”Han sier jo at det er sant!” Om lesning av selvbiografiske romaner.

En prosjektbeskrivelse - Kristoffer Jul-Larsen

Innledende eksempel

Det finnes et bilde, tatt av den engelske kunstneren Sam Taylor-Wood, som heter Self Portrait in a Single Breasted Suit, With Hare. Bildet viser kunstneren i en enkeltkneppet dress. I hånden holder hun en hare, som ser ut som den enten er midt i et sprang, eller er utstoppet. Så langt alt vel. ”Pøh! Moderne kunst.” kan vi si, eller ”Hmm. Et interessant bilde.” Og alt etter hvor mottagelige, trente og interesserte vi er, kan vi hente forskjellige betydninger, meninger, verdier etc. ut av bildets motiv, komposisjon, forhold til tradisjon etc. Men hvilke tillegg får våre oppfatninger av bildet når vi blir fortalt at dette er et av de første kunstverkene Sam Taylor-Wood begikk etter en lang og seierrik kamp mot brystkreft? Hva skjer når ”hare” blir ”hair”, og ”single breasted” ikke viser til dressen, men til Sam Taylor-Woods biofaktiske kropp?

Skjønnlitteratur møter virkelighet

I dag er min interesse for skjønnlitteraturen størst i det jeg oppfatter at den har noe med virkeligheten å gjøre. Alle tekster, også skjønnlitterære, har noe med virkeligheten å gjøre. Alle tekster er virkelige, de eksisterer i virkeligheten og er trykket på virkelig papir med virkelig blekk. Mer enn det, de er skrevet i virkelige språk, med virkelige tegn. Men her tar det slutt. For selv om tegnene er virkelige så er det deres funksjon at de refererer til noe. Enkelt sagt: Tegnene er tegn og refererer til noe annet. I denne referansen er det ingen nødvendighet. Derfor: Tegnenes innhold er ikke virkelig, det tilhører ikke vår livsverden. Paul Ricœur avgrenser skriften fra talen slik: ”Referansens bevegelse mot framvisningen er avskåret…”[1] Derfor sier vi at diktningen er autonom. Dens forhold til virkeligheten er ’oppsnappet’. Men det betyr ikke at de to aldri møtes, det som er oppsnappet kan settes sammen igjen. Jeg ønsker å studere to tilfeller hvor skjønnlitteratur og virkelighet møtes: Tekstens møte med leseren, altså selve leseakten; og skjønnlitteratur som ser ut til å referere forhold i virkeligheten, nærmere bestemt romaner med innhold som synes å ligge tett opp til den biofaktiske forfatterens biografi. Disse situasjonene har tilsynelatende ikke mye med hverandre å gjøre, men det er mitt håp at en behandling i fellesskap vil belyse dem begge. Det er helt åpenbart at leserens forhold til teksten er et mye viktigere, og langt mer grunnleggende spørsmål om vårt forhold til litteratur, enn de spørsmål vi måtte ha om det er sant, det forfatteren sier. Men disse to forholdene er likefullt to aspekter ved det emne jeg har valgt for dette prosjektet, nemlig skjønnlitteraturens forhold til virkeligheten.

Tekst møter leser

Erling Aadland skriver: ”Diktekunsten er autonom, men den er ikke selvtilstrekkelig. Diktning skapes ikke bare av diktning og språk. Alltid er det noe menneskelig innblandet i skapelsen av diktekunst.”[2] Jeg tror at det er i dette ”noe menneskelig” vi kan finne de forbindelsene mellom litteratur og virkelighet som jeg er på jakt etter. Aadland er opptatt av den som skriver teksten, at det er der det menneskelige finnes. Jeg tror at dette ”noe menneskelig” finnes i to situasjoner, nemlig i skrivingen og i lesingen. Det er i disse to tilfellene tekstens meninger blir virkeliggjort, først av den som skriver, så av den som leser, først formulert, så aktualisert.[3]

Jeg er først og fremst interessert i lesningen. Det er jeg fordi min motivasjon for å holde på med litteraturvitenskap i det hele tatt ligger i å besvare spørsmålet: Hvordan forstår vi litteraturen? Dette er ikke en problemstilling i seg selv, men håpet er at denne oppgaven skal kunne bidra til å besvare en del av spørsmålet. Her bør det komme noe om Gadamer.

