(forelesningsnotat høst 1999)

Torstein Hjellum:

Antikommunisme

29. februar 1948 holdt statsminister og partiformann i Arbeiderpartiet en tale på Kråkerøy som varslet en heksejakt mot partiets motstandere på venstresiden i politikken. Einar Gerhardsen sa blant annet følgende:

"Det som kan true det norske folks frihet og demokrati, det er den fare som Det norske kommunistparti til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokrati og rettsikkerheten, er å redusere Kommunistpartiets og kommunistenes innflytelse mest mulig. ... De som står i spissen for kommunistpartiet i Norge, er Komintern- og Kominform-kommunister. Som sine kampfeller i andre land er de i sine hjerter tilhengere av terror og diktatur."

Med dette ble et lovlig politisk parti som hadde vunnet 12 prosent av stemmene ved det første etterkrigsvalget stemplet som en trussel mot landets selvstendighet, den demokratiske styreformen og lovstyret. Talen bidro til å trappe opp en anti-kommunistisk kampanje som bidro til å knekke Kommunististpartiet (Norges Kommunistiske Parti) som politisk maktfaktor:

"Talen innledet en kraftig antikommunistisk offensiv. Kampanjen gikk offentlig i fagbevegelsen og i det politiske liv både fra Det norske Arbeiderparti og fra borgerlige partier og presse. Også de hemmelige tjenestene aktiviserte seg. Politiet trappet opp overvåkingen. Forsvaret tok til med sin kartlegging av kommunister." ...

"Talen ... utløste ... en stor demonstrasjon i Oslo. Bortimot 15 000 mennesker demonstrerte mot kommunistene. Et fakkeltog samlet seg utenfor Folkets Hus - hvor NKP hadde møte. Demonstrantene bar paroler som "NS laget 9. April, NKP forbereder et nytt.""

Hva var motivene og bakgrunnen for anti-kommunismen? Hvilke metoder ble brukt og hva ble de kortsiktige og langsiktige konsekvensene?

Forklaringer

De som gikk i spissen for anti-kommunismen hadde en offisiell hovedbegrunnelse: Sovjet truet Norge. Etter kommunistenes kupp i Tsjekkoslovakia ble denne trusselen fremhevet av anti-kommunistiske politikere og det ble skapt en frykt i befolkningen. Mens meningsmålinger viste at et knapt flertall av befolkningen trodde det ville bryte ut en ny verdenskrig innen ti år, har forskning i ettertid vist at de ansvarlige for norsk utenrikspolitikk ikke regnet med noe nært forestående angrep fra Sovjet mot Norge. I et notat fra forsvarsminister Jens Christian Hauge fra april 1948 heter det:

"Det må være forsvarlig å gå ut fra at ingen av stormaktene vil krig eller vil ta ansvaret for krig i dag og de nærmeste årene framover."

Skapte politikere krigsangst i befolkningen uten at de selv trodde på krig? Og hva var i tilfelle motivene? Krigstrusselen kan ikke avskrives som genuint motiv blant landets politiske ledere. Det faktum at det ble truffet tiltak for å internere kommunister i mobiliseringssituasjoner og at denne virksomheten ble drevet av overvåkingspolitiet til 1972, er uttrykk for at mange må ha ment at kommunister virkelig var en fiende av nasjonen. Men vi må søke andre forklaringer i tillegg. En alternativ forklaring er at anti-kommunisme var en strategi for Arbeiderpartiets kamp om makten i arbeiderbevegelsen. I de første etterkrigsår var Kommunistpartiet en alvorlig utfordrer og konkurrent til Arbeiderpartiet. Haakon Lie, sekretær og sjefsstrateg i Arbeiderpartiet, skriver i en av sine bøker:

"Kommunistpartiet var et sterkt parti i årene mellom 1945 og 1948. De sosiale forholdene la alt til rette for et protest-parti. Det møtte imidlertid et Arbeiderparti som kjente dets taktiske spill, og som var beredt til å satse hardt og hensynsløst."

