Førebels forslag til PB

Marte

Døden som tema i den moderne roman

Døden er eit ømtåleg ”tabuemne” i den moderne verda, men dødsfall er på mange måtar og heile tida eit ”tema” for oss; kreftdøden, aidsdøden, krig og naturkatastrofar. Det finst ting i livet som vi ikkje kan planleggje, der vi ikkje kan endre meining og få ein ny sjanse. Det er ubønnhørlege situasjonar og avgjerdsler som vi ikkje kan flykte frå, der den fysiske død står som den største og vondaste.

Litteraturen kan hjelpe oss å nærme oss og å setje ord på angsten for identitetstapet, sorga som ligg i det å skulle døy, eller å miste eit menneske som står oss nær. Litteraturen kan også fortelje oss noko om korleis døden på forunderleg vis kan gje oss nytt liv, dersom vi kan forlike oss med tapet og forsone oss med livet og dei menneska vi lever livet saman med. Slik kan litteraturen lære oss noko om å leva, slik at dødsangsten ikkje får makta i liva våre. Å få mot til å møta sorga, og dermed også livet. På den måten kan døden også vera livsbekreftande.

Eg ynskjer altså å arbeide med temaet ”døden i litteraturen” eller ”døden i den moderne roman” som eit utgangspunkt for liv og meiningsheilskap, meir enn døden som sådan og i seg sjølv. Gjennom ein lesning av den irske forfattaren Colm Toibin sin roman The Blacktower Lightship ynskjer eg å vise korleis døden både kan støyte menneske ifrå kvarandre og føre til brot, men også korleis den kan vera eit samlande og forsonande element mellom menneska som opplever tapet, sorga og saknet, og samstundes skal leva vidare med kvarandre.

I Blacktower lightship møter vi Helen, romanens hovudperson. Ho er gift med ein god mann og saman har dei to små gutar. Ho er også rektor ved ein skule, som den yngste kvinnelege rektor i landet. Tilsynelatande lever ho eit vellukka og lukkeleg liv både privat og profesjonelt, men gøymer samstundes på ein annan og meir traumatisk familiehistorie som stadig formørker livet hennar og hindrar henne i å leve fullt ut.

Det viser seg at Helen nærast har eit ikkje-eksisterande forhold til mora. Heller ikkje bestemora har ho kontakt med i nokon særleg grad. Når det kjem for ein dag at broren Declan i mange år har levd med sjukdomen Aids og no døyande uttrykkjer eit ynskje om å tilbringe litt av den siste tida i bestemora sitt gamle og forfalne hus ved havet saman med dei tre kvinnene og to av sine homofile vener, må Helen likevel igjen møte mora og dermed også fortida.

Gjennom nokre intense dagar, vert dei seks personane som er samla i huset tvinga til å høyre på kvarandre og også på eit vis å akseptere kvarandre. Det er forteljinga eller vi kan kanskje seie forteljekunsten som driv handlinga framover i romanen, ettersom karakterane etterkvart gjer greie for seg sjølve med dei andre som tilhøyrarar. Vi kan difor seie at forteljekunsten i seg sjølv står sentralt i denne romanen. Gjennom å dele livshistoriane sine med kvarandre kjem karakterane nærare kvarandre, og vi kan sjå at relasjonane mellom dei endrar seg etterkvart som dei får innsikt i einannan, men også samstundes innsikt i seg sjølve.

Særleg vert dette synleggjort gjennom den utviklinga Helen går gjennom. Møtet med døden og vegen mot sorga, gjer henne meir mottageleg og sårbar. For Helen sin del vert desse dagane ein veg bort frå dei fastlåste tankemønstra og dei strategiar ho eingong valde for å gløyme hendingane og minnene frå fortida, hendingane som gjorde henne framand i forholdet til mora og som til slutt førte til eit tilsynelatande endeleg og bittert brot mellom dei.

I løpet av romanen foretar Helen etterkvart ei reise attende til den staden ho fysisk opplevde å bli forlatt av mora, nemleg bestemora sitt gamle hus, men også samstundes ei reise attende til det mentale rommet ho i tjue år har valgt å stenge av for seg sjølv og dermed også for dei menneska som står henne nær.

Gjennom forteljingane som vert fortald opplever Helen etterkvart ei endring i seg sjølv. Hendinga som gjorde henne framand for mora, og som i stor grad har prega henne vidare i livet, kjem attende i medvitet hennar. Etterkvart gjennomgår Helen ein bevisstgjeringsprosess, som gjer det klårt for henne kva som eigentleg har plaga henne alle desse åra, men som ho ikkje har ynskja å setje ord på korkje for seg sjølv eller andre.

Møtet med eigen livshistorie, saman med det å høyre korleis mora og bestemora opplevde det som hende den gongen, og som også forma deira vidare livshistorie, gjer at vi kan ane starten på ei bearbeiding av fortida for Helen. Ei bearbeiding som til slutt kanskje kan frigjere henne frå dei stengslane ho sjølv har sett for livsutfalding og meiningsheilskap i livet sitt.

