Cecilie Øen

31.01.2006

En analytisk skisse: Raymond Carvers “Are you a doctor?”

Novellen “Are you a doctor?” av Raymond Carver kom ut i samlingen Will You Please Be Quiet, Please? (1992). Som de fleste av hans korttekster preges novellen av ordknapphet, bade karakterene imellom, og mellom tekst og leser. I denne lesningen vil jeg legge vekt på språk og kommunikasjon – og mangel på dette -, og den ensomheten som etter min mening fremvises og tematiseres i novellen. Først gir jeg et kort handlingsreferat, så går jeg inn i analysen av de forskjellige delene.

”Are you a doctor?” forteller om en mann, hvis kone er på arbeid utenbys, som en kveld mottar en telefon av en kvinne han ikke kjenner. Hun insisterer på at de skal møtes og snakke, og etter at hun har ringt tre ganger, drar han til hennes hjem. Når han kommer er det datteren som åpner, moren er ute for å kjøpe medisin, og han blir bedt om å vente i stuen. Han er stresset, og angrer på at han i det hele tatt møtte opp. Så kommer kvinnen hjem, og sier at hun bare skal gi datteren medisin, så kan de snakke. Hun spør han om han er lege, han sier nei. I telefonen sa hun at det var noe viktig, men det viser seg når han gjentatte ganger spør hva det var, at det ikke var noe - ”’Oh, that, Arnold, ‘ she said, turning away. ’I don’t know what made me say that. I can’t imagine what I was thinking” (38). Et antiklimaks – og han reiser seg straks for å gå, men før han går, kysser han henne klumsete, og går hjem for å motta den sedvanlige telefonen fra sin kone.

Strukturelt sett er novellen tilsynelatende nokså enkel. Den følger i stor grad en tradisjonell novellestruktur, med en åpning, i dette tilfelle av typen in medias res (telefonen ringer), så en tildragelse og komplikasjon av handlingen (flere telefoner), som øker mot et høydepunkt (møtet) og spenningens utløsning - kysset. Imidlertid er dette som nevnt et antiklimaks. Så slutter novellen, igjen med en telefonsamtale, dog denne gangen med kona. Dette gir en slags sirkelstruktur til teksten. Handlingen strekker seg over omtrent et døgn, fra en kveld til neste kveld, og er kronologisk fortalt. Selv om det ikke er mye som rent materielt sett hender, later det til å gå inn på hovedpersonen.

Det er en rekke gjentakelser og speilinger i teksten som skaper en spesiell effekt, selv om det er gjort i et avdempet og bart språk. Som i et eventyr finner vi flere repetisjoner av tallet tre; i den første telefonsamtalen må Clara Holt spørre tre ganger om Arnolds etternavn før han gir det, hun ringer Arnold tre ganger før han kommer til henne, og når de endelig er i leiligheten hennes er det han som må spørre tre ganger om at hun skal fortelle hvordan hun fikk tak i nummeret hennes. I tillegg er det hendelser som kontrasteres; et eksempel er Arnolds reaksjon når han kommer hjem og telefonen ringer. Dette skjer to ganger, og hans reaksjon er helt motsatt i de to tilfellene. Den første gangen er på ettermiddagen, dagen etter den første samtalen med Clara Holt: ”The next afternoon as he put the key into the lock, he could hear the telephone ringing. He dropped his brief-case and, still in hat, coat and gloves, hurried over to the table and picked up the receiver” (35). Andre gang dette skjer er den samme kvelden, når han kommer tilbake fra sitt merkelige besøk hos Miss Holt:

When he reached home, the telephone was ringing. He stood very quietly in the middle of the room, holding his key between his fingers until the ringing stopped. Then, tenderly, he put a hand against his chest and felt, through the layers of his clothes, his beating heart. (39)

Også måten han svarer på telefonen er annerledes i første og siste tilfelle. Begge ganger er koden, språket han bruker, ikke i takt med situasjonen; første gang bruker han et intimt språk, ment for kona, til en fremmed kvinne, siste gang er han formell, da til sin egen kone.

Hvorfor reaksjonen er motsatt er et interessant spørsmål. Det er fristende å anta at de uventede telefonsamtalene har vært et kjærkomment innslag i det som kan virke som et ensomt og kjedelig hverdagsliv, og dette kan forklare hans ivrighet etter å ta telefonen når han er på vei inn døren første gang. Etter besøket, der håpet om spenning raskt ble ødelagt av for mye hverdag og realisme, og hans egen samvittighet, er det ikke like stor grunn til å haste. Hvis det er kona vet han at hun kommer til å ringe igjen, og hvis det er Clara har han kanskje ikke så lyst til å snakke med henne igjen. Han stopper opp og kjenner på sitt eget hjerte som slår, kanskje har det ikke slått så hardt på lange tider.