Det gjaldt kampen om hegemoniet i arbeiderbevegelsen, hverken mer eller mindre. Det strategisk viktige spørsmålet gjaldt hvilken ideologisk-politisk linje som skulle vinne fram i fagbevegelsen. I LO hadde kommunistene sannsynligvis oppslutning på mellom 30 og 40 prosent av medlemmene. (LO-kongressen 1945) Og utfallet av denne striden var uavklart i de første årene etter Den andre verdenskrigens slutt. Kommunistpartiet hadde vunnet sympati for sin motstandslinje under krigen og i Gerhardsens samlingsregjering fikk kommunistene to plasser. NKP var nærmest utradert på det nasjonale parlamentariske plan på 1930-tallet. Men ved valget i 1945 fikk det 11.9 prosent av stemmene og 11 Stortingsrepresentanter. Arbeiderpartiet hadde gått noe tilbake og hadde fått 41 prosent av stemmene, men et flertall på 76 av 150 representanter. I byer som Bergen og Trondheim fikk kommunistene henholdsvis 25 og 22 prosent av stemmene. I Bergen var Arbeiderpartiet bare såvidt større med 28 prosent. På store industristeder som Odda og Laksevåg, fikk kommunistene henholdsvis 39 og 36 prosent av stemmene og var klart større enn Arbeiderpartiet. I Hedemark fylke fikk kommunistene 20 prosent av stemmene. Selv i Oslo, som alltid hadde vært bastionen for Arbeiderpartiet, fikk kommunistene 17 prosent av stemmene. Kommunistpartiets avis, Friheten, hadde et opplag i 1945 på 130.000 og var største dagsavis nest etter Aftenposten. Ved kommunevalget i 1947 fikk NKP 10 prosent av stemmene. (tall for enkeltkommuner: mangler valgstatistikken, søk NSD)

Hvorfor var det nettopp kommunistene som kom styrket ut av andre verdenskrig, både i Norge såvel som i Europa forøvrig? Hvorfor måtte både sosialdemokrater og borgerlige partier tåle tilbakegang? Og hvorfor var valgdeltakelsen i 1945 så lav? Var det fordi grenseoppgangen mellom fascister og anti-fascister var blitt trukket skarpere av folk flest? Hadde krigen bidratt til skepsis til 'det parlamentariske establishment'? Skyldtes den relativt lave valgdeltakelsen en tendens til apati og mistillit til de 'gamle' partiene?

Trond Bergh har foreslått flere årsaker når det gjelder de norske kommunistenes økte oppslutning like etter krigen: sympatien som krigsinnsatsen hadde gitt Sovjetunionen; Kommunistpartiets motstandsaktivisme etter 1941; omleggingen til en samarbeidsorientert reformpolitikk i Kommunistpartiet; at den politiske opinion, den rådende politiske grunnstrømning, var, mye som følge av krigens erfaringer, sterkere enn før orientert mot arbeiderbevegelsens politiske ideer og prinsipper, mot planøkonomi og regulering, mot utjevning, økt likhet og utvidet demokrati; og endelig at Kommunistpartiet organisatorisk var sterkere enn andre partier da freden kom. Det har også vært argumentert med Kommunistpartiets sterke engasjement for de fagorganisertes lønnskrav sommeren og høsten 1945 som årsak til framgangen.

Undersøkelser viser at Kommunistpartiet vant oppslutning på bekostning av Arbeiderpartiet, mest der hvor arbeiderbevegelsen historisk sett hadde stått sterkest og der kommunistene hadde hatt sterk organisasjon fra starten av i 1920-årene. Det er ett viktig unntak fra dette, Finnmark fylke. Her må Sovjets innsats ved frigjøringen bringes inn som sentral forklaring. Politisk-ideologisk var Kommunistpartiet sammensatt. En stor del av de nye medlemmene var kommet til under krigen, tiltrukket av kommunistenes aktivistiske motstandslinje. På partiets landsmøte i 1946 var 140 av representantene tidligere medlemmer av Arbeiderpartiet.

Hva representerte Kommunistpartiet som konkurrent og politisk alternativ til Arbeiderpartiet? La oss igjen gå til Haakon Lie og hans vurdering:

"Kommunistpartiet ... tok sikte på å bli et folkeparti - villig til å samarbeide ikke bare med Arbeiderpartiet, men også med Venstre og Kristelig Folkeparti. Kommunistene syntes å ha gitt opp den leninismen som hadde vært deres religion. Partiet ville inn i regjeringen. Sosialismen kunne gjennomføres med fredelige, parlamentariske midler."