Slik kan det å fortelje både skape og omskape identitetar som i utgangspunktet synest fastlåste, ikkje berre i høve til Helen, men også i forlenginga vi som les romanen.

Det er spørsmål som desse eg vil undersøkje nærare i mi hovudoppgåve, og det er altså romanen, i form av ein analyse av The Blackwater Lightship som eg vil nytte som utgangspunkt for arbeidet. Eg ynskjer å undersøke både korleis romanen kan seia oss noko om desse eksistensielle spørsmåla spesielt, men også korleis romanen generelt på ein god, men også problematisk måte skildrar mennesket sitt tilhøve til livsverda, og mennesket sitt behov for meniningsheilskap i tilværet.

Frå det tematiske i romanen; korleis den fysiske død kan føre menneske både bort frå einannan, men også nærare einannan og slik setje i gang bevisstgjeringsprosessar i menneska sjølve, ynskjer eg altså å prøve å trekkje ei linje til det som omhandlar romanen si oppgåve i verda, for oss.

I Romanens teori undersøker Georg Lukacs forholdet mellom det greske eposet og den moderne romanen. Eposet framstår som den litterære forma i eit samfunn i samsvar mellom subjektiv og objektiv røyndom. Den episke helt handlar i harmoni med gudane som garanterer ei verd med meining og heilskap. Tida då romanen oppstår er langt frå så idyllisk: no er romanhelten avskåren frå gud (-ane) og står på eiga hand i ei verd som er vanskeleg å forsone seg med.

Georg Lukacs hevdar at romanen er den viktigaste litterære forma i ei verd mennesket kjenner seg både framand og heime i. Møtet med ”den moderne tida” har gjort at mennesket finn seg sjølv rykka ut av dei indre samanhengane, og kjenner seg framand for verda og seg sjølv. For Lukacs er romanen den moderne tida sin freistnad på å gjenskape evna det greske eposet hadde til å sameine liv og meining. Fordi romanen si verd er oppstykka og fri frå meiningsheilskap er ikkje dette mogleg på same måte. Romanen freistar å skape forståing i ei uforståeleg verd.

Romanen vert slik eit uttrykk for dei mange og ulike formene som mennesket sitt forhold til den uutgrunnelege verda kan setjast inn i.

The Blackwater Lightship er ein (psykologisk-)realistisk roman som gjev eit truverdig bilete av det moderne mennesket sitt behov for kjærleik, og om deira angst for isolasjon, tap og døden som gradvis et seg nærare. Romanen viser slik eg har skissert forut korleis menneska i ein liten familie, og då særskild dei tre kvinnene, trass i mange bitre kjensler, spenningar og djupe sår, gjennom møtet med sjukdom og føreståande død, likevel kjem fram til ei slags forsoning.

Det var faren sitt død som var utgangspunktet for Helens bortvending og endelege brot med mora, og det er broren Declan sin føreståande død som til slutt på eit vis forsoner dei to kvinnene. Brot og forsoning vil dermed stå som sentrale element i oppgåva mi, både når det sjølve analysen, men også i forhold til romanens generelle form og oppgåve i verda.

Gjennom å fokusere på forteljemåte, kompositoriske trekk og stil ynskjer eg å framheve korleis forfattaren får fram tematikken, ein tematikk som kanskje kan seiast å balansere mellom ”det håpefulle og det håplause”, på ein god måte.

Eg ynskjer gjennom arbeidet med The Blacktower lightship å finne ut meir om korleis romanen forsøker å vera ein heilskap i seg sjølv, og også om vi ser utover dette, korleis den ynskjer å klårgjere livets verd som ein heilskap for oss som les. Romanens evige sanning er å seia oss noko om tilværet som vi ikkje allereie veit, og som romanen heller ikkje kan gje oss endelege eller sikre svar på. Akkurat som vi menneske alltid må prøve å finne svar på korleis verda heng saman, gjennom å utforske tilværet, må romanen alltid og igjen og igjen forsøke det som i utgangspunktet er ei umogleg oppgåve, nemleg å gje oss dei svara vi leiter etter. Det veit vi og det veit romanen. På bakgrunn av dette ynskjer eg nettopp å studere romanens forsøksvise samanbinding, men samtidige undergraving av meining og samanheng, eller romanens livsdrift versus dødsdrift.

I forlenginga av det temaet eg har valgt for oppgåva ynskjer eg altså også å studere romanens eigen død som form, og korleis romanen håndterer denne døden, for eksempel gjennom romanens eigen ”dødsutsetjing”.

På bakgrunn av det eg nettopp har skissert vert det naturleg å lese Peter Brooks` Reading for the Plot, som ein del av den teoretiske ramma, i tillegg til nemnde Romanens teori. Sidan Brooks byggjer mykje på Freud og hans Hinsides lystprinsippet i boka si, kjem eg også til å studere dette verket. Også J. Hillis Miller, til dømes Ariadnes Thread, Tropes, Parables, Performatives: Essays on Twentieth Century Literature) og Topographies er aktuell teoretisk litteratur.

Sidan forfattaren skriv i ein realistisk tradisjon, kan det også verta aktuelt å studere denne tradisjonen nærare.

Tilbake til Studieforum