Wolfgang Isers teorier om estetisk virkning befatter seg med spørsmål om lesning. I følge Iser er leseakten ikke et subjekts tilegnelse av et objekt, slik vi gjerne ser for oss møtet mellom leser og tekst. Den skal heller forstås som en aktivitet hvor tekstens strukturer produserer en effekt hos leseren, som så bidrar til denne, og kaster den tilbake igjen på teksten, både det hun har lest og det hun kommer til å lese. Lesningen innebærer både resepsjon og komposisjon av teksten.[4] I forbindelse med dette utvikler Iser begrepet om den impliserte leseren. Her er det nok å nevne at Iser mener at enhver tekst gir leseren en spesiell rolle, og at den impliserte leseren er en tekstlig struktur.[5] Iser beskriver slik jeg ser det forutsetningene for et av tekstens møter med det virkelige, møtet med mennesket. Han har i sin produksjon beveget seg fra en beskrivelse av leseakten mot det han i 1989 kaller ’literary anthropology’. Hans påstand er at en ved å studere fiksjonene vi mennesker omgir oss med, og måten vi bruker dem på, vil kunne utvikle forklaringer på hvorfor vi trenger fiksjon, og dessuten en annen forståelse av hva mennesket er. Også han er på jakt etter ”noe menneskelig”. I boken Prospecting (1989) hevder han blant annet at representasjon ikke bør behandles som mimesis, der noe (forsøker å) duplikerer noe annet, slik en stor del av litteraturteorien har tenkt siden Aristoteles lanserte begrepet. Heller bør representasjon anses for å være en handling skapt av det Iser kaller tekstens fiksjonaliserende handlinger: ”…and representation is first and foremost an act of performance, bringing forth […] something that is not given.”[6] Videre utvikler han et begrep om tekstens ”spill” som skal kunne brukes som

…an umbrella concept to cover all the ongoing operations of the textual process. It has two heuristic advantages: (1) play does not have to concern itself with what it might stand for, and (2) play does not have to picture anything outside itself. It allows author-text-reader to be conceived as a dynamic interrelationship that moves toward a final result.[7]

Tekstens spill fungerer hos Iser som en forklaring på hvorfor vi omgir oss med fiksjonalitet. Spillet tilfredsstiller både epistemologiske og antropologiske behov hos mennesket. Som en følge av at det fiksjonelles manglende autensitet lar spillet oss ha fravær som nærvær, og i følge Wolfgang Iser lar dette forholdet oss utvide oss selv på et vis. Han mener at det er ved å besvare hvorfor vi trenger denne utvidelsen at en vil kunne utvikle en litterær antropologi.[8]

Vi skjønner allerede at dette er et enormt felt. Det er så stort at en med rette kan hevde at denne virkningsestetikken/litterære anropologien er en egen disiplin innenfor faget litteraturvitenskap. På den den måten har min interesse for emnet ”skjønnlitteraturens møte med virkeligheten” gitt meg en idé om hvor jeg skal plassere meg i det teoretiske landskapet. Denne disiplinen ivaretar mine interesser for emnet, på et vis er den skapt av og for emnet. Men det har enda ikke utpekt seg noen retning for hvor vi skal gå for å finne en mer konkret problemstilling.

Fiksjon møter fakta

Romaner er fiksjonelle. Noen vil gå så langt som å si at all tekst er fiksjonell i sitt vesen. Jeg vil ikke imøtegå en slik holdning, heller ikke vil jeg forsøke å gjøre romaner om til rapporter fra livsverden eller verre, til fordekte selvbiografier. Jeg ønsker ikke å gjøre skjønnlitteraturen ”mer virkelig” enn den allerede er. Men allikevel: Tekst er en variant av språk. Språk bruker vi til å kommunisere, til å snakke sammen. Og hva snakker vi om?

