Fortelleren i den postmoderne roman

En lesning av Paul Austers The Locked Room og Oracle Night

”[A]t the center of Auster’s writing is a preoccupation with the possibilities of telling, of making a de facto ’reality’ which can meld with the reality we otherwise know”.[1]

I min masteroppgave vil jeg arbeide med fortelleren i to romaner av den amerikanske forfatteren Paul Auster: The Locked Room (1986), siste bok i New York-trilogien, og Oracle Night (2003). Jeg skal lese disse romanene og analysere fortelleren i dem- hvordan fungerer fortelleren i dem, og hvilken effekt har bruken av en spesifikk fortellerteknikk?

Austers forfatterskap er interessant i forhold til det å fortelle, og i verkene vendes det stadig tilbake til noen sentrale spørsmål: hva vil det si å fortelle? Hvorfor er det viktig? Hva er en forteller, egentlig? Og mer spesifikt, hva er en postmoderne forteller? Disse spørsmålene vil jeg utforske i min oppgave, med de nevnte romaner som materiale.

Fortellinger - i boken og i verden

”What interested me the most, I said, were stories that defied our expectations about the world, anecdotes that revealed the mysterious and unknowable forces at work in our lives, in our family histories, in our minds and bodies, in our souls. In other words, I wanted true stories that sounded like fiction.” [2]

I 2000 deltok Paul Auster i et prosjekt med et nasjonalt radioprogram i USA. Lytterne skulle sende inn viktige og usannsynlige historier fra sitt liv, gjerne om avgjørende øyeblikk, og da gjerne historier som hørtes ut som de var fiksjon. Mengden historier som kom inn var overveldende, og resultatet ble en samling med de 179 beste tekstene. Sitatet overfor er hentet fra innledningen, og den sier noe som jeg synes er interessant og gyldig for det vi kan kalle Austers poetikk, mer generelt. Vi kan kjenne igjen nettopp denne tanken om at historier er viktige fra andre av Paul Austers tekster.

Slik jeg leser det, handler mye av hans tekster, som ofte er i form av nokså tradisjonelle fortellinger, om nettopp det å fortelle. Med ”tradisjonelle” mener jeg at det i mange av tekstene finnes en spenningsutvikling, kanskje et mysterium, som utløser hendelser og gjør at leseren vil lese videre for å finne ut hvordan det går. Fortelleren skriver ofte med utgangspunkt i en funnet tekst, som han har funnet og forsket videre på, for å finne ut ”hvordan det egentlig hendte”. Selvsagt er det mye mer enn denne overflaten som er interessant; på samme tid som Austers tekster dermed tar i bruk en nokså tradisjonell form, setter de og denne formen i spill, nærmest dekonstruerer den. Det er dette spennet som interesserer meg, og en problemstilling blir da: hvordan kan en tekst både få til å være en ”god fortelling” og en underminering av denne samme fortellingen?

Et eksempel på en problematisering av fortellerens oppgave i fiksjonstekst gjøres i romanen The Locked Room (1986). I den treffer vi en mann som skal skrive en biografi om sin venn, en venn som har forsvunnet, og hvis kone, barn og, egentlig, liv, han har overtatt. Jeg-fortelleren skriver:

”Every life is inexplicable, I kept telling myself. No matter how many facts are told, no matter how many details are given, the essential thing resists telling. […] We all want to be told stories, and we listen to them in the same way we did when we were young. We imagine a real story inside the words, and to do this, we substitute ourselves for the person in the story, pretending that we can understand him because we understand ourselves. This is a deception. We exist for ourselves, perhaps, and at times we even have a glimmer of who we are, but in the end we can never be sure, and as our lives go on, we become more and more opaque to ourselves, more and more aware of our own incoherence.” (80)[3]

Dette sitatet eksemplifiserer en gjengangertematikk i Austers romaner: overleveringen av en historie, formuleringen av en livshistorie, og ikke minst: den samtidige erkjennelsen av umuligheten av å fortelle den hele og fulle historien. Han reflekterer videre om det å skulle skrive om vennens liv:

”It was not precisely like making up characters in a story, but something grander, something far more unsettling. Everyone knows that stories are imaginary. Whatever effect they may have on us, we know they are not true, even when they tell us truths more important than the ones we can find elsewhere. As opposed to the story writer, I was offering my creations directly to the real world, and therefore it seemed possible to me that they could affect this real world in a real way, that they could eventually become a part of the real itself. No writer can ask for more than that.” (85)

Skillet mellom virkelighet og fiksjon settes i spill, vi får en metadimensjon som er sterkt fremtredende; her diskuteres forholdet mellom verden og skrevet fiksjon nettopp i fiksjonen. Det er forfatteren det letes etter for å gjenopprette orden;

