peisbålet er brent ut
bare glørne lyser i rommet
den gamle er trøtt
gynger stille på stolen ved vinduet
månelyset skyter lydløse stjerneskudd
i snøen
det blinker i klare øyne

hun er ung
har sittet ved ham hele kvelden
og lyttet på sangene
hun vet at hans tid er nå
sitter nær
stryker varsomt over hvitt hår

det rykker ørlite i munnviken hans
når hun nynner en strofe han ikke kjenner
hun legger ord på tonene
han lukker øynene
lar seg falle inn
svevende på sangen
båret av tryggheten i hennes favn

hun sitter ved ham
til natten slipper taket

da han er stelt og lagt i sitt leie
tenner hun i peisen
sakte stiger varmen

fra stolen ved vinduet
blir hun sittende lenge og se
ut mot himmelen
det lave lyset i øst
har lagt gull på de høyeste skyene

landskapet under er hvitt
kaldt, livløst

på staffeliet står et nystrukket lerret

ved en kuvøse
midt mellom livet og døden

all angst, alt håp
under stjernen
i landene mellom
øst og vest

de gamle sangene
skal følge deg i kveld
og alle netter

den lange vegen
ute på de store slettene
må du finne og gå selv

du skal skinne
elske, hate
tilgi

mer enn jeg
noen gang gjorde
mitt levende
lys

stjerne

ikke se på meg
og skinn
som ingen ting var hendt

gjør noe
rop
syng, eller
hva som helst

men ikke bare heng der
i all din
uutholdelige glans

og stillhet

en solbris hvisker i bjørkekronene
kruser over vannet, bølger inn i sivet

skogen er mett og tung i august
bærene er modne, de blinker, lik gull

varmer på kaffen, det knitrer i bålet
nyter stunden, glir inn i en døs

et pust, en skygge, en merkelig uro
men ikke ett menneske ser jeg omkring

vinden har stilnet, brått fryser jeg til
på en stein like ved, en naken kvinne

først lammet av sorg, så plutselig varm
lukten av myr, som var det meg selv

viljeløst synker jeg inn i to øyne
festet blir borte, et endeløst fall

tiden har stanset, opp er blitt ned
jeg er i et himmelhav, flyter med stjerner

nå ser jeg deg klart, du skinner tilbake
to glødende kjerner blir ett, i en sol

i asken av bålet ligger en kopp
blikkstille tjern, alvedans

set me free
sang du
og gikk

bird on a wire
synger jeg
uutholdelig strukket
i sofaen

så mange
gamle sanger

i hagen
ligger et rustent bur

jeg går gjennom byen
en lørdags kveld
kjøper avis, tenker
natten blir grell

en, to, tre, fire
med hunden i bånd
alle er travle
én holder en hånd

så krysser jeg gaten
var det hit jeg ville
ikke ett menneske
merkelig stille

tåken er tett, nå
så skimter jeg dem
høyreiste, slanke
svever de frem

jeg er i et byrom
tjuefire spor
de blir mine venner
søyler av jord

jeg drømte
om å bli et
jagerfly

så ble jeg
istedet
en bybanevogn

myke hofter i silhuett
mot morgenlys himmel

dråper av gull
langs mørke fjellsider
blanke, glatte streder
og smau

bak novemberblått vindu
brusende pust

i en duft
av hav

Det var natt. Ustø, skitten og med sølete gummistøvler ramlet han inn på kjøkkenet og dumpet i stolen.

Resultatet var dårlig, bare én eneste hadde han funnet. Han åpnet den og slurpet i seg innholdet. Så spyttet han med et grynt ut noe som falt på gulvet og trillet inn under det gamle kjøleskapet. Der ble det liggende inntil en gammel og tilgrodd leverposteiboks. Etterpå ravet han til sengs, og sovnet med støvlene på, like alene som alltid.

