”Han sier jo at det er sant!” Om lesning av selvbiografiske romaner.

Kristoffer Jul-Larsen

En prosjektbeskrivelse

Motto:

”Är det inte Fingal Olsson som sitter där borta?”

”Nä, Fingal Olsson är ju död.”
”

Det är han inte, han rör ju på sej.”

Hasse & Tage – Funny Boy

Y'all don't really know my life.

Missy Elliott “My struggles” – The Cookbook

Antimotto:

… vi [kan] spørre hva som skjer med fiksjonen når det hentes inn personlige fakta slik Frobenius her gjør. Ikke særlig mye. […] Hvis vi mener kjendiseri er uinteressant, så er også dette aspektet ved boken uinteressant.

Kristoffer Jul-Larsen – Vagant #4/2004

Kjør debatt

Eirik Vassenden skriver i 2002 dette: ”Spørsmålet om litteraturens forhold til virkeligheten har fått et plutselig oppsving som litteraturjournalistisk samtaleemne.”[1] I 2005 var to av de mest opphetede litterære debattene knyttet til forfatterskap som forestilte virkeligheten.[2] Hanne Ørstavik ble anklaget for å skrive for likt virkeligheten, mens Nikolaj Frobenius bok Teori og Praksis visstnok ikke hadde rot i virkeligheten, selv om den foregav å ha det. Det er jo nesten flaut, men innrømmelsen er nødvendig. Jeg er, i likhet med litteraturjournalister, Knut Olav Åmås, innbyggerne i drabantbyen Rykkinn (dem skal vi komme tilbake til) og den tedrikkende presten Solveig Østrem, opptatt av forholdet mellom litteratur og virkelighet. Det er dette som er emnet for oppgaven.

Erling Aadland skriver: ”Diktekunsten er autonom, men den er ikke selvtilstrekkelig. Diktning skapes ikke bare av diktning og språk. Alltid er det noe menneskelig innblandet i skapelsen av diktekunst.”[3] Jeg tror at det er i dette ”noe menneskelig” vi kan finne de forbindelsene mellom litteratur og virkelighet som jeg er på jakt etter. Videre tror jeg at dette ”noe menneskelig” best kan studeres i de to situasjonene hvor mennesket står nærest litteraturen, nemlig i skrivingen og i lesingen. Det er her tekstens mening blir virkeliggjort.

Det beste hadde selvfølgelig vært om jeg kunne studert disse to situasjonene inngående, men min tilgang på skrivende forfattere er begrenset. Jeg hadde heller ikke visst hva jeg skulle gjort med henne, om det viste seg at jeg hadde en. Derimot finnes det mye tenkning rundt det å studere leseakten. Wolfgang Iser har i sin produksjon beveget seg fra en beskrivelse av leseakten mot det han i 1989 kaller ’literary anthropology’. Hans påstand er at en ved å studere fiksjonene vi mennesker omgir oss med, og måten vi bruker dem på, vil kunne utvikle forklaringer på hvorfor vi trenger fiksjon, og dessuten en annen forståelse av hva mennesket er. Også han er på jakt etter ”noe menneskelig”. MER!!!

Døden ikke heller

Den første tingen en lærer som ny litteraturvitenskapsstudent er dette: Teksten skal stå i fokus. Med det forstår vi at det er tekstens form og innhold som er det interessante, ikke forhold som kan sies å være teksteksterne. Det som heter moderne litteraturteori er tuftet på denne holdningen. Et av de klareste utslagene av en slik maksime er den antibiografiske holdningen innenfor faget som slår enhver ny student, og kanskje særlig den nye studentens ikke-litteraturstuderende venner som undrer seg over hennes plutselige hatske utfall mot alt som smaker av biografi og forfatterens intensjoner. I denne sammenhengen kan vi halvt spøkefullt si at maksimen blir fulgt opp av en regel: Forfatteren er død, og om hun ikke er det skal du ta livet av henne. I følge Charles I. Armstrong er det vanlig å tillegge den franske poststrukturalismen dette standpunktet, og særlig Roland Barthes og Michel Foucaults essays om forfatterens død nevnes som målbærere av et slikt syn.[4] Nå viser Armstrong at dette forholdet ikke nødvendigvis er så enkelt som man vil ha det til, men inntrykket en sitter igjen med etter å ha gjennomført en lavere grads utdanning i litteraturvitenskap er det samme: Forfatteren er død, selv om mange nyere retninger ønsker å hente ham inn igjen, eller i alle fall ”tematisere forfatterens posisjon i forhold til den litterære teksten”.[5] Innenfor det gjeldende paradigmet gjelder denne regelen: En litteraturviter skal ikke bedrive psykologisering eller andre biografistiske øvelser.[6]

