lille lungegårdsvann
speiler månen

bak en virvel
av hvitt

månen
på Ulrikens skulder
speider mot vest

Puddefjordsbroen skyter rygg
mot en kjetting av lys
som raslende drar seg over

det biter i ører og kinn
over Gamle Nygårdsbro

langs vannet
små transparente seil

tasser inn på kjøkkenet
i lyset fra stjernen

ull under føttene
avis under armen

isroser på vinduet
puster et kikkhull

minus femten

to skiver med ost, litt
rykende kaffe

leser
gjennom dampen
ser ansiktet ditt
blar om

tenner et lys

jeg ga deg
de fineste ord

en ring

krystallene glitret
i stjernelyset
over himmelsengen

så kom våren

det flyter et høyreist tre
midt på vannet
lyser, glitrer
helt for seg selv

det vandrer en mager mann
gjennom gatene
med sluknede øyne
helt for seg selv

det brenner en enslig stjerne
der oppe

ved en dør, i et smau
to fakler, et skinn

armene knaker
kinnene flammer

når han svinger øksen
synger det i stabben

håret er sort
neglene røde

når hun spiller cello
gløder kaminen

aldri en dag uten flyvende tennved
aldri en kveld uten lekende strenger
aldri en natt uten eggen i brystet

alltid hver morgen
glørne i asken

ser henne ikke
- Nonneseter!

men hører
- Bystasjonen!

hun synger
- Nygård!

ler
- Florida!

der hopper jeg av
i svingen

fortauet er strødd
med grovt salt

krystallene skinner
i novemberlyset
lik vinduene
i en liten by

se, hvor de små menneskene
løper mellom butikkene

hør, hvor det knaser
under skoene

rusler gaten
i gamle fotspor

et svakt ekko lyder
mellom husene
en puls, eller
er det kirkeklokker

et kyss kiler nakken
der, et glimt
ansiktet i vinduet
gjemt bak gardinen

først nå merker jeg
at husene har andre farger

og at klokkene i Sankt Markus
har sluttet å slå

vi kom aldri
dit vi skulle

kartene var gamle
mitt sto det "anno" på

proporsjonene stemte ikke
det manglet veger
myrer, fjell

i dag sitter jeg ved vinduet
et glass vann på bordet
bryter solen
mot et kartblad

i regnbuefargene

skodde svever over skorsteinene
ledningene svaier tungt
lastet med dråper av vinterlys

et lite barn har gått i vranglås
mor finner ikke nøkkelen
begge skriker

bussen er full
av damp, varme kroppsdeler
vinduene lik grimme speil

et lite barn har gått i vranglås
mor finner ikke nøkkelen
begge skriker

nå drar jeg i snoren

fire knirk
tre snork
to puter og
ett sukk

ingen pære
i nattbordslampen

om du kan gå i vestlandsskog
uten å bryte kvist

vil trærne lytte

og hviske deg
hvor hjorten står

et snøfnugg vinker
jeg blunker tilbake

vintrene
var kaldere før

jeg ser du er naken
under kjolen

du glitrer, gnistrer
slik jeg aldri har sett

men det rører ikke nå
jeg kjenner ingen duft

hendene er bleke
armene stive

en svak lunk i brystet
bolet til markene

gatene renner
lyktene svaier

i takt
med en bankende lyd
fra loftet

der går en katt
dyvåt og svart

lik øynene i
mitt konturløse ansikt

tør ikke legge meg
trøtt av å stå

hvem er jeg
og hvorfor

er nesen
så kald

før eller siden
kommer skyene
sa de

jeg merket det ikke

før luften rundt oss
var kondensert

jeg roper fra dette berget
ingen hører eller ser

min vrede er en storm
havet skummer i ville kast

var jeg mektig, som gamle Moses
løftet jeg staven mot himmelen

så gikk jeg tørrskodd og hentet opp
den fordømte sluken
som sitter fast

Vårkvelden er mild, kveldslyset bruser i dvergbjørkas lysegrønne drakt. Det sildrer og klukker i de klare bekkene. De skratter og ler på vegen ned fra fjellet, svinger hit, snart dit, og roper at isen har smeltet! Isen har smeltet! Her kommer vi!

Han går sakte, stivt, halter lett på venstre bakfot. Det er blitt sent på dagen. Snart vil han kunne se de saftige gressbakkene han ikke har beitet siden i høst. Et øyeblikk fylles han av noe overveldende, øynene blir blanke. Hvor mange ganger har han ikke gått disse stiene?

