Student: Trygve Svensson

Prosjektutkast: Mot fredens retorikk

”Krigen er alle tings far”

Heraklit.

”Storytelling, one can conclude, is never innocent.”

Peter Brooks, The law as narrative and rethoric.

Ide:

Helgen før første utkast til denne norske mesteroppgaven skal leveres ble en norsk ambassade påtent for første gang. Den dårlige historien om hvordan det kunne skje begynner med at muslimer blir provosert over europeisk ytringsfrihet og derfor brenner vår utstrakte norske kropp (= Ambassadebygningen i Damaskus).

Den riktige historien, i betydningen ”Historien som kan åpne for samarbeid i stedet for hat” er langt mer komplisert, og egner seg ikke for tabliodpressen. Den kan begynne med kolonialismen, eller den zionistiske verdenskonferanse i Basel 1897, stiftelsen av det muslimske brorskap i 1928, eller den dagen høsten 2005 Anders Fogh Rasmussen nektet å ta i mot ti – 10 - ambassadører fra de arabiske landene for å diskutere tegningene de opplevde som hets mot deres profet.

Enhver konflikt ikke bare har en historie, men er avhengig av en historie for å fungere. Jeg vil i oppgaven undersøke det jeg mener er det symbiotiske forholdet mellom konflikter og narrativer. Kan vi lage en inndelingen mellom fredens og krigens retorikk og se strukturelt på hvilke narrativer som konstituerer dem?

Jeg tror at denne problemstillingen kan være et fruktbart møte mellom to teoretiske retninger: Litteraturvitenskapen og fredsforskningen, eller mer spesifikt: narratologi og kreative konfliktløsning.

Fred og Norge.

Fredsforskning er en ganske ny vitenskap, retorikken har fungert som middel for konfliktløsning siden etruskisk tid.

Studiet av konflikter ble bl.a. påbegynt av Johan Galtung på 50-tallet. Innefor Galtungs tenkning betyr ikke vold konflikt, vold er en konsekvens av konflikt. Konflikter er har alltid potensial til fremskritt, fordi konflikter kan overskrides. Konflikt er i følge Heraklit det grunnleggende prinsippet i verden. Galtung siterer ofte det kinesiske ordtaket ”Et menneske uten konflikter er et lik”. Georg Johannesen sa i møte med norske sivilarbeidere: ”Mange tror jeg er mot krig, det stemmer ikke. Jeg er for krig. Men ikke de der greiene som de holder på med nå. Det er jo bare slakting.”

Johannesen og Galtung var politiske motstandere i Oslo på fra midten av femtitallet (Kommunist vs. Sosialdemokrat) og det finnes interessante muligheter i å lese deres vitenskapelige arbeider opp mot hverandre. De to tilhører samme generasjon og er tilsynelatende motsetninger. Galtung sier ”Det er din fordømte plikt å være optimist.” Johannesen skryter på seg ”Ein materialisme som overlever idealismen under marknadsøkonomien: Tørre varme somrar. Godt ver.” Begge har eksilet som motiv i tenkningen, Johannesen Bergen, Galtung verden. Oppgaven kan inneholde et kapittel om disse to norske kjempene som innfallvinkel til en særegen norsk diskurs om Norge som fredsnasjon. Her finnes både Galtungs selvbiografi ”Johan uten land” og GJ sin siste bok ”Eksil” som mulig materiale. Faren er at dette kan bli et helt tema og problemstilling alene, og bringe oppgaven vekk fra hovedtema. Johannesen og Galtung må derfor brukes på en konkret case, som jeg også ser på med videre teoretisk blikk – altså ikke bare med norske teoretikere. Et mulig tema for en slik analyse er ”Myten om Norge som fredsnasjon.” Motto blir i så fall den høyst faktiske statistikken ”Norge er verdens mest våpenproduserende land per innbygger.”

Poenget med et slikt kapittel må være at det er nødvendig å skrive seg ut av det å være ”Norsk” som intellektuell og politisk størrelse for å forstå noe vesentlig om dynamikken i konflikter. Altså: Galtung & Johannesen som veivisere ut av norsk diskurs innenfor kvadratkilometeren med hjørnene Akersgata, Regjeringskvartalet, NRK, Blindern (NUPI).

Det konfliktløse helvete: Der ingen er uenig – konsensusnorge i følge GJ.

Les: Behandlingen av SV i løpet av de første månedene i regjering.

Problemet kan også være for lite konflikt – ikke for mye!

Narratologi.

Roland Barthes kanoniske artikkel fra 1966 ”Introduction to the structural analysis of narrative” kan bli et teoretisk utgangspunkt for den narratologiske innfallsvinkelen. Barthes ser på narrativet som ”a kind of sentence writ large, which reaches its conclusion with a full predication of the initial subject.”[1]

Peter Brooks trekker fram hvordan Barthes viser at narrativet kan være en demonstrasjon av den logiske feilen ”Post hoc ergo propter hoc: that because something follows something else, it is caused by it, follows from it.”

I forhold til en narratologisk konfliktanalyse er grunnbegreper som fabula og sjuzhet (fra Vladmir Propp sin eventyranalyse) nyttige. Det kan muligens være et poeng i å finne et tredje begrep i tillegg til disse, f. eks, diskurs. Målet blir da å se på konflikter med tre øyne: 1. Hva historien inneholder. 2. Hvordan den blir fortalt. 3. Hva som blir utelatt.

En fredsforskers utgangspunkt: ”Konflikten i Irak har for å si det enkelt 18 parter. Vi må undersøke disse partenes mål, og skille de legitime målene fra de illegitime. Deretter må vi prøve å bygge bro mellom de legitime målene.”

En krigskorrespondents utgangspunkt: Hvor er volden? Hvem vinner den?

Konflikter

KOR

Ingen ulykke er uten lykke,

ingen uro uten ro,

og ingen krig uten fred.

[…] Det har vært fred i krigen

og en krig i freden,

for krigen er alle tings far.»

Tone Hødnebø Stormstigen

Materialet for analyse vil være konflikter generelt og historiefortelling om konflikter spesielt. Siden en målsetning er å finne spor av en ”fredens retorikk” vil det være viktig å undersøke historier om fredelig konfliktløsning, og se hvilke mekanismer som har fungert i slike sammenhenger.

En ide for materiale er fredsprosessen i Sør-Afrika, hvor man avholdt en rekke rettssaker, hvor overgripere stod tiltalt, og de som var blitt utsatt for overgrep kunne anklage, eller bli anklaget for på vegne av staten. Men: det var ingen straff.

Utkommet av rettssakene var en anerkjennelse av ofrene, som fikk sin historie innskrevet i landets offisielle historie.

Av litterært materiale er det i følge min hypotese uendelig å ta av: Hvis det er slik at man trenger en konflikt for å skape et narrativ.

Jeg tror også Iliaden som urhistorien, kan være et utgangspunkt.

Dagsrevyen bør også bli underlagt en litterær analyse som sjangerblanding mellom novelle, tragedie, lystspill og revy.

Slagplan:

Den nærmeste månedene vil jeg prøve å lese så mye narratologisk teori som mulig (Genette, Lévi-Strauss, Todorov) og samtidig nyere teoretisk innfallsvinkler som Hillis Miller Adrianes Thread, Andrew Gibson Towards a Postmodern Theory of narrative, etc. Det er også viktig for å meg å få bedre oversikt på fredsforskningsfeltet.

I snekkermetafor: Først det teoretiske reisverket, så det litterære materialet. (Det litterære her forstått som i et utvidet litteraturbegrep)

---

[1] Peter Brooks, The law as narrative and rethoric, s 17