Språket i teksten er som nevnt bart og enkelt, og lite utbroderende. Det er mange repetisjoner, et eksempel er den første telefonsamtalen, hvor det er lite variasjon i måten dialogen er gjengitt på, og setninger som ”the woman said” gjentas en rekke ganger. Også karakterene imellom er språket enkelt. De snakker om hverdagslige ting. Imidlertid brytes dette når Arnold er i ferd med å gå, plutselig er det en ny tone dem imellom; en tone av nærhet og intimitet. Dette språket nærmer seg klisjeen mer enn noe annet – hvis det hadde vært autentisk, hadde det uttrykt en helt annen grad av nærhet enn de har oppnådd så langt. Hun kysser ham på hånden og sier: ” ’You mustn’t forget me, Arnold.’ ’I won’t,’ he said. ’Clara. Clara Holt,’ he said. ’We had a good talk,’ she said” (39). Denne siste kommentaren blir ironisk, de snakket knapt sammen i det hele tatt, og da mest om datterens medisin og hvordan hun tilfeldigvis fikk nummeret hans. Det virker nesten som de ikke har noe språk for å snakke sammen, siden det de (i alle fall han) opplever, er en ny erfaring. Tittelen på novellen kan og leses symptomatisk for tonen dem imellom - spørsmålet kommer noe ut av det blå, når han er på visitt, og har ingen åpenbar foranledning: han er ikke lege. Og kanskje var det nettopp en lege Clara Holt hadde trengt?

Fortelleren i teksten er en tredjepersonsforteller, karakterene blir beskrevet utenfra, og opptrer ikke selv som fortellere i teksten. Store deler av teksten består av gjengitte replikker i dialog, noe som gir teksten et muntlig preg. Perspektivet, øynene gjennom hvilke vi ser det som foregår i teksten, skifter noe. Gjengivelse av tanker blir gjort fra Arnolds perspektiv, vi hører ikke noe som Clara Holt tenker, og hun forblir like vanskelig å forstå for leseren som for Arnold. Imidlertid er det eksempler på glimt av Arnolds tanker uten at fortelleren fremtrer som medierende mellomledd, som når han skal gå fra Clara, og plutselig kommer på at Clara Holt nevnte en sønn og. ”Where was he?” (39). Perspektivet ligger altså hos Arnold i hele teksten, men med varierende grad av nærhet.

Arnold later til å være en ensom mann. Det virker som hans eneste kontakt er med kona, som til stadighet er på reise, og hun ringer han gjerne når hun har drukket. Selv om det plager han at hun har nummeret hans, setter han pris på kontakt. Det virker imidlertid nærmest som at han har noe å skjule- ”He hadn’t meant to be curt, but one couldn’t take chances” (33). Hva er han redd for? Og hvorfor har han hemmelig nummer? Det eneste vi får vite om hans yrke er at han ikke er lege. I begynnelsen er han tilbakeholden med informasjon, som nevnt må Clara Holt spørre tre ganger før han vil si etternavnet sitt. Ellers vet vi at han har for vane å gå med dress, frakk og hatt, og han karakteriserer seg selv som gammel; ” I’m an old man, he said”(34). Vi kan og slutte at han nok har atskillig bedre råd enn Clara Holt av beskrivelsene av deres bosteder; hos henne er det nokså trangt, med en lukt av medisin, fjernsynet på og rot. Hos ham vet vi at det er et arbeidsrom, det er peis med et speil over, han røyker sigar, og han og kona har vært på reise i Europa, i Luxembourg, noe som indikerer at de har nokså god råd.

Det interessante når det gjelder den første telefonsamtalen er hvordan Arnold endrer innstilling underveis. Han legger ikke på, svarer, om enn noe motvillig i begynnelsen, på Clara Holts spørsmål, og plutselig ber han henne holde linjen. Han blir borte en liten stund, noe som i en telefonsamtale egentlig er en ganske lang stund - ”He went into the study for a cigar, took a minute lighting it up with the desk lighter, then removed his glasses and looked at himself in the mirror over the fireplace”(34). Hvorfor ser han seg i speilet? For å se om det synes at han tenker tanker som muligens ikke er helt akseptable innenfor rammen av sitt ekteskap? Det er for øvrig også når han ser seg selv i speilet han bestemmer seg for å møte henne kvelden etter. Telefonen ringer når han er på vei inn døren, han løper og tar den, hun gir ham adressen, og etter dette går han på badet for å vaske seg. Der ser han i speilet at han har glemt å ta av seg hatten. ”It was then that he made his decision to see her, and he took off his hat and glases and soaped his face” (37).

