Fortelleren i den postmoderne roman

Paul Austers The Locked Room og Oracle Night

”[A]t the center of Auster’s writing is a preoccupation with the possibilities of telling, of making a de facto ’reality’ which can meld with the reality we otherwise know”.[1]

I min masteroppgave vil jeg arbeide med fortelleren i to romaner av den amerikanske forfatteren Paul Auster: The Locked Room (1986), siste bok i New York-trilogien, og Oracle Night (2003). Jeg skal lese disse romanene og analysere fortelleren i dem - hvordan fungerer fortelleren i dem, og hvilken effekt har bruken av en spesifikk fortellerteknikk?

I Austers forfatterskap vendes det stadig tilbake til noen sentrale spørsmål, som er utgangspunktet for denne oppgaven: hva vil det si å fortelle? Hvorfor er det viktig? Hva er en forteller, egentlig? Og mer spesifikt, hva er en postmoderne forteller? Disse spørsmålene vil jeg utforske i min oppgave, med de nevnte romaner som det primære materiale.

Mye av Austers fiksjonsprosa - ofte i form av nokså tradisjonelle fortellinger – tematiserer nettopp det å fortelle. Med ”tradisjonelle” mener jeg at det i mange av tekstene finnes en spenningsutvikling, kanskje et mysterium, som utløser hendelser og gjør at leseren vil lese videre for å finne ut hvordan det går. Selvsagt er det mye mer enn denne overflaten som er interessant; på samme tid som Austers tekster dermed tar i bruk en nokså tradisjonell form, setter de også denne formen i spill, nærmest dekonstruerer den. Det er dette spennet som interesserer meg, og en hovedproblemstilling blir da: hvordan kan en tekst både få til å være en ”god fortelling” og en underminering av denne samme fortellingen – samtidig? Jeg vil hevde at The Locked Room og Oracle Night gjør nettopp dette.

Fortellinger - i boken og i verden

What interested me the most, I said, were stories that defied our expectations about the world, anecdotes that revealed the mysterious and unknowable forces at work in our lives, in our family histories, in our minds and bodies, in our souls. In other words, I wanted true stories that sounded like fiction. [2]

I 2000 deltok Paul Auster i et prosjekt med radioprogrammet Weekend All Things Considered. Lytterne skulle sende inn viktige og usannsynlige historier fra sitt liv, gjerne om avgjørende øyeblikk, og da gjerne historier som hørtes ut som de var fiksjon. Mengden historier som kom inn var overveldende, og resultatet ble en samling med de 179 beste tekstene. Sitatet overfor er hentet fra innledningen, og den sier noe både interessant og etter min mening, gyldig for det vi kan kalle Austers poetikk, mer generelt. Tanken om at historier er viktige kan vi kjenne igjen fra andre av Paul Austers tekster, da både av fiksjon og ikke-fiksjon.

Et eksempel på en problematisering av fortellerens oppgave i fiksjonstekst gjøres i romanen The Locked Room (1986). I den treffer vi en mann som skal skrive en biografi om sin venn, en venn som har forsvunnet, og hvis kone, barn og, egentlig, liv, han har overtatt. Jeg-fortelleren skriver:

Every life is inexplicable, I kept telling myself. No matter how many facts are told, no matter how many details are given, the essential thing resists telling. […] We all want to be told stories, and we listen to them in the same way we did when we were young. We imagine a real story inside the words, and to do this, we substitute ourselves for the person in the story, pretending that we can understand him because we understand ourselves. This is a deception. We exist for ourselves, perhaps, and at times we even have a glimmer of who we are, but in the end we can never be sure, and as our lives go on, we become more and more opaque to ourselves, more and more aware of our own incoherence. (80)[3]

Dette sitatet eksemplifiserer en gjengangertematikk i Austers romaner: viktigheten av overleveringen av en historie, formuleringen av en livshistorie, og ikke minst: den samtidige erkjennelsen av umuligheten av å fortelle den hele og fulle historien. Fortelleren reflekterer videre om det å skulle skrive om vennens liv:

It was not precisely like making up characters in a story, but something grander, something far more unsettling. Everyone knows that stories are imaginary. Whatever effect they may have on us, we know they are not true, even when they tell us truths more important than the ones we can find elsewhere. As opposed to the story writer, I was offering my creations directly to the real world, and therefore it seemed possible to me that they could affect this real world in a real way, that they could eventually become a part of the real itself. No writer can ask for more than that. (85)

Skillet mellom virkelighet og fiksjon settes i spill, vi får en metadimensjon som er sterkt fremtredende; her diskuteres forholdet mellom verden og skrevet tekst – i teksten. Det er forfatteren det letes etter for å gjenopprette orden; ”The Narrator […] places all hope for resolution, personal and textual, in the figure of the author. The Narrator reads Fanshawe’s letters and early poems, interviews Fanshawe’s friends and relatives, and even plagiarizes Fanshawe’s life”.[4] I kraft av å være forfatteren, styrer Fanshawe handlingsforløpet, selv etter han er antatt død; han har fremdeles regien, og fortelleren kan ikke annet enn å gå den veien som er valgt for ham, som er på forhånd ”skrevet”. Her har vi altså en forteller, styrt av en forfatter som er del av det diegetiske nivået. Hva da med den historiske forfatteren; hvordan rokker romanen med den posisjon han har?

Ved å se på sitatene fra The Locked Room sammen med det fra True Tales of American Life ser vi tematiske likheter – i romanen reflekteres det over historieskrivingen, mens i tekstsamlingen praktiseres det; prosjektet går fra en mer teoretisk tilnærming, i fiksjonen, til en praktisk og faktisk, i den verden som ikke er boken.

Materiale

De to romanene The Locked Room og Oracle Night kom ut med nesten 20 års mellomrom, og det blir interessant å se hva som har endret seg. Jeg har valgt en tidlig og en sen bok for å få et tidsspenn. Jeg har allerede introdusert The Locked Room, i Oracle Night er det igjen en forfatter som er protagonist. Sidney Orr har vært alvorlig syk og er i ferd med å bli bedre når han en dag går inn i en butikk og kjøper seg en blå notatbok. Plutselig kan han skrive igjen, og setter i gang. Notatboken har en nærmest magisk kraft, og utløser en rekke hendelser som får alvorlige følger. Narrativene ligger i lag utenpå hverandre, og danner en komplisert struktur. De griper inn i hverandre, og skriftens makt, at skrevne ting går troll i ord, er et tema. I tillegg til disse nivåene er det flere lange, forklarende fotnoter, som later til å være et forsøk fra fortellerens side på å holde teksten sammen – en tekst som går alle veier. Det er derfor mye å finne i forhold til det emne og de problemstillingene jeg har valgt.

Et problemområde: forfatterskapet

Romanene The Locked Room og Oracle Night er som sagt det primære materialet for denne oppgaven. Imidlertid kommer jeg også til å bruke andre deler av Austers tekstproduksjon til arbeidet med romanene. Innledningen til True Tales of American Life, Ensomhetens grunn, intervjuene i The Art of Hunger; disse er etter min mening verdifulle ressurser som bidrar til å kaste lys over oppgavens tema. Auster diskuterer i disse tekstene stadig litteraturteoretiske problemer, og The Invention of Solitude innehar i så måte en sentral plass i forfatterskapet: ”The Invention of Solitude is both the ars poetica and the seminal work of Paul Auster.”[5] Også intervjuer med Auster der dette blir tatt opp synes relevante; støtt kommes det tilbake til litteraturens grunnproblemer: ”… stories are crucial. It’s through them that we struggle to make sense of the world. This is what keeps me going – the justification for spending my life locked up in a little room, putting words on paper”. [6] Også i den selvbiografiske Ensomhetens grunn skriver Auster om viktigheten av å fortelle, og bruker Sherezade som eksempel på fortellingens livgivende kraft. ”[D]ette er historiens hensikt: å få et annet menneske til å se noe som ligger i dagen ved å vise frem noe annet.”[7]