Kommunistpartiet var altså et lovlig og parlamentarisk-reformistisk parti, ifølge Haakon Lie. Dette synet samsvarer med senere forskning. Politisk stod Kommunistpartiet i 1945 fram som et ikke-revolusjonært parti. Dets strategi var fredelig overgang til sosialismen. Partiet markerte likevel en skarp front mot "monopolkapitalens herredømme": trustene og bankkapitalen skulle nasjonaliseres, statsapparatet skulle renskes for reaksjonære elementer og næringslivet skulle demokratiseres. Men lignende formuleringer fantes også i Arbeiderpartiets programmer. Noe skarpt skille i forhold til sosialdemokratene var det vanskelig å trekke:

"...partiet mangla eit systematisk alternativ til DNA sin økonomiske politikk. Innan dei same hovudretningsliner ynskte ein at DNA skulle gå lengre i sin politikk...Ein kan kanskje seia at NKP stod for ein venstrekritikk i økonomiske spørsmål, ikkje ein alternativ økonomisk politikk."

Partiet ga sin tilslutning til de politiske partienes fellesprogram. Kommunistpartiet som politisk-ideologisk alternativ til Arbeiderpartiet var dessuten snarere blitt tilslørt enn skarpere markert ved forhandlingene om sammenslutning med Arbeiderpartiet. Det hadde vært forhandlet om en partisamling mellom Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet siden avslutningen av krigen. På LOs kongress i 1946 ble saken behandlet. Her fikk Arbeiderpartiets forslag til plattform for samling 193 stemmer, Kommunistpartiets forslag 62 stemmer. Uenigheten var for stor til at samling ble aktuelt. Arbeiderpartiet fant det ikke nasjonalt kompromitterende å forhandle med kommunistene på denne tiden. Medvirkende til bruddet i forhandlingene kan ha vært overveielser i Arbeiderpartiet på bakgrunn av den parlamentariske situasjonen. Partiet hadde alene vunnet flertall på Stortinget og trengte ikke allianser med andre partier for å danne regjering.

En sak som illustrerte hvilket problem kommunistene utgjorde for Arbeiderpartiet, var forholdet til Franco-Spania. Arbeiderpartiet oppga straks etter krigen boikottlinjen overfor Spania: "en blokade ville bare skade oss selv", uttrykte utenriksminister Trygve Lie i 1945. Kommunbistpartiet var uenig i en slik politikk og mobiliserte fagbevegelsen til støtte for sitt syn. Også i Arbeiderpartiet hadde kommunistenes syn stor støtte, og i befolkningen var stemningen overveldende for en sanksjonslinje. Gjennom maktbruk innad i partiet og ved allianse med blant andre Rederforbundet, fikk Arbeiderpartiets ledelse sitt syn igjennom etter et par års strid.

Det har vært hevdet at det skjedde et skifte i den politiske linjen til Kommunistpartiet i 1947:

"en utvikling fra et ikke-revolusjonært og ikke-opposisjonelt parti, med mål å presse DNA over på sin linje, tilbake til et mer revolusjonært parti i stadig skarpere frontstilling til systemet, inklusive DNA."

Det er likevel tvilsomt om man kan regne partiet som revolusjonært i den forstand at det på dette tidspunkt ville være beredt til å omstyrte det demokratiske styresettet i landet. Det truende må relateres til det lojale forholdet partiet hadde til kommunistpartiet i Sovjetunionen.

Kommunistpartiet representerte også en indre trussel for Arbeiderpartiet. Det var en ideologisk-politisk utvikling i gang i Arbeiderpartiet i retning en endelig konsolidering på en reformistisk linje. Men innad i partiet var det en venstreopposisjon som i mange spørsmål var mot en slik utvikling og som stod nær kommunistene. I analysene av mcchartyismen i USA er det argumentert for at anti-kommunismen var et bevisst forsøk på å undertrykke indre uenighet i USA når det gjaldt Den kalde krigen. Om en tilsvarende motivasjon lå til grunn for anti-kommunismen i Arbeiderpartiet, vites ikke, men en konsekvens av anti-kommunismen var at den disiplinerte den indre opposisjonen mot partiledelsen i partiet.

Anti-kommunismen i Norge kan ikke ensidig forstås med utgangspunkt i nasjonale forhold. Anti-kommunismen, og fra 1950 mcchartyismen, var en viktig del i opptrappingen av Den kalde krigen fra USAs side. Da president Truman formulerte sin doktrine for USAs utenrikspolitikk i 1947, hadde isolasjonistene tapt og en strategi for å gjøre den tjuende århundre til "Amerikas århundre" hadde seiret:

"Jeg tror det må være dette landets politikk å støtte frie folk som kjemper mot forsøk på undertrykkelse, enten slike forsøk blir gjort av væpnede minoriteter eller skyldes press utenfra ... Hele verden må godta det amerikanske system som bare kan overleve i Amerika hvis det også blir et verdenssystem." (Truman 12. mars 1947)

