|
|
Taktikk og strategi |
Det er hovedsakelig to måter å bygge opp laget på (i tillegg finnes
det mange varianter av dette igjen, og et lag kan godt ha flere
alternative oppbygninger avhengig av hvem som er med). Begge
oppbyggninger har to rene spisser og to rene backer, forskjellen er at
den ene er bygd opp rundt en fast keeper og en kombinert
keeper/spiss(fra nå av kalt venstre spiss, eller bare venstre), mens
den andre bruker to venstre spisser. Grunnen til bruk av ordet
"venstre" var at man tidligere hadde høyre,venstre og midtre spiss,
dette er en altfor todimensjonal måte å tenke på og de fleste bedre
lag har gått bort fra dette. Dog henger ordet "venstre" igjen på den
spilleren som støtter keeper i forsvar. Oppgavene til den enkelte
posisjon avhenger av om man er i angrep (laget har ballen) eller i
forsvar (det andre laget har ballen). Jeg vil nå ta for meg
hovedarbeidsområdet til den enkelte posisjonen og deler oppgavene i
disse to situasjonene.
Har hovedansvaret for å hindre ballen i å komme oppi målkurven (pop. kalt "bøtta"). Hvis ballfører kommer langs bunnen sitter gjerne keeper foran bøtta. han bruker da føttene til å hindre ballfører i å komme nærmere. Hvis det er mange med i angrepet, eller angriperne allerede er for nær bøtta vil han legge ryggen på toppen av bøtta og bruke beina til å "svømme" seg fast. Dette kalles "å ligge på lokk".
Når laget er i angrep blir keeper liggende igjen langt bak på egen banehalvdel, gjerne hengende på kanten rett over egne bøtte. Han skal kunne stoppe første motstander når laget taper ballen. Laget er også helt sikre på d at en rask spiller ikke klarer å "rushe" forbi siste forvarer. Keeper er også godt uthvilt og kan derfor holde ut lenge når han blir angrepet.
I forsvar fungerer venstre som keeper. De to rullerer slik at det alltid er en nede på bøtta.
I angrep er venstre en vanlig spiss (se spiss i angrep).
Backen skal være den som avskjærer en angriper, og alltid ligge som en buffer mellom angriper og bøtta. Dette utføres best ved å ligge litt under en tenkt rett linje mellom ballen og bøtta. Det er viktig at de to backene rullerer med hverandre slik at en av dem alltid er nede.
I angrep skal backen fungere offensivt. En viktig rolle er som ballfordeler, en som har oversikt over spillet og kan føre pasninger strategisk videre. Denne oversikten gjør faktisk at backen er den spiller som best ser åpningene, og dermed har størst scoringspotensiale. Det er ekstremt viktig i alle situasjoner at backene passer på å rullere slik at en alltid er nede.
Dette er en av de mest kritiske periodene i en kamp. Her kan backen
virkelig drite seg ut. Den backen som ligger og kontrollerer spillet i
overflaten må raskt dykke ned for å avskjære ballfører. Det er
viktig at han ikke kommer for nærme med en gang slik at det kan
spilles rundt ham (en armlengdes avstand er passe). Backen som var i
angrep må rask svømme tilbake for å sikre i overflaten bakenfor den
andre backen (husk fremdeles at den beste plassen er på linja mellom
ball og bøtte, men nå ligger man i overflaten). Hvis backen som er
nede blir forbisvømt dykker den andre backen raskt ned for å avskjære.
Den første backen går til overflaten og overtar sikringsjobben (dette
må ske raskt, heller hvile når man er i posisjon og har kontroll). På
denne måten kan backene bremse opp et angrep slik at hele laget kommer
tilbake og et forsvarsspill kan etableres.
Spissenes oppgave er stort sett å forsøke å tilrive seg ballen. Dvs. være i sentrum av begivenhetene stort sett hele tiden. I forsvar er det vanlig taktikk at spissene kommer inn bak angripende ballfører, for å snappe ballen mens denne er opptatt av den forsvarende backen. Spissen har et friere forhold til rullering, enn de andre spillerne. En annen viktig rolle er 'forsjekking'. Med det menes at spissen vurderer hvilken spiller som vil motta ballen fra ballfører. Denne passes på slik at man enten hindrer vedkommende i å få ballen, eller snapper ballen rett foran nesa hans. Dette krever hurtighet og god spillforståelse samt masse trening. En vanskelig, men utrolig effektiv jobb.
Spissene har en temlig fri rolle i angrep. Det er viktig å hejlpe de andre spillerne samt hele tiden være 'farlig'. Det er en fordel at ihvertfall en av spissene ligger litt oppe på banen (ikke for langt, man må aldri være lengere unna ballen enn at man kan motta en passning) slik at ballen kan sentres forbi backen, og dermed bryte opp forsvarspillet. Når laget får en god scoringssituasjon er det viktig å være med i angrepet. Jo flere medspillere rundt bøtta dess færre motspillere på grunn av plassmangel.