Men denne natten var det et svakt lysskinn på kjøkkenet.

gulvene
var skinnende rene

men
det bulte
under teppene

jeg lever i elven
på steinete grunn
vannet er kaldt
i min vidåpne munn

en fossekall dykker
der strømmen er stri
rører mitt kinn
når den svømmer forbi

snart seiler to blader
i sensommers bris
de danser i stryket
lik ildfluelys

høst følger sommer
så fryser alt inn
jeg leker i søvne
med vennen min

forherdet av år
jeg holder et skjold
hard som granitt
ser ut som et troll

men innenfor skallet
natt etter natt
på silkehvit pute
vokser en skatt

jeg lever i elven
på steinete grunn
vannet er kaldt
i min vidåpne munn

ser ditt sovende ansikt
i fullmåneskinn
ravnsvart hår
blekhvite kinn

jeg ligger helt stille
pusten er tung
klørne blir skarpe
natten er ung

kroppen er varm
jeg løfter deg opp
ut, til skogs
i et heftig galopp

sukkende stønn
tunge snerr
et villskapens ritt
gjennom busker og kjerr

snart når vi toppen
i måneskinnslyset
et ul spjærer natten
alt levende fryser

vi synker på rygg
i dampende skogbunn
en stripe på himmelen
måler dens avgrunn

jeg sanser et blikk
slår øynene opp
alt var en drøm
er dette min kropp

så løfter du armen
stille og vart
sier måneskyggen
forsvinner snart

da snur jeg meg bort
noe stryker mitt kinn
nålen er satt
slipp klovnene inn

i hele natt
har duften av deg
vært på veg

nå er den her
knakker
på vinduet

jeg er et glimt
kun et foton
født i asken
av en eksplosjon

ingen kjempe
kun et spor
spinkel stemme
tynne ord

små fragmenter
av hundre kyss
er alt jeg gir
i et askedryss

så mange stjerner
glemte sanger
alle netter
all min anger

ett tusen år
et halvt sekund
varer reisen
min lille stund

ormetunge, slangegift
svigermor og arsenikk

skarretunge, fiskelukt
våte brostein, mugg og sopp

røde lepper, sjokolade
søt musikk og romantikk

du får ditt, jeg får mitt
så smuldrer vi i himmelblått

fluen som svirrer
i aftenrøden
har tanker, drømmer
om dette og hint

hvor er jeg nå
fins et liv etter døden
vil jeg våkne i morgen
blir dagen min

hun drømmer om dagen
i regnbuehagen

da vinden lekte
biene pekte
på mannen som skålte
malte og skrålte

han trakk ut av lyset
helt nye farger
gav dem til iris
ved vannliljedammen

mellom permer og tall
på herbariehyllen
sover hun stille
blant roser og liljer

en presset og fargeløs
regnbueblomst

livet er en tråd
farger, sting
broderier

mor syr det fast
i et stykke tøy

men stoffet er svakt
smuldrer, forsvinner
kun trådene er tilbake

de er hele, fargene
fortsatt sterke

alt som skal til
er å løse
knutene

bare en bil
sier du, med et smil

men jeg vet

at en engel
og svenska aeroplan
har laget
det aller vakreste barn

en liten, aldeles alene ply
befinner seg midt i en regnværsby
vrengt og forglemt
med sprikende spiler, ligger den
hilser passerende biler

en like alene og falmet soll
stuet og bortgjemt bak et skatoll
det er blitt vinter og mørketid
hun nynner Maria Wiegenlied

lik en yin og en yang
med hver sin sang
to paranormale, bortglemte sjeler
paraply, parasoll
en engel, et troll

drømmer om natten
da klokken slo tolv

værbitt, furet
i skinn og sinn
det klinger i knokler
knaker i ledd

hva gjør vel det
når du kjenner så godt
at blodet er tynt
under mormors pledd

hit, et steg
dit, et steg

gamle Ingebrigts skoleveg
er asfaltert nå

det danses ikke så mye
på disse vegene
lenger

brun, oransje, gul og rød
skogen i et fargespinn
lokker med en jordisk lød
varm og myk, lik fløyelskinn

en sommer er en flyktig smak
av naken hud og sommervin
kom, søvn og drømmer, ta et tak
gjør meg fri av pinens grin

la kvelden bleke mine lepper
inn mot nattens lune favn
dekk meg så med vinterteppet
alle sanger, sorg og savn

når intet er, kun tomt og sort
la tiden starte om igjen
mot vårens lys, slå opp din port
se regnbuen, min hjertevenn


--
Kommentar:
Det aller første diktet jeg skrev! Fylt av klisjéer, og ubehjelpelige rim, noe jeg skammer meg litt over i dag. Det er forøvrig noe omarbeidet i ettertid. Men innholdet er fortsatt gyldig, dét står jeg helt og fullt for!