Hermeneutikken, særlig etter W. Dilthey har måttet forsvare seg mot angrep av denne sorten.[7] Derfor må Hans-Georg Gadamer understreke at det ikke er det han vil når han forklarer hva forståelse er, og hvordan den fungerer: ”… understanding is primarily related to the issue at hand and not to the authors intention as such.”[8] Hva da, når ”the issue at hand” er forfatteren og hennes intensjoner?

Hun er meg. Jeg er ikke henne.

Nikolaj Frobenius har skrevet boken Teori og praksis. Han har kalt boken for en roman*, og til asterisken er det knyttet en lang forklarende note om hvorfor det er en roman og ikke en selvbiografi. Men før selve historien begynner får leseren servert en advarsel: ”Ingen av personene i boken er fullstendig oppdiktet.”[9] Bokens hovedperson heter Nikolaj og han er til forveksling lik virkelighetens Nikolaj Frobenius. Han er så lik at de bildene som er i boken og på smussomslaget er helt i tråd med hvordan jeg hadde forventet at virkelighetens Nikolaj Frobenius ville sett ut som barn og ungdom.

Dag Solstad har skrevet en bok med tittelen 16.07.41. Denne tallrekken er virkelighetens Dag Solstads fødselsdato. Bokens hovedperson og førstepersons forteller heter Dag Solstad. 16.07.41 er også en roman.

Neste underkap. Presenterer problemstilling.

Foreløpig bibliografi

Skjønnlitteratur

Frobenius, Nikolaj (2004) Teori og praksis. Oslo: Gyldendal

Solstad, Dag (2002) 16.07.41. Oslo: Oktober

Teori

Armstrong, Charles I. (2005) Det livsviktige. I Vagant #4. 2005. Oslo: Damm

Grondin, Jean (2002) Gadamer’s Basic Understanding of Understanding. I Dostal, Robert J. (red.) Cambridge companion to Gadamer. West Nyack: Cambridge University Press

Haarder, Jon Helt (2004) Performativ biografisme i Kritik #168. København: Gyldendal

Haarder, Jon Helt (2005) Det særlige forhold vi havde til forfatteren i Norsk

Litteraturvitenskapelig Tidsskrift – vol. 8, Nr. 1. Oslo: Universitetsforlaget

Iser, Wolfgang (1978) The Act of Reading. Baltimore & London: The Johns Hopkins University Press

Iser, Wolfgang (1993) Prospecting: From Reader Response to Literary Anthropology. Baltimore & London: The Johns Hopkins University Press

Lægreid, Sissel & Skorgen, Torgeir (red.) (2001) Hermeneutisk Lesebok. Oslo: Spartacus

Ricœur, Paul (2004) The Conflict of Interpretations. London & New York: Continuum

Aadland, Erling (2000) Fortelleren og skriveren. Oslo: Spartacus

Aadland, Erling (2002) Åndsfunksjonærens inngivelse i Vagant #3-4. 2002. Oslo: Aschehoug

Tilbake til Studieforum

[2] Se Samtiden #1/2005 ”Helvetes Tekopp” av Solveig Østrem, og Samtiden #4/2005 ”Rasende drabanter. Et essay om Rykkinn” av Nikolaj Frobenius.

[6] For eksempel kan avsnittet ”Forfatteren i og utenfor verket” i Hagen, E.B. (2003), s. 29-35 nevnes. Her presenteres fire eksempler på måter vi kan interessere oss for forfatteren, men alle de fire metodene behandles relativt overbærende og legges raskt død.