Emnet for min masteroppgave vil være Deleuze’ filosofi om tegn

Prosjektbeskrivelse til masteroppgave i litteraturvitenskap

ved Universitetet i Bergen. Trine Flattun Rogndokken

Om Deleuze’ tegn filosofi

At lære vedrører frem for alt tegnene. Tegnene er genstand for en tidslig læreproces, ikke for en abstrakt viden. At lære er først og fremmest at betragte et stof, en genstand eller et væsen, som om [min utheving] det udsendte tegn, der skulle afkodes, fortolkes. Der findes ingen lærling, der ikke er ”ægyptolog” inden for et eller annet. Man bliver kun snedker ved at gøre sig modtagelig over for træets tegn, eller læge ved at gøre sig modtagelig over for sygdommens tegn. Alt det som lærer os noget udsender tegn, enhver viden er en fortolkning af tegn eller af hieroglyffer.[1]

Emnet for min masteroppgave vil være Deleuze’ filosofi om tegn. En mulig problemstilling: Hva er Deleuze’ tegn? Hvordan lese med Deleuze’ tegn? Hva leser man når man leser med Deleuze’ tegn?

Motivasjonen

Min motivasjon for å tre inn i dette som felt er opplevelsen av å i møte med Deleuze’ tekster finne tanker som spesielt behandler det å leve i Vesten i moderne tid, å leve etter Nietzsche: Disse tekstene er i stand til å bringe tenkning videre fra apati og maktesløshet over det faktum at ”bakteppet” i form av en absolutt sannhet, ikke lenger er til å tro på. Hos Nietzsche finner vi påstanden om at språket og kulturen fortsatt står i et forhold til en grunn som ingen lenger tror på. Og smerten ved å leve i Vesten i vår tid, blir så at vi ikke har noen måte å møte smerte på, siden alt vi tar i illuderer en sannhet det ikke lenger eksisterer. Vi klarer ikke finne et språk som kan møte verden på en annen måte. Denne maktesløsheten gjør oss syke. Nietzsche ser for seg at de kommende århundrene i Europa vil domineres av verdienes fall og nihilismen dette fører med seg: ”What I relate is the history of the next two centuries. I describe what is coming, what can no longer come differently: the advent of nihilism.”[2] For Nietzsche har man som vestlig menneske tre alternativer: Å fornekte fallet av de store verdier, man tror ikke lenger på dem, men makter ikke ta et oppgjør med dette. Dette er den passive nihilismen. Man ser verdienes fall, men orker likevel ikke forlate dem og velger derfor å leve i skuffelsen. Eller også: Passiv nihilisme kan vende om og få utløp som direkte destruktiv nihilisme, en smertefull suicidal tilstand. Men det finnes også en god nihilisme, den aktive, som vil undersøke språket og verdiene som har satt seg i kroppene. Den gode nihilist ødelegger det tilstivnede og skaper en åpning ut ifra egen kroppslighet. Den gode nihilist kaller begjæret fra sin reaktive posisjon og ødelegger det ødelagte språket.

Jeg ser Deleuze’ tegn en fremvisning i hvordan tolke som et alternativ til for eksempel hermeneutikken, dialektikken etc: Hvordan finne en måte å leve med fraværet av de store fortellingene uten å måtte ty til å forklare alle deler mot bakgrunn i en samlende enhet. Altså, med Nietzsches terminologi, en måte å unngå å bli en passiv nihilist.