Anti-kommunismen ble, uansett om den var godt begrunnet eller ikke, legitimering for USAs ekspansjonisme og opptrappingen av Den kalde krigen mellom øst og vest. Det var i dette internasjonale ideologisk-politiske landskapet norske politikere orienterte seg. I Arbeiderpartiet hadde mektige politikere som partisekretæren, som også var leder av partiets internasjonale utvalg, tidlig tatt standpunkt for en aktiv vestorientering av norsk politikk. Lie var sentral i arbeidet for norsk tilslutning til Marshallplanen. Men han måtte kjempe mot opposisjon i eget parti. En av opponentene når det gjaldt Marshallplanen, var redaktøren av Arbeiderpartiets tidsskrift Kontakt, Thorolf Elster:

"Amerikanerne fører en klar interessepolitikk som alle andre nasjoner, men uten å behøve å velte all skyld på dem, kan en si at det i dag skjer i former som er meget uheldige for det mellomfolkelige samarbeidet. De har sjaltet ut det internasjonale initiativ og de internasjonale organene i hjelpearbeidet, og overført det på ren busisness-basis. De gjør det med den begrunnelsen at det er dem som skal yte hjelpen, og med det motiv at det skal lønne seg - økonomisk og politisk.... Amerikanerne vil mer enn gjerne plassere kapital i utlandet, men de vil knytte politiske betingelser til den, dels for å sikre plasseringene, dels for å hindre "sovjetiseringen av verden". Det er ingen infam baktalelse, amerikanerne sier det selv... Vi skal ikke bli forbløffet over at en kapitalistisk stat fører en kapitalistisk politikk. Men en ting skal vi være klar over: det amerikanske felttoget mot kommunismen og sovjetisering har ett hovedmål: bekjempelse av sosialismen i alle former - og bare på et sosialistisk grunnlag kan Europas forente stater en gang bli en realitet".

Motstanden mot Marshallplanen i Arbeiderpartiet ble overvunnet. Det neste slaget skulle komme til å stå om norsk medlemsskap NATO. Også her var motstanden stor, men partiledelsen kjempet sitt syn igjennom.

Det var ikke bare Arbeiderpartiet som hadde interesser av og ønsket å svekke kommunistenes innflytelse. Anti-kommunisme var også et borgerlig prosjekt. Men den direkte konfrontasjonen var det Arbeiderpartiet som i første rekke stod for. For de borgerlige måtte dette være en fruktbar taktikk, å overlate hovedslaget til Arbeiderpartiet på arbeiderbevegelsens egen arena. Venstrepolitikeren og banksjef i Norges Bank, Gunnar Jahn møtte Einar Gerhardsen i mars 1948 for å diskutere trusselen fra kommunistene. "Hvordan er det i bedriftene og fagforeningene?" spurte han og la til: "Der er det farligst og der kan ikke vi gjøre noen ting. Der er det dere, Arbeiderpartiets folk, som må passe på å ta kampen opp." Dette kan tolkes som uttrykk for at antikommunismen ble en del av etterkrigstidens ‘store klassekompromiss’ mellom sosialdemokratiet og de borgerlige.

Metoder

Arbeiderpartiet gikk systematisk til verks i kampen mot kommunistene om innflytelse i fagbevegelsen. Dette er i stor detalj kartlagt av kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere, heretter kalt Lund-rapporten. Arbeiderpartiet drev sin egen kartlegging og overvåking av sine politiske motstandere, dels med ulovlige metoder:

"Det ble nå bygget opp et omfattende apparat på arbeidsplassene av partigrupper og kontakter. De ble forsynt med brosjyrer med antikommunistisk innhold og et informasjonsblad, "Arbeidsplassen". Faglig-politiske kurs ble holdt der deltakerne blant annet fikk råd om hvorledes de skulle kartlegge fagforeningene i lokalsamfunnet politisk og skaffe seg oversikt over kommunistene og deres posisjoner og innflytelse på grunnplanet."

Og partiet inngikk et intimt samarbeid med statens overvåkingsorgan i denne kartleggingen:

"I et politisk klima der identifikasjonen mellom parti og stat var sterkere enn før, kunne det for mange synes både praktisk, nyttig og formålstjenligat stat og parti gikk inn i et samarbeid for å avdekke og motarbeide nasjonens fiender. Og med den kalde krigens utbrudd var nasjonens fiende identifisert: kommunistene. ... Staten hadde de økonomiske ressursene, partiet og fagbevegelsen hadde personkunnskapen om de miljøer der kommunistene fantes og de hadde det praktisk-politiske skjønnet."

