Retorikk og konfliktransformasjon.

Prosjektbeskrivelse, ALLV 301 - Vår 2006.

”Krigen er alle tings far”

Heraklit.

”Storytelling, one can conclude, is never innocent.”

Peter Brooks, The law as narrative and rethoric.

1. Emne og problemstilling:

Enhver konflikt ikke bare har en historie, men er avhengig av en historie for å fungere. Hvis vi går ut i fra at den samme mekanismen gjør seg gjeldene for historier: At historier er avhengige av en konflikt for å fungere - er dette et symbiotisk forhold som fortjener en nærmere undersøkelse.

Fredsforskning er en ganske ny vitenskap, retorikken har fungert som middel for konfliktløsning siden etruskisk tid. Jeg er her opptatt av narratio, den delen av litteraturvitenskapen som kalles narratologi, og hvordan den kan supplerer forståelsen av konflikteskalering eller transformasjon.

Kan vi lage et vesensforskjellig skille mellom en fredens og en krigens retorikk ut i fra hvilke narrativer som konstituerer dem? Eller har narrativet en sidestilt plass, blant en rekke egenskaper ved språket i konflikter, som fungerer synergisk for å løse eller eskalere konflikten? Jeg vil altså prøve å klargjøre noen posisjoner for den rollen det narrative kan spille. Metoden blir å se på ”konflikter i litteraturen, og det litterære i konflikter.” og dessuten undersøke noen viktige likheter og forskjeller i de respektive vitenskapene som omhandler disse to.

2. Teoretisk Materiale:

Johan Galtung versus Georg Johannesen.

Fredsstudiet ble innstiftet av bl.a. Johan Galtung på 50-tallet. Innefor Galtungs tenkning betyr ikke vold konflikt, vold er en konsekvens av konflikt. Konflikter har også potensial til fremskritt, fordi konflikter kan overskrides, transcenderes. Herav kommer metoden konflikttransformasjon. Konflikt er i følge Heraklit det grunnleggende prinsippet i verden. Galtung siterer ofte det kinesiske ordtaket ”Et menneske uten konflikter er et lik”.

Georg Johannesen sa en gang i et møte med norske sivilarbeidere: ”Mange tror jeg er mot krig, det stemmer ikke. Jeg er for krig. Men ikke de der greiene som de holder på med i dag. Det er jo bare slakting.”

Johannesen og Galtung har mange, og til tider enorme motsetninger i sin vitenskaplige strategi. Den akademiske skrivestilen til Galtung er ”normalprosaisk” i motsetning til Johannesens parataktiske essayform. For Galtung er det et mål å gjøre teksten enkel å formidle. Konflikter blir behandlet strukturelt, og fremstilt mest mulig pedagogisk, i forstanden lettfattelige. Johannesen var norsklærer – først og fremst. I betydningen at å lære norsk er å lære å være en god samfunnsborger. Han praktiserte en norsk som alle kjenner igjen, men ingen kan etterligne. Han hevdet selv at han skrev vanskelig for å unngå å bli misbrukt.

Det jeg håper å finne med å lese de to opp mot hverandre er en synergi mellom Galtungs programfestede optimisme og Johannesens vilje til stillingtaken: “Den som ikke er for eller mot en tekst eller tale er en døvstum hurtigsanger og en nymalt gullfisk.”[1]

Johannesens taktikk henger bl.a. sammen med hans tolkning av den siste store romerske retorikeren Quintilian: ”I antikkens siste århundrer ga retorisk antropologi og allmenndannelse et varig kulturvern, både mot barbarer nordfra og mot de kristne sørfra, innenfra og nedenfra.”[2] For Johannesen er retorikk selvomsorg, en beskyttelse mot all den dårlige, dvs. onde retorikken man blir utsatt for i Media Thule.[3]

Her finnes det en interessant forbindelse til Johan Galtungs strukturelle analyse av narrativer som henholdsvis konflikteskalerende eller forløsende.

Galtung opererer grovt sett med 3 hovednarrativer, med en mengde underfortellinger, og mulige scenarioer. Det første kan defineres som ”Rettferdig krig”- narrativet og er hva Galtung kaller en ”dypkulturelt” forestilling. ”There is an underlying metanarrative indentifying being victor with being legitimate. Watching that violence/war unfold is watching justice at work, according to this narrative.”[4] Konsekvensen av dette er ideen om at krig har en ”funksjon”, en slags historisk logikk.