Filosofien

Deleuze forholder seg i stor grad til filosofien før ham. Og hans tenkning oppstår i møte med andre, og i motstand til andre. Derfor vil man ved å lese Deleuze også måtte lese andre filosofer[3]. Deleuze’ doktoravhandling tar utgangspunkt i kritikk av Descartes’ cogito, og han påstår [4] andre steder at det å bryte med Hegel er hovedutfordringen i vår tid.[5]

Deleuze’ filosofi oppstår i hovedsak i møtet med Spinoza, med Nietzsche, og med Bergson. I min oppgave blir jeg derfor nødt til å forholde meg til bøkene Deleuze har skrevet om disse. (Expressionism in Philosophy: Spinoza, Spinoza: Practical Philosophy, Nietzsche and Philosophy, Bergsonism.) Dette er tenkere som for Deleuze utgjør en alternativ kanon, ved at disse ikke aksepterer at filosofien kun skal ta utgangspunkt i rasjonaliteten[6], og hans egen filosofi oppstår i helt bokstavelig forstand ved å lappe sammen, blande disses tanker.[7] Med grunnlag i Spinozas conatus begrep og Nietzsches vilje til makt danner Deleuze et menneskesyn der mennesket med kroppslig utgangspunkt befinner seg i passiv eller aktiv tilstand, og videre som i passivisert, igangsatt, eller som igangsettende. Disse kreftene i verden er målløst rettet mot å være til, eksistere. For å tolke verden må man ta utgangspunkt i dette mangfoldet, dette som for Nietzsche utgjør behovet for en absolutt perspektivisme. Dette tar Deleuze til seg:

Hvert subjekt udtrykker verden fra et bestemt perspektiv. Men perspektivet, det er selve forskellen, den indre, absolutte forskel. Hvert subjekt udtrykker således en absolutt forskellig verden. Og den udtrykte verden eksisterer helt sikkert ikke uden for det subjekt, som udtrykker den (det som vi kalder den ydre verden, er blot den vildledende projektion, den uniformiserende grænse fot alle disse udtrykte verdener.) Men den udtrykte verden er dog ikke at forveksle med subjektet: den adskiller sig fra subjektet på præcis samme måte, som essensen adskiller sig fra eksistensen.[8]

Deleuze vil, som andre tenkere i tradisjonen etter Nietzsche, arbeide i forhold til vår tids fravær av de store sannheter. Men, selv om meningsspørsmålet har mistet sitt beroligende svar, slutter vi ikke å tolke. Vi er stadig i jakt på mening, og denne jakten foregår i møte med tegnene som produserer oss, som vi produserer. Strategien innefor denne tenkningen blir så å klare å leve som tolkende uten å tette igjen hullene med mer metafysikk.

Litteratur som tenkning

Deleuze omtaler den moderne kunsten slik:

Det moderne kunstverk er alt det, som man vil have det til at være, dit og dat og endnu mer dat, det er ennda dets egenskap at være det, som man vil have det til å være, at besidde overdeterminationen af det, som man vil have det til at være, i det øjeblik det fungerer. Det moderne kunstverk er en maskine, og fungerer i den egenskab.[9]

Dette vil fra en litteraturviters synspunkt umiddelbart stå som absurd, for hva skal man vel da studere: Er det slik at Deleuze lar objektet for litteraturvitenskapen forvitre? Kanskje kan dette være en underproblemstilling i oppgaven, eller i alle fall noe i denne retning. Motivasjonen for å gå inn i dette som felt er nemlig også å undersøke hva som egentlig er prisen for å lese som ”beinhard” poststrukturalist. Antagelig vil man kunne snakke godt om epistemologiske og antropologiske vilkår for diktning, men kan det være at spørsmålet om det estetiske forsvinner? At denne tenkningen ikke kan snakke godt om estetikk? I så fall, hva er det annen tenkning om litteratur er i stand til å uttale, som i denne sammenheng forsvinner?

Deleuze er tydelig på at tegnet og det som gir mening, ikke kan oversettes som objekter i verden. Han sier for eksempel: ”Tegnet udvikler sig og forløber nemlig samtidig med, at det fortolkes. Den jaloux elsker udvikler de mulige verdener, der er innespærrede i den elskede.”[10] Men han sier også: ”Tegnene udgår fra objekter, der er som æsker eller lukkede kar. Objekterne tilbakeholder en indfanget sjæl, en sjæl indeholdende noget andet.[11]

Hvor kunsten eksisterer angår altså i høyeste grad tegnets eksistens. Hvordan lese med Deleuze’ tegn, blir derfor kanskje hovedsakelig (?) en søken etter hvor litteraturen befinner seg. I forfatteren, i det autonome kunstverk selv, eller i leseren?