Oppgaven med å holde øye med, kontrollere og forfølge kommunister hadde høy prioritet ti partiet. Lederne var ifølge Lund-rapporten topptillitsmenn i den sosialdemokratiske bevegelsen:

"På lederplanet opererte Konrad Nordahl, Los leder, Rolf Gerhardsen, redaksjonssekretær, siden nyhetsredaktør i Arbeiderbladet, og Haakon Lie, generalsekretær i Arbeiderpartiet. De var viktige og sentrale aktører i hele eller deler av perioden. Mer uklart er det hvor viktig rollen til Per Monsen, politisk redaktør av Arbeiderbladet, var."

Et eksempel på den tilspissede kampen mellom sosialdemokrater og kommunister innad i fagbevegelsen var Sjømannsforbundet. Trond Bergh oppsummerer:

"Ved siden av å ekskludere kommunister fra forbundet ble det også på andre måter tatt høyst uvanlige skritt for å begrense deres innflytelse. Høsten 1950 vedtok således Sjømannsforbundets landsmøte at medlemmer av fascistiske, nazistiske og kommunistiske organisasjoner ikke kunne inneha tillitsverv i forbundet eller ansettes som tillitsmenn ved hovedkontoret eller i avdelingene. ... Det forekom også flere eksempler på at medlemmer mistet sine jobber i handelsflåten fordi de var kommunister. Det kunne følge personlige tragedier i kjølvannet av slike "politiske" oppsigelser."

Sentralt i kampen for å svekke kommunistenes innflytelse stod propaganda som hadde til hensikt å underbygge påstandene som Einar Gerhardsen hadde satt fram i Kråkerøytalen. På landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1949, som behandlet NATO-medlemsskapet, uttalte LOs formann Konrad Nordahl at Sovjet

"vil ordne forholdene innenfra med en 5te kolonne som på et bestemt tidspunkt kan overta makten. På den linjen arbeider kommunistene i vårt land i dag. Derfor møter vi dem med Marshall-planen,... derfor kommer Atlanterhavspakten ... de følger etter ordre fra høyeste hold. Vi vet hva som vil skje hvis de seirer... En stor del av arbeiderbevegelsens beste folk vil bli likvidert. Russerne kommer til å handle mer effektivt en tyskerne."

På landsmøtet ble det vist til kommunistinspirerte resolusjoner i fagforeningene mot det vestlige samarbeidet som begrunnelse for at det hastet med å få fattet et prinsippvedtak om NATO, Haakon Lie:

"Vi kjenner den påkjenning som Osloarbeiderne er utsatt for. Det må skapes klarhet for dem som daglig må slåss med kommunistene på arbeidsplassen. Det vil derfor bety en katastrofe for våre folk i fagforeningene om dette landsmøte skulle unnlate å fatte vedtak i dette livsviktige spørsmål."

Uttrykket "femtekolonne" var blitt brukt om folk som arbeider for en fremmed makt med sabotasje og spionasje. Et "femtekolonneutvalg" bestående av folk fra overvåkingspolitiet, etterretningstjenesten og Forsvarsdepartementet, utvidet innholdet i begrepet ved å inkludere infiltrasjon og propaganda. Dette skjedde i en innstilling fra 1951. Lund-rapporten kom til følgende konklusjon om hva dette betydde:

"Av uttalelser fra regjeringsmedlemmer og fra tjenestene fremgår at man med propaganda siktet til at partiets politiske arbeid kunne skape sympati for kommunismen, partiet og Sovjetunionen, og skape motvilje mot det vestlige samfunnssystemet, Forsvaret og NATO, villede befolkningen i en spent situasjon mv."

Hvis dette medfører riktighet, og rapporten har hatt tilgang til og bygger på et omfattende materiale, så betyr det at lovlig politisk virksomhet i henhold til menneskerettigheter om ytringsfrihet ble kriminalisert, også av regjeringsmedlemmer fra Arbeiderpartiet. Den utvidede definisjonen av femtekolonnevirksomhet til også å omfatte infiltrasjon og propaganda, bidro til at helt vanlig politisk virksomhet ble stemplet som forræderisk. Politikk som ikke var i samsvar med Arbeiderpartiets, ble bekjempet ved slik stempling. Også mot medlemmer i eget parti ble denne taktikken brukt, dersom de var for opposisjonelle for partiledelsen. Det hadde man allerede sette et eksempel på i forbindelse med striden om utbyggingen av Årdal Verk. Her ble fagforeningslederen, som var Arbeiderpartimedlem, stemplet som kommunist og fratatt sitt verv i styret i bedriften etter en partiledet aksjon.

