Paal Brekke og Erling Christie lest med utgangspunkt i T. S. Eliot

Av Geir Ove Bjerke

Eliot, Brekke og Christie

T. S. Eliot var en av forrige århundres mest innflytelsesrike og nyskapende diktere og kritikere. Hans innflytelse har nok variert fra land til land, og dessuten økt og avtatt utover tiårene, men vi kan nok si at få – om noen – hadde så mye å si for den norske femtitallsmodernismen innen lyrikk. Man kan vel si at de svenske 40-talisterna og den danske Heretica-generasjonen også hadde et ord med i laget, men de var av en verden allerede påvirket av Eliot.

Paal Brekke og Erling Christie var to av de fremste fanebærerne for den norske modernismen på 50-tallet, og begge disse hadde, som vi skal se, en del påfallende likhetstrek med Eliot. Dessuten gjendiktet Brekke store deler av Eliots forfatterskap til norsk.

Eliot var opptatt av klarhet og renhet i poesien: han regnet seg selv som klassisist. Men det var mange som så alt annet enn klarhet i hans diktning: han var vanskelig, ofte usammenhengende og helt ulik alt det folk var vant til å lese; f. eks kunne han, tilsynelatende helt umotivert, finne på å sitere på en rekke ulike språk midt inne i et dikt. Hans egne kritiske prinsipper var lettvindt å bruke mot ham.

Noe av det mest sentrale i Eliots tenkning om litteratur, var dikterens forhold til tradisjonen: han ville bli ferdig med det han så på som romantisk genidyrking, og i stedet få en objektiv diktning og litteraturkritikk basert på lange tradisjoner. Men samtidig benyttet han seg av teknikker som var forbløffende moderne. Selv om han i samfunnsmessige og religiøse spørsmål var uhyre konservativ, var hans metrikk og komposisjon alt annet enn det som lot seg oppfatte og oppfange som tradisjonell.

Eliots dobbeltrolle som både kritiker og dikter kompliserer vår undersøkelse. Vi har i tillegg til hans skjønnlitterære tekster også kritikk der han eksplisitt sier hva han står for. Dette kompliserer undersøkelsen i og med at det han sier i kritikken ikke nødvendigvis harmonerer med diktene han skrev. Videre er han som teoretiker spesielt interessant med tanke på vår problemstilling, da han var svært opptatt av den måten diktere fra en periode står i gjeld til de generasjoner som skrev før dem. Altså vil det være interessant å spørre i hvilken grad Eliot fulgte sine egne krav, i hvilken grad Brekke og Christie gjorde det, og hvorvidt Eliot ‘dukker opp’ hos Brekke og Christie på en måte som er i tråd med Eliots tanker om tradisjon.

I sitt essay «Tradition and the Individual Talent» skriver Eliot

We dwell with satisfaction upon the poet’s difference from his predecessors, especially his immediate predecessors; we endeavour to find something that can be isolated in order to be enjoyed. Whereas if we approach a poet without his [sic] prejudice we shall often find that not only the best, but the most individual parts of his work may be those in which the dead poets, his ancestors, assert their immortality most vigorously.[1]

Sånn sett blir Christies nesten plagierende anvendelse av Eliot (som vi vil komme innpå om litt) til det som utgjør det mest individuelle ved hans diktning; i alle fall kan vi regne med at han selv trolig så det sånn. En annen interessant påstand Eliot kommer med i dette essayet, er at alle virkelig nye dikt forandrer alt som så langt har blitt skrevet. Altså vil «Roerne fra Itaka», forutsatt at det er nytt nok, forandre både «Odysseen» og «The Wasteland» ved å gli inn i den ideelle orden av verker som utgjør kanon.

Altså: hvis Brekke og Christie var gode «Eliotister», så får de straks et dobbelt forhold til Eliot: for det første som videreførere av hans diktning, men det virkelig interessante er: var deres måte å viderefør Eliot på tradisjonsbevisst på den måten Eliot selv foreskrev? Det er denne dobbelthet som interesserer.

Verken Brekke eller Christie ble oppfattet som særlig tradisjonelle. Det eneste som ble lagt merke til, var bruddet som brudd, og ikke bruddet som fortsettelse.