I taleutvekslingen er talerne til stede for hverandre, men også situasjonen, omgivelsene, ytringens omstendigheter. Det er i forhold til disse omstendighetene at ytringen er fullt ut meningsfull, henvisningen til virkeligheten er i siste instans henvisning til denne virkeligheten som kan være vist ”omkring” de talende, ”omkring”, hvis man kan si det slik, selve ytringsinstansen.[9]

Vi snakker om virkeligheten ”omkring” oss, om vår verden. Språket vårt, slik vi bruker det når vi snakker, er rettet mot virkeligheten. Det har blitt sagt så tydelig som dette: ”Virkeligheten henger i samtalens tynne tråd.”[10] Men, som vi allerede har vært inne på, i teksten er dette forholdet oppsnappet. Det blir opp til leseren, eller rettere sagt lesningen, å gjennomføre referansen. Denne forståelsen passer godt sammen med virkningsestetikken. Men vi vet fra vårt daglige virke at det å gjennomføre en slik referanse er ganske enkelt for en rekke tekster. Aviser, manualer, historiebøker og annen sakprosa forsøker alle, i forskjellig grad, å stå i et forhold til virkeligheten som er så nær 1:1 som mulig. For disse tekstene synes nettopp ”ytringens omstendigheter” å være ”omkring” oss, også vi som leser. Vår innsikt i tekstens og språkets vesen forteller oss at en slik situasjonsforståelse ikke bare er usann, den vil aldri bli sann, men språkets konvensjoner gjør det mulig for oss å holde fast ved ordenes mening. Dermed kan vi fortsette å lese våre aviser og historiefremstillinger, kjærlighetsbrev og instruksjoner i skikk og bruk i dannet selskap, som om det som står der i teksten, dens innhold, er sant og virkelig. Dermed kan vi leve og bruke tekster i våre liv.

Det finnes flere typer bøker som tilsynelatende står i en slik posisjon som den vi nå har skissert for sakprosaen, men som allikevel kaller seg selv for romaner og dermed setter fiksjonsstempelet på omslaget. Jeg vil i mitt prosjekt oppholde meg ved en spesiell type av denne litteraturen, nemlig romaner hvor bokens hovedperson og den biofaktiske forfatteren av boken bærer samme navn, og bokens handling kan være sann, så vidt en normalt informert leser vet. De fleste bøker som bærer disse kjennetegnene vil være selvbiografier, men de jeg vil forholde meg til kaller altså seg selv for romaner.

Nikolaj Frobenius har skrevet boken Teori og praksis. Han har kalt boken for en roman*, og til asterisken er det knyttet en lang forklarende note om hvorfor det er en roman og ikke en selvbiografi. Men før selve historien begynner får leseren servert en advarsel: ”Ingen av personene i boken er fullstendig oppdiktet.”[11] Bokens hovedperson heter Nikolaj og han er til forveksling lik virkelighetens Nikolaj Frobenius. I boken og på smussomslaget er det trykket bilder som viser en person som ser ut akkurat slik en kan forvente at den biofaktiske Nikolaj Frobenius ville sett ut som barn og ungdom. Jeg er forholdsvis sikker på at bildene viser den biofaktiske Nikolaj Frobenius, med det forbehold at pipen på bildet ikke er en pipe.

Dag Solstad har skrevet en bok med tittelen 16.07.41. Denne tallrekken er den bio-faktiske Dag Solstads fødselsdato. Bokens hovedperson og førstepersons forteller heter Dag Solstad. Han bor på den samme Berlinadressen som den biofaktiske Dag Solstad. I boken er det en rekke fotnoter hvor en forfatterfigur, som hevder å stå nærmere den biofaktiske Dag Solstad enn den Dag Solstad som skriver romanen, og i alle fall nærmere enn den Dag Solstad som opptrer i bokens handling, viser til tidligere utgaver av manuskriptet til boken og forklarer hvorfor han har valgt å ta dem ut av den ferdige teksten. 16.07.41 er også en roman.