De ligger tett inntil hverandre, rygg mot rygg. Slitne etter den lange marsjen og mette av timen de gresset, døser de på bakken og tygger det hele sammen. På himmelen i vest lyser gullskyene over store skoger. Konturene viskes sakte ut nå i skumringen. Stillheten blir brutt kun av sporadiske rop fra en ravn. Den yngste ligger i favnen til sin eldre bror, slik han alltid gjør. Den eldste kjenner pusten til lillebroren, og tenker på alle gangene de har ligget akkurat slik. Med halvåpne øyne og tankene vide trekker de inn kveldsluften, og tygger.

Plutselig går et jag gjennom den eldste. Ved stien langt der nede har han fått øye på en skikkelse. Den yngste merker at brorens kropp har stivnet, slutter brått å tygge, og følger blikket hans.

Nederst i bakkene kan de se noe som ligner den eldste broren. Jo, det må være ham. Han har satt seg på en stubbe, med ryggen til. Det ser ut som han har tent seg en røyk før den siste kneika. Så har han altså klart det, likevel.

Vel er broren sterk, og kan vise et sinne som to okser, men den nye portvakten ved broen så jo ut til å være sterkere enn tre bjørner tilsammen! Hvordan klarte han å komme seg forbi? Har han løyet, og sagt det samme som de? Eller har broren rett og slett kjempet, og.. kanskje tatt livet av ham? Og kan, gudbedre, vakten ha røpet at han ble angitt av sine to yngre brødre?

Spørsmålene raser gjennom hodene på begge, mens ravnen skriker: Nå skal dere få. Nå skal dere få.

Så står han plutselig der, rett ved siden av. Høy som en låvebro, skitten, lurvete, og dekket av sår. Noen dype, og på den ene bakfoten synes et stykke hvitt bein. Blodet henger størknet i tynne og tykke lag. Men alt er ikke hans, ikke det på hornene. De ligner forresten ikke horn, men råtne, krumme trestokker.

Med rusten stemme sier han lavt: Hei gutter, hvordan smaker gresset i år?

Ravnen bryter igjen stillheten, men denne gangen flyr den mot skogene og forsvinner langsomt inn i den røde kveldshimmelen. Sakte stilner skrikene.

det fredeligste jeg vet

er når ungene bygger, river
slåss, hyler og ler i stuen
en lørdag formiddag

for alt jeg hører er
stillheten om tyve år

Kjelleren i mormors hus
er mørk og kald. Den lukter jord.
Lengst inne, bak en brun dør, ligger potetbingen.
I taket henger en naken lyspære etter ledningen.
Lyset fra den er gult, og så svakt
at det ikke en gang når helt ned til gulvet.

Rommet er fullt av skygger.
Det suser i ørene. Jeg nynner høyt
og plukker fort gryten full.
Så lukker jeg øynene,
og med et vesen bak ryggen snubler jeg ut,
opp trappen tilbake til lyset, livet
og mormor på kjøkkenet.

I dag er jeg grå, nesten to meter høy.
Men når det er mørkt
og stille i huset,
kjennes en svak duft av jord.

Og jeg trekkes
mot natt.

nå er de her
hvisker rundt hjørnene
knakker på rutene

i morgen vil jeg finne
det rødeste løvet
bli med vindene
over fjellene

hjem, hvor knusende bårer
ikke kan høres

så vil jeg hvile på dyreskinn
under flammende himmel

og lytte til ingen ting annet
enn stillheten
i en vuggesang

skyggen
i drømmene

plutselig er du der

så rund, lys
og klar

ser ikke øynene
hører ikke stemmen

nyter bare
du er over meg
hos meg, i meg

like snart
er du borte

men jeg vet
du kommer tilbake

for å trekke mitt sinn
slik du drar havene

igjen, og igjen

til jeg er
endelig
din

du spør
om puten min
er fylt med dun
fra ærfuglreir

da sier jeg
den er fylt med drømmer

noen ganger
myke og varme, som vannet
du bader ditt nyfødte barn i

andre ganger
harde og kalde, lik to øyne
i et ansikt hvor alle netter har frosset

det hender jeg våkner
av en kilende fjær på puten
en søndag morgen

da vet jeg, at i natt
har jeg grått, vridd meg, og elsket
men med lukkede øyne
like stille som et pust

