som gutt falt jeg hele tiden
ned trappen fra loftet, av sykkelen
i asfalten

skrubbsår, litt blod
men beina holdt
aldri brakk de

"den som fær som en gakk
får seg en kakk"
sa mormor, så lo vi begge

som da hånden ble klemt i døren
på den gamle Saab'en til mor og far

eller da jeg falt i steintrappen
mellom de to store bjørkene

og fra lembrua
ned på slipesteinen

"knoklene hans må være av
seigeste vierkjerr!" sa hun
og vi lo

men
en dag skled jeg
mellom to kvinnebryst

jorden er solvarm
lindrende, myk

kniper hardt
rundt en nysprunget hestehov
nynner, teller skudd

venter

mor og far
hadde alltid verdens fineste juletre
pyntet med glasskuler, flagg
fugler, glitter
og osramlys, der hele staven
var en farget pære
blå, røde, hvite, gule, grønne, var lysene
ingen av vennene våre hadde slike

det gikk aldri en jul
uten at en kule falt og knuste
noen ganger to, og tre

den første julen for meg selv
var vi to
med verdens aller fineste juletre
pyntet med nisser, engler
bjeller, hjerter, englehår

ingen ting var knuselig
unntatt de røde osramlysene
ingen vi kjente hadde slike

hånd i hånd satt vi
stille første kvelden
bare så på treet

nålene
på gulvet under

den fineste julen
har ennå ikke vært, sa mormor
nynnet julesanger over grytene

snøen gnistret i lyset av fjøslykten
inne glødet kaminen

vi løp rundt i det lille huset
tittet ut vinduene, ventet

det gamle ullpleddet hennes
med frynsene katten alltid lekte med
ligger i enden av sofaen

treet er pyntet
øverst, på en grein
ved siden av gullengelen
henger nissen

i en rød tråd

høyt i toppen
rosen

for en glitrende
død

deilig
er jorden

selja står naken
strekker armene
gjesper

himmelen
kysser fingertuppene

rødmer

brer skumring over
lar natten åpne

strengene er tykkere
tonene dypere
nettene mørkere

buen
danser, fekter
stikker

knærne strammer
om celloen

inn i svevet
over avgrunnen

hun setter seg ned
på setet mitt

øynene er de samme
håret like sort, sikkert farget

de gylne hendene er blekhvite nå
fingergropene mørke

hun holder ansiktet vendt til meg
pupillene glinser ikke som før

og det lukter bein
når hun åpner munnen

hvisker ordene
jeg ikke forstår

hvitt laken
levende lys

sort hår
over bleke skuldre
blodet på leppene

i ryggen
naglene

når himmelen fotograferer
ser jeg bildene
i sort-hvitt

der er alltid
en liten gutt

på benken vår
under lindene

to unge med nye bøker
de blar, snakker høyt
hun ler, rødmer

luften er tett av dufter
etter nattens regn
en due spankulerer
nikker i augustsolen

jeg møter blikket hans
en kråke skriker

kyss, for faen
kyss!