Det spørsmålet som umiddelbart slår ned i meg idet jeg møter disse bøkene er: Hvordan skal jeg forstå dette? Hvordan skal jeg som leser oversette bøkene, aktualisere dem og gjennomføre referansen til virkeligheten? Hvordan skal jeg tolke det at disse forfatterne skriver om noe som ligner seg selv? Om vi da går tilbake til Wolfgang Iser og ser på hva han skriver om tolkning så gir det oss en idé om hvordan jeg kan angripe et slikt problem: ”As meaning arises out of the process of actualization, the interpreter should perhaps pay more attention to the process than the product”[12]. Spørsmålet blir da ikke hvordan jeg skal tolke de selvbiografiske trekkene i bøkene, men heller: Hvordan tolker jeg de selvbiografiske trekkene i bøkene. Jeg vil ikke vite hva de betyr, men hvordan de betyr.

Her nærmer vi oss en problemstilling: Jeg vil studere lesningens virkeliggjøring av det som i en kommunikativ funksjon oppfattes som virkelig. Men det kan sies mer spesifikt: Hvordan leses og forstås romaner som, for alt vi vet, kunne vært selvbiografier? Eller kanskje bedre: Hvilke funksjoner har elementer av forfatterens biografi på motiv- og handlingsnivå i lesing av romaner?

biografi møter teori

For å belyse denne problemstillingen tror jeg det kan være tjenelig å ta i bruk og utvikle begrepet ”performativ biografisme” som Jon Helt Haarder arbeider med. Haarder tar utgangspunkt i Gadamers ideer om forståelsens forutsetninger, og til disse forutsetningene legger han begrepet biografisk irreversibilitet.[13] Dette begrepet er ment å skulle beskrive det at vi som lesere aldri kan legge av oss de kunnskaper vi måtte ha om forfatteren. Haarder argumenterer for at vi i dag, hvor vi ikke lenger befinner oss i en Habermasiansk borgerlig offentlighet med et skarpt skille mellom den private og offentlige sfæren, heller ikke kan opprettholde dette skillet i like sterk grad innenfor litteraturvitenskapen. Den elektroniske kommunikasjonens tidsalder tillater det ikke.[14] Videre hevder han at måten mennesker forstår ikke-menneskelige fenomener ved hjelp av menneskeliggjøring, og almenne fenomener ved hjelp av private fenomener, gjør biografismen til ”en nærmest fænomenologisk størrelse”.[15] Haarder utvikler så begrepet om en performative biografisme, med bakgrunn i Gadamers forståelse av fordommen, i retning av ”…at brugen af biografisk stof ikke så meget udpeger et sagsforhold vedrørende sammenhengen mellem tekst og afsender, som det udgør en sproghandling i forhold til læseren.”[16] (Min utheving) Her begynner vi å se at dette begrepet med fordel kan brukes for å supplere Isers forståelse av lesningen, med henblikk på problemstillingen jeg har valgt.

Charles I. Armstrong peker på at poststrukturalismens holdning til det biografiske i litteraturen er langt mer komplisert enn den avfeiende holdningen det er vanlig å tillegge den.[17] Jeg er usikker på om det er mulig for meg å ta med meg noen av de innsikter denne retningen måtte ha å by på, inn i det arbeidet som står foran meg. Men særlig Derridas ideer om paratekst, som noe som befinner seg i en gråsone mellom tekst og virkelighet, som krever at leseren utøver en eller annen slags vold mot teksten ved å ta dem med eller utelate dem i sin fortolkning, slår meg som interessante.[18] Begge de to romanene jeg vil studere gjør utstrakt bruk av fotnoter, som en slags ekstra kommunikasjonskanal mellom forfatter og leser, utenfor selve romanen. Teori og praksis har i tillegg en del bilder, og til og med kart med i boken. Min behandling av det paratekstuelle vil ellers i stor grad hvile på Gérard Genette.

