Geir

OM METODEN II

Det som slår alle som begynner med litteraturvitenskap, er alle de ulike tilnærmingsmåtene det foreleses om: man er knapt ferdig med ex. phil, før man kastets ut i et hav av teoretiske problemer: når man tar ALLV104, må man være forberedt på ukentlige åpenbaringer, og ukentlige dementeringer av det man lærte forrige uke. At de ulike «retningene» også har sine egne forelesere, gjør splittetheten desto mer påtakelig, og man må være nokså robust om man skal være i stand til å ta innover seg faget og la det gjelde som noe vesentlig. Og bare så det er sagt: man blir like sprø av LITTEHF.

Nå er jeg ikke en motsander av denne undervisningsformen, for den er veldig fruktbar: studentene får det klart for seg at svært lite er selvsagt. Men på den anden side er det fristende å ta noen intellektuelle snarveier for å komme frem til et sikkert standpunkt. Men sånne snarveier er, behagelige som de først kan synes, selvsagt tankefiendtlige, for det å tenke er ikke å søke stabile tanker man kan finne behag i å tro på, men det å stadig oppøve evnen til å rive grunnen bort fra sine føtter; den sikkerhet man kan håpe på, er tillit til egen tankevne.

Når man har satt seg fore å skrive en litteraturvitenskaplig avhandling, er det som å legge ut fra land flytende på et lass tømmer og håpe at man midthavs får konstruert en atomubåt så man triumferende kan seile inn havnen i ett eller annet lovet land. Det er i alle fall det som er min plan.

Mellom alle de teorier om hva litteratur kan være eller burde være eller kunne ha vært, har jeg valgt å se på litteratur som den diskurs som først og fremst stiller dette spørsmålet og den eneste som gir og foregir å være eller er et svar. Å lese litteratur er å befinne seg mellom alle teoriene, og når man leser, er alle disse teoriene våre like vidunderlige og like ubrukelige.

Jeg vil ikke plassere meg i en tradisjon. Jeg vil ikke lese den og den boken i «lys av» min yndlingsfilosof. Det er skummelt å ha en yndlingsfilosof, får da gir man slipp på ensomheten i det å tenke, og man gir følgelig også slipp på mye av evnen til å overskride denne ensomhet, for man svekker sine anlegg for individualitet. Man må bli sin egen yndlingsfilosof og husgud, og man må forvente det samme av andre. Jeg vil altså ikke akseptere noen «retning»: hovedsakelig fordi jeg vet at jeg ikke vet alt jeg burde vite.

Men et utgangspunkt har jeg, og tilhører sånn sett allerede en og annen retning, og vil nok nektes innreisetillatelse i en tredje og en fjerde. Og mitt utgangspunkt er at diktning er tenkning.

Min hypotese er at diktning best kan forstås som en dialektikk mellom aksept og avstandstaken: diktning er tenkning som manifesterer seg i språklige kunstverk. Å skrive et dikt er en måte å forholde seg til livet og verden på, å lese et dikt, er å forholde seg til diktet som kunstverk og den verden og det livssyn som kommer til uttrykk i diktet. Selve diktet er som avsluttet verk en generering av tekstlighet. Å lese er å nærme seg entydighet, men ikke å nå frem til entydighet: heller ikke i livet kommer vi frem til entydighet, vi kan bare tro. Noen ganger kan vi være nokså sikre, så sikre, faktisk, at det vil være uforsvarlig å lytte til sin skepsis. Men i diktningen tiltales menneskets helhetlighet: i diktningen lever tro og tvil side om side, og dialektikken mellom dem gjør at mennesket gjennom lesning av litteratur, kan finne en analogi til sin egen usikre tilværelse.

Oppgaven vil bestå av fem kapitler: først en teoretisk innledning der jeg vil snakke om grunnleggende ubåtbygging. Så vil jeg skrive fire kapitler der jeg vil diskutere dikting som det å forholde seg til …

Jeg vil se på de norske dikterne Paal Brekke og Erling Christie og hvordan de forholder seg til verden gjennom sin diktning. Begge er sterkt påvirket av T.S. Eliot, og jeg vil se på hvordan de to aksepterer hans estetikk for å protestere mot sin samtid. Det interessante vil da være å se hvordan de appliserer Eliots teknikker, og hvor vidt de lykkes i dette. Særlig interessant vil det være å se på de tre dikternes bruk av bathos.

Av Eliot vil jeg lese «The Wasteland», for dette lange diktet benytter seg av mange av de virkemidlene Christie og Brekke kommer til å bruke i sin diktning. Dessuten er diktet en modernistisk klassiker som behandler moderniteten innholdsmessig så vel som formelt, og det er nødvendigvis moderniteten Christie og Brekke må reflektere over. Av Brekke vil jeg se nærmere på «Roerne fra Itaka»: delvis fordi det er det norske Wasteland: den store norske modernistiske klassiker, videre fordi det kobler motiver fra det 20ende århundre opp mot eldre tider samtidig som det blander frie vers og heksameter på en sånn måte at man kan si det gjør krav på å være tradisjonelt i en Eliotsk forstand, det vil si at diktet må forholde seg til tradisjonen og la seg inspirere av mange forskjellige litterære epoker. Jeg har videre tenkt å lese Erling Christies nest siste diktsamling, for den bruker både eliotsk bathos, men har også sentrallyriske elementer: to ting som Eliot og Brekke blander, men som (hovedsaklig) forblir atskilt hos Christie.