Spillestil er noe man kan diskutere i det uendelige. Dette var i utgangspunktet skrevet som en innføring i tankegangen bak Boblens spillestil, og passer ikke alle lag. Boblen spiller en offensiv rugby med høyt tempo, og høyt press ( dvs at men møter motstanderene høyt oppe på banen når man skal gjennerobre ballen.) Alle lag har behov for å utvikle en spille stil som passer dem. Man må ta hensyn til det mannskapet man har, og bygge ut stilen i forhold til disse.
Alle lag som vil noe i UV-rugby bør utvikle en spillefilosofi, uten det vil lagets resultat være svært avhengig av enkeltpersoner. Hvis alle har samme forståelse av enkelte grunnprinsipper vil laget som helhet heve seg til et høyere nivå.
Det som følger under her vil ikke passe for alle lag. Men noe er sikkert interesant. Spesielt det med å dele spillet inn i forskjellige faser, og at laget endrer strategi i de forskjellige faser av spiller bør være nyttig å innkorporere i spillefilosofien for alle lag. Min faseindeling er ikke noen bibel, men kan være ett godt utgangspunkt for diskusjoner i de forskjellige lag.
Jeg tenker meg laget som 'normalt'. 2 spisser, 2 backer og 2 venstre. Det å benytte en fast keeper er å miste en spiller som kunne gjort nytte for seg en annen plass. Rollene til de forskjellige vil være forskjellig i spillets ulike faser. Men det er nyttig å beholde benevnelsen foreløpig.
Jeg mener spillet kan deles inn i 5 hovedfaser, samt enkelte spesialtilfeller. Hver av fasene krever forskjellig handlingsmønstre. Fasene har forskjellig varighet, noen vil vare lenge, mens andre en over omtrent før de har begynt. Samtidig vil det være spesialtilfeller i spillet der enkelte faser bir hoppet over.
Fasene som jeg tenker meg er følgende:
Vi har et angrep mot oss, og er i etablert forsvar.
Vi får tak i ballen under et etablert
forsvar, og prøver å få ut ballen. Vi bryter et etablert
angrep.
Spillet forgår på midtbanen, ingen av
lagene er nær nok bøtta til å score. Midtbanespill.
Vi angriper med god kontroll på ballen, og
er i etablert angrep.
Vi mister ballen i angrep. Motstander
bryter.
Eksempel på spesialtilfeller er:
Til slutt litt om
En venstre og en back er nede. Dette gir 4 mann igjen for å erobre ballen. Fordelen vår er at vi kan bytte med en gang vi er slitne, vi behøver med andre ord ikke være redde for å slite oss ut.
Det er viktig at backen som er nede alltid er inne i situasjonen. Ideell plassering er å ha mulighet til å snappe ballen, samtidig som man ikke kan rundes for lett. Dette presset er viktig for at spissene kan 'snike' (i god fart) seg inn fra dødvinkler, eller snappe en dårlig pasning i forsjekkingen på grunn av backens press på ballfører.
Spissene må lese spillet slik at begge er nede samtidig, noen må ta angrep nummer to (det er ikke her ment at spissene skal rullere, men de må ikke være unødvendig nede, og dermed blotte forsvaret i angrep nr. 2). Det er også viktig med god forsjekking slik at ballfører tvinges til å gi til dårligere plasserte spillere.
Når vi hele tiden stresser ballførerene vil tiden de har til rådighet fra de mottar til de sender ballen bli mindre for hver sentring. Til slutt blir det gitt en så dårlig ball at vi kan bryte. Dette har vært praktisert tidligere med stor suksess.
Det er min mening at både back og venstre kan nyttegjøres bedre. Spesielt bør de være mer beviste på å forsjekke på vei opp og ned (i praksis blir det mer av forsjekkingen på vei ned, mens man heller legger seg mellom på vei opp). På denne måten motvirker vi det overtallet som motspillerene har (5 mot 4). Det er svært lite som skal til, og det gir en enorm uttelling. Det koster mindre enn 0.5 sek., og er en psykisk mer enn fysisk belastning. Hvis vi er beviste på trening så vil det automatisk sitte i kamper.
Et lite apropos til samarbeidet mellom to spillere (spesielt spiss-back). Når den ene spilleren holder ballfører, må den andre rykke innpå og hente ballen. Det mest effektive er å låse ballførers armer (som regel spissens oppgave). Dermed kan han ikke sentre. Den andre (som regel backen) kan dermed bare plukke ballen som et modent eple.