Det andre er intervensjonsnarrativet. Her må en makt utenfra konflikten gripe inn - hvis det som oppfattes som den legitime siden er i ferd med å tape. ”The narrative will probably be that they enter on the side of the side of justice to level the playing field, helping the righteous side.”

Det tredje narrativet går ut på transformasjon, depolarisering og fred. ”It may be called the peace by peaceful means narrative.”[5] Det må inneholde et fremtidsrettet bilde om en løsning på konflikten, en historie om både fortid og framtid som partene kan møtes i, og en ikke-voldelig eller myk-voldelig måte å kontrollere samfunnet på (f.eks. politistyrker).

Galtung har advokert viktigheten av å skape en ”fredsjournalistikk”. Dette betyr en krig og freds-korrospondanse som søker å forklare de strukturelle årsakene til at konflikter utvikler seg voldelig. Dagens media nøyer seg alt for ofte med å spørre de enkel og konflikteskalerende spørsmålene: ”Hvor er volden? Hvem vinner den?”

I stedet bør man ha like stor vekt på hva som er bakgrunnen for volden og hvem som jobber for en fredelig løsning. Media må generelt flytte fokus fra narrativ 1 og 2 over på det tredje, fredsnarrativet.

Dette kan leses opp mot at Johannesen anbefaler en maksimumsretorikk[6].

Den fungerer i motsetning til det han definerer som mimumsretorikk, som i hovedsak er opptatt av retorikkens troper og figurer, altså den av retorikkens fem disipliner som kalles elocutio. For Johannesen kan retorikken være en åpen hånd med fem fingre, der de to viktigste er memoria og inventio. Memoria går i en maksimumsretorikk ikke bare ut på å huske hva man skal si, men også hva som er blitt sagt. Den som ikke har en fortid kan heller ikke ha en framtid. Inventio er å finne stoffet. G.J siterte ofte Walter Benjamin på at ”Alt jeg sier består av sitater”. Begge visste hvor de kom fra: ”Men eg er klar over at eg ofte synest å koma med noko nytt, når eg berre seier det som er svært gammalt, som som dei fleste ikkje før har høyrt.” Skriver Cicero i De Oratore[7]. Inventio er for den trente retorikeren, ikke så mye å finne på nye ting, som å vite hvor man skal lete.

Hvis vi kan operere med et overgripende begrep som ”norsk offentligheten”, hvor kunst, media og politikk fungerer sammen som meningsdannende, kan man spørre om ikke et hovedproblem i denne offentligheten kan spores i eksklusjon av memoria og inventio til fordel for en entydig satsning på narratio – den spektakulære fortellingen. Den gode historien kan dermed få onde konsekvenser. Det er store problemer forbundet med å skulle si noe litteraturvitenskaplig eksakt om ”offentligheten” som helhet. Men: Både Galtung og Johannesen vender seg mot slike størrelser i sine skrifter, og leter etter sammenhenger mellom kunst, politikk økonomi og media. Galtung påviser ”The Dualism-Manicheism-Armageddon formula” mens Johannesen langer ut mot ”Konsensusnorge”. Jeg vil derfor prøve å bruke Galtung og Johannesen for å påvise enkelte ”tenkemåter” i vår offentlighet og se hvordan dette kan suppleres i lys av hypotesen om det narrative per se, som konfliktskaper.

Altså: Narrative tenkemåter som virker fordummende (Johannesen) og/eller konfliktskapende (Galtung). Når det gjelder tekster av disse er det mye å velge mellom. G.J sitt forfatterskap består av en enorm mengde interne referanser, som gjør det vanskelig å ekskludere. Dikt og teori er også hos Johannesen to sider av samme sak, og det vil si: Tenkning. ”Innerst i hjertet har jeg min forstand.”[8] Men jeg vil nok legge vekt på bøker fra de siste 25 årene, hvor hans teoretiske apparat er klarest utviklet, slik som Rhetorica Norvegica, Moralske Tekster, og hans siste Eksil. Av Galtung sine bøker vil jeg fokusere på lærebøker som ”Både og” og ”Searching for Peace” samt pamfletter som ”USAs utenrikspolitikk, teologi med andre midler” og en mengde mindre artikler publisert på Galtungs nettuniversitet www.transcend.org, dessuten selvbiografien ”Johan uten land”.

Narratologi.