hvis du spør
om jeg frykter natten
vil jeg svare

det er i puten
jeg finner meg selv

jeg står på påler
lik bryggen, litt skrå
fjeset mot vest
et værgnagd sår

om ulriken drev
dro stadion med
senket brann
i lungegårdsvann

eller rosenkrantztårnet
var smuldret til sand
i en sjøbunn hvor krabbene
krabbet i tang

da først, skulle jeg endelig be
om forlatelse

kortspill og sjakk
var aldri min styrke

løperne stivnet
tårnene falt

og med hjerter på hånden
vred jeg til spar

- take on me, take me on

mørke gardiner

- the sun always shines on tv

gammel vin

- i’ve been losing you

ser mine hender

- the blood that moves the body

løfter blikket

- foot of the mountain

tid og rom

- summer moved on

min veg

- stay on these roads

for alltid

- hunting high and low

det synger gjennom
smitt og smau
ikke vinden, ikke regnet

det gir lys til
mørke kroker
ikke solen, ikke månen

det tiner opp
elver av is
ikke heten, ikke ilden

Jeg tørker duggen av bussvinduet, titter ut på en våknende by. Den gjesper, strekker seg så lang den er. Det knaker i de gamle leddene.

Duften av varm dyne og morgenkaffe henger fortsatt i nesen, der jeg ser ut på de dansende paraplyene på fortauet. De vipper hit, snart dit, som de nikker til hverandre: - God morgen! - God morgen tilbake, min gode mann!

Ved et lyskryss sitter hun i en sliten bil og trommer med fingrene på rattet. Kanskje nynner hun til en Beatles-melodi på radioen.

På setet bak meg skravler og ler to unge. Jeg tar meg i å smile, og kaster et blikk opp mot fjellsiden. Er det ikke en liten strime av sol der oppe mellom skoddedottene?

Så ser jeg det plutselig, i dag tok jeg den røde paraplyen.

Korset er ennå bare et ungt tre. De føler hverandres puls under svalende greiner. Hun har risset et hjerte inn i stammen: Evig din.



Granaten som ødela skyttergraven er ennå ikke kastet. Pulsen ligger i en dirrende hånd. Ett sekunds blikkontakt, en evighet.



Sagte og usagte ord henger. Spenningene i luften vibrerer strengene på gitaren hans. Kan hun høre pulsen?
Love Me Do.



Kle meg naken, sa hun stille og lukket øynene. Psykiateren klikket med pennen, i takt med pulsen hennes. – La oss begynne forfra.



Gule lys speiles i blanke brosteinsgater. Et rødt lønneblad seiler langs rennesteinen. Byens puls slår igjen i takt med hans egen.

Det finnes ikke spøkelser eller troll.
Ikke engler heller. Eller hekser.
Herregud, jeg vet det jo, men likevel.

Det er midt på natten. Nei, over midten.
Stille, og fullstendig mørkt.
Skytungt, ikke en stjerne er å se,
ikke noe som minner om lys, noe sted.
Hvor er månen når jeg trenger den.

Sort, som i drømmene.
Mørket trykker, presser mot hodet, kinnene, ørene.
Hvor kommer den lyden fra.
Ikke fra bekken. Det suser i hodet.

Vegen jeg går langs er smal.
Jeg famler meg frem, ser ikke.
Må være forsiktig, ikke snuble i kantsteinene.
Fra den gamle furuskogen like til venstre for meg
høres ikke én lyd. Ikke en kvist, ikke en fugl. Ingen ting.
Men jeg vet at den er der. Skogen.
Og at trærne er høye.

Hvorfor lukker jeg ikke bare øynene,
jeg er blind og ser ikke likevel.
Jeg har alltid gått omkring med lukkede øyne.

Jeg elsket henne.
Hvorfor lot jeg det skje, lot henne bare gå.
Uten engang å si: Vent.

Jeg er redd. Slik jeg alltid har vært det:
For mørket.

Hekser, og engler.

musikk

åpner dører
finner skjulte rom

om musikken
ikke var

ville ingenting finnes
bak noen dører

mel, vann
litt olje og gjær

kloen fra natten
lar kjøkkenet blø

elter og knar
elter og knar

varm melk til katten
snart brunost og brød

Solen står lavt, skogen er stille.
Aldri har jeg sett deg så vakker som i kveld.

Vinen var god, men nå er jeg trøtt.
Jeg vil bare sove, i en seng av rødt løv.