Student møter tradisjon

Har visst glemt å sjekke hva andre har skrevet! Romanene er så nye at det sannsynligvis ikke er mye.

Skriver møter leser

Jeg skulle ønske dette prosjektet var stort nok til at jeg kunne forsøkt å overføre Erling Aadlands verbiske forståelse av skriften til Isers forståelse av leseakten. Dette er kanskje umulig.

Aktivitet – vekk fra subjekt-objekt

Det (u-)menneskelige

Tidsplan

Varsku!! Innholdsfortegnelse!?

Foreløpig bibliografi

Skjønnlitteratur

Frobenius, Nikolaj (2004) Teori og praksis. Oslo: Gyldendal

Solstad, Dag (2002) 16.07.41. Oslo: Oktober

Teori

Armstrong, Charles I. (2005) Det livsviktige. I Vagant #4. 2005. Oslo: Damm

Genette, Gérard (1997) Paratext: Thresholds of Interpretation. Cambridge: Cambridge University Press

Gadamer, Hans Georg (2001) Fra Sannhet og metode i Lægreid, Sissel & Skorgen, Torgeir (red.) Hermeneutisk Lesebok. Oslo: Spartacus

Gadamer, Hans Georg (2001) Estetikk og hermeneutikk i Lægreid, Sissel & Skorgen, Torgeir (red.) Hermeneutisk Lesebok. Oslo: Spartacus

Gadamer, Hans Georg (2001) Språk og forståelse i Lægreid, Sissel & Skorgen, Torgeir (red.) Hermeneutisk Lesebok. Oslo: Spartacus

Gadamer, Hans Georg (2001) Tekst og fortolkning i Lægreid, Sissel & Skorgen, Torgeir (red.) Hermeneutisk Lesebok. Oslo: Spartacus

Grondin, Jean (2002) Gadamer’s Basic Understanding of Understanding i Dostal, Robert J. (red.) Cambridge companion to Gadamer. West Nyack: Cambridge University Press

Haarder, Jon Helt (2004) Performativ biografisme i Kritik #168. København: Gyldendal

Haarder, Jon Helt (2005) Det særlige forhold vi havde til forfatteren i Norsk

Litteraturvitenskapelig Tidsskrift – vol. 8, Nr. 1. Oslo: Universitetsforlaget

Iser, Wolfgang (1978) The Act of Reading. Baltimore & London: The Johns Hopkins University Press

Iser, Wolfgang (1989) Prospecting: From Reader Response to Literary Anthropology. Baltimore & London: The Johns Hopkins University Press

Johansen, Anders (2000) Særoppgave: Livssyn. Oslo: Spartacus

Manguel, Alberto (1999) En Historie om lesning. Oslo: Aschehoug

Ricœur, Paul (2001) Hva er en tekst? Å forstå og forklare i Lægreid, Sissel & Skorgen, Torgeir (red.) Hermeneutisk Lesebok. Oslo: Spartacus

Ricœur, Paul (2004) The Conflict of Interpretations. London & New York: Continuum

Aadland, Erling (2000) Fortelleren og skriveren. Oslo: Spartacus

Aadland, Erling (2002) Åndsfunksjonærens inngivelse i Vagant #3-4. 2002. Oslo: Aschehoug

Tilbake til Studieforum

[3] Jeg skal komme tilbake til dette, men det kan allerede her være tjenelig å nevne at Aadland utvikler sitt skriverbegrep mot noe u-menneskelig, men det betyr ikke at skriveren er ikke-menneskelig. ”Skriveren er ikke et menneske, men han tilhører det menneskelige, selv om han står for det u-menneskelige ved mennesket.” Aadland (2000), s. 85