Cecilie

Fortelleren i Paul Austers romaner

I min masteroppgave vil jeg arbeide med fortelleren, og det å fortelle i romaner av den amerikanske forfatteren Paul Auster. Jeg synes hans forfatterskap er interessant i forhold til det å fortelle: hva vil det si å fortelle? Hvorfor er det viktig? Og hva er en forteller, egentlig, og mer spesifikt, hva er en postmoderne forteller?

Fortellinger - i boken og i verden

”What interested me the most, I said, were stories that defied our expectations about the world, anecdotes that revealed the mysterious and unknowable forces at work in our lives, in our family histories, in our minds and bodies, in our souls. In other words, I wanted true stories that sounded like fiction.” [1]

Dette skriver Paul Auster i innledningen til et bokprosjekt han hadde med et nasjonalt radioprogram i USA i 2000. Amerikanere skulle sende inn viktige og usannsynlige historier fra sitt liv, gjerne om avgjørende øyeblikk, og da gjerne historier som hørtes ut som de var fiksjon. Og jeg vil hevde at det er nettopp dette, tanken om at historier er viktige av en eller annen grunn, som finnes igjen i det aller meste av Paul Austers tekster.

Slik jeg leser det, handler mye av hans tekster, som ofte er i form av nokså tradisjonelle fortellinger, om nettopp det å fortelle. Med ”tradisjonelle” mener jeg at det i mange av tekstene finnes en spenningsutvikling, kanskje et mysterium, som utløser hendelser og gjør at leseren vil lese videre for å finne ut hvordan det går. Fortelleren skriver ofte med utgangspunkt i en funnet tekst, som han har funnet og forsket videre på, for å finne ut ”hvordan det egentlig hendte”. Selvsagt er det mye mer enn denne overflaten som er interessant; på samme tid som Austers tekster dermed tar i bruk en nokså tradisjonell form, setter de og denne formen i spill, nærmest dekonstruerer den. Det er dette spennet som interesserer meg: hvordan kan en tekst både få til å være en ”god fortelling” og en underminering av denne samme fortellingen? En gjengangertematikk i Austers romaner er overleveringen av en historie, formuleringen av en livshistorie, og ikke minst: den samtidige erkjennelsen av umuligheten av å fortelle den hele og fulle historien.

Et eksempel på en problematisering av fortellerens oppgave i fiksjonstekst gjøres i romanen The Locked Room (1986), den siste boken i The New York Trilogy. I den treffer vi en mann som skal skrive en biografi om sin venn, en venn som har forsvunnet, og hvis kone, barn og, egentlig, liv, han har overtatt. Jeg-fortelleren skriver:

”Every life is inexplicable, I kept telling myself. No matter how many facts are told, no matter how many details are given, the essential thing resists telling. […] We all want to be told stories, and we listen to them in the same way we did when we were young. We imagine a real story inside the words, and to do this, we substitute ourselves for the person in the story, pretending that we can understand him because we understand ourselves. This is a deception. We exist for ourselves, perhaps, and at times we even have a glimmer of who we are, but in the end we can never be sure, and as our lives go on, we become more and more opaque to ourselves, more and more aware of our own incoherence.” (80)[2]

Han reflekterer videre om det å skulle skrive om vennens liv:

”It was not precisely like making up characters in a story, but something grander, something far more unsettling. Everyone knows that stories are imaginary. Whatever effect they may have on us, we know they are not true, even when they tell us truths more important than the ones we can find elsewhere. As opposed to the story writer, I was offering my creations directly to the real world, and therefore it seemed possible to met that they could affect this real world in a real way, that they could eventually become a part of the real itself. No writer can ask for more than that.” (85)

Skillet mellom virkelighet og fiksjon settes i spill, vi får en metadimensjon som er sterkt fremtredende; å diskutere forholdet mellom verden og skrevet fiksjon i fiksjonen.

Ved å se på sitatene fra The Locked Room sammen med det fra True Tales of American Life ser vi to varianter over samme tema, etter min mening. Å tematisere fortelling i fiksjonen er det ene, det andre er å gjøre dette som et prosjekt utenfor fiksjonen - i den verden som ikke er boken.