I drømmen danser du med nakne ben,
jeg glemmer å hvile, vil danse med deg.

Du virvler som vinden, med flammende hår
i toner av brunt, snart gyllent så rødt.

All uro er borte, det er bare oss,
nakne på fløyel, i duften av lyng.

Tiden står stille, ingen ting er,
som intet har vært, skal bli, og forgå.

Så våkner jeg brått, et skinnende lys.
Jeg glipper med øynene, ser hvem du er.

Håret ditt skinner, det synger i skogen.
Aldri har jeg sett deg så vakker som nå.

et lønneblad rødmer
sengen er oppredd
himmelen tennes

om vi drømmer i sort-hvitt
spør du

da sier jeg
røsslyng

du ler
rufser i mine grå
trekker meg ned

til nye drømmer
i rødt

hun har verden
i hendene
glipper taket

samler bitene
setter de sammen
én etter én

og ser
nord er blitt sør

det ble aldri noe krigseventyr
i mazar-e sharif
eller kjærlighetsparade i duisburg
på deg

du fikk aldri gå med oss
saluttere, gråte
på dagsrevyen
over disse døde
heller ikke du kjente

ett sekund
to minutter
hvor lenge rakk de tenke?

din dødsangst varte
et liv

men vi har regler
bestemmelser

så vi tok postkassen
strømmen
da solen sto lavt

hva tenkte du
før du sovnet
i den frosne sengen?

om vi ville gråte?


(Til minne om alle NAVs og kraftselskapers ofre.)

buen
sorte støvletter
og øyne

myke nylonlår
favner messe
i moll

ingen silhuett
mot himmelen blå
eller sirissesang
fra høyeste strå

i skyggene lever jeg
der ingen går
drømmer om lys
et kyss, og en vår

har du varsomme hender
og sterke lår
vil du finne meg lett
under skiferen grå

månen
renner over

en båt duver
i Vågen

flyter høyt
i natt

høst
er et kunstverk
i dødens farger

vinter
er drømmer
der nordlyset danser

vår
er å våkne
en søndag morgen

sildrende håp
drømmer

knuget i en hånd

om morgenen skinner solen
med kokte egg og en teskje smør

om dagen er jeg stormfugl
ser havet mellom skyer

om kvelden stilner vinden
jeg kan høre min egen puls

om natten er du i meg
men alt jeg har er en glovarm dyne

Langs vegen i Skuteviken står de gamle, hvite husene. Ingen er like, og de er plasserte som det var fra en barnehånd. Men tett står de, adskilte kun av smale streder og noen små almenninger.

Ett av husene står likevel litt for seg selv. Det er stort, er på to etasjer, og har valmet tak. Midt på langsiden som vender mot sjøen er en blå inngangsdør. På hver side av denne står to rosetrær med stengler tykke som mannsarmer. De har gjennom årene flettet seg sammen oppe på veggen, slik at hele inngangspartiet er innehyllet i en stor bue av en rosebusk.

Går man helt inntil, anes et lite merke på veggen midt over døren, et svakt avtrykk av en hestesko. Man kan også tydelig se det lille hullet etter spikeren den var festet med.

+

Det hadde nettopp vært tordenvær med et kraftig regnskyll, og i den sommervarme luften sto dampen opp av brosteinene. Tvillingene løp om kapp, slik de alltid gjorde.
- Førstemann hjem! Men pass deg, det er glatt!

De konkurrerte i omtrent alt de gjorde, og alltid var det den eldste som vant. Enten det var løping, lekser, eller annet.
- Jada! Jeg kommer!

Der den ene var, var også den andre, sa de.
- Gjett hva det er til middag! ropte førstemann.

Det var tirsdag, og det luktet stekt fisk i gatene.
- Vet det! Mor og tante var jo på torget i formiddag! peste andremann bak.

Han var yngst, men bare med fem minutter. Det sa alltid mor. Litt tynnere og ikke så høy som broren, og alltid full av sår på de nakne knærne. De kom løpende like etter hverandre opp trappen og inn døren. Etter middagen var det samme tempo. Eldstemann løp ut, slamret igjen ytterdøren foran broren. Han rev den opp, sprang leende ut på steintrappen og smalt døren igjen bak seg med et brak.

+

Som Permanenten i Byparken, eller rhododendronene i Nygårdsparken, like naturlig i bybildet var han. Med slitte vadmelsklær og den karakteristiske luen var Beyeren en del av byen. Han var hjemløs, og etter krigen var ikke dét noen uvanlig skjebne.