”The Narrator […] places all hope for resolution, personal and textual, in the figure of the author. The narrator reads Fanshawe’s letters and early poems, interviews F.’s friends and relatives, and even plagiarizes F.’s life..”.[4]

Ved å se på sitatene fra The Locked Room sammen med det fra True Tales of American Life ser vi tematiske likheter – i romanen reflekteres det over historieskrivingen, mens i tekstsamlingen gjøres det; prosjektet går fra en mer teoretisk tilnærming, i fiksjonen, til en praktisk og faktisk, i den verden som ikke er boken. Da dette som nevnt er en tematikk som kommer opp igjen og igjen i Austers fiksjon og ikke-fiksjon vil det bli relevant å trekke inn andre tekster enn de to valgte romanene, selv om hoveddelen av oppgaven vil fokusere på disse. Auster mener selv at fortellinger er avgjørende: ”… stories are crucial. It’s through them that we struggle to make sense of the world. This is what keeps me going – the justification for spending my life locked up in a little room, putting words on paper”. [5]

Også I den selvbiografiske Ensomhetens grunn skriver Auster om viktigheten av å fortelle. Han gjenforteller historien om Sherezade, som i 1001 natt forteller historier for å redde sitt eget liv, men og de andre unge kvinnene i kongerikets liv. ”Hun ønsker å forhale dødsdommen, og ved å plante denne tanken i kongens hode ber hun for sitt liv – men på en slik måte at kongen ikke blir klar over det. For dette er historiens hensikt: å få et annet menneske til å se noe som ligger i dagen ved å vise frem noe annet.”[6] Han skriver videre om historienes livgivende kraft; etter å ha båret frem tre barn for kongen ber Sherezade om å få dødsdommen opphevet, og det får hun.

Materiale

Jeg har nå bestemt meg for å konsentrere meg om de to romanene The Locked Room og Oracle Night. Jeg har allerede introdusert The Locked Room, i Oracle Night er det igjen en forfatter som er protagonist. Sidney Orr har vært alvorlig syk og er i ferd med å bli bedre når han en dag går inn i en butikk og kjøper seg en blå notatbok. Plutselig kan han skrive igjen, og setter i gang. Notatboken har en nærmest magisk kraft, og utløser en rekke hendelser som får alvorlige følger. Det er mange lag av fortellinger i denne teksten, på mange nivå, og i tillegg flere lange, forklarende fotnoter. Det er derfor mye å finne i forhold til det emne og de problemstillingene jeg har valgt. Imidlertid er jo problemstillingene jeg har kommet frem til aktuelle for hele Austers produksjon (fiksjon og sakprosa), og jeg kommer derfor til å holde det åpent å inkludere noe mer. Det blir altså en forfatterskaps-tilnærming, med hovedvekt på disse to verkene. Dog må jeg være oppmerksom på å ikke gå i fellen med å skjære hele forfatterskapet over en kam, som Auster selv advarer mot i et intervju: ”To say that ”all my books are the same book” is probably too simple. What I mean is that all my books are connected by their common source, by the preoccupations they share.”[7]

Motivasjon

Min motivasjon i denne oppgaven er på en side personlig: jeg liker å lese Paul Auster. Jeg liker kombinasjonen av nettopp de gode historiene med driv og spenning, og det at bøkene teoretisk sett er utfordrende. Det jeg oppfatter som en sterk glede ved det å fortelle smitter over, og jeg synes det er inspirerende å lese.

I tillegg er det en mer generell og grunnleggende motivasjon - ved å velge et emne som foretelleren og det å fortelle er det snakk om grunnlaget for vårt virke som litteraturvitere. Hva er det som tiltrekker oss, som lesere, ved historier og fortellinger, og hva er det som gjør det verdt å bruke vår tid som litteraturvitere på å jobbe med dette? I likhet med Paul Auster tror jeg at fortellinger er viktig på mange plan.

Forskningstradisjon

Så vidt jeg har funnet er det skrevet omtrent 15 hovedfags- og masteroppgaver om Paul Auster i Norge. Jeg har ennå ikke lest alle, men har inntrykk av at de fleste dreier seg om bøkene i New York-trilogien eller Moon Palace, og lite om de nyere romanene. Identitetstematikk er det mest fremtredende i disse oppgavene, og det ser ikke ut til at det er mange som har hatt fortelleren/ det å fortelle som hovedfokus, selv om det kommer opp som et undertema i flere av disse tekstene. Dette gjelder for øvrig og det jeg har funnet av litteratur om Auster generelt - også det jeg så langt har funnet av internasjonal kritikk.