En annen variant av dette samarbeidet er 'sandwich' metoden. Backen lager/finter en åpning for ballfører, slik at han blir fristet til å gå inn. Backen (som har full kontroll) lukker igjen fella ved å låse ballfører. Det må da komme en spiss inn for å plukke ballen. For at dette skal fungere bør back/spiss vite om hverandre på forhånd.
Utrolig kritisk fase i spillet. Vi er trøtte, motstanderne aggressive og det er lett for å bytte. DET MÅ IKKE BYTTES NÅ !!! Det viktigste er å få ballen over midtbanen, og presse motstander til etablert forsvar. Først da er det tilrådelig å bytte. Vi trenger maksimal innsats av alle spillere i vannet for å komme ut. Hvis de bryter tilbake (breakdown) har de store målsjanser (de fleste mål i en kamp kommer på breakdowns). Vår ballfører må ikke gå til angrep på den andre bøtta, med mindre han er meget godt utvilt, eller har med seg en til to personer på rush. Det riktige er ellers å kjøre ballen ut langs bunnen. Når ballen er over midtbanen, foretas en liten manøver oppover mot en av sidene (ikke helt til overflaten). Det bør da komme en spiller på løp i midten som kan motta pasningen. Derfra kan vi igangsette et etablert angrep med hele laget. Eventuelt bytte skal ikke skje før vi er inne i den etablerte angrepsfasen, og selvfølgelig ikke flere samtidig. Dette er et meget enkelt prinsipp som var mye brukt tidligere.
Her er det to situasjoner. Vi har ballen og de har ballen.
Det er viktig å raskt komme over midtbanen, og presse det andre laget til etablert forsvarsspill. Når det er oppnådd er det utmerket å drive pausespill her. Vi må være så langt fremme at de har venstre og back nede, men samtidig ikke så nær at disse kan være med i spillet (og dermed presse oss). Vi er da 5 mot 2. Ved raskt å gå i posisjon, få ballen, sentre og returnere til overflaten kan vi drive et behagelig spill for å hente in krefter. (Det er i denne fasen at bytter bør skje. Når hele laget igjen er samlet og i slag går vi over i etablert angrep.) Vi må være oppmerksomme på ikke å drive for bedagelig spill. En tabbe vi altfor ofte har gjort med tragiske konsekvenser. I denne situasjonen kan vi være temmelig løse i rollen (spiss, back, venstre), det er viktigere å holde ballen i laget enn å tenke korrekt rullering.
Før eller siden blir det andre laget lei av å ligge bak, og kommer ut. Dette er vår sjanse, med mere bakrom å spille i.
Viktig å presse hele tiden her. Knallhard forsjekking av alle. Vi må være på dem hele tiden. Det er viktig å ikke slippe dem frem til et etablert angrep. Vi er like mange spillere på hver side, så det laget som 'gutser' mest klarer brasene. Begge lag må holde backrullering, samt venstre tilbake. Jeg mener at den andre venstre og back fullstendig kan fungere som spisser. Venstre-spissen muligens med forsjekking som hovedoppgave, da det tærer minst på kreftene. Back-spissen kan frigjøres til dette da sikringsbacken i overflaten har full kontroll. Kommer det andre laget over i etablert angrep mister vi to spillere da venstre og back igjen må oppta rulleringen.. Det blir dermed mye tøffere å få igjen ballen.
Det å slippe angripere frem til vår bøtte for lettere å snappe ballen fra dem er en myte som har oppstått ved kamper mot svakere lag. Bedre motstandere får blod på tann, og kommer mannsterke. De river opp forsvaret vårt, og er hele tiden målfarlige
HUSK! For å kunne score mål må det andre laget være i nærheten av bøtta! Holdes de på midtbanen kan de rett og slett ikke score.
Dette følger naturlig midtbanespillet der vi har ballen. Vi blir mer aggressive og pumper inn angrep på angrep. Med pumping mener jeg et angrep (eller skinnangrep) som trekkes ut igjen hvis vi ikke scorer. Ballen trekkes utover og oppover, men ikke helt til overflaten. (Den mest effektive pumpingen er på skå nedover inn og på skrå oppover out.) Ballen gis til neste pulje med angripere. Dette er frustrerende for et forsvar. Det sliter på venstre og back, og de har lett for å miste sin rullering.
Dette er stadiet til virkelig å slå til. Vi må da komme mannsterke inn. Det er viktig ikke å gi seg på dette angrepet, men fylle opp plassene rundt bøtta slik at motstanderne ikke vet hvem de skal ta, eller i det hele tatt kommer til. Ofte vil det være en back eller venstre som setter i gang et slikt angrep, da de ligger bak og lettere kan observere når motstanderne er ute av balanse. Spissene ligger som regel nærmere bøtta, og har dermed mindre oversikt. Hvilket angrep som er 'the real one' er vanskelig å avgjøre. Dette krever samstemmighet og lik oppfatning av mulighetene. Ved å trene på dette lærer vi erfaringsmessig hva som er en god nok mulighet og ikke et skinnangrep.
