jeg ville skrevet brevet
i skjønnskrift

og du
skulle lest det
i sanntid

av hendene mine





div





visst er du ennå vakker
sier speilet

jeg nikker, kniper øynene
litt som clint eastwood, løfter
et øyenbryn

vrenger ansiktet
i noe som minner om et smil

go ahead, punk
make my day

og jeg legger colgate på min
smith & wesson .44 magnum
snerrer hvitt tilbake

make my night





div





det hender
jeg strever litt med
tyngdekraften

da river jeg bare noen dager
av kalenderen, skriver
noen ord bak hver
av lappene

bretter små
papirfly





div





dét lønnebladet
var spesielt rødt, jeg
løfter det opp, stusser
plukker enda ett

og flere rundt, av kastanje
alm, lind… snart har jeg
hendene fulle av løv
gulnede, små

brev
jeg har skrevet
i sommer, og aldri
sendte





div





hele livet
har jeg reist
meg





div





for lenge siden fant jeg
en flyndrestein

akkurat passe stor
for hånden
passe kantete, og tung

i flere netter, nå
har jeg drømt om den
hvor perfekt den fløt i luften, før

den brått skar over
på høykant

og for hver natt, hver drøm
ser jeg stadig tydeligere
et innriss i steinen

og alltid våkner jeg, med et rykk
idet den lander

oppreist, midt i den forkalkede
menneskehagen






div





bøyd
ved steinen
klosterklokkene





div





hallo, venn
hender det noen ganger
du fryser på ryggen

kan du huske
kveldene i snøen, vi
laget engler

og vi steg
inn i karlsvogna, reiste
forbi alle måner

i natt
kunne jeg høre vognhjulene
utenfor huset mitt

kjære venn, om du
noen gang ser hjulspor
ved trappen din

så hendte det
en vinternatt, for veldig lenge
lenge siden





div





jeg viser henne
den ømme hælen
hun klemmer

så lytter hun
på brystet, lenge

begynner å snakke
om elven styx, om sårbarhet
om etterlivet

det var i geitramsens tid
vindene var purpurfargede

og jeg
uovervinnelig





div





noen ganger, i villrede
vender jeg ansiktet opp

stjernenes liv
er nå, og den er kort
sier astronomen

de eksploderer
krymper, slukner

til siste sorte hull
har fordampet, ingen ting
lenger er, alle tider er over

så snur jeg meg
mot vinduet ditt

kaster steinen





div





vi står
under mainatten, du er
barbent
i blå silke

og jeg er bak deg
former sirkler i hodebunnen din
linjer i nakken, ovaler nedover ryggen
tegner orions belte
og jeg vet

du har lukket øynene
når kjolen
faller

og vi
i hvelvingen





div





maihimmelen
lar sine kronblader
folde ut

de gamle stjernene
blekner





div





nattsvermere
sirkler over lykten din
fullmånen





div





jeg har bare
dette arket, en blyant og
et viskelær

og jeg
visker, visker
koster deg på gulvet

men du klatrer
opp bena mine, kysser
meg i nakken, hopper ned
i arket, vinker
kom, kom





div





drømmehuset mitt
har ingen rette vinkler

taket lekker lys
veggene lyd, hver gang
naboen synger
en salme

det gynger natten
på myke poter

varmer morgenen
i en skål melk

og dørene
til de hvite rommene
vender alltid innover
inn til deg





div





jeg ønsket så veldig
du skulle holde bena mine
i fanget ditt

de er avtrykkene
av et spor jeg har fulgt
hele vegen hit

jeg ønsket bare
du skulle kjenne det, før
neste snøfall





div





flere istider
måtte til, for å grave ut
denne fjorden

ennå
er den ikke dyp nok

jeg lener meg over ripa, ser
fortsatt ansiktet ditt





div





i det ene hjørnet
av sofaen, sover katten

i det andre, ligger
en hvit fjær

som i et glimt
husker jeg den natten

de tunge vingene dine
helt, helt nær





div





kneler
foran steinen

stikker hendene ned
så langt jeg kan

det er dag, det er
natt

det er vinden
som kiler markene





div





gjennom smuget
langs bryggene, rundt
kirken, og tilbake

hvor mange ganger
har jeg ikke gått disse
steingatene

risser meg inn
med en fjær





div





i morgen
er jeg røyk, men

i kveld
den siste fyrstikken

stryk meg
mot din natt





div





ingen kan se
mine levende lys

hvor vakker jeg er, når
de brenner ut





div





datteren min
står trippende foran meg
holder frem begge hendene

de røde museflettene
svinger rommet

– pappa, hvilken vil du ha?

og jeg løfter den lille kroppen
hiver henne opp i luften
gjør valgene mine

hvert eneste ett
på nytt





div





i menneskehagen
står døden
oppreist i rekker

de levende
har kalket jorden

rankene vokser, slynger
om steinene

holder
de ufødtes
savn





div





ni grinder, åtte lemmer
syv lys i et vindu

seks netter, fem sanser
fire stigende vinder

tre måker
to søkende munner

ett hav





div





bro
bro

brostein

månen
spinner silke

kapteinen har sovnet
med støvlene på

så hvit som en mann
så sort som mitt navn

natten er en vismann
døden er en lise

kjerrehjul i gatene

tre hanegal
presise





div





so ro
lite barn, stille sover
katten

so ro
lille mor, lys er tent
i natten

fossefall, tordenskrall
rosene på bakken

so ro
lille jord
vinden snur i natt





div





frø

ti tusen år
fra jord, til jord

det hvite tårnet
vokter stjernene
hvert korn

sandmykt
bøyer stråene

vinden





den_tilsandede_kirke
Den tilsandede kirke, Skagen


Ole Horvli © 2014 | Instagram | Google Plus | Spotify