Hatten nevnes stadig I teksten, I forbindelse med beskrivelsene av Arnold Breit. For det første bidrar det til å karakterisere ham, til å gi ham sitt særpreg – det er ikke noen gjennomsnittsmann som går med hatt og frakk til daglig. Samtidig er det mulig å lese hatten som et freudiansk symbol på seksuelle følelser. Vi kan se i teksten at Arnold, når han er nervøs og utilpass, tar hatten av og på, han vet ikke helt om han skal ha den av eller på når han venter på Clara Holt i hennes egen stue. ”He leaned his weight first on one leg, then the other, then placed his hat on his head and removed it in the same motion as the woman reappeared” (37). Denne gesten blir nærmest komisk, og kan leses som et uttrykk for hans motstridende lyster, han kjenner vel et begjær som han ikke klarer å se helt klart selv, og som han, i alle fall delvis, prøver å undertrykke. Når han til slutt uttrykker det, blir det gjennom et klossete kyss. Det virker altså som det er en underliggende seksuell spenning, selv om ingen av dem med ord sier noe i den retning. Når Clara spør om de kan møtes, sier Arnold at han er en gammel mann. Hvorfor sier han det, hvorfor tror han at det spiller noen rolle for henne? Den nevnte vaskingen bidrar også til å gi inntrykk av at han forbereder seg på noe, likeså når han passer på å ta seg best mulig ut når han kommer inn, tørker av pannen., og stopper så pusten skal roe seg før han kommer inn. At han kysser henne før han går viser at han til slutt klarer å uttrykke denne lysten, om enn på en lite grasiøs måte. ”Appaled at himself, knowing he would despise himself for it, he stood and put his arms clumsily around her waist. She let herself be kissed, fluttering and closing her eyelids briefly” (38). Etter dette sier han med en gang at han må gå, og han tiltaler henne som Mrs Holt - ”But I must be leaving, Mrs. Holt. Thank you for the tea.” (38) – selv om han tiltalte henne som Miss Holt i deres første samtale (34), og i den andre ble fortalt at hun ikke var gift (35). Er det bare en glipp, eller kjenner han behov for mer distanse etter en overveldende nærhet, en nærhet han selv frembrakte, men muligens angrer på? Kanskje er det tanken på hans egne forpliktelser, hans eget ekteskap og dårlige samvittighet. I så måte er mannen på verandaen i bygget der Clara Holt bor, relevant. ”At one balcony a large man in a sweatshirt leaned over the railing and watched him walk toward the door” (36). Han tenker på mannen flere ganger, og er redd for at han viser seg å stå på verandaen til Clara. Hvorfor skulle han bry seg i det hele tatt? Mannen kan jo ikke se på ham at han kjenner lysten til det syndige i sitt hjerte- at er på vei til en annen kvinne enn sin kone, og det muligens med motiver som ikke er helt uskyldige. Muligens er mannen en projeksjon av Arnolds dårlige samvittighet, et symbol på denne; mannen blir den delen av ham selv som holder ham tilbake, og Arnold oppfatter ham dermed som truende når han faktisk er der.

Et annet motiv som opptrer flere ganger i teksten er det bankende hjertet. Når Clara Holt ringer for andre gang og ber han komme, skjer dette: ”His heart jumped when he heard her mention his name” (35). Så banker hjertet hans hardt når han går opp trappen til leiligheten hennes, og han ser for seg en ulykke: ”He felt a sudden pain in his side, imagined his heart, imagined his legs folding under him, imagined a loud fall to the bottom of the stairs”(36). Siste gang hjertet nevnes, er når han kommer hjem, og står stille midt i rommet mens han hører telefonen ringe, og så kjenner gjennom skjorten på sitt bankende hjerte. Hjerte har i denne teksten dobbel betydning slik som jeg forstår det. Ikke bare spilles det på hjerte som godt gammelt symbol på kjærlighet, men og hjerte i rent medisinsk forstand: Arnold er gammel, og at hjertet hans banker så hardt noen ganger minner han både om forpliktelsen til kona og om at han er gammel, at han skal dø om ikke så altfor lenge. Begge betydningene henger sammen og er viktige.

Forholdet til kona er et av elementene som vel gjør at Arnold handler som han gjør. I stedet for at det blir beskrevet at dette er dårlig, får vi bare noen hint i teksten. Det første vi får vite om kona er at hun jobber utenbys, og ringer ham når hun har drukket om kvelden. Så får vi vite at han ikke sier noe om telefonen han mottar (35); at han tenker at han må være forsiktig (35) og at de har vært på reise i Luxembourg for mange år siden (36). Men kona er og grunnen til at han må gå – ”I’m expecting a call at home” (38), selv om han ikke tar den ringende telefonen når han kommer hjem. Når han endelig snakker med kona etter denne, for ham innholdsrike, dagen, sier han ingenting, og hun spør: ”’Are you there, Arnold?’ she said. ’You don’t sound like yourself’” (39). Igjen mangler han det rette språket. I dette tilfellet taler dog stillheten – han har ingenting å si, selv om det har skjedd ting som kan få store konsekvenser.

Arnold er fanget i et mønster - kanskje er de alle det - og klarer ikke å artikulere seg innenfor det. Og teksten levner lite håp om at det egentlig kommer til å endre seg. Den viser oss individer som ikke klarer å bryte ut av de språkets og livets mønstre de er i, og den ensomheten de er omgitt av. En liten episode, en tilfeldig telefon, rykker Arnold opp av hverdagsmønsteret, og muligheten for noe annet frister ham, men han trekker seg tilbake når det farlige ved det nye blir for skremmende. Og slik har vel årene gått.