Spor etter T.S. Eliot hos Paal Brekke og Erling Christie

Av Geir Ove Bjerke

Emne. Problemstilling

Mitt emne er lyrisk modernisme på Englands 20-tal og på Norges 50-tall. Dikterne jeg vil lese, er T.S. Eliot, Paal Brekke og Erling Christie. Spørsmålet er: hvordan påvirket Eliot de to norske dikterne?

Så må man spørre: hvorfor spørre sånn og om sånne emner? Hvorfor akkurat Eliot, og hvorfor akkurat Christie og Brekke?

T.S. Eliot var en av forrige århundres mest innflytelsesrike og nyskapende diktere og kritikere. Hans påvirkningskraft har nok variert fra land til land, og dessuten økt og avtatt utover tiårene, men vi kan nok si at få – om noen – hadde så mye å si for den norske femtitallsmodernismen. Man kan vel si at 40-talisterna også hadde et ord med i laget, men de var av en verden allerede påvirket av Eliot.

Paal Brekke og Erling Christie var to av de fremste fanebærerne for den norske modernismen på 50-tallet, og begge disse var åpenbart påvirket av Eliot: begge imiterte hans stil (Christie var særlig tidlig i forfatterskapet en notorisk låner av eliotismer), og Brekke gjendiktet store deler av Eliots forfatterskap til norsk; dessuten var han nok den av de to som stilistisk sett lånte mest av Eliot.

Vi kan si det blir ettslags komparativt studium. Å skrive en oppgave som påviser at en dikter har påvirket noen andre diktere er kanskje ikke så spennende; men det er est spesielt aspekt ved nettopp disse dikterne og deres teoretiske utgangspunkt som gjør vår problemstilling særlig fruktbar, nemlig Eliots tradisjonsbegrep.

Eliot var opptatt av klarhet og renhet i poesien: han regnet seg selv som klassisist. Men det var mange som så alt annet enn klarhet i hans diktning: han var vanskelig, usammenhengende og helt ulik alt det folk var vant til å lese. Midt inne i diktene siterte han på en rekke ulike språk tilsynelatende helt umotivert. Hans egne kritiske prinsipper var lettvindt å bruke mot ham.

Noe av det mest sentrale i Eliots tenkning om litteratur, var dikterens forhold til tradisjonen: han ville bli ferdig med det han så på som romantisk genidyrking, og i stedet få en objektiv diktning og litteraturkritikk basert på lange tradisjoner. Men samtidig benyttet hans seg altså av teknikker som var forbløffende moderne. Selv om han i samfunnsmessige og religiøse spørsmål var uhyre konservativ, var hans diksjon, hans metrikk og komposisjon alt annet enn det som lot seg oppfatte og oppfange som tradisjonell.

Altså: hvis Brekke og Christie var Eliotister, så får de straks et dobbelt forhold til Eliot: for det første som imitatorer av hans diktning. Men det virkelig interessante er: var deres måte å imitere Eliot på tradisjonsbevisst på den måten Eliot selv foreskrev? Det er denne dobbelthet som interesserer.

Verken Brekke eller Chrisite ble oppfattet som særlig tradisjonelle. Det eneste som ble lag merke til, var bruddet som brudd, og ikke bruddet som fortsettelse.

Bare det å være tradisjonell bød på problemer, for Norge kan jo ikke sies å ha en tradisjon på samme måte som England eller Frankrike har det. Dessuten var det underlig å opponere mot en romantisk subjektivisme, når den norske diktningen nettopp var streng: og det var nettopp mangelen på strenghet og klare regler som Øverland mente at modernistene forbrøt seg mot, altså beskyldte han modernistene for det samme som Eliot hadde beskyldt romantikerne. Brekke og Christie fikk følgelig en del problemer å overvinne i sine mer eller mindre Eliotske dikteriske praksiser.

Det blir uunngåelig ikke å diskutere begreper som modernitet og modernisme. Noe av det som må diskuteres, er den splintrethet det alltid snakkes om i sammenheng med Eliot og eliotistene. Hvordan skal vi forstå dette? Det er fristende å si at man tyr til ordet splintrethet for å gjøre dikt som ikke synes enhetlige til enhetlige likevel: hvis man sier om et modernistisk dikt at det ikke henger sammen, og at det på den måten representerer en splintret virkelighetsfølelse, så har man jo oppfattet diktet som en lett fortolkbar allegori der alle bestanddelene lar seg subsumere under en totaliserende og nettopp enhetlig fortolkning. Ja, det er helt utrolig fristende å si nettopp det.

Men la oss oppsummere: Det det spørres etter, er

(1) hva slags modernisme stod Eliot for?

(2) i hvor stor grad imiterer Christie og Brekke Eliot?

(3) hvorfor imiterte de ham på den måten de gjorde? og

(4) var de i sin imitasjon av Eliot ‘tradisjonelle’ diktere?

Oppgavens gang

Oppgaven vil bli tredelt. Først vil jeg undersøke hva som er det typisk eliotske: eller bedre hva som kan oppfattes som det typisk eliotske. Det jeg er interessert i, er å lokalisere noen mer eller mindre forsvarbare oppfatninger av hva Eliot stod for. I de to neste delene, vil jeg henholdsvis lese Brekkes dikt «Roerne fra Itaka», og så et representativt utvalg dikt av Christie.