Motivasjon

Min motivasjon i denne oppgaven er på en side personlig: jeg liker å lese Paul Auster og synes det teoretisk sett er spennende, og lekent. Det jeg oppfatter som en sterk glede ved det å fortelle smitter over, og jeg synes det er inspirerende å lese.

På den annen side er det en mer grunnleggende motivasjon - ved å velge et emne som foretelleren og det å fortelle er det snakk om grunnlaget for aktiviteten å lese, og i forlengelsen av det, grunnlaget for vårt virke som litteraturvitere. Hva er det som tiltrekker oss, som lesere, ved historier og fortellinger, og hva er det som gjør det verdt å bruke vår tid som litteraturvitere på å jobbe med dette? Hva slags vilkår møter det narrative i vår postmoderne verden? Grunnleggende og viktige spørsmål, som jeg tenker på selv om jeg kanskje ikke kan gi noe godt svar til enhver tid.

Forskningstradisjon

Så vidt jeg har funnet er det skrevet omtrent 15 hovedfags- og masteroppgaver om Paul Auster i Norge. Jeg har ennå ikke lest alle, men har inntrykk av at de fleste dreier seg om bøkene i New York-trilogien eller Moon Palace, og lite om de nyere romanene. Identitetstematikk er det mest fremtredende i disse oppgavene, og det ser ikke ut til at det er mange som har skrevet om fortelleren/ det å fortelle.

Også i sekundærlitteraturen jeg har funnet er det absolutt mest om New York Trilogien. Dette er jo et argument for å skrive om noen av de senere verkene, så jeg ikke slår opp (vid)åpne dører.

Det er en sterk tendens i det som er skrevet om Paul Auster til å skrive mye om hans biografi. Dette er forståelig, i og med at forfatteren er høyst levende fremdeles, og ikke minst, fordi han selv er svært eksplisitt om koblingen litteratur- liv, og i intervjuer ikke legger skjul på detaljer fra eget liv som har betydd noe for litteraturen. Også i sine essays skriver Auster mye om sitt liv, og det er svært gjenkjennelige motiv som dukker opp i fiksjonen.

Når det gjelder metoden jeg skal benytte i arbeidet med oppgaven, vil jeg fremfor alt forholde meg til tekstene selv. Jeg mener nok at nærlesning er den metoden som bør ligge til grunn for arbeid med litteratur, selv om jeg kan se at det er fristende å dukke ut i det vell av biografiske opplysninger som finnes om en forfatter som Auster. Imidlertid må jeg jo innrømme at det er relevant i noen tilfeller å bruke andre deler av hans tekstproduksjon, satt sammen med romanene; derfor valgte jeg å begynne denne teksten med et sitat fra innledningen til True Tales of American Life. At vi kan gjenkjenne et ”prosjekt” i forfatterskapet, både i og også utenfor romanene, er jo interessant, men å gi det viktighet går vel litt på tvers av en ren autonomitenkning.

Bibliografi

Så langt har jeg brukt en del tid på å lese de romanene jeg ikke tidligere hadde lest, og er snart ferdig med det. Her er en liste over de romanene Auster har gitt ut:

1985: City of Glass

1986: Ghosts

1986: The Locked Room

1987: (The New York Trilogy)

1987: In the Country of Last Things

1989: Moon Palace

1990: The Music of Chance

1992: Leviathan

1994: Mr. Vertigo

1999: Timbuktu

2002: The Book of Illusions

2004: Oracle Night

2005: The Brooklyn Follies

Jeg tenker at det er noen av de senere bøkene jeg vil jobbe med, siden det som nevnt finnes lite skrevet om dem. Oracle Night er en mulighet, det samme er The Book of Illusions. På den annen side handler In the Country of Last Things om noe som vel kunne vært relevant; det er fortellingen om en dystopi hvor ingenting er igjen, og det som er igjen til slutt er jo fortellingen. Jeg ser for meg å skrive om to av romanene. (Eventuelt en, men jeg tenker at det nok er litt mer spennende å skrive om to.)

