den slitte boken
ligger åpen på kjøkkenbordet

ordene
beveger seg, glir
lik båtene nede på elven

noen kommer, legger til
andre går fra land, seiler videre

han blar om

elven gjør en sving, bak
lindene ved vestbredden, der
kirken med de blå kuplene står

teksten blir utydelig
legger brillene ned

hymnen i rommet, alleluia
far, bestefar
den dypeste bassen

tørker kondensen av vinduet
ser innhengningen, gjessene
det nystekte brødet på ovnen

kjenner en sult

i storm
er jeg en fjellfuru
to meter høy
med seige røtter

men noen ganger
er jeg frøet
på en løvetann

i pusten
fra en munn

ole, ikke slik
men sånn
sier stemmen innenfor

der har den alltid vært
lest andres tanker
tolket, gitt råd

men nå som jeg trenger den mest
har den fått halsbetennelse
eller den er reist på ferie
gått ut i streik

hvordan skal jeg nå vite
hva du mener, om du sier
jeg er glad i deg

solen
bak kappen

kronbladene
på bakken

da jeg rørte
ved fingeren din

den vippet

søkte tilbake
mot min

var jeg plutselig
i et gammelt maleri

du sier
jeg er én-, til nød
todimensjonal

ja, men prikken du ser
er starten på en linje

og den flate, runde skiven
er tverrsnittet
av midtleddet
på lillefingeren

døser
på rygg
i en alt for stor seng
armene i kors
bena trukket opp
i kryss
vipper
med foten
kniper

av natten

puster hull
i et isrosevindusglass

mormor står ved fjøsdøren
vinker, ler frostrøyk
bærer spannet
med dampende melk

du sier jeg er kald
men aldri har du sett
krystaller bli til

fanget snøfnugg med tungen
kjent smaken av salt

når var vi vakrest
da strengen var spent
eller fri

dagen har bristet, drysser
glassbrott i snøen

sengen er hvit
kinnene dine røde
vinduet sort

lik et speil
uten ansikt

skal du ikke ta med annet
enn gode sko
isøks og klatretau

så tar vi oss dit, hvor
linjene krummer
tynn luft bærer

tråden i punktet
der pulsen
er én

noen morgener
strever jeg litt ekstra
med tyngdekraften

da bare river jeg
et par ekstra dager
av kalenderen

skriver noen ord
bak på hver av lappene

lager små
papirfly

Ni grinder
Åtte lemmer
Syv blafrende lys

Seks dager
Fem sanser
Fire leende øyne

Tre gaver
To neser, alt sammen
i en seng

hvor uendelig fjernt
alt er
når du er nær

så uendelig vakker
jeg er
når du er fjern

Salige
er de saktegående

For de skal arve en smal stripe
av fortauet

Innerst

Fra det røde rommet
høres sporadiske dunk i veggen

Rommet ved siden av
har blomster i vinduskarmen
Det står en metronom på hyllen
Knikk, knakk

Det hvite rommet
mangler lamper, seng
Kald luft siver ut nøkkelhullet

Nederst i gangen
er rommet med vedovnen, den spraker
Noe banker
på døren

på hver topp
ved det lille stedet
var et blinkende rødt lys

om kvelden
kunne jeg gå opp en av åsene
sitte og vente, se flystripen bli tent
i hvitt, gult, rødt
blått

to lysende perlelinjer
i dybdeperspektiv

så snart flyet hadde landet
eller lettet
slukket de

men linjene
hadde alt krysset hverandre
i et rødt, bankende punkt

fire pils her i tredje
delt på tre

i volumet
av en fullmåne

en jekte
dyp ved kaiene

stemmer i vertshuset
krus mot grove bord

lyktene utenfor svaier
når månen vrir byfjorden

lyser det fra vinduene
enda det er kveld

lyder en dyp tone
selv om ingen spiller

er det langt opp til takbjelkene
likevel bøyer jeg hodet

i takknemlighet
over at døren var uten lås

full pub
hele verden innenfor
de røde leppene

Noen ganger, i villrede
vender jeg ansiktet opp

Stjernenes tid
er nå, og den er kort
sier fysikeren

Til siste lys eksploderer de
krymper, slukner
inn i Det store mørket

til alle sorte hull
er fordampet, og ingen ting
lenger er, tidene er over

Så snur jeg meg
mot vinduet ditt
kaster steinen

Vintersol på Fjellsiden
blunker mot et vindu

Klatrer
inn

I prefrontale cortex
står en grå Toyota klar
på tomgang

I venstre hovedkammer
en Testarossa
med tolv
hamrende
stempler

Innenfor latekshansken
de røde neglene

Skalpellen

er alltid det siste
det første i boken

bare du
skal få lese

står på brettet

med ett
ser jeg havet

transparent

fjell, raviner, sletter
skygger
flere tusen meter under

tar sats

bare ren
alene i sengen

bare alene
er sengen ren

bare i sengen
er jeg alene

ikke én natt
er drømmene rene

en ravn
sirkler over hoppbakken

lander
på tårnet

varsler

krumkaken
den siste i boksen

tappenstrek

du
er min i natt

i deg
skal jeg være
til glasset er tomt

vi svømmer utover
lenger ut, til vi
synker

drukner
i hvert vårt navn

Du sier
jeg er en hund

Ja, jeg løftet benet
mot stolpen

men
dét slukket ikke
lykten

kattesporenes
skrifttegn av skygge

et farvelbrev

brosteinen glinser gult
gatelamper svaier

ikke en levende sjel

trekk, de
skulle vært doble

skulle
klippet håret
skulle

ikke en levende sjel

Jeg velger meg april
sa jeg til mor
uanstrengt
som var det mine ord

Å være en vær
i slikt vær
er ikke å leve
kun vente på døden
skrek jeg

Da
løftet mai kjolen

Bortfløyne ryper
Sprengt andebryst

Til dessert
Gravenstein

Når jeg skanner
de gamle lysbildene

korrigerer, justerer fargene
fjerner støy, flekker
skarper opp

endres
ingen verdens ting

hun talte ord
roser, dager
orgasmer

balanserte det hele
mot

kvistene
i taket

januarregn
på vindusruten

de nakne skuldrene

byggekranene
blunker, byr opp
til en swing

heiser dagen

når du ser

at skuddet ikke er skarpt
klokken bare er en sving

og at startstreken
ikke er en strek

er du i mål

nærmere, nærmere
kniper øynene
venter

på det
som er forbi

i silhuett mot sørhimmelen
midt mellom de to åsryggene
står en byggekran

støvsuger gulvet under juletreet
blåser ut telysene, finner busskortet

pusser tennene litt ekstra
løfter blikket inn i speilet

månen er ny
solen en gammel krok
i heisen