Johannesens tekster er ofte episke, og forholder seg alltid til historisk kontekst, men de er langt unna det man kaller ”gode historier” – de representere gjerne motsetningen til dette som litterært virkemiddel. Man kan også se på G.J sitt prosjekt som det å skrive en alternativ (Norges) historie, og forbindelsen mellom form og innhold gir mening ut i fra en slik lesning.

Jeg kjenner ikke til at Johannesen har skrevet noe direkte om narratologi, og det ligger en utfordring i oppgaven å koble narratologisk lesning til Johannesens maksimumsretorikk som jeg ikke er sikker på er overkommelig. Det er uansett sikkert at arbeidet må gå igjennom en fase med grunnlagsspørsmål fra narratologien for å utvikle tesen om konflikter og narrativ.

Michael Toolan tegner opp det han kaller ”a minimalist definition of narrativ” [9]som:

”a percived sequence of non-randomly connected events.” Men så snart man skal si noe mer om det narrative enn dette, kommer han fort til punktet om at narrativ må inneholde ”crisis to resolution progression”[10]. Muligens trenger ikke alle narrativ en konflikt for å fungere, men kanskje alle bemerkelsesverdige narrativ trenger det?

Når det gjelder Johan Galtung så er hans metoder utpreget strukturalistiske, og enklere å koble til den delen av narratologien som deler dette. Galtung vektlegger transformasjonen som middel til konfliktløsning (derav navnet transcend på universitetet han er leder for). Det er gjennom å tenke fremover, i endringer alle konfliktens parter kan ta del i, uten å miste sin identitet, at løsningen på konflikter ligger. Dette ligner Tzvetan Todorov sin påvisning av transformasjonen som et konstituerende element i narrativet:

The simple relation of successive facts does not constitute a narrativ: these facts must be organized, which is to say, ultimately, that they must have elements in common. But if all the elements are in common, there is no longer a narrative, for there is no longer anything to recount. Now, transformation represents precisely a synthesis of differences and resemblance, it links two facts wthout their being able to be identified.[11]

Galtung sin metode kan som sådan sies å være grunnleggende narrativ. Målet blir å finne ”fredsnarrativ(ene)” som jobber i mot tenkemåter som at sivilisasjoner kan ”kollidere”.[12]

Jeg kommer i første omgang til å jobbe mye med strukturalistiske lesemetoder ut i fra at det er her jeg finner de klareste forbindelsene til problemfeltet mitt.

Et vanlig motiv i krigslitteraturen er hvordan hvert enkelt individ blir usynliggjort og gjerne knust i møtet mellom krefter utenfor dets kontroll. Det kreves en hær for å gå til slag, en soldat kan bare drepe eller desertere. Det kan ses på som en forutsetning for strukturalistisk litteraturvitenskap at de enkelte elementene i en historie ikke har mening i seg selv, men kun i forhold til de andre elementene – enten det er aktanter(Greimas) mythemer(Levi-Strauss), kategorier(Genette) etc.

Narrativer er sannsynligvis ytterst farlige. Mennesker går i døden hver dag på grunn av dem. Det er vanskelig å forstå geriljasoldater som utfører selvmordsoppdrag, eller unge menn fra småbyer i Vesten som verver seg til krig i et annet land – uten å ta et narrativ inn i betraktningen. Dette betyr ikke at man kan se bort fra sosiale, politiske, økonomiske forhold – tvert i mot – men uten narrativet som meningsskaper er det vanskelig å se for seg at noen er villig til å satse livet. Kanskje et grunntrekk ved det konfliktskapende narrativet er oppløsningen av individet som selvstendig, autonom enhet? Hvilken relevans har dette for en strukturalistisk vitenskap? Terry Eagelton hevder at ”One result of structralism, [...] is the decentring of the individual subject, who is no longer to be regarded as the source or end of meaning.”[13]

Ligger det muligens en likhet mellom en strukturalistisk lesestrategi og det vi kan definere som det krigerske narrativet? Hvordan forholder det seg til f. esk. Lévi-Strauss spekulasjoner om de narrative grunnformene som resultater av menneskehjernens grunnleggende funksjoner?

Mer generelt tror jeg Roland Barthes kanoniske artikkel fra 1966 ”Introduction to the structural analysis of narrative” kan bli en viktig teoretisk innnfallsvinkel. Barthes ser på narrativet som ”a kind of sentence writ large, which reaches its conclusion with a full predication of the initial subject.”[14] Peter Brooks trekker fram hvordan Barthes viser at narrativet kan være en demonstrasjon av den logiske feilen ”Post hoc ergo propter hoc: that because something follows something else, it is caused by it, follows from it.”