Det er en sterk tendens i det som er skrevet om Paul Auster til å skrive mye om hans biografi. Dette er forståelig, i og med at forfatteren er høyst levende fremdeles, og ikke minst, fordi han selv er svært eksplisitt om koblingen litteratur- liv, og i intervjuer ikke legger skjul på detaljer fra eget liv som har betydd noe for litteraturen. Også i sine essays skriver Auster mye om sitt liv, og det er svært gjenkjennelige motiv som dukker opp i fiksjonen.

Når det gjelder metoden jeg skal benytte i arbeidet med oppgaven, vil jeg fremfor alt forholde meg til tekstene selv. Jeg mener nok at nærlesning er den metoden som bør ligge til grunn for arbeid med litteratur, selv om jeg kan se at det er fristende å dukke ut i det vell av biografiske opplysninger som finnes om en forfatter som Auster. Imidlertid kommer jeg til å bruke andre deler av hans tekstproduksjon, satt sammen med romanene; derfor valgte jeg å begynne denne teksten med et sitat fra innledningen til True Tales of American Life. Som tidligere nevnt er det jo en slags poetikk jeg vil finne frem til, og det er mye materiale å ta av i forhold til fortellertematikk, både i og utenfor verdenene som skapes i bøkene.

Teori: Narrativ + postmoderne

Som skrevet er det fortelleren og det å fortelle jeg vil se på i oppgaven.

Begrepene historisk forfatter/skriver, implisert forfatter og forteller er relevante og interessante, i det at Auster bevisst trekker grensene mellom disse i tvil, for eksempel i City of Glass, hvor en karakter ved navn Paul Auster dukker opp i teksten, og individbegrepet dekonstrueres i stor grad.

Når det gjelder narrativ teori og dermed teori om fortelleren, begynner jeg med Gèrard Gennetes Narrative Discourse, og vil også lese Shlomith Rimmon-Kenans Narrative Fiction: Contemporary Poetics. Med dette som utgangspunkt håper jeg å kunne orientere meg i nyere narrativ teori, som Towards a Postmodern Theory of Narrative av Andrew Gibson.

Begrepet postmoderne er på ingen måte noe nøytralt og avklart begrep, heller det motsatte: definisjonen av det postmoderne er omstridt, her er et forslag:

”…one which juxtaposes and gives equal value to the self-reflexive and the historically grounded: to that which is inward-directed and belongs to the work of art (such as parody) and that which is outward-directed and belongs to ’real life’ (such as history). The tension between these apparent opposites finally defines the paradoxically wordly texts of postmodernism.”[8]

Denne motstridende definisjonen kan vanskelig brukes direkte, men er et utgangspunkt som kan være fruktbart. I dette spennet mellom motsetninger finner vi metalitteraturen: ”Metafictional novels tend to be constructed on the principle of a fundamental and sustained opposition: the contruction of a fictional illusion (as in traditional realism) and the laying bare of that illusion.”[9] Treffende om Austers romaner: akkurat I dette spennet er det fascinerende og interessante - som min problemstilling dreier seg om - hvordan klarer en tekst å fungere på begge disse planene? Og det er det jeg forhåpentligvis skal finne ut av i løpet av denne oppgaven.

Foreløpig bibliografi

Alford, Steven E.:”Mirrors and Madness: Paul Auster’s The New York Trilogy”, Vol. XXXVII, No. 1, fall 1995, pp. 17-33

Auster, Paul: City of Glass (1985), New York: Penguin

_________: Ghosts (1986), Los Angeles: Sun and Moon Press

_________: The Locked Room (1986), Los Angeles: Sun and Moon Press

_________: The New York Trilogy (1987)

_________: In the Country of Last Things (1987), New York: Viking

_________: Moon Palace (1989), New York: Viking

_________: The Music of Chance (1990), New York: Viking

_________: Leviathan (1992)

_________: The Art of Hunger. Essays, Prefaces, Interviews (1992): Los Angeles: Sun and Moon Press

_________: Mr Vertigo (1994)

_________: Ensomhetens grunn (1998), Oslo: Aschehoug [The Invention of Solitude, 1988]

_________: Timbuktu (1999)

_________: Fra hånd til munn (2000), Oslo: Aschehoug [Hand to Mouth (1993), The Red Notebook (1993), Why write? (1996)]

_________ (ed.): I Thought my Father Was God: True Tales of American Life (2001), London: Faber and Faber

_________: The Book of Illusions (2002)

_________: Oracle Night (2004)

_______: The Brooklyn Follies (2005)

Barone, Dennis (ed.): Beyond the red notebook: essays on Paul Auster, Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 1995

Birkerts, Sven: “Postmodern Picaresque”, The New Republic, March 27, 1989, pp. 36-40

Bleiler, E. F.:”Almanacs of Urban Decay”, Washington Post Book World, March 28, 1987

