sandmykt

dikt av ole horvli



svaler
så små de er, så høyt
de flyr, så brått
de vender
solen



div



du, som ser
alle avstandene, veiskillene
solnedgangene og
hvor alt ender

ikke vis meg
hvordan, med hvem
eller vegen dit

bare himmelen
slik den var, før min
første soloppgang



div



visst er du ennå vakker
sier speilet

jeg nikker, kniper øynene
litt som clint eastwood, løfter
et øyenbryn

vrenger ansiktet
i noe som ligner et smil

– go ahead, punk
make my day

og jeg legger colgate på min
smith & wesson .44 magnum
snerrer hvitt tilbake

– make my night



div



hvem er du, ukjente
som finner meg
i drømmer

og hvem er jeg
å våkne for, når
solen renner



div



vi sitter ved kafébordet
drikker bittert vann
og snakker

en tung basslyd
legger seg som ull
over konsonantene

munnene åpner, og
lukker seg, som om de
roper, gisper etter luft
eller bare et kyss



div



jeg vil skrive brevet
i skjønnskrift

og du
skal få lese det, i sanntid
av hendene mine



div



dét lønnebladet
var spesielt rødt, jeg
løfter det opp, stusser
plukker enda ett

og flere rundt, av kastanje
alm, lind… snart har jeg
hendene fulle av løv
gulnede, små

brev
jeg har skrevet
i sommer, og aldri
sendte



div



noen ganger, i villrede
vender jeg ansiktet mot himmelen

stjernenes liv
er nå, og det er kort
sier astronomene

én etter én eksploderer de
krymper, og fordamper

til ingen ting lenger finnes
og alle tider er over

så snur jeg meg, opp mot
mot vinduet ditt

kaster steinen



div



utenfor, tomme fortau
bare buktende striper av snø
stryker langs gatene

den lille puben
er full, hele verden er
innenfor

leppene dine



div



hun løsner
det tykke håret
farget av alle netter

øynene er solnedgangen
blekket himmelblått

fiolette
lander ordene
i det gule lampelyset

håndskriften
er et barns, en avgrunn
mellom linjene



div



i morgen
er jeg røyk, men

i kveld
den siste fyrstikken

kom, stryk meg
mot din natt



div



det hender
jeg strever litt med
tyngdekraften

da river jeg et par-tre dager
av kalenderen, skriver
noen ord bak hver
av lappene

bretter små
papirfly



div



det er sent
jeg går ut med søpla
sjekker den tomme postkassen
og himmelen

går til sengs
med øynene fulle
av brev



div



jeg skriver
for ingen annen grunn
enn å tømme dette
blekkhuset

så vakkert
jeg bare kan



div



kan du gå i skogen, uten
å bryte kvister

vil trærne lytte

og hviske deg
vegen hjem

div



maihimmelen
lar sine kronblader
folde ut

de gamle stjernene
blekner



div



hun sitter alltid på
den grønne benken, det
samme stedet, med en
skrivebok i fanget

denne gangen
tør jeg stoppe, og spør

– kan jeg sette meg ned
– ja, vær så god, sier hun

og vi prater om maivarmen, om
stien rundt vannet, og om alt
som ligger på bunnen

før jeg går, spør jeg
– hva skriver du om

og hun svarer lavt
– jeg skriver om deg



div



syklus: tre timeglass - tre dikt



jorden er solvarm
lindrende, myk

hun ligger naken i grøften
holder om stilken på en nysprunget hestehov
kniper igjen øynene, nynner

teller skuddene


*


vi har sunket
bare rosene ligger tilbake
gir en duft til rommet, og
dagene er blitt natt

og vi skriker, uten å
høre hverandre
under overflaten, i en jord
mettet av blødende stål