Jeg vil se på Frank Zappa. En gang vurderte jeg å skrive en mellomfagsoppgave om hans sanger, men slo det fra meg fordi jeg for det første begynte å tvile på hvor gode disse sangene egentlig var, og for det andre om de i det hele tatt kunne kalles litteratur og var emne for litteratsvitenskapelig analyse. Nå har jeg kommet frem til at disse argumentene mot, egentlig er de beste argumentene for, i og med at spørsmålene «hva er litteratur?» og «hva er god litteratur?» er vår vitenskaps sentrale spørsmål. Når man da tar for seg verk hvis status er så usikre og kanonfremmede, blir man nødt til å tenke nøye gjennom tingene: man kan ikke annet. Det er den første grunne til at jeg tror at et zappastudium kan være verdt bryet. Den andre grunnen er at hans sanger er svært interesessante med tanke på vår hypotese om at litteratur er en dialektikk mellom aksept og skepsis. Hans sanger er nemlig alltid veldig skeptiske, men kan også ofte virke naive i sin sterke tro på egen tvileevne. Zappas oevre stritter mot å la seg subsumere under noe som helst slags kategori, også under kunsten. Hans sanger er politiske handlinger. Veldig ofte gjøres manglende evne til å akseptere ensomhet og tankeevne til tema for hans sanger. Det vil derfor være interessant å trekke inn Erich Fromms tanker om akkurat dette emnet. (Bøker som «The Fear of Freedom» og «The Sane Society» er nesten skreddersydd til et lese-i-lys-av-prosjekt.) Fromm gir kapitalismen mye av skylden for det moderne menneskets misère, og det gjør Zappa også, men Zappa var kapitalist, og han stod langt til høyre i økonomisk politikk – selv om han stod langt til venstre i en del andre saker. Jeg vil se på hvordan Zappas sanger prøver å forholde seg til samfunnet de springer ut av, og jeg vil se på hva slags leser/lytter hans tekster og musikk fordrer. Det spørs om ikke Zappas krav om ansvar og selvinnsikt fører til at lytteren flykter fra sin egen frihet for å kunne akseptere Zappa og kapitalisme. Dessuten fins det en tykk, rosa bok om Zappa som er ganske god.

Jeg vil skrive om Charles Bukowski. Jeg vil se på hans svartsyn, og i hvilken grad han evner å formidle smerte. Selv om hans bøker handler om det uutholdelige ved livet, og følgelig er preget av negativitet, er han en svært lett tilgjengelig forfatter: all smerten han skriver, om kan svelges svært bekymringsfritt. Jean-Paul Sartre skal ha sagt at han var USAs største forfatter. Jeg vil ved hjelp av Sartres tenkning i «Væren og Tid» problematisere Bukowski. Formidler hans dikt angst? Og er det et «egentlig» forhold til verden som kommuniseres til Bukowskis lesere? Jeg har en mistanke om at Bukowski ved å forholde seg fullstendig positiv til sin avvisning av verden, ikke produserer (u)leselighet, bare gjennomleselighet: leseren blir bare sittende og akseptere mangelen på aksept. Men ikke alle Bukowskis dikt er sånn: av og til glimter han til. Og når sant skal sies: det han gjør, er det vanskelig å gjøre bedre. Men det er kanskje ikke å si annet enn at han lager kvalitetskitssch? Jeg vil se på hans ubekymrede forhold til skriving, og hans nesten ikkeeksisterende forhold til verden: er dikting flukt fra en ubehagelig verden? For overskridelse er noe annet enn det å ignorere.

Jeg vil lese Sylvia Plath. Flere ganger i løpet av hennes lyriske forfatterskap, vil man støte på dikt som tematiserer den ueventyrlige virkeligheten: jordrotter som ikke kan snakke, lakener som ikke er spøkelser. Virkeligheten er altså ut til å være poesifiendtlig – i alle fall ved første øyekast. Virkelighetens mangel på poesi er kanskje nettopp det poetiske – og den kjedelige hverdagen er rystende nok som den er. (Jeg må innrømme: jeg har lest alle hennes modne dikt, men ikke særlig grundig: jeg har skrevet to notatbøker med gloser.)

Jeg vil komme til å arbeide med artiklene omhverandre, men vil i begynnelsen av arbeidet konsentrere meg om Zappa: i og med at jeg har lest både materialet og teorien jeg vil bruke, kan skrivingen begynne allerede begynne alt våren 2006. Så vil jeg se på Eliot, Brekke og Christie. Her vil jeg kunne påbegynne noen skisser våren 2006. Sommer og høst 2006 vil jeg bruke til å lese diverse teori samt finlesing av Plath. Når jeg har noenlunde kontroll på Sarte, vil jeg begynne å skrive om Bukowski. Jeg regner med å kunne begynne på kapittelet om Plath våren 2007. Høst 2007 vil gå med til finpussing av alle kapitlene, og til å skrive den teoretiske innledningen. Det blir ikke vanskelig å bli ferdig på normert tid.

Tilbake til Studieforum