Denne oppgaven blir i så måte, i forlengelsen av å være et studium av de nevnte romaner, en utforskning av, og en leting etter det vi kan kalle omrisset av en Austersk poetikk. Ved å kartlegge tema som går igjen i romanene, som gjerne også diskuteres utenfor fiksjonen, blir dette en studie av to romaner som åpner opp for de tråder som flettes mellom tekstene internt i forfatterskapet. Dog må jeg være oppmerksom på å ikke gå i fellen med å skjære hele forfatterskapet over en kam, som Auster selv advarer mot i et intervju: ”To say that ”all my books are the same book” is probably too simple. What I mean is that all my books are connected by their common source, by the preoccupations they share.”[8]

I denne prosjektbeskrivelsen har jeg flere ganger brukt ordet forfatterskap. Dette fordi jeg mener det er et begrep det er formålstjenlig å bruke i denne oppgaven – selv om det er opplagt at jeg ikke kan gjøre et fullt studium av Austers poetikk med et hovedmateriale bestående av to romaner. Til det er utvalget av tekst for lite, og et slikt studium vil fordre et større arbeid enn en masteroppgave. Hvis det finnes muligheter for det ville dette vært et spennende prosjekt ved en senere anledning.

Selv om jeg ved å finne materiale også utenfor romanenes to permer vil min metode i denne oppgaven ikke bevege seg over i den hengemyren biografisme kan være. Jeg vil først og fremst lese tekst med og mot annen tekst. En teoretisk avklaring på akkurat dette området vil være på sin plass: hvordan skal skjønnlitteratur og sakprosa tillegges forskjellig vekt- og hva skal veie tyngst? Dette er en underproblemstilling det blir nødvendig å arbeide med. Roland Barthes tekst ”From work to text” kan være av interesse i denne sammenheng.

Motivasjon

Min motivasjon i denne oppgaven er på en side personlig: jeg liker å lese Paul Auster. Jeg liker kombinasjonen av nettopp de gode historiene med driv og spenning, og det at bøkene teoretisk sett er utfordrende. Det jeg oppfatter som en sterk glede ved det å fortelle smitter over, og jeg synes det er inspirerende å lese.

På den andre siden har jeg en mer generell og grunnleggende motivasjon - ved å velge et emne som fortelleren og det å fortelle er det med en gang snakk om grunnlaget for vårt virke som litteraturvitere. Hva er det som tiltrekker oss, som lesere, ved historier og fortellinger, og hva er det som gjør det verdt å bruke vår tid som litteraturvitere på å jobbe med dette? I likhet med Paul Auster tror jeg at fortellinger er viktig på mange plan, og da ikke bare spesifikt i litteraturen – vi forholder oss til vår egen og andres historie gjennom fortellinger, og bearbeider hendelser i våre liv til å bli en del av vårt eget narrativ.

Forskningstradisjon

Så vidt jeg har funnet er det skrevet omtrent 15 hovedfags- og masteroppgaver om Paul Auster i Norge. Jeg har ennå ikke lest alle, men har inntrykk av at de fleste dreier seg om bøkene i New York-trilogien eller Moon Palace, og lite om de nyere romanene. Identitetstematikk er det mest fremtredende i disse oppgavene, og det ser ikke ut til at det er noen som har hatt fortelleren/ det å fortelle som hovedfokus, selv om det kommer opp som et undertema i flere av disse tekstene. Dette gjelder for øvrig og det jeg har funnet av litteratur om Austers verk generelt - også det jeg så langt har funnet av internasjonal kritikk.

Teori: Narrativ + postmoderne

Som skrevet er det fortelleren og det å fortelle jeg vil se på i oppgaven.

Begrepene historisk forfatter/skriver, implisert forfatter og forteller er relevante og interessante, i det at Auster bevisst trekker grensene mellom disse i tvil, for eksempel i City of Glass, hvor en karakter ved navn Paul Auster dukker opp i teksten, og individbegrepet dekonstrueres i stor grad.

