Gruppe 2

En kort analytisk skisse av noen kompositoriske trekk i novellen ”Hemmelig Ve”

av Knut Hamsun. Av: Trine, Kristoffer og Trygve (Gruppe 2)

Innledning

Novellen ”Hemmelig Ve” av Knut Hamsun er vanskelig å forstå seg på. Handlingen leseren møter blir lagt frem av en anonym forteller, som vi vet lite eller ingenting om, og den historien han har å fortelle er nesten like gåtefull for ham som den er for oss. Det at den er vanskelig å tolke kan kanskje være et utgangspunkt for hvordan vi kan forstå en slik novelle. Gjennom en kompositorisk analyse av novellen, med vekt på elementene rom; objekter; relasjoner mellom karakterene; og intertekst ønsker vi å besvare problemstillingen: Hva sier ”Hemmelig Ve” om fortolking og fortolkingsprosesser?

1. Rommene

Novellen er romlig posisjonert i fem rom. Strukturen har rekkefølgen: En hybel, så følger tre rom som blir ”drevet av hjul” (vognen, kupeen, spillebulen rundt ruletten), og avslutningsvis en hybel igjen. Disse fem rommene har det til felles at de alle er små og klaustrofobiske, og slik tvinger de to hovedpersonene til å sitte tett ved hverandre. Slik kommer de to hovedkarakterene som vi kan kalle ”jeg-personen” og ”den fremmede” i et intimt forhold som kontrasteres av den mentale avstanden og fremmedfølelsen mellom de to. Den romlige posisjoneringen hos karakterene (tett inntil hverandre, etc.) understreker det intersubjektive forholdet som gjør at man tviler på om de virkelig er to mennesker, eller ett. Dette er i enda sterkere grad tilfellet med den geografiske usannsynligheten i at de møtes på så vidt forskjellige steder – en forfølgelse det ville være vanskelig å gjennomføre.

2. Objektene

Teksten viser en tilbakevending til visse objekter. Som for eksempel referansen til ulike nøkler. Dette objektet synes etter hvert å stå i en symbolsk relasjon til jeg-personens opplevelse av den fremmedes kontroll og innsikt. Første gang vi støter på en slik forbindelse finner sted da de to sitter sammen i en liten togkupé. Den fremmede trekker frem en rekke dirker, som han uten sjenanse slenger omkring seg, og øver seg på å dirke opp sin egen koffert, som for å vise jeg-personen at han behersker kunsten å bryte opp låser. Andre gang vi møter nøkkelen ser vi den fremmedes beherskelse over situasjonen idet han irettesetter krupieren i spillebulen, og implisitt anklager ham for å manipulere rulettspillet ved hjelp av en magnetisk nøkkel. Til jeg-personens store forskrekkelse adlyder krupieren og stikker nøkkelen i lommen. I det siste møtet mellom den fremmede og jeg-personen har den fremmede freidig tatt seg inn i hybelen til jeg-personen ved å bruke nøkkelen som sto i døren, og står der og venter på ham.

En annen nøkkel som ikke nevnes eksplisitt, men som ligger til grunn for hele novellen er notenøkkelen. Jeg-personen sitter innledningsvis og skriver av noter, som han ikke forstår. For å kunne skjønne noter er en avhengig av å vite hvilken notenøkkel en skal bruke for å tolke dem.

Et annet objekt som går igjen i flere av scenene er penger. Før vognturen får jeg-personen beskjed om å ikke ta med seg penger. Den fremmede insisterer på å betale vognturen. Så, i New York, taper jeg-personen pengene sine i spillebulen, hvor han blir svindlet ved rulettbordet. Penger spiller en stor rolle i scenen fra hybelen i Christiania. Den fremmede spør om seksten kroner, men det viser seg at han går rundt med hundrevis av kroner i lommeboken. Pengemotivet synes å knyttes til jeg-personens følelse av kontroll og makt over situasjonen. Den fremmede utbryter når han får de seksten kronene fra jeg-personen: ”Gode Gud, hvor De er dum!” Og ved rulettbordet fortsetter jeg-personen ufortrødent å spille fra seg pengene, selv om han ser at han blir svindlet, kun for å slippe å innrømme sin underlegenhet overfor den fremmede.

Hjulets klisjemessige betyding er historiens gang. De tre møtene i midten av historien, som er innrammet av hybelsamtalene, er drevet av hjul. Dette står i forbindelse til karakterenes utvikling, for selv om noen ting forblir uforandret, slik som jeg-personens dårlige økonomi, så endrer andre forhold seg, slik som hans holdning ovenfor den fremmede. Den fremmedes klesdrakt og livssituasjon er i endring, selv om han ser like ung ut hele tiden. Hjulet er symbol for stabilitet og endring - navet og bevegelsen. Hjulet har drevet utviklingen fra det ene trange rommet til det andre.