Bare det å være tradisjonell bød på problemer, for Norge kan jo ikke sies å ha en tradisjon på samme måte som England eller Frankrike har det. Dessuten var det underlig å opponere mot en romantisk subjektivisme, når den norske lyrikkens estetikk nettopp var streng: og det var nettopp mangelen på strenghet og klare regler som f. eks. Arnulf Øverland og André Bjerke mente at modernistene forbrøt seg mot, altså beskyldte de modernistene for det samme som Eliot hadde beskyldt romantikerne. Brekke og Christie fikk følgelig en del problemer å overvinne i sine mer eller mindre Eliotske dikteriske praksiser.

Det blir uunngåelig ikke å diskutere begreper som modernitet og modernisme. Noe av det som må diskuteres, er den splintrede verdensoppfattelse som det så ofte snakkes om i sammenheng med Eliot og andre modernister. Hvordan skal vi forstå dette? Tyr man til ordet ‘splintrethet’ gjør man dikt som ikke synes enhetlige til enhetlige-likevel: hvis man sier om et modernistisk dikt at det ikke henger sammen, og at det på den måten representerer en splintret virkelighet, så har man jo oppfattet diktet som en lett fortolkbar allegori der alle bestanddelene lar seg subsumere under en totaliserende og nettopp enhetlig fortolkning.

Men la oss oppsummere: Det det spørres etter, våre to problemstillinger, er

(1) hva slags modernisme og dikterisk praksis stod T. S. Eliot for?, og

(2) i hvor stor grad kan Erling Christie og Paal Brekke sies å stå i samme tradisjon?

La nå se på noen paralleller mellom de to nordmennene og Eliot. Vi begynner med Christie. Det første diktet i hans første samling, «Drøm om havet», er «Ordet og stillheten». I dette diktet er likheten med Eliot påtakelig. Erling Christie begynner sitt forfatterskap med disse versene:

Ord lever, røster lever

ikke i stemningens dvelende lykke

sansenes bølge av salighet

men bare i stillheten[2]

Disse er ikke helt ulike begynnelsen av femte del av Eliots «Burnt Norton»:

Words move, music moves

Only in time, but that which is only living

Can only die.[3]

For det første har disse fragmentene påfallende lik oppbygning: Christie skriver ‘Ord’ der Eliot skriver ‘Words’, og disse ordene lever hos Christie og beveger seg hos Eliot. Her legger vi også merke til en forskjell: Christie er mer organisk, ikke bare idet han sier ‘lever’ i stedet for ‘moves’, men han er deklamatorisk oppramsende. Han setter inn «ikke i stemningens dvelende lykke/ sansenes bølge av salighet» og et ‘men’. Om vi sløyfer dette, får vi «Ord lever, røster lever/ bare i stillheten», altså nesten akkurat det samme som Eliot skrev. Christie tar Eliots logisk argumenterende lyrikk og føyer til noe som strengt tatt ikke er logisk nødvendig, de to verselinjene: han dveler ved det han negerer, og det gjør ikke Eliot. Videre kan vi merke oss at de linjene er daktyliske, og følgelig får de noe heroisk og deklamatorisk over seg som butter litt mot opptattheten av stillhet. Hva har så dette å si? Men vi trenger ikke å diskutere dette mer nøye her og nå. Vi har vist at Christie og Eliot kan leses opp mot hverandre. La oss likevel ta ett eksempel til.

Christie skrev en suite kortdikt han kalte «Pesonae». Denne suiten dukker opp to ganger i han forfatterskap, først i «Serenade for blå gitar» (1956), og så i «Minus» (1959) uten noen større endringer. I «Serenade» får den undertittelen «Utkast til et drama om elitens liv». Hvert dikt i suiten gir en kort, vittig skildring av en representant fra samfunnets øvre skikt. Vi kan derfor forstå navnet Personae som Dramatis personae uten dramatis: ikke handlende personer, bare personer. La oss ta «Filologen» som eksempel.

