Gruppe 3:

Knut Hamsun: ”Hemmelig ve”

”En overlegen personlighet, men en merket og underlig forvreden sjæl. Et menneske i psykisk pine..”

Med disse ord blir den ”hemmelighetsfulde bekjente” i Hamsuns novelle ”Hemmelig Ve” (hemmelig lengsel/pine) beskrevet av jeg- fortelleren. Denne analysen vil vektlegge synsvinkel som et fremtredende kompositorisk trekk ved novellen, og vil hevde at fortelleren ikke kan regnes som en pålitelig forteller.

Novellen er en beskrivelse av fire forskjellige sammentreff mellom forteller og denne ”hemmelighetsfulde bekjente.” Første møte med denne personen er i fortellers eget værelse. Den ukjente mannen overtaler ham til å tro at de er felles bekjente og forteller blir med ham på kjøretur. Her tar den mannen kvelertak på ham, og denne episoden har han fremdeles merke etter på sin hals. Forteller tilkjennegir at “i dette øyenblikk foregik det nemlig en forandring med mig.” Fra første stund er den ukjente mannen vanskelig å forstå. Måten han banker på døren på stemmer ikke med hvem som kommer: ”..-banker det på døren, let, meget dempet, som av en kvindehånd; jeg roper: Kom! Og en mand træder ind.” Allerede førsteinntrykket av mannen er feil; stadig unndrar han seg definisjon og forklaring.

Andre møte er i en togkupè fire år senere. Denne gangen er mannens klesdrakt mindre elegant. Først tror fortelleren at han vinker til ham, og av frykt for å virke redd, går han og setter seg i samme kupe som mannen. Denne gangen er det altså forteller som kommer til ham. Forteller vil demonstrere at han ikke redd ham ved å forholde seg likegyldig til ham. Likevel løfter han på hatten og nikker (“Jeg hadde enda tatt ufrivillig til hatten og nikket litt”). På samme måte som magnetnøkkelen i spillehulen styrer spillet, er det den fremmede mannen som her styrer fortellers reaksjoner og handlinger. Det er i stedet den bekjente som oppfører seg som om han var alene i kupeen, og han begynner å file låsdirker. Etter hvert som han er ferdig, plasserer han disse på forteller sitt ben. Forholdet mellom de to personene begyner å likne et maktforhold og et spill der den bekjente hele tiden demonstrerer at han er den overlegne, mens forteller alltid sitter igjen med svarteper. Hvis fortellers værelse sees som et symbol på hans personlige sfære, har den ukjente redskap (låsedirker?) til å trenge seg inn med. Forteller prøver å løsrive seg fra dette forholdet, som kan sammenliknes med kvelertaket i togkupeen, ved å raskt dra til seg foten, slik at dirkene faller på gulvet. Han kaster også en fyrstikk på den bekjente, uten at dette vekker reaksjon fra `motspilleren`.

Tredje sammentreff mellom de to er i en spillehule i NY. Det kan synes som om vi har å gjøre med et spill på to forskjellige plan. Det ene er spillet mellom de to menneskene imellom, det andre er roulett spillet som kan observeres i spillehulen. Den “bekjente” demonstrerer atter en gang sin posisjon ved å fortelle ham at han er i ferd med å bli svindlet, men forteller står ved sine valg av trekk- og taper igjen; ”jeg tapte hvert eneste trekk.” Et symbol på status og makt kan være hatten, som til stadighet dukker opp. Når mannen kommer inn i fortellers værelset første gang, tar han med èn gang av seg hatten. På den uhyggelige kjøreturen ødelegger mannen fortellerens hatt, og ydmyker ham ved å tvinge ham til å gå barhodet hjem. Også i New York nevnes hatten, mannen vil ikke gi den fra seg når han kommer inn.

Siste møte mellom de to er i fortellers værelse. Denne gangen har ikke den bekjente banket på, men har på egenhånd låst seg inn, og han står midt i værelset og venter på ham. Igjen demonstrerer han sin overlegenhet ved å spørre etter penger for så å fortelle ham hvor dum han er; ”Gode Gud hvor du er dum!” Det eneste fortelleren gjør for å uttrykke sitt sinne over nok en gang å sitte igjen med svarteper er å smelle døren igjen.

Siste del av teksten er fortelleres siste trekk i spillet mellom de to. I begynnelsen er det svært uklart for fortelleren hva mannens motivasjon er, men i siste avsnitt lanserer han en teori. Han prøver nå å endelig få overtaket på ham ved å psykologisere ham. Teorien hans er at han, i likhet med en dame han traff en gang, lider av et “uforklarlig begjær efter å bli grepet” for ”sin lille synd.”

Novellen er en historie om en mann som gang på gang blir ydmyket, og som gjentatte ganger blir følelsesmessig forstyrret. Bevegelse er et viktig moment i teksten. Første gang kjører de i vogn, andre gang er de på et tog, og i New York går ruletten rundt. Bevegelsene speiler de voldsomme bevegelsene og forandringene som foregår i fortelleren. Det blir dermed vanskelig å oppfatte ham som en troverdig og pålitelig forteller. For å komme fra disse episodene med æren i behold, prøver han, i retrospekt, å forklare de ubehagelige og merkelige møtene med hans overmann. Fra det ”Nu” som fortellingen åpner med, og som blir narrasjonens tid, gjøres det flere prolepser, det vil si at det gripes tilbake i tid, utenfor narrasjonens tid. Hendelsene sees i retrospekt, og måten de analyseres på av fortelleren preges av dette; som sagt, de preges av et behov for å fortolke hendelsene på en måte som i større grad dekker over fortellerens ydmykelse. Det eneste fortelleren har kontroll over er måten han forteller historien på. Fortelleren står til slutt likevel i sjakkmatt- han må han gi til kjenne at ”[d]ette menneske var mig stadig overlegen, han gjorde meg til skamme, drev mig ut i forsmædelse på alle punkter.”

Tilbake til Studieforum