I 1950 tok statsminister Gerhardsen, fra Stortingets talerstol, til orde for en nasjonal holdningskampanje mot kommunistene:

"Her bør enkeltpersoner fra de ulike samfunnsgrupper og politiske retninger gå sammen om arbeidet. Pressen, skolen, kirken, kultur- og ungdomsorganisasjonene burde også finne sin plass i en slik holdningskampanje --- Skal dette lykkes må vi ha en politisk atmosfære som legger mulighetene til rette for en slik utvikling."

En annen metode var ryktespredning som hadde til hensikt å kriminalisere kommunister. Ett slikt rykte var at kommunistene samlet våpen og drev praktiske våpenøvelser med tanke på en voldelig omstyrtelse av det politiske systemet i Norge. Blant andre justisminister Gundersen bidro til dette ryktet i Stortingets spesialkomite. Men det var ikke mulig å dokumentere disse ryktene, og Koordineringsutvalget for de hemmelige tjenestene måtte konkludere med at de ikke var riktige. Et annet rykte ble spredt av Arbeiderpartiavisen Telemark Arbeiderblad under overskriften "Da Furubotn og Gestapo ble enige". Slik kunne man høsten 1948 tillate seg å behandle en av de motstandsfolkene som fremstod som folkehelt etter frigjøringen i 1945.

I 1954 utga Haakon Lie boken Kaderpartiet som var en oversettelse av en bok utgitt i USA og aktualisert med norsk materiale. Hensikten var ifølge utgiveren "å gi faktiske opplysninger om hvordan kommunistene arbeider - gjennom dekkorganisasjoner og infiltrasjon; hvordan de søker å misbruke mennesker for formål som disse menneskene slett ikke ønsker å fremme." Antikommunismen var på dette tidspunkt kommet så langt at det ikke lenger var behov for å si noe om hva disse ‘dekkorganisasjonene’ arbeidet med av politiske saker, det var tilstrekkelig for å diskreditere en organisasjon ved å vise til at det var kommunister i deres ledelse. Og Lie gikk enda lenger. Hvis man mente noe som også kommunister mente, var man, bevisst eller ubevisst, en del av kommunistenes konspirasjon:

"I Norge er utvilsomt Dagbladet, Oslo, idag det mest effektive talerøret for Norges kommunistiske Parti. Praktisk talt alle dets aksjoner - lovlige og ulovlige - finner støtte i avisen."

De sakene Lie viste til var avisens kritiske spørsmål til rettsaker mot kommunister for spionasje og fagforeningsaksjoner som streiken ved Torp Bruk i Sarpsborg.

Ettersom Kommunistpartiet var med i Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen, opprettet Stortinget 9. april 1948 "en spesialkomite for særlige utenrikspolitiske spørsmål og beredskapssaker" der kommunistene var utelukket. Kommunistene ble også utelukket fra delegasjonen til FN samme året. Da Kommunistpartiet falt ut av Stortinget i 1949, ble spesialkomiteen nedlagt. Etter valget i 1953, ble kommunistene nektet plass i utenrikskomiteen. I en innstilling til beredskapslover la et utvalg fram forslag til innføring av forræderidomstol og dødsstraff, internering av mistenkte, pressesensur og andre fullmakter til regjeringen. Ingen kunne være i tvil om hvem man tenkte seg at slike lover kunne bli brukt mot.

En av mistankene som ble reist mot kommunistene var at de spionerte for Sovjet. I USA ble ekteparet Rosenberg dømt til døden og henrettet i den elektriske stol etter en høyst omstridt juridisk-politisk prosess. I Norge ble flere kommunister eller kommunistsympatisører arrestert som mistenkt for spionasje. Sakene vakte stor oppmerksomhet i pressen, og ble utnyttet i en generell anti-kommunistisk propaganda, men få saker førte til domfellelse. Tidligere overvåkingssjef Gunnar Haarstad skriver at Sunde-saken var

"En av de relativt få spionsakene her i landet i etterkrigstiden hvor kommunistisk overbevisning og lojalitet overfor Sovjetunionen var det viktigste motivet."