I lampens magiske sirkel

Mesterens hånd

på gulnet papir

timene drypper stille

O, pasjoner …[4]

Det er et dikt om tvetydig lidenskap: det leses om lidenskap og med lidenskap, men en sånn filologisk lidenskap krever tilbaketrukkethet og tid, for mens man leser om ungdom eldes man. Igjen kan vi ikke å fortolke diktet her og nå. La oss bare si at tonen i diktet er distanserende til emnet, og at det som kanskje først og fremst slår en, er elegansen i diktet. Hele suiten er ironisk. Den sier det er ille og at det er latterlig med alle disse som driver å syter over hvor ille det er. Dette er, som leseren skjønner, en knapp og brutal forenkling av suiten, men i den grad noen forenkling av suiten er nær sannheten, så må det være denne.

Eliots ironi er annerledes. Han skrev aldri rent satiriske dikt. På samme måte som Christies lyrikk kan beskyldes for å være ‘lyrisk’, er hans satiriske dikt svært ‘ulyriske’. (I tilfelle det skulle være noen tvil: med ‘lyrisk’ mener vi svermerisk.) Hos Eliot fins det i mindre grad et sånt skille mellom det humoristisk distanserte og patetisk intime: de to motpolene veves sammen. Dog må Christie i sitt filologdikt også innrømmes å benytte seg av en sånn blandingsmodus: det er jo snakk om lidenskap og tiden som går. Men her og nå kan vi ikke komme for nøye inn på dette. Vi må utvikle en måte å lese en sånn blandingsmodus ut av diktene, og for å gjøre det må vi se nøye på Eliot og det som er sagt om ham.

Da har vi gitt noen hint om hvor og hvordan vi kan sammenligne Chistie og Eliot. La oss nå ta en titt på Brekke.

Paal Brekkes dikt «Roerne fra Itaka» har en del likheter med Eliots «The Wasteland». For det første er begge diktene nokså lange. For det andre har begge diktene et montasjepreg: de er satt sammen av nokså ulike elementer, det benyttes ulike stilarter, fortellingen som fortelles er oppstykket – som analytisk kubisme, kan man la seg friste til å si. Denne oppstykketheten var det som sjokkerte mest med «The Wasteland», særlig det at man måtte lete for å finne et enhetlig lyrisk subjekt – det underlige er at noen så ut til å finne det (I form av Tiresias). Ingen visste helt hva de skule tro, men de skjønte at det var moderne. Det ble m.a. foreslått at det var et stream of consciousness-dikt. I «Roerne fra Itaka» veksles det mellom 1900-tall og heroisk tid: der roeren og arbeideren, Odyssevs og kunstneren kan smelte sammen midt i en setning.

«The Wastland» hadde gjort at straks man senere så en sånn montasjeteknikk kunne si: «Aha! Det er modernisme, det! Det er Eliot det der!» Det som er interessant er å sammenligne Brekkes montasjeteknikk med Eliots. Det er ennå for tidlig å komme med noen hypoteser om hva som er likt og hva som er ulikt i de to dikternes montasjeteknikk. Det man kan spørre om, er hva slags modernitet er det som kommer til uttrykk hos Eliot og Brekke? Er det den samme verden de snakker om? Er graden av oppsplittethet like stor? Det er sånne spørsmål jeg vil stille, og flere spørsmål lar seg nok formulere utover i arbeidet. Men la oss ta et eksempel på montasje.

Hos Eliot blir disse versene skutt inn i «The Wateland»

O the moon shone bright on Mrs. Porter

And on her daughter

They wash their feet in soda water[5]

Hos Brekke heter det:

Ro ro til hjertenskjær

store bryster har de der[6]

Ingen av disse versene er full ut forfatterens verk: Brekke parodierer åpenbart «Ro ro til fiskeskjær», og Eliot siterer en sang australske soldater pleide å synge. Selv om Brekkes lille kuplett knytter an til både roing og seksualisert moderlighet, to ledemotiver fra diktet så vel som fra selve samlingen «Roerne fra Itaka», så kan det ikke kalles særlig subtilt. Det synes for meg utenkelig å se et såpass platt angrep på platthet dukke opp hos Eliot. Eliots sitat har derimot denne underlige humoren som vi finner i linjer som «The women in the room come and og/ Talking of Michaelangelo». Eliot ser ut til å forstå seg bedre på bathos enn Brekke, selv om Eliot ofte nøyer seg med å stjele. Men å diskutere hvorfor det er sånn og hvordan de to dikternes humor virker, vil ta altfor stor plass til å kunne las seg behandle her; jeg har dessuten bare noen vage fornemmelser om hvordan det kan gjøres.