Han var ofte å se sammen med andre i samme situasjon. De kunne sitte samlet bak Korskirken, eller ved skurene på Nordnes. Det var mange steder de kunne være i fred og uten til sjenanse for andre. Beyeren var respektert, fordi han alltid viste omsorg når noen hadde problemer. Han kunne uten å nøle gi fra seg flasken når han så at noen trengte den hardt, selv om han kunne behøve den like mye for å få sove gjennom en kald natt.

Ingen visste noe særlig om ham, hvor han kom fra, og hvorfor han var blitt hjemløs. Han var bygutt, ingen tvil om det, men han snakket kanskje litt finere enn de andre.

+

En gul gatelykt speiles i den våte brosteinen. Bølger slår mot stranden nedenfor, men overdøves av vinden og regnet som treffer gaten. En lut skygge beveger seg sakte langs husveggene. I hendene holder han en våt rose. Dyprød, som av levret blod.

velte-knut, ble han kalt
alt han kom nær, tippet overende
sykler, blomstervaser, melkespann
selv traktoren

han ville veltet
pyramidene på giza
så uforsiktig var han
sa de

men alle visste
at de mennesker han kom nær
veltet aldri

beruset av stillheten

tussmørket
har lagt et svalende teppe
og en duft av syrin
over skogen

vannet speiler de gylne skyene
ørreten vaker ringer av gull

telyset blafrer lett

brått lyder et skrik
en storlom flyr lavt
over plassen

lyset slukner
ringene er borte

dirrende luft

et lyn deler himmelen
i tusen brune bekker

før leste jeg bonytt
drømte om fint hus
med skiferpeis
store vinduer
og havutsikt

siden drømte jeg om et lite hus
mellom store bjørker
der sto mormor
bak kjøkkenvinduet
og vinket i møte
to løpende smågutter

i kveld høres latter
og Neil Youngs gitarriff
fra en altan i naboblokken

noen griller

i et stuevindu står en eldre kvinne
og steller sine planter
til hylene av lekende barn utenfor

mormors gamle ullpledd
ligger pent brettet i enden av sofaen

jeg tenker ikke ofte på havet lengre

arm i arm vi gikk og sang at
mitt er ditt, og ditt er mitt

jeg ville holde takten litt
og kortet mine lange skritt

da slapp du hånden min, og sa
en stuttbeint mann jeg nå var blitt

slutt på kyss og klapp og klem
du gikk, jeg tenkte – det var skitt

der sto jeg med to tynne bein
og følte livet mitt var gitt

men tiden gikk, og det er blitt
alt annet enn et mareritt

nå driver jeg med gymnastikk
løper fritt og ser mitt snitt

å lange ut så lang jeg er
hver gang jeg møter blikket ditt

på et bord i entréen
står en vase
blomstene er tørket inn

stuen er mørk
alle gardinene trukket for

luften er mettet med
en duft av kropp
og gamle klær

veggene er dekket av speil
små og store

på sofabordet ligger amuletter
begere med utbrent røkelse
krystaller, kort

i sofaen ligger hun
med et fotografi
noen tabletter
og litt størknet vin i fanget

langt borte
høres knirkingen
fra et huskestativ

jonsokbålet
gnisten i øyet

sakte
tennes stjernene

beruset av sider
flyter jeg på en elv
av safter
og duften av
epleblomst

fonna henger hvit
over den dypblå fjorden
speiles i en gravenstein

for sent ser jeg
sprekkene i breen
fjordens avgrunn

og at eplet
er sprøytet
med gift

farger falmer aldri
de faller bare
inn i lyset

med varsomme penselstrøk
trakk han fargene ut av lyset
én etter én

silkehvitt dagslys fra de høye vinduene
treffer det nakne og nedstøvede rommet
glasskrukken med pensler i karmen
er dekket i bunnen
av døde fluer

ved krukken ligger en palett
slitt, sprukket i kantene
han tar den i hendene
lukter på de tørre fargeklattene

innerst i hjørnet
står maleriet
med baksiden vendt ut

han løfter det opp
plasserer det på staffeliet
setter seg på krakken

lenge blir han sittende
å se på det gamle portrettet

utenfor vugger trærne i vinden
sakte frem og tilbake
i takt med skyggene på veggen