skogen er mett
markene grøder

fuglene samles
på skarpere vinder

en solbris rusker
i den gamle bjørka

frøene drysser
lik gnistene fra et bål

faller i koppen
jeg spytter dem ut

stolen gynger
knirker et navn

so ro
lite barn
stille sover katten

so ro
lille mor
lys er tent i natten

fossefall, tordenskrall
blomstene på bakken

so ro
lille jord
vinden snur i natt

--
Til minne om Utøya
og Oslo, den 22. juli 2011

skumringsregn
luften er sløret

en møll er kommet inn
sirkler over vinglasset
flyr inn i lampen
ved hyllen

bøkene

med ryggen ut står de
hvisker navn, historier
ord jeg ikke vet om

gardinene blafrer

mormor
hviler på kirkegården

men stemmen
er i blomsterpottene
hjemme

tynne røyksøyler stiger
fra det nedbrente bålet

jeg pirker i en forkullet stokk
den smuldrer, glør et øyeblikk
slukner

en storlom flyr lavt
lander på vannet
skriker

den bleke hånden
på skulderen
klemmer

glir gjennom sundet
bruser
av menneskepust

synnavinden rusker
i en døsende geitrams
den strekker seg, vinker
i nattsol

lenge var det en flekk
på gulvet, under stumtjeneren
i gangen

nå er den endelig borte
moppen er vridd
vannet helt ut

jeg setter meg ned
lukker øynene

prøver å huske
navnet ditt

jeg gikk på loftet
for å rydde

og kom ned

i et gulnet
fotografi

jeg ser deg
i motsol

kjolen er tynn

hører lyden
av en basstromme

dråpene på vinduet
drømmelys
i morgen aske

kjærligheten
er lik en plante
sa du

den må vannes

men vår
ble en stein
i den kalde bekken

dekket av
grønnalgetråder

kanoner, flagg
trompeter
såre føtter

nå vil jeg bare sitte her
på benken med deg
og hvile litt

ville sagt deg
hvor vakker du er

om jeg bare ikke
var så full av is

den sekstende tente vi raketten
Endeavour ble skutt til himmels
med et brak

den syttende ladet vi kanonene
sendte grunnloven samme veg
med et drønn

den attende
skjøt bjørka et nytt skudd

de hvite sommerfuglene
morelltreet bruser
over bestefar

det falt en stein
fra hjertet
i går

nå sitter jeg her
litt hul
i brystet

og med en aldeles
mørkeblå tå

marken bak bussstoppet
er et lyst lilla teppe

der stiger du på
i en helt ny farge

skoene er lave
skjørtet kort, du passerer
med en sommerfugl
i blikket

men jeg ser deg likevel
gjennom klærne

utenfor
står en blomstrende hegg
jeg lukker øynene, kjenner duftene
innenfor

du ligger på siden
puster tungt gjennom munnen

sigøynerhåret
bølger over puten

blotter det lille øret
med flippen du alltid ønsket større

brynene
det ene nappet i perfekt bue
det andre litt mer i vinkel

føflekken på halsen
beveger seg med pulsen

opp, ned
opp, ned

brått slår du øynene opp

men jeg har sett deg
i morgenlyset

i eplehagen,
gjennom knaskingen på en Gravenstein
kunne den høres

mellom de tykke tømmerveggene
i kirken

og i støyen
på aluminiumsverket

selv på stien
bak fossen i Steinsdalen

men i dag, når dagen gryr
lytter jeg til sangen
fra en svarttrost

markene i eplet
synger ikke

mitt liv
stykkevis i vasken

han falt for eget grep

jeg rasper et flir
legger negleklipperen bort

titter i speilet
og ser

månen
er i ny

sommeren
er to halvtomme glass med hvitvin

høsten
porten som knirker og slår

vinteren
en dobbeltseng med puten i midten

våren
grå hår i en trillebår

hamrende stempler
sylindrene gløder

sikten er dim
jeg slår viskerne på
men det hjelper ikke

i bakspeilet
ser jeg bare

et ansikt

etter frokost
med egg
og to kopper kaffe

grep han dagen

gikk ut
over tunet
bak fjøset

og slo den ihjel

rommet er brunt
nakent
lysene lave

duften av musk
river i utspilte nesebor

stakkato toner
fra et spyttende bandoneón
skjærer luften

hun har røde sko

vrir om, med ett ben på gulvet
det andre løftet i klem
bak ham

skjorten er fuktig
han strammer leppene
grepet om midjen
krysser
med haken opp

hun gnistrer i øyeskyggen
kaster med hodet

et blikk ut av vinduet

månen er i ne
gul, lik en mango

hoo ho-hoo
hoo ho-hoo

to duer i et tre
ler når jeg går forbi

nysnøen ligger over en trehjulssykkel
bare styret og setet stikker opp

to møtende biler hilser hverandre
de har hvite kokkehatter på

god morgen, chef
bonjour, mon ami
hvordan smakte den nye oljen?
délicieux, délicieux
ha en fin dag, merci les mêmes

jeg strammer hetten over hodet
går videre
med våte snøfnugg i fjeset
myser mot lyset

hun smilte tilbake

ho-hoo
under jakken banker
en hestehov på

det skinte en hvit sol
over byene

halveringstiden
av dette minnefragmentet

er skylt bort
ingen ting annet er

enn en rød sol
over den glaserte sanden

under
er de hudløse kroppene

vi har padlet motstrøms
så langt en kan komme
elven er smal
grønn, stri

sidene er knauser
loddrette berg

ved bakevjen til fossestryket
er et hull i fjellet
et utløp

taket er lavt
vi legger oss på rygg
i kanoen

glir stille inn
drar oss med hendene
under fuktig fjell

til brått
det ikke er noe å gripe mot
og akustikken endres

ekkoet av dryppende vann
langt borte, pusten din
helt nær

vi er i noe stort
en katedral jeg kan ikke se
hvor er opp, hva er ned

famlende
finner vi vegen ut
tilbake til elven

og dagen

blir netter, år

puten er fuktig
av dryppende smeltevann
jeg griper i luften
finner deg ikke

faller, svever
i et mørkt rom

på et florlett høstløv
har selja lagt sysakene sine

sendt det avgårde
i en vinterblåst

nå står hun
med hendene løftet

venter

det var champagne
i glassene

østers
på fatet

men det rimet
under sengen

strømmen
var gått

finn dem
jag dem
spidd dem

plukk fjærene
fyll dem i puter

legg resten i hauger
brenn dem

la flammene lyse
til himmelen
og forbi

disse
sjarlataner fra helvete

ribb den høna
ritsj, ritsj
kok eggene

knus speilene
krystallene

åpne
vinduene

jeg tror på stjerner
planeter og måner
men ikke på slott
bak syv duse blåner

jeg tror på våren
og sildrende bekker
men ikke på kyss
fra høstrøde lepper

vi sitter på trappen
smale i øynene
myser mot lyset
borte er løgnene

jeg setter frem skålen
klør deg på hodet
og vet at du aldri
maler i kode

det er ikke den sorte hetten
eller kappen

ikke pusten fra ham
som står på kne ved føttene dine

ikke øksen
eller lyden
når den faller

men øynene
i de jublende

han står på toppen
ser brannen
i rådhuset

og setter utfor


--
Marsdiktet i Diktkammeret!
Les mer her.