Tegnet i sig selv kan helt sikkert ikke reduceres til objektet; men det er stadig halvt omsluttet af objektet. Meningen i sig selv kan helt sikkert ikke reduceres til subjektet; men det afhænger halvt av subjektet, af subjektive omstændigheder og associationer. Hinsides tegnet og meningen er der essensen, der er at betragte som den tilstrækkelige grund for de to andre termer og deres forhold.” [12]

Kunstverket, litteraturen, har den egenskap å være resurs til fortolkning igjen og igjen, slik Deleuze ser det. ”Kunstværket fødes af tegn, lige så vel som den afføder dem”[13] I denne forstand er det ”en maskin” i Deleuze’ terminologi, som (subjektløst) arbeidende i kulturen. Kunstverket utgjør et tegn, idet det står som halvt lukket, halvt åpent, som noe som krever fortolkning, noe som er uforståelig, noe som skaper, igangsetter fortolkning. Mening produseres idet tegnet trer frem. Slik igangsetter kunstverket mennesket, meningen, igjen og igjen, ved å stå som uforklarlig størrelse i kanten av språket. Litteraturens evne ligger i å presse språket til dets utside, og gjennom denne prosessen å åpne ord for verden. Åpne vei til å tenke med kroppen, forstått som at ”sense” hos Deleuze betyr både mening og sans, et poeng som forsvinner på norsk. Et tegn er en sammenstilling av krefter. Å tolke vil blant annet være å måle aktiviteten i en kraft, og å evaluere er å måle den bekreftende eller negative kvaliteten i viljen til makt uttrykt i denne gitte sammenstilling. Min hypotese i så måte er at objektet for litteraturvitenskapen ikke forsvinner, selv om det hermeneutiske objektet utfordres. Men jeg er, som sagt, spent på å se hva som hender med bevisstheten omkring den estetiske verdien ved litteraturen når man leser innenfor denne tradisjonen.

Slik Deleuze ser det har ”tenkning” alt for lenge lett etter det som ligner den selv, og den er slik sett ikke egenlig noe interessant som tenkning betraktet. For at Deleuze skal kunne utarbeide sine egne begreper, blir det nødvendig for ham å kritisere det han kaller for det ortodokse tankebildet. Dette vil si: Deleuze vil kritisere den vestlige metafysikken for å ta tenkning for gitt, det vil si at den tar utgangspunkt i tenkningen. Platon skiller mellom to typer gjenkjennelse.[14] Den første typen tar utgangspunkt i fornuften og intelligensen. Her er tanken alltid sikker på at den kan vinne: fornuften gjenkjenner det i verden som ligner denne. Slik som Platon i Ideene allerede har utgangspunktet for hva han skal tenke. Tanken, sannheten, finnes først, og i dette bildet av sannhet tar man intelligensen forgitt, og denne går siden ut i verden og finner det som ligner den selv. Dette, hevder Deleuze, er blitt Vestens doxa, vår sunne fornuft. ”Thought is thereby filled with no more than an image of itself, one in which it recognises itself the more it recognises things.”[15] Dette er hva Deleuze vil betegne som det ortodokse tankebildet, og som han ønsker å bli av med. Deleuze viser dermed til en annen type gjenkjennelse som også nevnes hos Platon, nemlig den gjenkjennelsen som skaper et problem. Dette er da ikke egentlig snakk om en gjenkjennelse om dette kun skal lenkes til noe forståelig, dette er tvert om en gjenkjennelse av situasjonen ’der man ikke forstår’. Deleuze mener Platon selv ikke tar dette seriøst nok, at han ikke utnytter potensialet her. I tillegg til den lette gjenkjennelsen, finnes også objekter som skaper problemer. Deleuze benevner dette som ”møte”:

