Om Deleuze’ tegnfilosofi

og Mallarmés For en grav til Anatole

Prosjektbeskrivelse til master i litteraturvitenskap ved UiB. Trine F. Rogndokken

 

 

mild

smerte <og> og glede

hos det syke

gjenferdet

(137)

 

 

Som materiale for min masteroppgave har jeg plukket ut 18 dikt av Stéphane Mallarmé fra samlingen For en grav til Anatole. Disse vil jeg lese sammen med Gilles Deleuze’ filosofi slik den fremstår i Difference and repetition, Bergsonism, Expressionism in Philosophy: Spinoza, Proust og tegnene og The logic of Sense.

 

Emnet for oppgaven er tegn og mening/sense slik dette oppstår i det Deleuze kaller møte, i en lesning av For en grav til Anatole av Mallarmé

 

Problemstillinger:

Hovedproblemstilling: Hvordan dannes tegn og mening/sense i Mallarmés dikt i For en grav til Anatole? Underproblemstilling: Hvilke problemer settes i diktene? Hva åpner disse problemene for?

 

Hypotese del 1: Gjennom sjokket intensiveres en følsomhet som åpner for å se fremmede tegn som åpner for nye tanker. Disse diktene gjennomløper en tidslig utvikling, en læring, der diktene gjør seg mottagelig og følsom for å fatte sønnens død. I diktene krysses grensene for vår vante fornuft, og det oppstår en glimtvis erfaring av immanens, virtualitet og ekspressivitet. Som hypotese del 2: setter jeg at disse diktene for å på behandlingen av kvalitativ forskjell, gjennom å benevne utenfor doxa.

 

Her trengs en begrepsavklaring av de deleuzianske begrepene: møte, problem, tegn, mening/sense, virtualitet, immanens og forskjell. Siden det ikke lar seg gjøre å definere disse termene i én håndvending, vil jeg gjøre rede for dem underveis i prosjektbeskrivelsen, parallelt med at jeg beskriver prosjektet mitt.

 

Mallarmé:

Jeg har i utgangspunktet valgt meg ut 18 dikt av samlingen For en grav til Anatole. Det kan hende jeg vil ønske å redusere antall dikt underveis for å kunne jobbe grundig med det jeg velger meg ut, eller jeg kan få behov for å velge ut andre eller flere dikt, alt etter som arbeidsprosessen krever. I alle diktene i For en grav til Anatole ligger en enorm anstrengelse etter å begripe, etter å tolke i møte med noe uten mening. Dette er dikt som ble skrevet i sogen over tapet av sønnen Anatole. Diktene fremviser hvordan fornuften kollapser, men at noe likevel blir erfart. Slik det ser ut for meg klarer diktene også å benevne noe utenfor sorgen, eller: diktene differensierer og mangfoldig gjør benevnelsen av sorg. Anstrengelsen i denne sorgen bringer diktene til å behandle ukjente størrelser, diktene arbeider og anstrenger seg på en slik måte at det trenes opp en ny følsomhet overfor omgivelsene, overfor opplevelsen av tiden, den tiden som er tapt og den tiden som skal komme, både det singulære og det allmenne ved tapet. Disse tekstene arbeider ikke ut ifra det rasjonelle, men ut fra det ikke-tenkte, det ikke-sagte. De arbeider ut i fra sjokket, spranget i ufrivillighet, som ikke kan planlegges på forhånd.

 

Slik jeg ser det vil Deleuze’ tanker om møtet, sjokket og den isolerte evne derfor være svært åpnende for å arbeide med disse diktene. I masteroppgaven ønsker jeg derfor å nærlese diktene og for å se hva som erfares i dem, hva som tenkes i dem, med bakgrunn i Deleuze’ tanker om tegn og mening/sense. Jeg vil lete etter hvordan tegn og mening/sense dannes, hva slags problemer som settes i diktene, og hva disse problemene åpner opp for.

 

Deleuze og møtet:

I sitt eksperiment med å komme ut av det han kaller ”det ortodokse tankebildet” viser Deleuze til to typer av gjenkjennelse som nevnes hos Platon.[1] Her er Deleuze kun interessert i den andre typen, nemlig den gjenkjennelsen som skaper et problem. Dette er da ikke egentlig snakk om en gjenkjennelse dersom dette kun skal lenkes til noe forståelig, dette er tvert om en gjenkjennelse av situasjonen ’der man ikke forstår’. Deleuze mener Platon selv ikke tar dette seriøst nok, at han ikke utnytter potensialet her. I tillegg til den lette gjenkjennelsen, finnes også objekter som skaper problemer. Deleuze benevner dette som ’møte’:

 

Something in the world forces us to think. This something is an object not of recognition but of a fundamental encounter. (…) it’s primary characteristic is that it can only be sensed. In this sense it is opposed to recognition.[2]

 

Deleuze og problemene:

I stedet for å ta utgangspunkt i tenkning, i intelligens, ønsker Deleuze å ta utgangspunkt i de gode problemene. I Deleuze’ kritikk av det ortodokse tankebildet viser det seg at sannhet i seg selv ikke er godt nok som kriterium alene, siden dette ikke sier noe om hvor interessante svarene er. Det kan tvert om skjule seg mengder med dumhet i sannheten, ettersom metoden for sannhet bare søker gjenkjennelse med spørsmålet den springer ut av. Man får de svarene spørsmålet legger opp til, og om problemet er dårlig satt, vil sannhetene også være uinteressante. Filosofien har, slik Deleuze ser det, i all hovedsak undersøkt verden ut i fra det som allerede er kjent.[3] Men det finnes også unntak, glimtvise forsøk på eksperimentering, av disse unntakene leser Deleuze frem en annen kanon.[4] Litteraturen får også en annen status enn filosofien hos Deleuze, ettersom den undersøker verden slik den fremtrer for sansene. Denne er derfor bedre egne til å stille gode problemer, og slik til å tenke bedre. ”Tanken er intet uden noget, der tvinger til at tænke, der gør vold mod tanken. Vigtigere end tanken er det, som ”vækker tanken”; vigtigere end filosoffen, digteren.”[5] Utgangspunktet for diktene i For en grav til Anatole er sjokket over tapet av sønnen. En underliggende hypotese for mitt arbeid er at utgangspunktet for tenkning er godt i disse diktene. I min oppgave ønsker jeg å se nærmere på hva slags problemer som settes, og hvordan disse forsøkes løst.

 

Deleuze’ tegn

Kunstverket utgjør et tegn, idet det står som halvt lukket, halvt åpent, som noe som krever fortolkning, noe som er uforståelig, noe som skaper, igangsetter fortolkning, slik Deleuze ser det. Mening produseres idet tegnet trer frem. Kunstverket i seg selv er uutømmelig for en slik mening, så lenge tegnet aktiviseres.

 

Det moderne kunstverk er alt det, som man vil have det til at være, dit og dat og endnu mer dat, det er ennda dets egenskap at være det, som man vil have det til å være, at besidde overdeterminationen af det, som man vil have det til at være, i det øjeblik det fungerer. Det moderne kunstverk er en maskine, og fungerer i den egenskab.[6]

 

Slik igangsetter kunstverket mennesket, meningen, igjen og igjen, ved å stå som uforklarlig størrelse i kanten av språket. Deleuze’ tegn har med følsomhet å gjøre, å bli var for noe fremmed, å forsøke å tolke noe som hittil har vært fremmed. All mening får sin mening gjennom tegnene, all læring angår først og fremst tegnene[7].

 

Deleuze’ mening/sense:

Litteraturens evne ligger i å presse språket til dets utside, og gjennom denne prosessen å åpne ord for verden. Åpne vei til å tenke med kroppen, forstått som at ”sense” hos Deleuze betyr både mening og sans, et poeng som forsvinner på norsk. Ved å forlate doxa vil man være i stand til å komme i kontakt med det nivået der verden blir til, der skapelsen finner sted. Tenkningen slik Deleuze ser det, bør altså selv være skapende på denne måten, ved å deterritorialisere[8] seg vekk fra det konservative cogito.[9]

 

The sensible is referred to an object which may not only be experienced other than by sense, but may it self be attained by other faculties. It therefore presupposes the exercise of the senses and the exercise of the other faculties in a common sense. (…) it is imperceptible precisely from the point of view of recognition. [10]

Deleuze mener årsaken til at den ortodokse tenkningen har kunnet holde seg i ufarlig farvann, ligger i at den har lent seg på det ”common sensiske”. Dette uttrykket blir hos Deleuze også forstått på to måter, slik sense forståes både som sans og mening. På den ene siden betyr det ”common sensiske” ’samling av kroppens evner’, men også som den daglige betydningen tilsier, ’den vanlige, folkelige, fornuft’. Deleuze vil vekk fra en slik samling av kroppens evner, og heller se til de tilfellene der evnene isoleres. En slags isolert sense. Ved å ikke la evnene dekke for hverandre, vil man klare å se hvor hver enkelt evnes grense ligger. Det er her Deleuze mener vi står nærmest grensen mot kaos, en grense han vil forsøke å stadig sprenge ned:

 