puten er våt
vrir hodet

månelyset
ligger slengt
som en rye på gulvet

leppene er tørre
smaker av salt

lytter
til måkene ute på skjæret
dønningene mot stranden
bølger som dør

igjen, og igjen

vann
iskaldt
klart
leskende
søtt

men tørsten
lindres bare
av vin

jeg gikk naken i regn
gjennom torget

hilste på fruer
med blå paraplyer

hva koster den lyren
jeg pekte mot kummen

en krone sa mannen
med sydvesten i pannen

så løftet jeg fisken
kysset dens munn

han sprellet til takk
da jeg slapp ham i vågen

to rette
fuglesang

en rett
vrien klang

ingen rette
to i vrang

samme mønster
gang på gang

å bli sett
anerkjent, hyllet
ville vært fint

men jeg orker ikke
all treningen

dessuten

sier ungene
pølsegryten min
rocker

sov lille prinsesse
i morgen er den store dagen din
prinsen venter i sitt nye slott
mamma kjøpte det
til meg i går

sov lille pike
jeg orker ikke synge nå i kveld
kjøkkenet er ikke ryddet
pappa jobber sent
jeg er så trøtt

sov lille mor
medisinen virker ganske snart
englene dine passer på deg, vet du
nå må jeg gå
snart slår klokken tolv

to hvite flekker
utenfor gamle Forum kino

ennå fastklint i asfalten
jeg så dem i går

restene
av et kyss

var maten for sterk, spør du
var den krydret, spør jeg

ser ut kjøkkenvinduet
mot den lave februarsolen

den skinner svakt
gjennom furuene ved garasjene

de vinker i vinterbrisen
skyggene beveger seg på veggen, skapene
men jeg blendes ikke

du smiler
men jeg føler det ikke
kjenner ikke duften av deg

det gjør heller ikke noe
for jeg vet
at denne våren blir den fineste
vi har hatt

og siste vi vil få

men du vet det ikke
ennå

fra benken under lindetrærne
der mektige Jenisej flyter i en sving
forbi kirken med de blå kuplene

til en land uten himmel
en krakk under jorden

trekkspillet lengter
bak et pappkrus med mynter

møter blikket
en stille elv

båten ligger klar

under det røde skinnet
av lampen

maler han fotografiene
med blå øyne

vi bytter guder

venner
partnere, navn

men barna
er alltid de samme

fant jeg gryten
full

av mormors
kjøttkaker

sorte øyne
rød munn

gloria, gloria
et in terra pax, andante

en cellobues dans
rør ved alt jeg var, og er

massér mitt sinn med din vellyd
massér min hud, mine lengsler

la meg salve dine føtter
slik du gjorde med ham

credo in unum

jeg løfter staven, deler havet i to
slukker din brennende rosebusk
sanctus, sanctus

så gi meg stille, gi oss fred
dona nobis pacem

bo, bo
bo med rang

pilleglass og barnesang

boom, boom
boomerang

nakne vegger, marmorklang

myser
mot to grunne
grønne hull

gnikker
på gammelt spytt og
forsteinet tannkrem

fettranden i vasken
full av skitt
hud og nesehår

er det ingen som ser
når jeg går ut
for å lodde dybden

musefletter, måneskalker
flass på sjal og frakkekrager

førti skakke nikke-nakker
alle snakker, nei de kvakker

god morgen, takk, og akk
det været, må det være
slikt et vær

lydløst
svever jeg opp fra setet
ut av bussen

dit, mot et glitrende eventyrslott
englandsbåten er klar for avgang
kast loss

januar
har pakket kofferten
sitter klar
med pelsfrakken på

vognmannen er presis
en stiger av, den annen på
de hilser høflig
goddag, adjø

reisen er lang, vegen isete
de hvite hendene holder om hverandre
han lukker øynene, sovner
en liten rykning rører munnen

juni
ligger stille på puten
holder pusten et kort sekund
snur hodet
og sover rolig igjen

hendene
er blitt varme nå
i vognen dufter det svakt
av syrin

grønne bakker
rautende kyr
elver av kvinner
i tynne, sorte kjoler

er det jeg ser
når jeg titter ut vinduet
mot is og betong
på Bybanens første stopp
Nonneseter

hun flytter, bytter
snur om verdiene
endrer på fortegn

skriker mot sky

han ser at ligningen
ikke kan løses

når størrelsen x
aldri endres med y

strøsanden
svever i den våte isen
ligner sluknede stjerner

et halvspist, rødt eple
ligger innstøpt

jeg trår feil
våkner

et flytende korn
på krystaller av is

stuen er disig
fylt av øresus
og lyden av en avis

det knaker
som natten før krakatau

brått
glødende øyne
lava i munnen

richters nål danser
når døren lukkes

ord flyter
drukner

vi skyter
som gale
men

det stopper ikke
rynkene