Når det gjelder narrativ teori og dermed teori om fortelleren, begynner jeg med Gèrard Gennetes Narrative Discourse, og vil også lese Shlomith Rimmon-Kenans Narrative Fiction: Contemporary Poetics. Med dette som utgangspunkt håper jeg å kunne orientere meg i nyere narrativ teori, som Towards a Postmodern Theory of Narrative av Andrew Gibson.

Begrepet postmoderne er på ingen måte noe nøytralt og avklart begrep, heller det motsatte: definisjonen av det postmoderne er omstridt. Kan man gi en mulig definisjon til noe som per se motsetter seg definisjon? Et forslag jeg synes gir mening tenkt sammen Austers litteratur er dette:

”…one which juxtaposes and gives equal value to the self-reflexive and the historically grounded: to that which is inward-directed and belongs to the work of art (such as parody) and that which is outward-directed and belongs to ’real life’ (such as history). The tension between these apparent opposites finally defines the paradoxically wordly texts of postmodernism.”[9]

Denne motstridende definisjonen kan vanskelig brukes direkte, men er et utgangspunkt som kan være fruktbart. I dette spennet mellom motsetninger finner vi metalitteraturen: ”Metafictional novels tend to be constructed on the principle of a fundamental and sustained opposition: the contruction of a fictional illusion (as in traditional realism) and the laying bare of that illusion.”[10] Igjen, treffende om Austers romaner: akkurat i dette spennet er det fascinerende og interessante - som min problemstilling dreier seg om - hvordan klarer en tekst å fungere på begge disse planene? Og det er det jeg håper å finne ut av i løpet av denne oppgaven.

Fremdriftsplan

Første semester - vår 06

Når prosjektskissen er ferdig skal jeg arbeide med narrativ teori. En grundig gjennomgang av både noe eldre og noe nyere narrativ teori er det jeg skal gjøre frem mot sommeren. Parallelt med dette vil jeg gjøre meg kjent med postmoderne teori, og håper at jeg i krysningen mellom disse to fagretningene kan finne et fruktbart utgangspunkt for å jobbe med Austers romaner. Jeg kommer og til å fortsette søket etter relevant litteratur.

Andre semester- høst 06

Jeg vil begynne å skrive et teorikapittel på bakgrunn av den teori jeg skal lese første semester. Dette håper jeg kan være ferdig i en brukbar form til midten av andre semester, så jeg kan gå i gang med den narrative analysen, som kommer til å være en svært viktig del av oppgaven. Arbeidet med romanene kommer til å være hovedfokus til midten av tredje semester. Jeg håper at jeg har omtrent førti sider tekst når andre semester er over.

Tredje semester- vår 07

Første del av semesteret går med til tekstanalyse og skriving. Så kommer det komparative aspektet i sterkere grad inn. Og forholdet til andre deler av Austers produksjon- på dette tidspunkt bør jeg kjenne hans forfatterskap så godt at jeg eventuelt kan revurdere det valget av tekster som skal tas med i vurderingen, for å støtte lesningen av romanene. Forholdet mellom de forskjellige tekstene i forfatterskapet, hvorvidt de skal leses på samme måte, eller om de har forskjellig status alt etter genre og plass i forfatterskapet, bør på dette tidspunktet være avklart.

Forhåpentligvis kan jeg i løpet av våren/sommeren 2007 reise til New York og besøke biblioteket der Paul Austers originalmanuskripter er. Jeg planlegger å søke om støtte slik at jeg kan gjøre dette til en studietur, og finne relevant litteratur som er vanskelig å få tak i her.

Fjerde semester – høst 07

På dette tidspunkt skal det meste av teksten være ferdigskrevet, og jeg vil bruke tiden på å gjøre den komparative analysen av romanene. Siden konkludere og redigere teksten. Levering!