Kanskje må vi forbeholde substantivet Ideer (…) til instanser som går fra følsomhet til tenkning, og fra tenkning til følsomhet, i stand til å frembringe, i hvert enkelt tilfelle, i henhold til deres egen orden, grense-objektet eller hver enkelt evnes transcendente objekt. [11]

 

Det er altså dette grense - objektet som kan gi oss nye muligheter. Å lære forutsetter en betydelig glemsel, eller avlæring om man vil, fordi det common sensiske ikke rommer læringens objekt. Vi har her å gjøre med den andre typen av gjenkjennelse som Platon neglisjerte, møtet med disse objektene som skaper problemer. I den enkelte evne, ligger også evnens grense mot kaos, evnens transcendentale objekt. Hva et problem er, det som tvinger oss til å tenke, er uforståelig sett fra den dogmatiske tanken og det common sensiske utgangspunkt. Det er her Deleuze vil utvikle sin forståelse av hva en Idé er. Dette vil være å finne feltene som går utover sine grenser: møtet. Han bruker eksempler som sjokket, det å lære å svømme, det å lære et nytt språk. Men også Kants definisjon av idé som ”et nødvendig rasjonelt begrep som det ikke kan svare noe objekt til ved sansene”[12] Med andre ord noe som bare kan tenkes. Om man går med på at slike tilfeller finnes, at det er mulig å isolere evnene på denne måten, ser man at det i disse gitte tilfellene ikke vil være mulig å få hjelp av de andre evnene, så å si. Man kan ikke annet enn å ta det ukjente inn over seg. I disse tilfellene befinner vi oss i et så stort fremmedelement at det ikke vil være mulig å gjenkjenne, man må risikere sin egen kropp, sitt eget språk i møte med det ukjente, henholdsvis vannet eller det nye språket. [13] Og slik, mener Deleuze, kan man forlate doxa.

Å lære å svømme, å lære et fremmed språk betyr å sette egens kropp eller sitt eget språks singulære punkter sammen med en annen figurs, et annet lemlestende elements punkter, til et hele, men som får oss til å trenge inn i en verden av problemer som hittil har vært ukjente. Og hva er vi utlevert til, om ikke til problemer som til og med krever omdannelse av vår kropp og vårt språk. [14]

 

For en grav til Anatole undersøker verden ut i fra det som bare kan sanses, ut i fra sjokket over tapet av sønnen. Dette tapet er en singulær og kroppslig opplevelse, tapet må fattes kroppslig, før man kan arbeide seg gjennom sorgen. Disse diktenes utgangpunkt et å være kastet ut i et fremmedelement der det ikke er mulig å gjenkjenne livet. En enorm anstrengelse foretas for å tolke g begripe. Ut i fra sjokket som nedtegnes i diktet, foretaes det etter min mening svært godt tenkte tanker omkring tid, om tapets allmennhet, om tapets singularitet, og kanskje mer. I min oppgave ønsker jeg å arbeide med å lese diktene på denne måte, undersøke hvilke tanker som oppstår i dem.

 

Virtualitet, immanens og ekspressivitet

I min masteroppgave ønsker jeg å undersøke hva som står på spill i Mallarmés dikt dersom man leser det opp mot Deleuze’ tanker om verden slik den er i kontinuerlig skapelse. Som hypotese har jeg altså satt at disse diktene krysser grensene for vår vante fornuft, og at det oppstår en glimtvis erfaring av immanens, virtualitet og ekspressivitet. Deleuze’ begreper om virtualitet og ekspressivitet, gir anledning til å snakke om verden i sin tilblivelse.

 

Jeg har lagt merke til at man ofte undersøker Mallarmé ut i fra et romlig perspektiv. Det overrasker meg litt, siden jeg opplever en absolutt romløshet i disse diktene. I alle fall tror jeg at det i diktene jeg her har valgt ut finnes spor av det Deleuze snakker om som virtualitet. Dette er et begrep han henter fra Bergson, og det har med tidslighet å gjøre. Virtualitet er et begrep som angår det nivået der verden blir til. Tiden, det virtuelle, utgjør ontologien hos Bergson, ikke rommet.[15] Det rommet presenterer for forstanden vil være resultater og produkter, men virkeligheten selv er fri for noe slikt som endelige resultater, den er hele tiden i forandring. Slik Deleuze ser dette, må ikke det virtuelle dermed forståes som det mulige. Det virtuelle er ikke det motsatte av det virkelige. Ikke: det mulige forstått som det som kan gjennomgå en realisering for så å bli virkelig. Nei, det virtuelle er allerede reelt, det virtuelle eksisterer gjennom aktualisering. Det virtuelle er foldet inn i det reelle, og disse står ikke i noen motsetning til hverandre. Her kan språket lede oss galt: Hver gang vi spør et spørsmål angående det mulige og det reelle, ”tvinges vi til å oppfatte eksistens som rått utbrudd, en ren handling eller hopp som alltid finnes bak vår rygg og er underkastet en lov om alt eller intet.”[16] Det er slike tanker Deleuze mener er feilaktige, og som han mener skyldes sløvhet i det ortodokse tankebildet. Hos Bergson finner han det mulig å snakke om eksistens som hele tiden er til, som hele tiden eksisterer i varigheten. Og derfor kan ingenting forsvinne eller oppstå, det er her hele tiden. I Mallarmés dikt tar den døde sønnen en slags evighetskarakter, han er død, men ennå ikke født osv.[17] Det eksisterer en slags opphevelse av rom, der tiden ikke festes i det romlige. I arbeidet har jeg lyst til å undersøke diktenes forståelse av og fremstilling av tid, satt opp mot virtualitetsbegrepet, for å se om dette kan belyse hverandre eller ikke.