For det tredje kan vi si om begge diktene at de snakker om sin samtid med utgangspunkt i fortiden og den litterære tradisjon: Brekke knytter først og fremst an til Odysseen, Eliot til det aller meste. (Og her ser vi ett av skillene: Roerne har nettopp et tydeligere ledemotiv som et enhetliggjørende aspekt.) Eliots hovedtopos er det golde, ufruktbare landet, Brekkes er Odyssevs menns håpløse reise hjem; begge disse topoi kan leses som allegorier over dikternes samtid.

Teoretisk ramme. Fremdriftsplan. Tanker om arbeidsmetode

Foreløpig har jeg ikke noen entydig forståelse for hva det vil si at en tekst fra 1960 ligner på en fra 1922. Skal det spørres historisk-biografisk etter hvorfor Brekke og Christie ligner på Eliot? Skal det gås bloomiansk til verks og spørres etter anxiety of influence? Skal man gå marxistisk til verks? Hermeneutisk? Semiotisk?

Her må det foretas noen valg før man kan komme frem til noen konklusjon i oppgaven. Dette er jo grunnleggende metodiske problemer. Jeg kan ikke si at jeg har tatt stilling til disse spørsmålene, og det vil neppe være helt heldig helt ennå. Det vil jeg begrunne.

I skrivende stund er det vårsemester 2006. Høsten 2006 vil det undervises i metode og fortolkningslære. Jeg vil derfor nødig ta stilling til disse spørsmål før seminaret høsten 2006 er over. For det første, er det jo litt rart å bestemme seg for hva man anser som den mest velegnede metode før man kjenner materialet og forskningstradisjonen godt nok. For det andre vil jeg tro det er en fordel å han blitt undervist på masternivå i fortolkningslære før man begynner å fortolke: jeg regner med andre ord med at det er en grunn til at kurset ALLV302 fins, og at kurset kan være nyttig, ikke bare for å lære seg argumenter for de innstillinger til fortolkning man allerede måtte ha, men for at man kan lære å endre mening.

Derfor vil jeg vente med skrivingen til etter julen 2006, for først da vil jeg føle meg noenlunde kvalifisert til å skrive en mastergradsoppgave. Nå har jeg jo bare noen grunnfag og et mellomfag (eller hva det nå heter) bak meg, jeg vil derfor ta min uvitenhet, som er stor og skremmende, på alvor, og sette meg mer inn i faget før jeg praktiserer det.

Det jeg regner med å gjøre, er å skrive skisser og utkast til oppgaven helt fra våren 2006; jeg vil nok også prøve ut forskjellige hypoteser. Mange av disse fragmentene kan nok inngå i oppgaven senere. Men inntil julen 2006, vil jeg lese snarere enn å skrive, og lære meg faget snarere enn å forsøke å dosere; det interessante og lærerike må jo være å prøve ut ulike lesemåter, eksperimentere, se hva som skjer om man leser det og det diktet med utgangspunkt i dekonstruksjon, hermeneutikk, psykoanalyse, feminisme etc. En drøfting av hvilke lesemåter som er mest velegnet i tilnærmingen til spørsmålet «Hvordan kan man forstå Brekke og Christie med utgangspunkt i T. S. Eliot?», hører, så vidt jeg kan bedømme, med til selve oppgaven.

Men så, når det første året er omme, og jeg har sett hvilke spørre-, lese- og tenkemåter som har virket mest opplysende og bidratt mest til å gi svar på hovedproblemstillingene, vil jeg begynne å sette sammen det jeg måtte ha av brukbare skisser til et enhetlig og, får vi håpe, vitenskapelig akseptabelt hele. Jeg tror denne fremgangsmåten vil være den som passer meg best. Lenge har jeg innbilt meg at jeg burde utvikle et teoretisk utgangspunkt før jeg begynte på masterstudiene; jeg skjønte jo ikke at hvis det hadde vært mulig, så hadde det ikke vært bruk for noe masterstudium.

