Mot fredens retorikk

Prosjektbeskrivelse, ALLV 301 - Vår 2006.

”Krigen er alle tings far”

Heraklit.

”Storytelling, one can conclude, is never innocent.”

Peter Brooks, The law as narrative and rethoric.

Ide:

Enhver konflikt ikke bare har en historie, men er avhengig av en historie for å fungere. Hvis vi går ut i fra at den samme mekanismen gjør seg gjeldene for historier: At historier er avhengige av en konflikt for å fungere - er dette et symbiotisk forhold som fortjener en nærmere undersøkelse. Kan vi lage ett vesensforskjellig skille mellom en fredens og en krigens retorikk og se et mønster i hvilke narrativer som konstituerer dem? Jeg tror at denne problemstillingen kan huse et nyttig møte mellom to teoretiske retninger: Litteraturvitenskapen og fredsforskningen, eller mer spesifikt: Retorikk, narratologi og konflikttransformasjon.

På Danskebåten med Galtung og Johannesen.

Fredsforskning er en ganske ny vitenskap, retorikken har fungert som middel for konfliktløsning siden etruskisk tid. Som Roland Barthes skriver: ”Det er kostelig å kunne slå fast at ordets kunst opprinnelig er knyttet til tvister om eiendomsrett(...)Vi begynte å reflekter over språket for å forsvare det som var vårt eget. ”[1]

Fredsstudiet ble innstiftet av bl.a. Johan Galtung på 50-tallet. Innefor Galtungs tenkning betyr ikke vold konflikt, vold er en konsekvens av konflikt. Konflikter har også potensial til fremskritt, fordi konflikter kan overskrides, transcenderes. Konflikt er i følge Heraklit det grunnleggende prinsippet i verden. Galtung siterer ofte det kinesiske ordtaket ”Et menneske uten konflikter er et lik”. Georg Johannesen sa i et møte med norske sivilarbeidere: ”Mange tror jeg er mot krig, det stemmer ikke. Jeg er for krig. Men ikke de der greiene som de holder på med i dag. Det er jo bare slakting.”

Oppgaven kan inneholde et innledende kapittel om disse to norske kjempene i tråd med det ambisiøse målet: Mot en fredens retorikk. (I skriveplanen inngår bl.a. en tenkt samtale mellom G.J og J.G på Danskebåten ”Jylland”, på vei ut gjennom og bort fra Oslofjordhumanismen.[2])

Johannesen og Galtung har mange, og til tider enorme motsetninger i sin vitenskaplige strategi. Det jeg håper å finne med å lese de to opp mot hverandre er en synergi mellom Galtungs programfestede optimisme og Johannesens vilje til stillingtaken: “Den som ikke er for eller mot en tekst eller tale er en døvstum hurtigsanger og en nymalt gullfisk.”[3]

Johannesen og Galtung var politiske motstandere på samme side av høyre/venstre-aksen i Oslo fra midten av femtitallet (Kommunist vs. Sosialdemokrat). De to tilhører samme generasjon, født henholdsvis i 1931 og 1930. Galtung kommer fra overklassens Oslo, Johannesen fra middelklassens Bergen.

Begge har eksilet som motiv i tenkningen. Johannesen tok eksil fra den norske offentligheten i Bergen, med en stilling på Universitetet. Galtung sitt eksil er verden, hvor han holder 7 æresdoktorater, 4 æresprofessorater, har hatt 50 gjesteprofessorater, og er tilknyttet en lang rekke internasjonale organisasjoner som konsulent. (EU, FN. OECD osv)

Eksilet henger sammen med en uttalt liten respekt for ”norsk” tenkning og debatt. En viktig forskjell mellom de to er at Johannesen alltid minner på at han er norsk. Han forholder seg til det i sine skrifter, viser ofte til tradisjoner i norske maktforhold, og påpeker særtrekk ved norsk diskurs. Galtung skriver helst på engelsk, og får kanskje sine bøker oversatt til norsk.

