jord
vinden snur i natt





div





frø

ti tusen år
fra jord, til jord

det hvite tårnet
vokter stjernene
hvert korn

sandmykt
bøyer stråene

vinden





den_tilsandede_kirke
Den tilsandede kirke, Skagen


Ole Horvli © 2014 | Instagram | Google Plus | Spotify