Something in the world forces us to think. This something is an object not of recognition but of a fundamental encounter. […] it’s primary characteristic is that it can only be sensed. In this sense it is opposed to recognition. In recognition, the sensible is not at all that which can only be sensed, but that which bears directly upon the senses in an object which can be recalled, imagined or conceived. [16]

I stedet for å ta utgangspunkt i tenkning, i intelligens, må man ta utgangspunkt i de gode problemene, dette er viktig for Deleuze. Møtet består ikke egentlig av en gjenkjennelse, det er i stedet en skapelse i dette møtet, ved at man ikke opplever det man erindrer, men opplever det ”erindrede” på en ny måte. Ved slik å forlate bevissthetens område, inn i et felt før det intelligente igjen setter inn og tolker, kan man makte å forlate doxa, slik Deleuze ser det. Ved å nærmest ”løpe i forkant” av det intelligente, ser det ut til. Forstått som at språket har anledning til å komme etter og belegge det nye terrenget. Her maner Deleuze filosofien til å bli mer kreativ, til å hele tiden skape nye begreper. Disse begrepene er gode verktøy for Deleuze: ved at disse makter å benevne nye aspekter, nyanser ved verden. Slik vil de nye begrepene både ha betydning ved at man kan skape begreper med en presis betydning, og disse nye begrepene vil også være en vesentlig del av prosessen med å hele tiden forlate doxa, for slik aldri å stivne inn i begrepsmessig systemer som fanger tanken og gjør den konform. Ved å forlate doxa vil man være i stand til å komme i kontakt med det nivået der verden blir til, der skapelsen finner sted. Filosofien bør altså selv være skapende på denne måten, ved å deterritorialisere[17] seg vekk fra det konservative cogito.

The sensible is referred to an object which may not only be experienced other than by sense, but may it self be attained by other faculties. It therefore presupposes the exercise of the senses and the exercise of the other faculties in a common sense. (…) it is imperceptible precisely from the point of view of recognition. [18]

Hypotesen er så at litteraturen i sin essens har denne kvaliteten ved seg, ved at den oppstår på denne måten: Den navngir det utenfor doxa. Den navngir i kraft av sjokket. Den navngir det det øvrige språket mislykkes i å benevne.

”Tanken er intet uden noget, der tvinger til at tænke, der gør vold mod tanken. Vigtigere end tanken er det, som ”vækker tanken”; vigtigere end filosoffen, digteren.” [19]

Deleuze oppretter et begrep om transcendental empirisme, for å rett oppmerksomheten mot muligheten av å bryte med hvordan tenkning, og annen vitenskap for øvrig, stadig vil stå i fare for å oppdage seg selv jo mer man undersøker verden. Deleuze nevner eksempler som sjokket, som det å lære å svømme, det å lære et nytt språk. Der det ikke finnes noen myk overgang, men på ett eller annet tidspunkt må foretaes et sprang. Man må utsette seg selv, henholdsvis sin egen kropp sitt eget språk, for så med ett være pris gitt vannet, det nye språket. Litteraturen arbeider ikke ut ifra det rasjonelle, men ut fra det ikke-tenkte, det ikke-sagte. Tegnet og sjokket har antagelig mye til felles ved sin ufrivillighets karakter. Innenfor denne tenkningen kan ikke noe planlegges på forhånd, da ville det nettopp miste sin karakter av tenkning.

Alternativ til cogito: Indre erfaringer

For å åpne opp Deleuze’ tanker om tegn vil jeg studere det som eventuelt kan leses som vitnesbyrdlitteratur. I første omgang tenker jeg meg Mallarmés For en grav til Anatole, Indre erfaring av Bataille, og Dagbok av Espedal. Ved diktsyklusen For en grav til Anatole sin status som festet i overgangen mellom liv og litteratur kan den åpne opp for Deleuze’ tilsvarende forhold til overgangen mellom liv og litteratur. Tilsvarende med de to andre verkene.