Den akademiske skrivestilen til Galtung er ”normalprosaisk” i motsetning til Johannesens parataktiske essayform. For Galtung er det et mål å gjøre teksten enkel å formidle. Konflikter blir behandlet strukturelt, og fremstilt mest mulig pedagogisk, i forstanden lettfattelige. Johannesen var norsklærer – først og fremst. I betydningen at å lære norsk er å lære å være en god samfunnsborger. Han praktiserte en norsk som alle kjenner igjen, men ingen kan etterligne. Han hevdet selv at han skrev vanskelig for å unngå å bli misbrukt.

Johannesens taktikk henger bl.a. sammen med hans tolkning av den siste store romerske retorikeren Quintilian: ”I antikkens siste århundrer ga retorisk antropologi og allmenndannelse et varig kulturvern, både mot barbarer nordfra og mot de kristne sørfra, innenfra og nedenfra.”[4] For Johannesen er retorikk selvomsorg, en beskyttelse mot all den dårlige, dvs. onde retorikken man blir utsatt for i Media Thule.[5] Her finnes det en interessant forbindelse til Johan Galtungs strukturelle analyse av narrativer som henholdsvis konflikteskalerende eller forløsende.

Galtung opererer grovt sett med 3 hovednarrativer, med en mengde underfortellinger, og mulige scenarioer. Det første kan defineres som ”Rettferdig krig”- narrativet og er hva Galtung kaller en ”dypkulturelt” forestilling. ”There is an underlying metanarrative indentifying being victor with being legitimate. Watching that violence/war unfold is watching justice at work, according to this narrative.”[6] Konsekvensen av dette er ideen om at krig har en ”funksjon”, en slags historisk logikk.

Det andre er intervensjonsnarrativet. Her må en makt utenfra konflikten gripe inn - hvis det som oppfattes som den legitime siden er i ferd med å tape. ”The narrative will probably be that they enter on the side of the side of justice to level the playing field, helping the righteous side.”

Det tredje narrativet går ut på transformasjon, depolarisering og fred. ”It may be called the peace by peaceful means narrative.”[7] Det må inneholde et fremtidsrettet bilde om en løsning på konflikten, en historie om både fortid og framtid som partene kan møtes i, og en ikke-voldelig eller myk-voldelig måte å kontrollere samfunnet på (f.eks. politistyrker).

Galtung har advokert viktigheten av å skape en ”fredsjournalistikk”. Dette betyr en krig og freds-korrospondanse som søker å forklare de strukturelle årsakene til at konflikter utvikler seg voldelig. Dagens media nøyer seg alt for ofte med å spørre de enkel og konflikteskalerende spørsmålene: ”Hvor er volden? Hvem vinner den?”

I stedet bør man ha like stor vekt på hva som er bakgrunnen for volden og hvem som jobber for en fredelig løsning. Media må generelt flytte fokus fra narrativ 1 og 2 over på det tredje, fredsnarrativet.

Dette kan leses opp mot at Johannesen anbefaler en maksimumsretorikk[8] som i motsetning til det han definerer som en mimumsretorikk som i hovedsak er opptatt av retorikkens troper og figurer, altså den av retorikkens fem disipliner som kalles elocutio. For Johannesen kan retorikken være en åpen hånd med fem fingre, der de to viktigste er memoria og inventio. Memoria går i en maksimumsretorikk ikke bare ut på å huske hva man skal si, men også hva som er blitt sagt. Den som ikke har en fortid kan heller ikke ha en framtid. Inventio er å finne stoffet. G.J siterte ofte Walter Benjamin på at ”Alt jeg sier består av sitater”. Begge visste hvor de kom fra: ”Men eg er klar over at eg ofte synest å koma med noko nytt, når eg berre seier det som er svært gammalt, som som dei fleste ikkje før har høyrt.” Skriver Cicero i De Oratore[9]. Inventio er for den trente retorikeren, ikke så mye å finne på nye ting, som å vite hvor man skal lete.