Forskjell:

Eksempler på det Deleuze kaller sløvhet i det ortodokse tankebildet er fraværet av et forskjellsbegrep. Som hypotese del 2, i dette arbeidet har jeg satt at For en grav til Anatole undersøker kvalitativ forskjell. Dette har også å gjøre med fravær av romlighet å gjøre. De kvalitative forskjellene eksisterer på annen måte enn de kvantitative. Dette er størrelser Deleuze ønsker å differensiere, og han finner Bergsons utlegning av forskjellsbegrepet som et interessant innslag. Både vitenskapene og filosofien har ellers stort sett oversett dette problemet. Det finnes, postulerer Deleuze via Bergson, numeriske/kvalitative forskjeller og reelle/kvantitative forskjeller. De numeriske forskjellene er for Bergson knyttet til en romlig, spatial karakter, mens de reelle forskjellene har sin eksistens i varigheten, i det virtuelle. I det ortodokse tankebildet er disse blandet i hop uten ettertanke. I språket finner Bergson numeriske forskjeller der det egentlig er snakk om reelle forskjeller og omvendt. Et eksempel på dette, skriver Bergson, vil være betegnelsen glede.[18] Her sammenføyes en rekke tilstander som har det tilfelles at de er tilstander mennesket søker. Det er av nytte man har samlet disse tilstandene inn under ett. ”Menneskeheten har da klassifisert disse svært forskjellige gjenstander under én og samme genus, fordi den fant ut at de hadde den samme praktiske interesse”[19] I stede må man finne frem til de naturlige forskjellene, som nå ligger gjemt i blandinger. [20] En opprydding må altså til, og dette må skje ved å benevne verden på nytt. Benevne den slik forskjellene fremtrer i det virtuelle feltet. Dette er tanker jeg vil anvende i arbeidet med Mallarmés dikt ut i fra påstanden om at ”sorg” er et begrep satt ut fra nytte og ikke for å forløse opplevelsen av ”sorg.” Mallarmés For en grav til Anatole er derved en differensiering av ”sorg”.

Benevning:

Deleuze’ tanker om navn og skapelse av nye begreper handler om at språkets evne og levende karakter blir prekær idet det benevner verden på nytt. Et eksisterende ordforråd er satt ut i fra nytte og kommunikasjonshensyn, men mennesket møter også livet slik det tar seg ut utenfor nytten, der det allmenne ved situasjonen er helt uten verdi. Bruksspråket står derfor av natur maktesløst i å uttrykke den enkelte sorg [21], mens disse diktene har en annen anledning til å navngi det enkelte tap.[22] Slik menneskene engang døpte solnedgangen for første gang, blir diktet det første navn på denne sorgen (tapet av Anatole), idet det insisteres på å navngi det singulære uttrykket som singulært:

 

Hva! de dødes

dag – for ham –

ham –

 

(51)

 

I arbeidet med forskjellene, vil jeg lese Deleuze’ anvendelse av spinozistisk tenkning slik den fremtrer i Expressionism in Philosophy: Spinoza. I møtet med Spinozas substans som hele tiden er ekspressiv, som hele tiden er Gud, kan Deleuze finne gjenklang for sin søken etter en differensiert forståelse av forskjellene som uttrykkes i seg selv.[23] Og når Deleuze bygger sitt ontologiske grunnlag, er Spinozas substans og dennes univokalitet blant de viktigste byggesteinene. For Spinoza er værens positivitet karakterisert ved singularitet og ved univokal ekspressivitet. En svært viktig tanke hos Spinoza er den at ingen har oversikt over hva menneskets kropp, hva menneskets tanke, er i stand til. Ingen kan erfare denne ytre grensen. Gjennom diktene hos Mallarmé gjennomleves noe som ved første dikt syntes umulig å overleve, men faren, moren, overlever likevel. Slik krysses grensen for det mulige, og diktene tar innover seg det evig ved til tap som dette. Også senere i tiden vil tap som dette finne sted, og allerede lenge har tap som dette funnet sted. Diktene har i seg en oppvåkning og undring i forhold til den smerten et menneske er i stand til å gjennomleve. Dette er størrelser som hele tiden bearbeides i diktene, og som jeg ønsker å arbeide med i min oppgave.