Deleuze’ tanker om navn og skapelse av nye begreper handler om at språkets evne og levende karakter blir prekær idet det benevner verden på nytt. Et eksisterende ordforråd er satt ut i fra nytte og kommunikasjonshensyn, men mennesket møter også livet slik det tar seg ut hinsides nytten, der det allmenne ved situasjonen er helt uten verdi. Bruksspråket står derfor av natur maktesløst i å uttrykke den enkelte sorg [20], mens diktet har en annen anledning til å navngi det enkelte tap.[21] Slik de menneskene engang døpte solnedgangen for første gang, blir diktet det første navn på denne sorgen, (tapet av Anatole.) Slik kan språket få utsigelseskraft, før det siden igjen trer inn i fellesskapet, det allmenngjørende, ved at det utgies og leses og slik bringer en ny artikulasjonsmulighet inn i bruksspråket, og slik utvide språkets repertoar. Dette er dikt som ikke bare skrives og utformes, men også utgis, i dette ligger det en tillit til en tilhører. Det er i kraft av dette lurer jeg på om jeg kan lese dette som vitnesbyrdlitteratur.

Å vitne innebærer å stadig ha tillit til de andre.[22] Slik Bataille i Indre erfaring sier at også ”denne erfaringen” (skrablet ned i anfall av galskap) er diskursivt betinget av de andre:

My conduct with my friends is motivated: each being is, I believe, incapable on his own (…) If he tries, he is submerged within a “private being” which has meaning only for himself. Now there is no meaning for a lone individual (…) if I wish my life to have meaning for me, it is necessary that it have meaning for others: no one would dare to give life a meaning which he alone would perceive.[23]

Deleuze skriver “sense is a nonexisting entity, and, in fact, maintains very special relations with nonsense.”[24] Tankene om tegnet angår også dannelsen av mening. Derfor spør jeg: dersom tegnet, produksjon av tegn, innebærer produksjon av mening. Og dersom litteraturen viser oss ut av doxa, betyr dette også at den viser oss også ut av fellesskapets språk? Vekk fra det kollektive språk som settes ut fra nyttehensyn? Litteratur belyses enkelte steder hos Deleuze som aspekt ved diagnostisering av samfunnet. Slik han for eksempel gjennom Kafka og gjennom Nietzsche leser ut strukturelle trekk ved de aktuelle samfunn tekster skrives ut i fra, overskrides innenfra. Men angår sense det kollektive? Hva slags status har meningen i Deleuze’ sammenheng, sense, i forhold til det kollektive språket, og de andre menneskenes språk? Det er vel sannsynligvis dette jeg vil undersøke når jeg spør: Hva leser man når man leser med Deleuze’ tegn, som er del av hovedproblemstillingen.

Materiale

Materialet for masteren vil i første omgang være Difference and Repetition, The logic of sense og Proust og tegnene, alle av Gilles Deleuze. Videre vil jeg altså arbeide med For en grav til Anatole av Stéphane Mallarmé. Inner experience av George Bataille og Dagbok av Tomas Espedal.

Jeg vil også, som nevnt, måtte forholde meg til Deleuze bok om Bergson: Bergsonism, den lille og den store spinozaboken: Spinoza: Practical Philosophy og Expressionism in Philosophy: Spinoza. Og til Deleuze’ bok om Nietzsche: Nietzsche and Philosophy.

Siden jeg også vil åpne opp et felt som i noen grad settes som alternativ til andre lesemåter innen litteraturvitenskap vil jeg lese Hermeneutisk lesebok redigert av Sissel Lægreid og Torgeir Skorgen, og Sju artiklar om litteraturvitskap av Atle Kittang. For å i noen grad se hva som skiller denne tenkningen fra øvrig tenkning inne faget.