Vi kan spørre om ikke et hovedproblem med den allment akseptere journalistikken kan spores i eksklusjon av memoria og inventio til fordel for en entydig satsning på narratio – den spektakulære fortellingen. Den gode historien kan dermed få onde konsekvenser. Første stopp på turen ut Oslofjorden blir altså en retorisk mediekritikk – anvendt på selve urhistorien i norske medier, Dagsrevyen på NRK.

Dagsrevyen = Diktrevyen.

Hypotesen er at Dagsrevyen er Norges mest sentrale opplysningsorgan. Troen på Dagsrevyens objektivitet stikker dypere enn vissheten om at reklamen er ute etter å lure oss - litt. Dagsrevyen er en ytring som bør tydeliggjøres. Leser man den som underholdning og dramaturgisk oppvisning, blir man fort sjokkert. Dagsrevyen er kanskje Norges drøyeste program, et program som skalter og valter med virkeligheten uten at det blir anmeldt eller kritisert som andre diktverk.

Jeg vil i oppgaven ta for meg en episode av Lørdagsrevyen (som også er hele ukens revy) og lese den som en diktrevy, i lys av novelle, drama og skaldediktningen. Målet er diskursanalyse rettet mot problemstillingen jeg tar meg fra Johannesen og Galtung. Hvilke narrativer legges det vekt på nyhetene? Hva vurderes som bra og hva vurderes som dårlig? Det viktigste spørsmålet er kanskje: Hvordan fungere dagsrevyen i forhold til konflikter? Eskalerende eller transformerende? Kan vi spore en diskursiv ”skriver” bak dagsrevyens redaksjonelle linje. Noe som ikke er journalist og ikke nyhet, men en egen tekstlig og muntlig bevegelse? Hvilket forhold står i så fall denne skriveren til hypotesen om narrativer og konflikter som gjensidig avhengig av hverandre?

Narratologi.

Et vanlig motiv i krigslitteraturen er hvordan hvert enkelt individ blir usynliggjort og gjerne knust i møtet mellom krefter utenfor dets kontroll. Det kreves en hær for å gå til slag.

Strukturalistisk litteraturvitenskap ser etter – nettopp – hvilke strukturer som konstituerer mening i en tekst, i et narrativ. Det kan ses på som en grunnleggende forutsetning i strukturalismen at de enkelte elementene i en historie ikke har mening i seg selv, men kun i forhold til de andre elementene – enten det er aktanter(Greimas) mythemer(Levi-Strauss), kategorier(Genette) etc.

Narrativer er sannsynligvis ytterst farlige. Mennesker går i døden hver dag på grunn av dem. Det er vanskelig å forstå geriljasoldater som utfører selvmordsoppdrag, eller unge menn fra småbyer i Vesten som verver seg til krig i et annet land – uten å ta et narrativ inn i betraktningen. Dette betyr ikke at man kan se bort fra sosiale, politiske, økonomiske forhold – tvert i mot – men uten narrativet som meningsskaper er det vanskelig å se for seg at noen er villig til å satse livet. Kanskje et grunntrekk ved det konfliktskapende narrativet er oppløsningen av individet som selvstendig, autonom enhet? Hvilken relevans har dette for en strukturalistisk vitenskap? Terry Eagelton hevder at ”One result of structralism, [...] is the decentring of the individual subject, who is no longer to be regarded as the source or end of meaning.”[10]

Ligger det muligens en likhet mellom en strukturalistisk lesestrategi og det krigerske narrativet? Hvordan forholder det seg til f. esk. Lévi-Strauss spekulasjoner om de narrative grunnformene som resultater av menneskehjernens grunnleggende funksjoner?