*


det skinte en hvit sol
over byene våre

halveringstiden
av dette minnefragmentet
er glemt

nå skinner en rød
over den glaserte sanden

under ligger vi, de
hudløse



div



døende hund
i armene
menneskeansiktet



div



hele livet
har jeg reist
meg



div



åtte minutter
bruker lyset, på vegen fra
solen til jorden

så lenge sto vi der, to fjortenåringer
og holdt rundt hverandre
før vi kysset

fire år
er lysdistansen til den
nærmeste stjernen

så lang tid gikk det, før jeg forsto
hvor mye mer du var

tretten milliarder år
er avstanden til de fjerneste stjernene

det er tiden jeg trenger, for
å finne tilbake

til den første pusten, de første
armene, den første lukten, den
første smaken, av det aller
første kysset



div



for lenge siden fant jeg
en flyndrestein

akkurat passe stor
for hånden
passe kantete, og tung

i flere netter, nå
har jeg drømt om den
hvor perfekt den fløt i luften, før

den brått skar over
på høykant

og for hver natt, hver drøm
ser jeg stadig tydeligere
et innriss i steinen

og alltid våkner jeg, med et rykk
idet den lander, oppreist

midt i den forkalkede
menneskehagen



div



kan du huske stillheten i skogen, bror
vi sto langs bredden med stang
og fisket ørret

og vi sløyet, dissekerte
studerte svømmeblærer, magesekk
gjeller og øresteiner, la alt
utover skiferhellen

hjertene skar vi også ut

kan du huske
stillheten i skogen, da de endelig
sluttet å slå



div



kneler
foran steinen

stikker hendene ned
så langt jeg kan

det er dag, det er
natt

det er vinden
som kiler markene



div



gjennom smuget
langs bryggene, rundt
kirken, og tilbake

hvor mange ganger
har jeg ikke gått disse
steingatene

risser meg inn
med en fjær



div



det skinner et lys
inn de buede vinduene
enda det er mørkt utenfor

ingen sitter ved orgelet, men
det lyder en dyp tone

det er høyt opp til takbjelkene
likevel bøyer jeg hodet

i takknemlighet
over den ulåste døren



div



i menneskehagen
står døden
oppreist i rekker

de levende
har kalket jorden

rankene vokser, slynger
om steinene

holder
de ufødtes
savn



div



bøyd
ved steinen
klosterklokkene



div



ingen kan se
mine levende lys

hvor vakker jeg er, når
de brenner ut



div



ni grinder, åtte lemmer
syv lys i et vindu

seks netter, fem sanser
fire stigende vinder

tre måker
to søkende munner

ett hav



div



bro
bro

brostein

månen
spinner silke

kapteinen har sovnet
med støvlene på

så hvit som en mann
så sort som mitt navn

natten er en vismann
døden er en lise

kjerrehjul i gatene

tre hanegal
presise



div



so ro
lite barn, stille sover
katten

so ro
lille mor, lys er tent
i natten

fossefall, tordenskrall
rosene på bakken

so ro
lille jord
vinden snur i natt



div



det er kveld
mormor er ikke mer

mor sitter under lampen
syr en ny stjerne
i fars uniform

på gulvet, inntil vinduet
sitter en liten gutt

syr himmelen



div



hallo, venn
hender det noen ganger
du fryser på ryggen

kan du huske
kveldene i snøen, vi
laget engler

og vi steg
inn i karlsvogna, reiste
forbi alle måner

i natt
kunne jeg høre vognhjulene
utenfor huset mitt

kjære venn, om du
noen gang ser hjulspor
ved trappen din

så hendte det
en vinternatt, for veldig lenge
lenge siden



div



jeg lever mitt liv
på steinete grunn
i rennende vann, med
vidåpen munn

en fossekall dykker der
strømmen er stri
rører mitt kinn når den
svømmer forbi

der seiler to løvblad
i sensommers bris, de
danser i stryket, lik
ildfluelys

høst følger sommer
så vintres jeg inn
svømmer i søvnen
med vennen min

forherdet av år, jeg
holder et skjold
hard som granitt
ligner et troll

men innenfor skallet
natt etter natt
på silkemyk pute
vokser en skatt

jeg lever mitt liv
på steinete grunn
i rennende vann, med
vidåpen munn



div



frø
ti tusen år
fra jord, til jord

det hvite tårnet
vokter stjernene
hvert korn

sandmykt
bøyer stråene
vinden



den_tilsandede_kirke
Den tilsandede kirke, Skagen

Ole Horvli © 2014 | Instagram | Spotify