Vårkvelden er mild, kveldslyset bruser i dvergbjørkas lysegrønne drakt. Det sildrer og klukker i de klare bekkene. De skratter og ler på vegen ned fra fjellet, svinger hit, snart dit, og roper at isen har smeltet! Isen har smeltet! Her kommer vi!

Han går sakte, stivt, halter lett på venstre bakfot. Det er blitt sent på dagen. Snart vil han kunne se de saftige gressbakkene han ikke har beitet siden i høst. Et øyeblikk fylles han av noe overveldende, øynene blir blanke. Hvor mange ganger har han ikke gått disse stiene?

De ligger tett inntil hverandre, rygg mot rygg. Slitne etter den lange marsjen og mette av timen de gresset, døser de på bakken og tygger det hele sammen. På himmelen i vest lyser gullskyene over store skoger. Konturene viskes sakte ut nå i skumringen. Stillheten blir brutt kun av sporadiske rop fra en ravn. Den yngste ligger i favnen til sin eldre bror, slik han alltid gjør. Den eldste kjenner pusten til lillebroren, og tenker på alle gangene de har ligget akkurat slik. Med halvåpne øyne og tankene vide trekker de inn kveldsluften, og tygger.

Plutselig går et jag gjennom den eldste. Ved stien langt der nede har han fått øye på en skikkelse. Den yngste merker at brorens kropp har stivnet, slutter brått å tygge, og følger blikket hans.

Nederst i bakkene kan de se noe som ligner den eldste broren. Jo, det må være ham. Han har satt seg på en stubbe, med ryggen til. Det ser ut som han har tent seg en røyk før den siste kneika. Så har han altså klart det, likevel.

Vel er broren sterk, og kan vise et sinne som to okser, men den nye portvakten ved broen så jo ut til å være sterkere enn tre bjørner tilsammen! Hvordan klarte han å komme seg forbi? Har han løyet, og sagt det samme som de? Eller har broren rett og slett kjempet, og.. kanskje tatt livet av ham? Og kan, gudbedre, vakten ha røpet at han ble angitt av sine to yngre brødre?

Spørsmålene raser gjennom hodene på begge, mens ravnen skriker: Nå skal dere få. Nå skal dere få.

Så står han plutselig der, rett ved siden av. Høy som en låvebro, skitten, lurvete, og dekket av sår. Noen dype, og på den ene bakfoten synes et stykke hvitt bein. Blodet henger størknet i tynne og tykke lag. Men alt er ikke hans, ikke det på hornene. De ligner forresten ikke horn, men råtne, krumme trestokker.

Med rusten stemme sier han lavt: Hei gutter, hvordan smaker gresset i år?

Ravnen bryter igjen stillheten, men denne gangen flyr den mot skogene og forsvinner langsomt inn i den røde kveldshimmelen. Sakte stilner skrikene.