En antropologisk problemstilling som åpner seg er i så fall om det finnes ulike krigerske narrativer for ulike kulturer. At det er det Baudrillard ville definert som grand narrative som driver selvmordsbombere, men en vesenforskjellig ”postmoderne” historie som får unge amerikanske gutter til å drepe barn til akkompagnement av countrymusikk. ”We are no longer alienated and passive spectators but interactive extras [figurants interactifs]; we are the meek lyophilized members of this huge "reality show."”[11] I følge Badrillard er den amerikanske fortellingen, identisk med Disney, og uten tid eller sted:

Disney is not only interested in erasing the real by turning it into a three-dimensional virtual image with no depth, but it also seeks to erase time by synchronizing all the periods, all the cultures, in a single traveling motion, by juxtaposing them in a single scenario. Thus, it marks the beginning of real, punctual and unidimensional time, which is also without depth.”

Det blir i så fall et spørsmål om Samuel Huntingtons berømte ”Clash of civilizations” også er et kollisjon mellom fortellinger? Flere medier har referert til ham i løpet av affæren med de danske karrikaturene. Problemet med Huntingtons syn er godt forumelt i Edwars Said sin anmeldelse av boken:

In fact, Huntington is an ideologist, someone who wants to make "civilizations" and "identities" into what they are not: shut-down, sealed-off entities that have been purged of the myriad currents and countercurrents that animate human history, and that over centuries have made it possible for that history not only to contain wars of religion and imperial conquest but also to be one of exchange, cross-fertilization and sharing.[12]

Målet i undersøkelsen av fredens retorikk blir å finne de narrativ(ene) som sprenger det Galtung kaller ”The Dualism-Manicheism-Armageddon formula”. Det vil si det store narrativet som fyrer opp under forestillingen om at sivilisasjoner kan ”kollidere”.

I Eksil siterer G.J. fra slutten av Walter Benjamins berømte essay:”Menneskehetens fremmedhet [.. .] er i stand til å oppleve sin egen tilintetgjørelse som estetisk nytelse. [... ] Slik forholder det seg med estetiseringen av politikken som fascismen bedriver. Kommunismen svarer med å politiske kunsten.”[13]

Av Aristoteles lærer vi at en av de tingene som kjennetegner det estetiske er at det kan gjøre noe som i utgangspunktet er skremmende til vakkert. En tegning av et råtnende lik kan f.eks. gi en estetisk nytelse. Jeg kan tenke meg i å spekulerer videre på dette aspektet ved det estetiske. Er det estetiske kanskje også avhengig av et narrativ? Kan det estetiske for eksempel forklares som en ekstremt fortettet historie? Slik Munch skriver om Madonna at i ansiktet hennes møtes tusener av generasjoner som har vært og tusener av generasjoner som skal komme? Liket som bilde på liv og død som det største narrativet av dem alle. To be or not to be?

Mer generelt tror jeg Roland Barthes kanoniske artikkel fra 1966 ”Introduction to the structural analysis of narrative” kan bli en viktig teoretisk innnfallsvinkel. Barthes ser på narrativet som ”a kind of sentence writ large, which reaches its conclusion with a full predication of the initial subject.”[14] Peter Brooks trekker fram hvordan Barthes viser at narrativet kan være en demonstrasjon av den logiske feilen ”Post hoc ergo propter hoc: that because something follows something else, it is caused by it, follows from it.”

I forhold til en narratologisk konfliktanalyse er grunnbegreper som fabula og sjuzhet nyttige. Hvis jeg legger Genettes videreutvikling i Narrative Discourse til grunn, som legger narration til récit og histoire - kan det muligens være et poeng i å supplere Genettes narration-begrep med f.eks. diskurs. Målet blir da å se på konflikter med tre øyne: 1. Hva historien inneholder. 2. Hvordan den blir fortalt. 3. Hva som blir utelatt.