Foreløpig oppgavestruktur

1. Innledning
1. hvorfor fortelleren
2. hvorfor Paul Austers romaner’

i. En kort innføring i Austers poetikk

2. Hoveddel
1. Teoretisk område, avgrensninger

i. Fortelleren: narrativ teori

1. hva er en ”god fortelling”?

ii. Postmoderne teori

1. hva er en postmoderne fortelling?

iii. Fortelleren i et postmoderne perspektiv

2. Litteraturanalyse

i. The Locked Room- en narrativ analyse

ii. Oracle Night – en narrativ analyse

iii. Komparativ analyse av de to romanene

iv. Fortellerbegrepet mer generelt hos Auster

3. Konklusjon

Litteraturliste

Auster, Paul: City of Glass (1985), New York: Penguin

_________: Ghosts (1986), Los Angeles: Sun and Moon Press

_________: The Locked Room (1986), Los Angeles: Sun and Moon Press

_________: In the Country of Last Things (1987), New York: Viking

_________: Moon Palace (1989), New York: Viking

_________: The Music of Chance (1990), New York: Viking

_________: Leviathan (1992), London: Faber and Faber

_________: The Art of Hunger (1992), Los Angeles: Sun and Moon Press

_________: Mr Vertigo (1994), London: Faber and Faber

_________: Ensomhetens grunn (1998), Oslo: Aschehoug [The Invention of Solitude, 1988]

_________: The New York Trilogy (1999), [1987], New York: Penguin Putnam

_________: Timbuktu (1999), London: Faber and Faber

_________: Fra hånd til munn (2000), Oslo: Aschehoug [Hand to Mouth (1993), The Red Notebook (1993), Why write? (1996)]

_________ (ed.): True Tales of American Life (2001), London: Faber and Faber

_________: The Book of Illusions (2002), London: Faber and Faber

_________: Oracle Night (2005), [2003], London: Faber and Faber

_________: The Brooklyn Follies (2005), London: Faber and Faber

Barone, Dennis (ed.): Beyond the red notebook: essays on Paul Auster, Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 1995

Barthes, Roland: “From Work to Text”, i The Rustle of Language, (1989), Berkeley, California: University of California Press

Birkerts, Sven: “Postmodern Picaresque”, The New Republic, March 27, 1989, pp. 36-40

Bloom, Harold: Paul Auster/ edited and with an introduction by Harold Bloom, Bloom's modern critical views, Philadelphia: Chelsea House Publishers, 2004

Bruckner, Pascal: “Paul Auster, or The Heir Inestate”, I Barone (ed.)

Chénetier, Marc: Paul Auster as "The Wizard of Odds": Moon Palace, Paris: Didier Érudition, 1996

Creeley, Robert: “Austerities”, Review of Contemporary Fiction, Vol. 14, Issue 1, Spring 1994, p. 35

Dirda, Michael: “Marvels and Mysteries”, Washington Post Book World, March 26, 1989, pp. 3, 10

Donovan, Christopher: Postmodern counternarratives : irony and audience in the novels of Paul Auster, Don Delillo, Charles Johnson, and Tim O'Brien, New York : Routledge, 2005

Fredman, Stephen:“How to Get Out of the Room That Is the Book? Paul Auster and the Concequences of Confinement”, Postmodern Culture, Volume 6, Number 3, May 1996

Genette, Gerard: Narrative Discourse (1986), Oxford: Basil Blackwell, overs. av Jane E. Lewin

Gibson, Andrew: Towards a postmodern theory of narrative, Edinburgh: Edinburgh University Press, 1996

Herzogenrath, Bernd: An art of desire: reading Paul Auster, Amsterdam: Rodopi, 1999

Holzapfler, Anne M.: The New York Trilogy: Whodunit? Tracking the Structure of Paul Auster’s Anti-Detective Novels (1996), Franfurt am Main: Peter Lang

Hutcheon, Linda: A poetics of postmodernism: history, theory, fiction, London: Routledge, 1988

_______: The politics of postmodernism, London and New York: Routledge, 2002

Irwin, Mark:”Memory’s escape: Inventing The Music of Chance- A conversation with Paul Auster”, i Denver Quarterly 28.3 (Winter 1994): s. 111-122

Lewis, Barry: “The Strange Case of Paul Auster”, I Review of Contemporary fiction, Vol. 14, no 1, Spring 1994, pp. 53-61

Mervale, Patricia: “The Austerized Version”, Contemporary Literature, Vol. 38, No 1 (spring 1997), 185- 197).