Hesten er novellens skjulte objekt. Først møtestedet utenfor ”Hesten” og så kjøreturen i en hestevogn, før møtet i togkupeen, drevet av ”jernhesten” samt scenen med krupieren – krupier betyr også ”han som sitter bak deg på hesten”. Både hestene, transportmidlene og pengene møtes i at de alle representerer utveksling, bevegelse – i Hermes tegn.

3. De to karakterene:

Novellens viktigste handlingsdrivende element er utviklingen i hvert av møtene mellom de to karakterene. Spenning knyttes til hvor den fremmede dukker opp neste gang, og hva som skal utspille seg. Den mest dramatiske hendelsen finner sted i det andre rommet av deres første møte – det eventuelle drapsforsøket, den fysiske merkingen. Kanskje det er nettopp jeg-personens undrende holdning til den fremmedes motiv bak angrepet som gir den fremmede motiv for å følge etter ham?

Viktig er det at jeg-personen ikke blir provosert over selve angrepet – men forsøker å tolke motivasjonen bak det. Dette henger sammen med novellens gjennomgående spill av de ulike karakterenes evne til å lese situasjoner. Jeg-personen synes å være mindre opptatt av den faktiske situasjonen (som at han har et smertefullt sår på halsen), det er langt viktigere for ham å tolke den fremmedes intensjon med den voldelige handlingen. Når han fester seg ved å tolke det dit hen at den fremmede kun ville ”holde løier” med ham, bryr han seg ikke med å anmelde forholdet: ”…jeg skulde ha den ære fulstændig å overse ham”.

Dette å tolke den annens oppfatning, og på noe vis være anerkjent av den andre, synes å være et viktig tema i novellen som blir beskrevet i dynamikken mellom de to hovedkarakterene. I tillegg til at jeg-personens handlinger bærer preg av ønsket om å holde seg inne med den fremmede, tolkes også den fremmede ut ifra et slikt motiv mot slutten av novellen. Etter at jeg-personen er ferdig med å gjenfortelle sine fire møter med den fremmede, kommer han til at han nå i ettertid har begynt å forstå seg litt på den fremmedes vesen, og derfor gleder seg til det neste møtet som han forventer vil komme snart. Han sammenligner den fremmedes situasjon med en kvinne som lengtet etter å bli avslørt for en kriminell handling hun utførte, og at hun til og med aktivt hadde gått inn for å bli avslørt, uten å lykkes. Dette får jeg-personen til å tenke på at den fremmede gang på gang hadde forsøkt å få han til å anmelde ham. Den omtalte kvinnen føler seg satt utenfor alt fellesskap ved å ha denne grusomme hemmeligheten alene, og for henne er dette en verre straff enn å straffes. For jeg-personen blir dette også en sannhet om den fremmede. I dette ligger det et syn på menneske som først og fremst fellesskapssøkende.

Hegel definerer mennesket ved dets antropogene begjær, å være menneske er å begjære de andres begjær, i stedet for objekter. Sett ut i fra dette blir det verre å være utenfor fellesskapet, utenfor loven, enn å være rammet av den. Så lenge man fanges inn av systemet, tilhører man likevel fellesskapet. Slik føler jeg-personen at han har avkodet den fremmedes ulogiske oppførsel, og forstår hva som gjør ham i stand til å være så fryktløs for autoriteter, mens han selv er bundet av sin redsel for samfunnets system. Mens den fremmede synes å være nådeløst skjødesløs i sitt forhold til autoriteter ved at han ikke skjuler sine dirker fra togkonduktøren; han anklager krupieren for juks; han påstår at han finner på å ”narre politiet nu og da for tidsfordriv” og slik står utenfor loven, befinner jeg-personen seg åpenbart i pengenød, og har slik ikke anledning til å heve seg over loven, men må tvert om tolke enhver autoritet (også den fremmedes vilje blir for jeg-personen en autoritet) for å holde seg innenfor.

4. Kort om intertekstualitet og historie/biografi.

Både den romlige strukturen og novellens tematikk kan leses som hommage til Dostojevskij. De trange rommene og ønsket om å bli avslørt står i rimelig klar forbindelse til Raskolnikov og ”Forbrytelse og straff”. Dostojevskij var også den forfatteren Hamsun innrømmet å ha lært noe av. Epilogen i F&S, preget av forståelse og åpenhet, står slik i forbindelse til novellens avslutning, hvor det er ”gåt et lys op” for jeg-personen.

Konklusjon

Jeg-personens hovedspørsmål synes å være: ”Hvorfor gjør den fremmede som han gjør?” Dette spørsmålet blir for oss som lesere kun en inngang til et annet og større spørsmål: Hvorfor handler jeg-personen som han gjør, og hvorfor er det så viktig for ham å forstå den fremmede? Vi mener at behovet for aksept fra den andre, innlemmelsen i fellesskapet er en del av svaret på dette. Men også søken etter makt knytter seg til dette ønsket, makt til å definere seg selv, makt til å definere andre, makt til å kontrollere situasjoner. Når det er sagt: Hvorfor er det viktig for oss, som lesere, å forstå jeg-personen?

Tilbake til Studieforum