 

at fremtidige

øyne,

fulle av jord

aldri sløres

av tid

–

(146)

Forholdet til forskningstradisjon:

Jeg har søkt i databaser i Norden og USA, og kan ikke finne noe tidligere forsking som skjærer seg inn feltet om Deleuze og Mallarmé. Det finnes en dansk specialeoppgave fra 1998, som heter ””J’y suivais un serpent…” Gilles Deleuze Le bergsonisme, læst og anvendt tekstteori” Denne har jeg bestilt inn til UB. Remi Nielsen ved filosofi har i Bergen har også skrevet en hovedoppgave om Deleuze’ bergsonisme, denne står jeg på venteliste til å få låne.

 

Forsøk på tidsplan:

Våren og sommeren 06 vil jeg konsentrere meg om å studere Proust og tegnene, The logic of sense og Mallermés dikt. Jeg vil gjerne komme i gang med å skrive dette semesteret. Høstsemesteret 2006 bør jeg komme skikkelig i gang med skrivingen, og dessuten studere Difference and repetition og Bergsonism nærmere. Jeg vil ha som mål å ha skrevet minst 40 sider etter høsten 06. Våren 07, vil jeg fortsette med å lese tekstmateriale jeg har lagt opp, og jeg vil ha som mål å ha skrevet 40 sider til, altså til sammen 80 etter endt 3. semester. Siste semester håper jeg å kunne forholde meg så fritt til litteraturen jeg har valgt meg ut, at jeg kan bruke tiden på å reflektere over den og skrive ferdig, komponere og redigere oppgaven.

 

Struktur:

Jeg har prøvd meg på en inndeling av oppgaven for å strukturere arbeidet:

Innledning: Presentasjon av litteratur og valg av teori (til sammen 10 sider)

Valg av Deleuze’ filosofi i møte med Mallarmés For en grav til Anatole. Introduksjon av begreper og problemstilling.

Del 1: Om møte (til sammen 15 sider)

Møte hos Mallarmé og Deleuze.

Del 2: Om tegn (til sammen 40 sider)

Kap1: Tegn slik de dannes hos Mallarmé og Deleuze. (25 sider)

Kap 2: Mening/sense hos Mallarmé og Deleuze. (15 sider)

Del 3: Diskusjon av problemene og i Mallarmés dikt (til sammen 40 sider)

Kap 1: Hvilke problemer settes i Mallarmés dikt.(5 sider)

Kap 2: Immanens hos Deleuze: Om Bergsons virtualitet og Spinozas ekspressivitet lest sammen med Mallarmés dikt. (25 sider)

Kap 3: Forskjellsbegrep i Mallarmés dikt. (10 sider)

Avslutning: Avrunding av problemstillinger (10 sider)

 

Bibliografi over primærlitteratur:

Deleuze, Gilles: Bergsonism, New York: Zone Books, 1991

Difference and repetition, London: Continuum, 2004

            Expressionism in Philosophy: Spinoza, New York: Zone Books, 1992

                        Nietzsche and Philosophy, London, New York: Continuum, 2005

Spinoza: Practical Philosophy, San Francisco: City Lights Books, 1988

The logic of sense, London: Continuum, 2004

Mallarmé, Stéphane: For en grav til Anatole, Oslo: Spartacus 1996

Nietzsche, Friedrich: The Will to Power, New York: Vintage Books, 1968

”Om sannhet og løgn i en utenommoralsk forstand”, Hermeneutisk lesebok, Oslo: Spartacus, 2001

Spinoza, Baruch de: Etikk, Oslo: Pax Forlag A/S: 2002

 

Bibliografi over sekundærlitteratur:

Bouge, Ronald: Deleuze on Literature, London og New York: Routledge, 2003

Hardt, Michael: An Apprenticeship in Philosophy: Gilles Deleuze, Minnesota: University of

Minnesota, 2003

Myklebust, Ragnar, (red): Agora: Deleuze og filosofien, Oslo: Aschehoug, 2000

           

Tilbake til Studieforum