Neagu, Adriana-Cecilia: Sublimating the postmodern discourse: toward a postmodern fiction in the writings of Paul Auster and Peter Ackroyd, Sibiu : LBUS, 2002

Rimmon-Kenan, Shlomith: Narrative Fiction: Contemporary Poetics (1983), London: Methuen

Rowen, Norma: “The Detective in Search of the Lost Tongue of Adam: Paul Auster’s City of Glass”, Critique: Studies of Contemporary Fiction, Vol. XXXII, No.

4, Summer 1991, pp. 224-34

Russell, Alison: “Deconstructing The New York Trilogy: Paul Auster’s Anti-Detective Ficiton”, Critique: Review of Contemporary Fiction, Vol. XXXI, No. 2, winter 1990, pp. 71-84

Shiloh, Ilana: Paul Auster and postmodern quest: on the road to nowhere, New York : Lang, 2002

_________: “A Place Both Imaginary and Realistic: Paul Auster’s The Music of Chance”, Contemporary Literature, Vol. 43, No. 3 (autumn 2002), 488-517.

Skog, Christian Seielstad: “Tekstens profeti”, Vinduet, 4.2.04

Springer, Carsten: Crises: the works of Paul Auster, Frankfurt am Main: Peter Lang, 2001

______: A Paul Auster sourcebook, Frankfurt am Main: Peter Lang, 2001

Varvogli, Aliki: The world that is the book: Paul Auster's fiction, Liverpool: Liverpool University Press, 2001

Walker, Joseph S.: “Criminality and (Self)Discipline: The Case of Paul Auster”, Modern Fiction Studies, vol. 48, number 2, summer 2002, p. 389-421

Waugh, Patricia: Metafiction. The Theory and Practice of Self-Conscious Fiction (1984), London and New York: Methuen

Zilosky, John: “The Revenge of the Author: Paul Auster’s Challenge to Theory”, I Barone, Dennis (ed.) Beyond the Red Notebook, s. 63-74

Tilbake til Studieforum

---

[1] Barone, Dennis: “Introduction: Paul Auster and the Postmodern American Novel” I Barone, Dennis (ed.): Beyond the red notebook: essays on Paul Auster, Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 1995, s. 11

[2] Auster, Paul: ”Introduction” i True Tales of American Life, London: Faber and Faber, 2001, p. xv-xvi

[3] Auster, Paul: The Locked Room, Los Angeles: Sun and Moon Press, 1986

[4] Zilosky, John: “The Revenge of the Author: Paul Auster’s Challenge to Theory”, I Barone, Dennis (ed.) Beyond the Red Notebook, s. 63

[5]Bruckner, Pascal: “Paul Auster, or The Heir Inestate”, I Barone (ed.) Op.cit. s. 27

[6]Irwin, Mark: ”Memory’s escape: Inventing The Music of Chance- A conversation with Paul Auster”, i Denver Quarterly 28.3 (Winter 1994): s. 119

[7]Auster, Paul: Ensomhetens grunn (1998), Oslo: Aschehoug, overs. Knut Ofstad, [The Invention of Solitude (1988)]

[8]Auster, Paul: ”Interview with Larry McCaffey and Sinda Gregory” i The Art of Hunger (1992), Los Angeles: Sun and Moon Press, p. 281

[9] Hutcheon, Linda: The Politics of Postmodernism (2002), London and New York: Methuen, p. 2

[10] Waugh, Patricia: Metafiction. The Theory and Practice of Self-Conscious Fiction (1984), London and New York: Methuen, s. 6