fargene falmet aldri
én etter én
falt de inn
i lyset

bårer
skapt av vindene langt borte
slår i fjæra

drømmer
skapt i leiet langt tilbake
slår hver natt

på skjæret sitter en skarv
slår med vingene

i takt
med pusten din

om ett var å vinne
med ryggen mot vegg

jeg valgte bort kvinne
for blomstrende hegg

morelltreet
tar hvitskjorta på

bjørka
skyter nye skudd

salutten
gynger jorden

jordbær
og is
i en blå skål

alene i hodet
nummen i kroppen
kreftene svinner
det hele blir sort

da hører jeg suset
av blod i årer
det sildrer, renner
strømmen er stri

fosser og stryk
i taktfast rytme
styrt av den store
metronomen

der flyter en fele
den hopper i stryket
elva er varm
av levende toner

snart prikker huden
blått blir til rødt
sanger fra dypet
fyller meg opp

et smilende fjes
hun drar meg i skjegget
– se, pappa har våknet
av middagsluren

med solen i fjeset
kaffe i koppen og
wienerbrød på kneet
ser du mot havet
og tenker at
dette er livet

med nordavinden
pustende i nakken
trekker du opp kragen
ser mot fjellsiden
og tenker at
slik er livet

i krateret
ved foten av
olympus mons
elsket vi stille

uten ord
skiltes vi
i grålysningen

forelskelse
er som en knipetang
en fallende hammer, nei
hele verktøykassen
i hodet

kjærlighet
er en ærfugl
det tynneste, letteste
innerste stykke dun

som svever
daler

om den ikke
får et pust

høsten er
den myke puten

vinteren
det kalde lakenet

våren er
den nye lampen

men sommeren

den er
oppå dynen

de sto på rekke
i stram giv akt

nakne
høyreiste, ranke og stolte
var de

– uniform, på
befalte våren

trådte av vakt

lille korgutt
i romas kirke
din stemme
er en engels

skyggen
i ansiktet
er det djevelen
eller paven

år har gått
du komponerer
har brakt himmelen
under tak

men er sangene
skapt i glede
eller gråter du
ut en vrede

det får vi
aldri vite
men det vi vet
er hva du ga oss

derfor kalles du i din hjemby
principe della musica

måneblikk
stramme lepper
løst i en tåre

nattens uro
åretak, stille
alvedans

når vi går til hvile
ligger blomstene igjen

og gir duften til rommet
når natt går mot dag

som lyden av snø
når en vinter er over

lik tonen som svever
og ikke vil falle

slik lyder de lavmælte
skrik fra Verdun

i markene mettet
av blødende stål

thelonious monk
du var ingen munk
men en stor virtuos
en trollmann fra oz

luften vibrerte
du improviserte
dissonans, dans
blue monk uten stans

thelonious monk
jeg savner ditt plunk
men vi møtes til fight
round midnight, right

fader
det er vår
se mot himmelen

på nytt gir vi blomstene navn
igjen blir vi rike
på styrke og vilje
av kraften fra himmelen
og spirene i jorden

vi mettes lik den sultne
av nybakt brød
og bryr oss ikke lenger
om penger og skyldnere

i motsolen står du
vakre fristelse
kjolen er tynn
mine tanker onde

men livet er ditt
og vil du
går jeg med deg
i all evighet

amen

vår
play

sommer
rewind, play, rewind, play

høst
rewind
eject, rense lesehodet
wind, rewind

vinter
pause

vår

faller ut, og ned
på det kalde skifergulvet
våken

finner ledig plass
dårlig feng shui, her, tenker jeg
påtrengende
alt for mye energi
varmen
det brenner ved føttene
sjåføren har varmeapparatet på maks
kvinne
klart
typisk, de fryser bestandig
skrur alltid opp varmen

jobbe jobbe jobbe hjem

kaffen er sort, og sofaen myk
kalde sjåfører
kalde kvinner
hvorfor fryser de sånn
øynene glipper

hva er det jeg ser
midt på en isbre, et vulkanutbrudd
så mye røyk.. men vent, det der er ikke lava
det er.. nakne kvinner
de velter ut av vulkanen, de ruller og glir
aker avgårde, oransje, glødende
hundrevis, tusenvis, skinnende kropper
det buldrer og rister
de hyler og ler
kommer nærmere, nærmere

et plutselig rykk
der veltet min kopp
kaffen er kald
den renner av bordet

det er blitt sent
finner skifergulvet
kjenner at
jo, jeg er varm
så faller jeg
sakte
inn i mørket