Hvis jeg lar spørsmålet om teoretisk ramme stå åpent frem til 2007, så slipper jeg å måtte løpe risikoen for å bli, f. eks., en hermeneutiker fanget i en dekonstruksjonists kropp. Når jeg har latt mine synspunkter modnes og fått et mer reflektert forhold til materialet og faget, burde det ikke by på uoverkommelige problemer å skrive oppgaven ferdig på normert tid.

Det jeg derimot kan gjøre nå, er å nevne noen tenkere jeg har tenkt å lese og som muligens vil få noe å si for utformingen av oppgaven.

Vi så i våre sitater fra «Drøm om havet» og «Four Quartets» at der Eliot skriver time, skriver Christie stillhet. Kan vi si at Eliot snakker om øyeblikket som punktet mellom fortid og fremtid, mens Christies øyeblikk er en negasjon av fortid og fremtid, altså av tidslighet som sådan? Vi lar dette stå som en antydning av en måte å foreta sammenligningen; men jeg mener det er noe her som kan være fruktbart å diskutere i sammenheng med Eliots tradisjonsbegrep. Bergsons tenkning om tid skal, etter det jeg skjønner, ha satt spor etter seg. Eliot har sagt at han var bergsonianer mens han skrev «The Lovesong of J. Alfred Prufrock», men at han senere beveget seg bort fra denne tenkeren. (Eliot gikk forresten på Bergsons forelesninger som ung student i Frankrike.)[7]

En tenker som Eliot forble trofast mot hele livet, var derimot Francis Herbert Bradley: han var dessuten emnet for T. S. Eliots doktorgradsavhandling i filosofi. Ifølge Bradley er alle sannheter relative; men vi må ikke forstå dette som en oppfordring til å gå bananas, snarere er det en advarsel om å være nettopp rolig og systematisk. I et sånt verdenssyn det alt er usikkert, blir dessuten tro viktig. Eliots biograf Peter Ackroyd har koplet dikterens interesse for Bradley opp mot hans liv for øvrig: Eliot var både flittig og systematisk, og nettopp fordi han var et grunnleggende skeptisk menneske, ble religion svært viktig for ham.

Bradley var idealist, og jeg antar at man kan trekke inn tyske idealistiske filosofer som Hegel. Hegel var også opptatt av det tidslige, nærmere bestemt historiens dialektiske utvikling. Jeg tror Hegels historiefilosofi kan kaste lys over Eliots tradisjonsbegrep.

Altså: av filosofi vil det være interessant å trekke inn Bergson, Bradley og Hegel, av litteraturteori vil jeg se hva jeg får bruk for.

Oppgavens gang. Avgrensninger

Oppgaven vil bli tredelt. Først vil jeg prøve å finne noen mer eller mindre forsvarbare oppfatninger av hva Eliot stod for. I de to neste delene, vil jeg henholdsvis lese Brekkes dikt «Roerne fra Itaka», og så et representativt utvalg dikt av Christie. Jeg er ikke sikker på hvilke dikt av Christie jeg vil analysere: trolig vil jeg se på Persnae-suiten, men jeg er ikke sikker på hvilke lyrisk-elegiske dikt jeg vil konsentrere meg om. Jeg tror det vil være fordelaktig å utsette valget av Christie-dikt til jeg har lest mer og fått mer klarhet i hvilke retning oppgaven tar.

Litteraturen om Eliot er stor. Det jeg håper å utrette, er å gi en presentasjon av det vesentligste av Eliot-kritikken. Jeg kommer ikke til å behandle hele Eliots livsverk. Jeg har valgt ut noen dikt jeg vil se nærmere på. Utvalget jeg har gjort består av «The Wasteland», «Burnt Norton» fra «Four Quartets», og de korte, såkalte ‘bostonske’ diktene fra «Prufrock, and oher Observations». I tillegg til Eliots dikt, vil jeg også komme inn på hans litteraturkritiske, samfunnsmessige og metafysiske tanker: det må bli en kort oversikt. Jeg mener dette er tilstrekkelig for å få en noenlunde oversikt over Eliots lyriske forfatterskap. Når det er sagt, blir mye viktig utelatt: monologer som «Gerontion» og «Lovesong of J. Alfred Prufrock» og kvartettdiktene fra «Poems»: disse representerer aspekter ved Eliots diktning som ikke kan diskuteres: for det første fordi oppgaven da hadde est ut, og for det andre fordi disse diktene ser ut til å ha hatt mindre å si for Christie og Brekke – i det minste sånn jeg ser det nå.