I forhold til en narratologisk analyse av konflikthistorier blir uansett grunnbegreper som fabula og sjuzhet nyttige, og bør muligens suppleres med diskurs som et tredje punkt. En metode blir i så fall å se på historier som bygger opp konflikter med tre øyne: 1. Hva historien inneholder. 2. Hvordan den blir fortalt. 3. Hva som blir utelatt.

3. Litterært Materiale

Det har gitt en del hodebry å finne hvilke litterært materiale som kan brukes til å illustrere poenger, siden ”det narrative” spiller en slik uatskillelig rolle fra de fleste litterære genrer. Det er ikke nødvendigvis slik at et narrativ må omhandle krig for å være et interessant eksempel på konflikt. Foreløpig operere jeg med tre kategorier for undersøkelsen:

1)Narrativer som kan virke direkte konflikteskalerende.

Eks: Marinettis ”Il Manifesto del futurismo”.

Hitlers ”Mein Kampf”

Det er et mål å undersøke konflikteskalerende metanarrativer i massemedia [15].

2) Narrativer som kan virke direkte konflikttransformerende.

Eks: Hermann Hesse, Siddharta.

Johan Galtung sine nylesninger av Ibsen, ”En folkefiende”.

Jens Stoltenberg sin redegjørelse for regjeringens politikk i Stortingets spørretime etter brenning av de norske ambassadene i Damaskus og Beirut.

3) Narrativer hvor disse to kreftene møtes, som indirekte virker konflikttransformerende – eller eskalerende.

Det er sannsynligvis i denne kategorien den mest interessante litteraturen hører hjemme. Hvis jeg skal gjøre et dristig forslag til materialevalg vil det være noen utvalgte sanger fra Iliaden og Odysseen. En poeng jeg kunne tenke meg å følge i så måte er Odyssevs som fredsforsker, ut i fra hans evne til å reagere kreativt og fleksibelt på utfordringer.[16]

Det skulle vel egentlig ikke forundre om det ligger materiale til både en krigens og fredens retorikk i disse grunntekstene i den vestlige kultur - slik det ligger grunnleggende krigs og freds - narrativer i enhver kultur i følge Galtung.

Det er når det gjelder det litterære materiale den største utfordringen for avgrensning ligger på dette tidspunktet av prosessen. På den ene siden er jeg interessert i å jobbe innenfor et utvidet litteraturbegrep ”med hele verden som bok”, på den andre siden tror jeg det er ved grundig lesning av enkelte verk at man kan utlede substansielle funn – også om narrasjon og konflikter.

SLAGPLAN:

Første semester: Avgrense litterært materiale.

Få bedre oversikt over feltet fredsforskning. Lese opp på alternative metoder enn Galtung sin, og se på disse opp mot ulike skoler i litteraturvitenskapen som strukturalisme – poststrukturalisme. Skrive ut et kapittel om Johannesen – Galtung.

Andre semester: Jobbe grundig mot det litterære materialet. Skrive om strukturalisme – poststrukturalisme i forhold til problemstillingen.

Tredje semester: Kanskje ett opphold i utlandet, med et kurs i konfliktløsning for å lære en slik metode bedre å kjenne. Skrive noen enkeltåstående artikler om emnet jeg har tatt for meg.

Fjerde semester: Ideelt sett ville jeg begynne fjerde semester med en full kladd til den ferdige oppgaven, som så bør jobbes igjennom på ny.

Tilbake til Studieforum

[4] Galtung, Jacobsen and Brand-Jacobsen, Searching for Peace, Pluto Press, 2000, s7.

[7] Cicero, Retorikk og filosofi, Samlaget 1995, Overs. H.Slaatelid, s.20.

[9] Michael Toolan, s. 6. Narrative - a critical linguistic introduction, Routledge 2001.

[11] Todorov (s.233 The poetics of prose, Oxford, Blacwell 1977.) Her fra Toolan s.6.

[12] Jf: Samuel Huntingtons berømte ”Clash of civilizations”.

[13] Terry Eagleton, Literary Theory, Blackwell 1983, s104.

[14] Peter Brooks, The law as narrative and rethoric, s 17

[15] F.eks etter motto fra Karl Kraus “Wie wird die Welt regiert und in den Krieg geführt? Diplomaten belügen Journalisten und glauben es, wenn sie's lesen."[15]

[16] ”Hvem er du?” Spør Kyklopen. ”Ingen” svarer Odyssevs – på den måten blir han noen.