Som hypotese for dette arbeidet settes primært at Deleuze’ tanker om tegn vil være i stand til å tilføre nye tanker omkring grunnspørsmål innen litteraturvitenskapen: ved at han forholder seg til epistemologiske, antropologiske vilkår for diktekunsten.

Det viktigste forbeholdet jeg setter er at dersom jeg oppdager at jeg har satt opp for mye som materiale, er jeg tydelig på at jeg vil kutte i den litterære lesningen, og heller gi Deleuze’ tenkning mer plass.

Når det gjelder forholdet til forskningstradisjonen er det er skrevet 10 hoved- / masteroppgaver, og 5 doktorgradsoppgaver om Deleuze i dette landet. Så vidt jeg kan se er disse i stor grad fokusert mot andre felter av Deleuze’ forfatterskap enn det min oppgave kommer til å bevege seg inn i.

Forsøk på tidsplan

Våren 06 vil jeg konsentrere meg om å studere Logic of Sence og Proust og tegnene. Parallelt vil jeg studere Kittangs bok og Hermeneutisk lesebok. Jeg vil gjerne komme i gang med å skrive dette semesteret. Høstsemesteret 2006 bør jeg komme skikkelig i gang med skrivingen, og dessuten studere Difference and repetition nærmere. Jeg vil ha som mål å ha skrevet minst 40 sider etter høsten 06. Våren 07, vil jeg fortsette med å lese tekstmateriale jeg har lagt opp, og jeg vil ha som mål å ha skrevet 40 sider til, altså til sammen 80 etter endt 3. semester. Siste semester håper jeg å kunne forholde meg så fritt til litteraturen jeg har valgt meg ut, at jeg kan bruke tiden på å reflektere over den og skrive ferdig, komponere og redigere oppgaven.

Struktur

Jeg har prøvd meg på en kapittelinndeling for å strukturere arbeidet:

Forord: Filosofisk bakgrunn for Deleuze’ tenkning

Innledning: Presentasjon av emne

1. kapittel: Deleuze’ tenkning. En vestlig, moderne praksis (5 til 10 sider)

2. kapittel: Diskusjon av viktige begreper fra Spinoza, Nietzsche og Bergson (kanskje 20 sider)

3. kapittel: Tanken om anti - doxa, alternativ til hermeneutisk lesemåte. (Kanskje 15 sider)

4. kapittel: Hva er mening hos Deleuze? Hvordan oppstår denne meningen? Hva vil det si å tolke i Deleuze’ forståelse av det? (20 sider)

5. kapittel: Deleuze’ tegn. (25 sider)

6. kapittel: Hvordan lese med Deleuze. Lesning av Mallarmés For en grav til Anatole, Batailles Indre erfaring, Espedals Dagbok. (kanskje 30 sider)

Bibliografi over primærlitteratur:

Bataille, George:

Inner experience, New York: New York Press 1988

Deleuze, Gilles:

Bergsonism, New York: Zone Books, 1991

Difference and repetition, London: Continuum, 2004

Expressionism in Philosophy: Spinoza, New York: Zone Books, 1992

Nietzsche and Philosophy, London, New York: Continuum, 2005

Nietzsche, et essay + filosofiekse tekster. Oslo: Lanser forlag, 1985

Spinoza: Practical Philosophy, San Francisco: City Lights Books, 1988

The logic of sense, London: Continuum, 2004

Espedal, Tomas:

Dagbok, Oslo: Gyldendal, 2003

Felman, Shoshana og Laub, Dori:

Testimony. Crises of Witnessing in Litterature, Psychoanalysis and History, New York og London: 1992

Kittang, Atle:

Sju artiklar om litteraturvitskap, Oslo: Gyldendal, 2001

Legreid, Sissel og Skorgen, Torgeir (red.):

Hermeneutisk lesebok, Oslo: Spartacus, 2001

Mallarmé, Stéphane:

For en grav til Anatole, Oslo: Spartacus 1996

Nietzsche, Friedrich:

The Will to Power, New York: Vintage Books, 1968

Spinoza, Baruch de:

Etikk, Oslo: Pax Forlag A/S: 2002

Bibliografi over sekundærlitteratur:

Bouge, Ronald:

Deleuze on Literature, London og New York: Routledge, 2003

Hardt, Michael:

An Apprenticeship in Philosophy: Gilles Deleuze, Minnesota: University of Minnesota Press, 2003

Myklebust, Ragnar, (red):

Agora: Deleuze og filosofien, Oslo: Aschehoug, 2000

Tilbake til Studieforum

[1] Deleuze, Gilles, Proust og tegnene, Frederiksberg, Det lille forlag, 2003, side 26

[2] Nietzsche, Friedrich, The Will to Power, preface

[3] Filosofien ”begynner”, (om man vil), med Parmenides på den ene side og Heraklit på den annen. For Parmenides er all forandring illusjon, det finnes en stabilitet bak all forgjengelighet. For Heraklit er all stillstand illusjon. Bak alt som ser likt ut har det skjedd en forandring. Der Nietzsche leser Heraklit, vil både Descartes og Hegel vil bære med seg arven fra Parmenides.

[5] Slik Deleuze ser det, gjennomsyrer Hegels tankegods hele vår kultur, ved at det synes nærmest umulig for oss å tenke brudd uten negasjon, og å tenke mangfold uten negasjon. Deleuze bruker mye tid på å bryte med Hegel: For, hvordan kan man bryte med filosofen som så til de grader har bygget sin tenkning omkring bruddet.

[6] Som vil bringe tilbake til tenkningen det som ligner den.

[7] I hans senere filosofiske utvikling kjenner man til hans sammenstilling av sosiologi og psykologi, eller om man vil, av Freud og Marx. (en karakteristikk han for øvrig deler med Adorno) Jeg kommer kun til å fokusere på det tidligste arbeidet til Deleuze, dvs. før han begynte samarbeidet med Felix Guattari.

[8] Deleuze, Gilles, Proust og tegnene, Frederiksberg: Det lille forlag 2003, side 65

[9] Deleuze, Gilles, Proust og tegnene, Frederiksberg, Det lille forlag, 2003, side 164

[14] Deleuze, Gilles, Difference and repetition, London: 2004, side 175

[17] Å deterritorialisere seg, forstått som å trekke seg vekk før tanken stivner og blir behagelig, å redde seg vekk fra det konserverende territoriet.

[18] Deleuze, Gilles, Difference and repetition, London: 2004, side 176

[20] ”Hvert begrep oppstår ved en likestilling av det u-like. Like sikkert som et blad aldri kan bli helt likt et annet, like sikkert er begrepet ”blad” dannet ved en vilkårlig neglisjering av de individuelle særegenheter, ved å glemme det som skiller.” Nietzsche, Friedrich, ”Om sannhet og løgn i en utenommoralsk forstand.” Hermeneutisk lesebok, Oslo: 2001

[21] Slik egennavn normalt ikke oversettes mellom språkene, og derfor inntar en annen relasjon med hensyn til skillet mellom sigifakant/ signifikat, tar også diktet en eksistens som navn.

[22] Enkelte av menneskene som satt under konsentrasjonsleire under annen verdenskrig, mistet totalt tiltroen til den andre, og dermed også evnen til å vitne for den andre. Ved det totale fravær av et fellesskap, ble det for disse heller ikke lenger ble mulig å føre en dialog med seg selv, vitne for seg selv. Omtalt hos Felman og Laub: Testemony. Chrises of Witnessing in Litterature, Psychoanalysis, and History, New York og London: 1992.

[23] Bataille, George, Inner experience, New York: 1988. side 42

[24] Deleuze, Gilles, The logic of sense, London: 1990, side ix