«The Wasteland» hører med i kraft av sin status som modernistisk «milepældikt»; dessuten er det åpenbare likheter (og påfallende forskjeller) mellom dette diktet og Roerne fra Itaka. Videre kan vi nok si at «Roerne» (Ved siden av «Ars Moriendi») er det norske «Wasteland»: statusmessig, i det minste.

Eliot selv regnet «Four Quartets» som sitt mesterverk, derfor tar jeg med «Burnt Norton» for å se på utviklingen fra «The Wasteland», samt at diktet har et fascinerende tidsmetafysisk aspekt som trolig kan kobles opp mot tradisjonstenkningen.

De bostonske diktene vil bli interessante å sammenligne med Christies satiriske diktning. Begge dikterne har en beslektet tone, dessuten driver de begge gjøn med det borgerlige (som de nok må sies å befinne seg innenfor).

Nå må det presiseres at jeg ikke har tenkt å foreta noen lesning av Eliots dikt; jeg vil bare forsøke å oppsummere toppen av Eliot-litteraturens isberg. Jeg regner med at den er stor nok til at det ikke trengs så særlig mange tilføyelser fra min side. Det jeg eventuelt kan brukes til, er å fremtvinge noen provisoriske konklusjoner så det blir mulig å skape en horisont å forstå Christie og Brekke ut ifra.

Forskningstradisjon

Eliot-litteraturen er som sagt enorm. «The Cambridge Comapnion to T. S. Eliot» ser ut til å være et greit sted å begynne; mellom annet har denne boken en liste over og drøfting av ulike bibliografier og kritiske antologier. Videre har jeg begynt å lese i to ‘casebooks’ fra Macmillan: disse er fra slutten av sekstitallet og er derfor litt gamle; og tekstene de inneholder er enda eldre. Harold Bloom har også satt sammen en antologi jeg har tenkt å se nærmere på.

Når det gjelder de norske dikterne, er Brekke den flittigst omtalte. Jeg har funnet to oppgaver om Christie og tretten om Brekke. Av de tolv Brekke-avhandlingene, er det både analyser av hans lyrikk og hans romaner; fire av disse avhandlingene handler eksplisitt om «Roerne fra Itaka». Avhandlingene fordeler seg jevnt fra slutten av sekstitallet og frem til i dag.

Foreløpig litteraturliste:

Bergonzi, Bernard: T. S. Eliot: Four Quartets, Macmillan and co., London, 1969

Bergson, Henri: Tiden og den frie vilje, H. Aschehoug, & co (W. Nygård), Oslo, 1998

Bloom, Harold (red.): T. S. Eliot, Chelsea House Publishers, New York, 1985

Brekke, Paal: Samlede dikt bd. I - II, H. Aschehoug, & co (W. Nygård), Oslo, 2001

Christie, Erling: Modernisme og tradisjon: Essays og artikler 1949-1959, H. Aschehoug, & co (W. Nygård), Oslo, 1983

___: Samlede dikt, H. Aschehoug, & co (W. Nygård), Oslo, 1998

Cox, C. B. and Arnold Hidchliffe: T. S. Elio:. The Wasteland, Macmillan and co., London, 1968

Eliot, Thomas Stearns: The Complete Poems and Plays, Faber and Faber, London, [1969] 2004

___: The Sacred Wood: Essays on Poetry and Criticism, Faber and Faber, London, 1997

Hegel, G. W. F.: Åndens fenomenologi, Pax forlag, Oslo,1999

Karlsen, Ole (red.) 2001: Lekende fugler som evig letter. Om Paal Brekkes forfatterskap, Cappelen, Oslo,

Moody, A. David (red.): The Cambridge Companion to T. S. Eliot, Cambridge University Press, Cambridge, 1997

Tilbake til Studieforum

[5] The Wasteland, v. 199-201 i T. S. Eliot: The Complete Poems and Plays, s. 67