Etter at Lund-rapporten var offentliggjort og debatten om den hadde pågått et års tid, oppsummerte Dagbladet:

"Lund-kommisjonen har med all ønsket tydelighet vist at titusenvis av enkeltmennesker har betalt mistenksomhetens høye pris. Yrkeskarriærer ble stoppet, familier trakassert, og mange fikk sin fysiske og psykiske helse ødelagt av presset. Ærlige og hederlige mennesker hvis eneste forbrytelse var at de trodde på andre idealer enn det som til enhver tid ble hyllet av det offisielle Norge."

Konsekvenser

Fra den omfattende granskingen og debatten om mcchartyismen i USA, mcchartyismen, kan vi liste følgende angivelige konsekvenser av anti-kommunismen: middelklassen og de intellektuelle ble presset til sosial konformitet; kanskje 10 000 amerikanere mistet jobben etter offentlige granskinger av mennesker som ble mistenkt for kommunistsympatier; det amerikanske kommunistpartiet og dets organisasjoner ble knust; radikale sosiale reformer ble oppgitt; det ble i praksis ikke mulig å kritisere USAs utenrikspolitikk under Den kalde krigen før mot slutten av Vietnamkrigen; forestillingen om ideologienes død ble en tvangstrøye for det kulturelle og intellektuelle livet; borgerrettsbevegelsen ble drevet på defensiven:

"In the name of protecting the nation from communist infiltration, federal agents attached individual rights and extended state power into movie studios, universities, labor unions, and many other ostensibly independent institutions."

Er en slik oppsummering relevant for den norske situasjonen?

Generelt sett bidro anti-kommunismen til avideologisering og sosial konformitet. Det ble vanskelig å fremme radikale opposisjonelle meninger, ikke minst innad i arbeiderbevegelsen. Det var lett å få kommuniststempelet på seg. Og dermed var man satt ut av spill politisk.

Anti-kommunismen brøytet veien for et klassekompromiss som svekket mulighetene for eventuelt å ta i bruk det arbeiderbevegelsen oppfattet som sosialistiske virkemidler. Marshallplanen var en del av dette klassekompromisset. LOs formann Konrad Nordahl har senere hevdet at Marshallhjelpen svekket den norske regjeringens handlefrihet. Han viser til at regjeringen avgjorde både hva som skulle importeres og hvor mye som skulle importeres. Denne muligheten ble redusert på grunn av vilkårene for å bli mottaker av Marshall-penger:

"Fra et sosialistisk synspunkt ga regjeringen fra seg et av de viktigste virkemidler som har avgjørende betydning hvis målsettingen er at samfunnet skal lede de økonomiske krefter, og ikke noen få tusen representanter for det private næringsliv."

Anti-kommunismen bidro uten tvil til å svekke de kommunistiske organisasjonene og den kommunistiske bevegelsen. Partiets medlemstall, partiets presse og oppslutning ved valgene gikk sterkt tilbake de første 10-15 årene etter krigen. En alternativ forklaring på tilbakegangen er den indre striden i partiet. Den var uttrykk for uenigheter i den verdenskommunistiske bevegelsen, dels hang den sammen med særegne norske forhold. Partiet rommet ulike tendenser, og de kom til uttrykk harde kamper innad i organisasjonen. "Oppgjøret med det annet sentrum" fant sted på slutten av 1949 og begynnelsen av 1950. Kanskje rundt 700 medlemmer ble kastet ut av partiet eller forlot partiet i forbindelse med dette oppgjøret, deriblant et flertall av partiets tidligere landsstyre, sentralstyre og sentrale apparat, samt flertallet i ungdomsforbundets sentralstyre. Sentralt blant dem som ble satt utenfor stod partiets tidligere generalsekretær Peder Furubotn som ble beskyldt for politiske avvik og forkastelige organisasjonsmetoder.

Den seirende fraksjonen framstilte oppgjøret som en strid mellom tilhengere av den rette kommunistiske linjen og avvikere fra denne, 'trotskister' og 'titoister'. I formen lignet oppgjøret på tilsvarende oppgjør som var satt i scene av det sovjetiske partiet i kommunistpartier i mange land. Var det et sovjetisk inspirert oppgjør eller var det et internt norsk partioppgjør?

