den slitte boken
ligger åpen på kjøkkenbordet

ordene
beveger seg, glir
lik båtene nede på elven

noen kommer, legger til
andre går fra land, seiler videre

han blar om

elven gjør en sving, bak
lindene ved vestbredden, der
kirken med de blå kuplene står

teksten blir utydelig
legger brillene ned

hymnen i rommet, alleluia
far, bestefar
den dypeste bassen

tørker kondensen av vinduet
ser innhengningen, gjessene
det nystekte brødet på ovnen

kjenner magen
som aldri lindres

i storm
er jeg en fjellfuru
to meter høy
med seige røtter

men noen ganger
er jeg frøet
på en løvetann

i pusten
fra en munn

ole, ikke slik
men sånn
sier stemmen innenfor

der har den alltid vært
lest andres tanker
tolket, gitt råd

men nå som jeg trenger den mest
har den fått halsbetennelse
eller den er reist på ferie
gått ut i streik

hvordan skal jeg nå vite
hva du mener, om du sier
jeg er glad i deg

solen
bak kappen

kronbladene
på bakken

da jeg rørte
ved fingeren din

den vippet

søkte tilbake
mot min

var jeg plutselig
i et gammelt maleri

du sier
jeg er én-, til nød
todimensjonal

ja, men prikken du ser
er starten på en linje

og den flate, runde skiven
er tverrsnittet
av midtleddet
på lillefingeren

døser
på rygg
i en alt for stor seng
armene i kors
bena trukket opp
i kryss
vipper
med foten
kniper

av natten

puster hull
i et isrosevindusglass

mormor står ved fjøsdøren
vinker, ler frostrøyk
bærer spannet
med dampende melk

du sier jeg er kald
men aldri har du sett
krystaller bli til

fanget snøfnugg med tungen
kjent smaken av salt

når var vi vakrest
da strengen var spent
eller fri

dagen har bristet, drysser
glassbrott i snøen

sengen er hvit
kinnene dine røde
vinduet sort

lik et speil
uten ansikt

skal du ikke ta med annet
enn gode sko
isøks og klatretau

så tar vi oss dit, hvor
linjene krummer
tynn luft bærer

tråden i punktet
der pulsen
er én

noen morgener
strever jeg litt ekstra
med tyngdekraften

da bare river jeg
et par ekstra dager
av kalenderen

skriver noen ord
bak på hver av lappene

lager små
papirfly