Bloom, Harold: Paul Auster/ edited and with an introduction by Harold Bloom, Bloom's modern critical views, Philadelphia: Chelsea House Publishers, 2004

Chénetier, Marc: Paul Auster as "The Wizard of Odds": Moon Palace, Paris: Didier Érudition, 1996

Dirda, Michael: “Marvels and Mysteries”, Washington Post Book World, March 26, 1989, pp. 3, 10

Donovan, Christopher: Postmodern counternarratives : irony and audience in the novels of Paul Auster, Don Delillo, Charles Johnson, and Tim O'Brien, New York : Routledge, 2005

Fredman, Stephen: “How to Get Out of the Room That Is the Book? Paul Auster and the Concequences of Confinement”, Postmodern Culture, Volume 6, Number 3, May 1996

Genette, Gerard: Narrative Discourse (1986), Oxford: Basil Blackwell, overs. av Jane E. Lewin

Gibson, Andrew: Towards a postmodern theory of narrative, Edinburgh: Edinburgh University Press, 1996

Herzogenrath, Bernd: An art of desire: reading Paul Auster, Amsterdam: Rodopi, 1999

Hutcheon, Linda: A poetics of postmodernism: history, theory, fiction, London: Routledge, 1988

_______: The politics of postmodernism, London and New York: Routledge, 2002

Lewis, Barry: “The Strange Case of Paul Auster”, I Review of Contemporary fiction, Vol. 14, no 1, Spring 1994, pp. 53-61

Neagu, Adriana-Cecilia: Sublimating the postmodern discourse: toward a postmodern fiction in the writings of Paul Auster and Peter Ackroyd, Sibiu : LBUS, 2002

Rimmon-Kenan, Shlomith: Narrative Fiction: Contemporary Poetics (1983), London: Methuen

Rowen, Norma: “The Detective in Search of the Lost Tongue of Adam: Paul Auster’s City of Glass”, Critique: Studies of Contemporary Fiction, Vol. XXXII, No. 4, Summer 1991, pp. 224-34

Russell, Alison: “Deconstructing The New York Trilogy: Paul Auster’s Anti-Detective Ficiton”, Critique: Review of Contemporary Fiction, Vol. XXXI, No. 2, winter 1990, pp. 71-84

Shiloh, Ilana: Paul Auster and postmodern quest: on the road to nowhere, New York : Lang, 2002

Springer, Carsten: Crises: the works of Paul Auster, Frankfurt am Main: Peter Lang, 2001

______: A Paul Auster sourcebook, Frankfurt am Main: Peter Lang, 2001

Varvogli, Aliki: The world that is the book: Paul Auster's fiction, Liverpool: Liverpool University Press, 2001

Walker, Joseph S.: “Criminality and (Self)Discipline: The Case of Paul Auster”, Modern Fiction Studies, vol. 48, number 2, summer 2002

Washburn, Katharine: “A Book at the End of the World: Paul Auster’s In the Country of Last Things”, I Review of Contemporary Fiction, Vol. 14, No. 1, Spring 1994, pp. 62-65

Waugh, Patricia: Metafiction. The Theory and Practice of Self-Conscious Fiction (1984), London and New York: Methuen

Tilbake til Studieforum

---

[1] Barone, Dennis: “Introduction: Paul Auster and the Postmodern American Novel” I Barone, Dennis (ed.): Beyond the red notebook: essays on Paul Auster, Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 1995, s. 11

[2] Auster, Paul: ”Introduction” i I Thought my Father Was God : True Tales of American Life, London: Faber and Faber, 2001, p. Xv-xvi

[3] Auster, Paul: The Locked Room, Los Angeles: Sun and Moon Press, 1986

[4] Zilosky, John: “The Revenge of the Author: Paul Auster’s Challenge to Theory”, I Barone, Dennis (ed.) Beyond the Red Notebook, s. 63-74

[5] Irwin, Mark: ”Memory’s escape: Inventing The Music of Chance- A conversation with Paul Auster”, i Denver Quarterly 28.3 (1994): s. 119, sitert I Barone, Dennis: Op.cit., s. 22

[6] Auster, Paul: Ensomhetens grunn (1998), Oslo: Aschehoug, overs. Knut Ofstad, orginal: The Invention of Solitude (1988)

[7] Auster, Paul: ”Interview with Larry McCaffey and Sinda Gregory” i The Art of Hunger (1992), Los Angeles: Sun and Moon Press, p. 281

[8] Hutcheon, Linda: The Politics of Postmodernism (2002), London and New York: Methuen, p. 2

[9] Waugh, Patricia: Metafiction. The Theory and Practice of Self-Conscious Fiction (1984), London and New York: Methuen, s. 6