Halvorsen vektlegger de indre motsetningene i Kommunistpartiet størst forklaringskraft. I 1945 hadde partiet to lederkjerner. Den ene bestod av medlemmer fra før krigen som for en stor del kom fra eksil eller fangenskap. Den andre bestod av folk som var rekruttert til partiet under krigen, fra Arbeiderpartiet, Arbeidernes Ungdomsfylking eller fagbevegelsen. Deres leder var Peder Furubotn som var blitt satt ut av ledelsen i NKP i 1930, etter initiativ fra Komintern. 'Krigstidskommunistene’ utviklet gjennom sine erfaringer forestillinger om en sammensmelting mellom nasjonal frigjøringskamp og kamp for sosialismen. Folkefrontstrategien hadde skjøvet proletariatet og klassetenkningen i bakgrunnen til fordel for 'folket'. Den generelle ideologiske høyredreiningen like etter krigen gjorde seg gjeldende særlig blant krigstidskommunistene. Halvorsen konkluderer slik:

"På personplanet og delvis også på det politiske plan, betydde 'oppgjøret' i 1949 førkrigs-NKPs oppgjør med nye ledere og tanker som motstandskampen hadde brakt inn i NKP... Konflikten ble imidlertid intensivert og eksponert i den kalde krigens periode og ble 'løst' i en form lånt fra de samtidige stalinistiske utrenskningene i Øst-Europa."

Sentralt i striden stod Peder Furubotn. Han godtok offisielt Sovjets ledende rolle, men stod for en selvstendig nasjonal linje i forhold til den kommunistiske internasjonalen. Han vektla den ideologiske striden som grunnforutsetning i sitt revolusjonsperspektiv. Etter Stalins fall og oppgjøret med Stalin på den 20. partikongress i 1956, stilte han seg sterkt kritisk til utviklingen i Sovjet. Sovjet var skeptisk til Furubotn, og historikere som har studert oppgjøret i partiet, er stort sett enig om at Sovjets støtte til Løvlien-fraksjonen i stor grad påvirket utfallet av striden.

Anti-kommunismen var i praksis et angrep på ytringsfriheten. Det gjaldt i samfunnet generelt, og innad i organisasjonene, ikke minst arbeiderbevegelsens organisasjoner. Kommuniststemplet ble brukt mot mennesker med avvikende meninger. Den manglende takhøyden i Arbeiderpartiet som ble et resultat av anti-kommunismen, ga trange kår for medlemmer som var kritiske til vestorienteringen av norsk politikk. Opposisjonen organiserte seg rundt bladet Orientering fra 1953. Bladet ble konsekvent fortiet i Arbeiderparti-pressen, "den lydløse kvelning av uvelkomne meninger", kalte redaktøren Sigurd Evensmo det. "Det var gode tider under Einar Gerhardsens styre", skrev forfatteren og en av Sosialistisk Folkepartis stiftere, "men åndsfriheten gikk tilbake i hans regjeringstid." Dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961var også et resultat av anti-kommunismen i Arbeiderpartiet.

Hvor viktig var anti-kommunismen for å befeste Arbeiderpartiets etterhvert dominerende stilling i norsk arbeiderbevegelse og etterkrigspolitikk? Det er det selvsagt ikke lett å svare presist på. Det alternativet som Kommunistpartiet representerte i de første etterkrigsår, skiftet innhold i løpet av 1947 mer eller mindre i takt med linjeskiftet i den verdenskommunistiske bevegelsen. Dette må ha virket gunstig for Arbeiderpartiets muligheter. På den andre siden beholdt Kommunistpartiet innflytelse i fagbevegelsen selv etter at anti-kommunismen satte inn for fullt. Og konsolideringen av reformismen i Arbeiderpartiet svekket uten tvil partiet blant venstreorienterte. For Arbeidetpartiet ble det en vanskelig balansegang mellom moderate og radikale tendenser. Anti-kommunismen må ha bidratt både til å svekke Kommunistpartiet som alternativ både for radikalere innenfor og utenfor Arbeiderpartiets rekker. Mistenkeliggjøringen av alt som smakte av radikal tenkning og dermed avideologiseringen av politikken utover på 1950-tallet, må uten tvil ha bidratt til å konsolidere og styrke klassekompromisset med de borgerlige. Men undertrykkingen av opposisjon ble liggende som en verkebyll i Arbeiderpartiet inntil partisplittelsen kom ved dannelsen av sosialistisk Folkeparti i 1961.

Generelt kan vi sannsynligvis oppsummere anti-kommunismen eller mcchartyismens konsekvenser slik: den bidro til Arbeiderpartiets dominerende maktstilling både i arbeiderbevegelsen og i norsk politikk; Kommunistpartiet og dets organisasjoner ble kraftig svekket; den la en demper på åndsfriheten i landet; den svekket ytringsfriheten og den bidro til at Norge ble en trofast alliansepartner for USA.