Det er viktig å ikke gå for hardt inn uten at en vet om medspillere er med. Da er det lett å bli låst fast der nede, for så å miste ballen.
Vi må benytte alle tre dimensjonene. Et flatt angrep langs bunn er det enkleste å stoppe. Det krever bare en back å stoppe to til tre angripere. Det å trekke over målet i fart er særdeles viktig ved pumping (så lenge ballen ikke mistes på det). Det river opp forsvaret, og åpner for løp langs bunnen.
Det er viktig å skille mellom den pumpingen som foregår i et etablert angrep og det som skjer på rush. Ved pumping møter vi et etablert forsvar. Dette må pumpes i stykker før vi får en målsjanse. Ved rush har vi bare en mulighet, som må utnyttes straks ved hjelp av overtall og hurtighet i angrepet.
Vi har vært i angrep og de får tak i ballen. De er ikke organisert, og få har sett hva som har skjedd. Det ligger på enkeltprestasjoner hos dem å få ut ballen. Det er gjerne også bytter med i bildet. Her er hurtighet, og samlet innsats hos oss helt avgjørende. Hvis spilleren som mister ballen raskt henger seg på den nye ballføreren, og vi andre driver knallhard forsjekking. har vi stor sjanse for å gjenvinne ballen (breakdown) i deres forsvarssone. Gjenvinner vi ballen her er vi i en meget målfarlig posisjon. De er i ubalanse (noen er på vei utover for å hjelpe, noen vet ikke hva som skjer, og resten bytter), mens vi har oppfattet hva som er skjedd.
For å få til en breakdown trenger vi alle mann. Det holder med en venstre tilbake som sikring. Begge backene må involvere seg, men også være klar til rask retrett. Med så mange spillere nede har de ikke store sjanser for å komme igjennom.
Det mest effektive er at backen avskjærer ballfører ved å lage en mur (må gå tett innpå men ikke helt i, armlengdes avstand er fint), mens en spiss/venstre kommer fra en annen vinkel og hjelper til med å plukke ballen. Når vi kommer raskt fra to kanter minsker området ballfører har å sentre i. Når spiss/venstre involverer seg med ballfører er det essensielt at backen også rykker inn slik at det blir to 'plukkere'. Resten av laget må avskjære motspillere, slik at ballfører ikke blir kvitt ballen før vi har plukket den.
Hvis de likevel kommer igjennom , vil det kun være snakk om en enkelt mann. Denne kan venstre gå ned å avskjære som back. (Han må for all del ikke rygge tilbake til egen bøtte, da er det nemlig vi som kommer bakpå.). Vi får da tid til å etablere midtbanespillet, eller etablert forsvar (alt etter hvor ballen er).
Alle må være med for at dette skal virke. Hvis det svikter i ett ledd kan de komme forbi med to mann, og vil være livsfarlige på rush. Jeg har likevel tro på en slik spillestil. Det virket tidligere, og kan utvikles videre. Vi produserer flere farlige breakdowns enn de produserer rush. Så selv om vi til tider kan blotte oss bakover, vil vi være mer slagkraftige og målfarligere forover. For å vinne må vi tore å tape !!!
Min oppfatning er at ballfører fortrinnsvis trekker opp, slik at keeper kommer på lokk. Første medspiller trekker under bøtta på samme side som ballfører går inn på (tredjeman går på motsatt side av bøtta). Ballfører har dermed to muligheter, og kan velge den gunstigste ut i fra keepers balanse. I gjennomsnitt bør de fleste pasninger gis ned, da dette er bedre scoringsposisjon. Med dette i bakhodet må ballfører ta sin beslutning. Grunne til å andremann bør gå på samme side er at ballfører bruker for lang tid på å gå over å gi ned på den andre siden. Andremann rekker da ikke å utføre noe før han har forsvaret på seg. Et annet argument er at keeper vil ligge med rompa bar hvis andremann går inn på samme side.
Motstander hjørne (motsatt av innbytterfeltet) byr på flere fordeler. Det har to vegger som motspillere vanskelig kommer igjennom. med ryggen mot veggen er det færre vinkler å passe på. Samtidig vil det naturlig være flere av våre spillere mellom ballen og vårt mål. Ved behov for pausespill (vi er slitne, eller ønsker å trekke motspillerene ut) er dette et ypperlig sted. Hvis vi mot formodning skulle miste ballen, har vi nok spillere på rett side. Det er dermed mindre risikofylt å miste ballen her enn ved oppholdene spill på midtbanen.
| Spilleområdet sett ovenfra og fra siden. Vi angriper mot venstre. |
Om disse sidene
Last modified: Wed May 08 11:38:19 Vest-Europa (sommertid) 2002