Litteraturen om Eliot er stor. Det jeg håper å utrette, er å gi en presentasjon av det vesentligste av Eliot-resepsjonen. Jeg kommer ikke til å behandle hele Eliots livsverk. Jeg har valgt ut noen dikt hvis resepsjon jeg vil granske. Utvalget jeg har gjort består av «The Wasteland», «Burnt Norton» fra «Four Quartets», og de korte, såkalte ‘bostonske’ diktene fra «Prufrock, and oher Observations». Jeg mener dette er tilstrekkelig for å få en noenlunde oversikt over Eliots lyriske forfatterskap. Når det er sagt, blir mye viktig utelatt: monologer som «Gerontion» og «Lovesong of J. Alfred Prufrock» og kvartettdiktene fra «Poems»: disse representerer aspekter ved Eliots diktning som ikke kan diskuteres: for det første fordi oppgaven da hadde est ut, og for det andre fordi disse diktene ser ut til å ha hatt mindre å si for Christie og Brekke – i det minste i min analyse, får jeg vel si.

«The Wasteland» hører med i kraft av sin status som modernistisk «milepældikt»; dessuten er åpenbare likheter (og påfallende forskjeller) mellom dette diktet og Roerne fra Itaka. Videre kan vi nok si at «Roerne» (Ved siden av «Ars Moriendi») er det norske «Wasteland»: statusmessig, i det minste.

Eliot selv reknet «Four Quartets» som sitt mesterverk, derfor tar jeg med «Burnt Norton» for å se på utviklingen fra «The Wasteland», samt at diktet har et fascinerende tidsmetafysisk aspekt som trolig kan koples opp mot tradisjonstenkningen.

De bostonske diktene vil bli interessante å sammenligne med Christies satiriske diktning. Begge dikterne har en beslektet tone, dessuten driver de begge gjøn med det borgerlige (som de rett nok befinner seg innenfor).

I tillegg til Eliots dikt, vil jeg også komme inn på hans litteraturkritiske, samfunnsmessige og metafysiske tanker: det må bli en kort oversikt.

Nå må det presiseres at jeg ikke har tenkt å foreta noen lesning av Eliots dikt; jeg vil bare forsøke å oppsummere det som synes å være den viktigste delen av hans resepsjonshistorie. Jeg regner med at den er stor nok til at det ikke trengs så særlig mange tilføyelser fra min side. Det jeg eventuelt kan brukes til, er å fremtvinge noen provisoriske konklusjoner så det blir mulig å skape en horisont å plassere Christie og Brekke innenfor.

Teoretisk tilnærming

Jeg må innrømme at jeg ikke er komfortabel med å finne en teori for så å få noen dikt til å passe inn i den. Jeg sier ikke at det er feil å tenke sånn, og heller ikke at det ikke kan komme noe godt ut av det. Det jeg ikke får meg til å gjøre er å subsumere diktning under teori. Jeg vil følge det mye utskjelt prinsippet å ha en «åpen, prøvende holdning». Georg Johannesen har skjelt ut dette prinsippet som typisk liberalt, og Erling Aadland har kalt det visdom for åndspygmeer. Jeg kan tenke meg verre ting å bli kalt enn liberal; dessuten er vi alle pygmeer i den litteraturvitenskapelige bushen. Jeg vet nok at det er fordommene vi dømmer med, men jeg vil heller at teorien skal tjene diktningen enn omvendt. Derfor sverger jeg ikke troskap til noen teori, verken om forfatterens død eller hans gjenoppstandelse eller om verkts autonomi eller dets samfunnsmessige betingethet. De har vel litt rett alle disse kloke hodene, og jeg vil åpne munnene deres etter hvert som jeg tror de kan hjelpe meg.

Forskningstradisjon

Det aner meg at det er skrevet ett og annet om ,odernisme og modernitet. Jeg er vel heller ikke den første som skriver noe om T.S. Eliot. Ett og annet er vel skrevet om de to norske forfatterne også.

Det er skrevet mye mer om Brekke enn om Christie. Dette har noen enkle forklaringer: for det første er Brekkes forfatterskap lengre i tid, for det andre er det mer variert: Brekke ser ut til å begynne fra nytt flere ganger i løpet av forfattreskapet; dette er forresten en klar parallell til Eliot som mente at en forfatter burde avsky alt han hadde så langt hadde skrevet. Chrisite ser derimot ut til å veksle mellom to modi: et lyrisk og et satirisk.

Åkkesom: jeg regner ikke med å finne noe altfor kjempenytt, men det blir nok en hyggelig oppgave om hva er modernisme og kan vi virkelig snakke om modernisme. Jeg har altså ambisjoner om å male en bjørk.

Foreløpig litteraturliste:

Bergonzi, Bernard: T. S. Eliot: Four Quartets, Macmillan and co., London, 1969

Bloom, Harold (red.): T.S. Eliot, Chelsea House Publishers, New York, 1985

Brekke, Paal: Samlede dikt, H. Aschehoug, & co (W. Nygård), Oslo, 2001

Christie, Erling: Modernisme og tradisjon: Essays og artikler 1949-1959, H. Aschehoug, & co (W. Nygård), Oslo, 1983

Christie, Erling: Samlede dikt, H. Aschehoug, & co (W. Nygård), Oslo, 1998

Cox, C. B. and Arnold Hidchliffe: T. S. Elio:. The Wasteland, Macmillan and co., London, 1968

Eliot, Thomas Stearns: The Complete Poems and Plays, Faber and Faber, London, [1969] 2004

Eliot, Thomas Stearns: The Sacred Wood: Essays on Poetry and Criticism, Faber and Faber, London, 1997

Karlsen, Ole (red.) 2001: Lekende fugler som evig letter. Om Paal Brekkes forfatterskap, Cappelen, Oslo,

Moody, A. David (red.): The Cambridge Companion to T. S. Eliot, Cambridge University Press, Cambridge, 1997

Tilbake til Studieforum