Jeg har så langt funnet litteratur om Auster her på Universitetsbiblioteket, og bestilt inn bøker fra andre steder. Når det gjelder hovedoppgavene har jeg fått to, og har tenkt til å lese de som er her på biblioteket, og bestille inn resten.

Dette er det jeg har funnet av bøker så langt, som jeg holder på å lese nå:

Barone, Dennis (ed.): Beyond the red notebook: essays on Paul Auster, Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 1995

Bloom, Harold: Paul Auster/ edited and with an introduction by Harold Bloom, Bloom's modern critical views, Philadelphia: Chelsea House Publishers, 2004

Chénetier, Marc: Paul Auster as "The Wizard of Odds": Moon Palace, Paris : Didier Érudition, 1996

Donovan, Christopher: Postmodern counternarratives : irony and audience in the novels of Paul Auster, Don Delillo, Charles Johnson, and Tim O'Brien, New York : Routledge, 2005

Herzogenrath, Bernd: An art of desire: reading Paul Auster, Amsterdam: Rodopi, 1999

Neagu, Adriana-Cecilia: Sublimating the postmodern discourse: toward a postmodern fiction in the writings of Paul Auster and Peter Ackroyd, Sibiu : LBUS, 2002

Shiloh, Ilana: Paul Auster and postmodern quest: on the road to nowhere, New York : Lang, 2002

Springer, Carsten: Crises: the works of Paul Auster, Frankfurt am Main: Peter Lang, 2001

______: A Paul Auster sourcebook, Frankfurt am Main: Peter Lang, 2001

Varvogli, Aliki: The world that is the book: Paul Auster's fiction, Liverpool: Liverpool University Press, 2001

I tillegg har jeg funnet en del artikler i forskjellige databaser.

Teori: Narrativ + postmoderne (?)

Som skrevet er det fortelleren og det å fortelle jeg vil se på i oppgaven.

Begrepene historisk forfatter/skriver, implisert forfatter og forteller er muligens interessante, i det at Auster bevisst trekker grensene mellom disse i tvil, for eksempel i City of Glass. Her settes handlingen i gang av at protagonisten mottar en telefon, med noen som spør etter Paul Auster, privatdetektiven. Tredje gang de ringer går karakteren med på leken, og utgir seg for å være Paul Auster. Senere finner denne mannen, som altså operer som Paul Auster, en mann ved samme navn, en forfatter som sitter og skriver et essay om fortelleren i Don Quijote. Tilfeldigvis har denne Paul Auster i teksten mye til felles med den Paul Auster hvis navn står på bokens omslag; kona og sønnen heter det samme, de har samme yrke og bor samme sted.

Dette er et teori-område der jeg ikke vet helt hvilken ende jeg skal begynne i siden det er så stort, og hadde dermed satt stor pris på litt innspill her. Mulige kilder kunne vært Jon Fosses Frå telling via showing til writing, og Aadlands Fortelleren og skriveren: en teoretisk og terminologisk avklaring.

Austers tekster klassifiseres gjerne som postmoderne. Dette er et sammensatt og vanskelig begrep som det er skrevet mye om. For å finne ut om dette er et begrep det vil være fruktbart og interessant å bruke/skrive om i oppgaven, har jeg funnet noe litteratur om dette (setter pris på innspill her):

Gibson, Andrew: Towards a postmodern theory of narrative, Edinburgh: Edinburgh University Press, 1996

Hutcheon, Linda A poetics of postmodernism : history, theory, fiction, London: Routledge, 1988

_______: The politics of postmodernism, London: Routledge, 2002

Spesielt i forhold til narrativ teori kan dette bli interessant.

Det var det for denne gang - det er mange veier å gå herfra, men forhåpentligvis har jeg kommet litt i gang på en sti det går an å følge.

Tilbake til Studieforum

---

[1] Auster, Paul: ”Introduction” i I Thought my Father Was God : True Tales of American Life, London: Faber and Faber, 2001, p. Xv-xvi

[2] Auster, Paul: The Locked Room, Los Angeles: Sun and Moon Press, 1986