Konflikttransformasjon:

En fredsforskers utgangspunkt for en konflikt kan høres slik ut: ”Konflikten i Irak har for å si det enkelt 18 parter. Vi må undersøke disse partenes mål, og skille de legitime målene fra de illegitime. Deretter må vi prøve å bygge bro mellom de legitime målene.” Metoden for brorbyggingen blir av Galtung kalt kreativ konfliktløsning, eller konflikttransformasjon. Et perspektiv fra noen utenfra konflikten kan være nyttig. En konfliktmegler møter ofte argumentet om at konflikten er uforståelig for alle andre enn de som selv er oppe i den. Tolstoi skriver om at alle lykkelig familier er like, mens alle ulykkelige familier er ulykkelige på hvert sitt vis. For megleren blir utfordringen å vise generelle strukturer som går igjen i alle konflikter, og hjelpe å tenke kreativt rundt den enkelte konflikt. Det er en grunnregel at folk har behov for eierskap til konflikten sin.

Et mulig materiale er fredsprosessen i Sør-Afrika, hvor man avholdt en rekke rettssaker, hvor overgripere stod tiltalt, og de som var blitt utsatt for overgrep kunne anklage, eller bli anklaget for på vegne av staten. Men: det var ingen straff.

Utkommet av rettssakene var en anerkjennelse av ofrene, som fikk sin historie innskrevet i landets offisielle historie. Her finnes det muligens rettsprotokoller, etc som kan være av stor nytte.

Materiale:

Av litterært materiale er det i følge min hypotese uendelig å ta av: Hvis det er slik at man trenger en konflikt for å skape et narrativ.

Hvis jeg skal gjøre et dristig forslag til materialevalg vil det være Iliaden og Odysseen. Dette blir ut i fra forskjellen mellom disse to eposene som bl.a. Horkheimer og Adorno legger vekt på: Iliaden: menneskene i gudenes vold, i sin skjebnes vold, vi kan kanskje her si: I strukturenes vold. Opp mot Odysseen som det moderne menneskets (og borgerskapets) fødsel – den som klarer å frigjøre seg.

”Hvem er du?” Spør Kyklopen. ”Ingen” svarer Odyssevs – på den måten blir han noen.

Det skulle vel egentlig ikke forundre om det ligger materiale til både en krigens og fredens retorikk i den vestlige kulturs grunntekster - slik det ligger grunnleggende krigs og freds - narrativer i enhver kultur i følge Galtung.

Det litterære materialet blir da:

1. Dagsrevyen.

2. Iliaden & Odysseen.

3. Rettsprotokoller.

Tilbake til Studieforum

---

[1] Roland Barthes, Retorikken, Spartacus 1998, s.9.

[2] Fra: Kjartan Fløgstad, ”Osloprosessen”(2000) s73: ”Etter 1970 er det økonomiske kraftsenteret, tyngdepunktet i det produktive Norge, flytta vestover på ny. Berre ideologiproduksjon har blitt igjen i Oslo. Dette er den geografiske og historiske bakgrunnen for den ideologiske formasjonen som kan kalles Oslofjordhumanismen, som har hatt Dagbladet som riksdekkande hovudorgan, med Aftenposten som regionavis for Oslofjorden, og med verda som eit globalt Oslo (medrekna Asker og Bærum) som politisk mål”

[3] G.J, Moralske Tekster, Cappelen 1994.

[4] Ibid, s8.

[5] jf. Kjartan Fløgstad, Det 7 klima.

[6] Galtung, Jacobsen and Brand-Jacobsen, Searching for Peace, Pluto Press, 2000, s7.

[7] Ibid s.10.

[8] G.J, Retorikkens tre ansikter.

[9] Cicero, Retorikk og filosofi, Samlaget 1995, Overs. H.Slaatelid, s.20.

[10] Terry Eagleton, Literary Theory, Blackwell 1983, s104.

[11] J.Baudrillard, Disneyworld company :http://www.ctheory.net/articles.aspx?id=158

[12] Edwars Said, anmeldelse i The Nation: http://www.thenation.com/doc/20011022/said

[13] G.J: Eksil s 73. W.B: Kunstverket i reproduksjonens tidsalder.

[14] Peter Brooks, The law as narrative and rethoric, s 17