Om Raymond Carvers ”Are you a doctor?”

Kristoffer

Raymond Carvers novelle om den aldrende Arnold Breits møte med den ukjente Clara Holt har et spørsmål til tittel. Svaret på spørsmålet er nei. Og jeg spør meg selv etter endt lesing: ”Er dette forståelig? Skjønner du menneskene i denne tilsynelatende rett frem fortalte historien?” Svaret er nei. Denne analysens formål vil være å hjelpe meg å skjønne hva som motiverer novellens handling, nærmere bestemt: Hvorfor gjør Arnold Breit som han gjør? Forhåpentligvis kan vi hente noe ut fra teksten som ikke er umiddelbart synlig, men som kan gi oss et hint om hvor vi skal lete for å finne den forståelsen vi er på jakt etter. Da tar jeg for gitt at en slik mening finnes i teksten, at det eksisterer en sammenheng som skal opplyse meg. For det må jo være en grunn til at den har blitt festet til papiret. Bare jeg leiter lenge nok.

Komposisjon

Novellen er satt sammen av tre situasjoner som alle inneholder en dialog mellom Arnold Breit og Clara Holt, en dialog mellom Arnold og Claras datter og til slutt en situasjon med en dialog mellom Arnold og hans kone. Det er hele tiden dialogen, eller ønsket om å ta del i en dialog som driver novellens handling. Novellen starter med at Arnold løper til telefonen for å nå det han tror er sin kone som ringer, men som viser seg å være den ukjente Clara Holt. Så følger en lengre samtale mellom dem. Store deler av novellen går med til direkte gjengivelse av deres replikker til hverandre.

Novellen utspiller seg to steder, hjemme hos Arnold Breit, og rett utenfor og inne i Clara Holts leilighet. Det ene stedet er svært kjent for hovedpersonen vår Arnold, det andre helt ukjent. Denne kontrasten tror jeg ikke er tilfeldig.

Fortellerinstans

Novellen fortelles av en autoral tredje person som gir inntrykk av å ha tilgang til alle deler av det universet vi presenteres for. Men når vi går teksten nærmere etter i sømmene ser vi at det kun er Arnold Breits synsvinkel vi får presentert, det er kun hans følelser vi har tilgang til. Dette kommer klarest til syne i telefonsamtalene hvor vi får tilgang til både Arnold og samtalepartnerens replikker, men kun Arnolds bevegelser. Videre så vet vi ingen ting om hva de andre karakterene foretar seg når Arnold ikke er til stede.

Vi vet i ikke så mye om hva som foregår i det som blir beskrevet heller. Novellen er skrevet i et utpreget nøkternt språk. Adjektiver og adverb er sjeldne. Og vi får heller ikke mange beskrivelser av det som foregår, hverken på et ytre visuelt plan, eller på et indre emosjonelt plan. Vi kan uten å ta munnen for full si at fortelleren heller enn å fortelle oss hva som skjer, viser oss det. Vi må selv finne ut hva det betyr. Et godt eksempel finner vi i dette avsnittet fra den første samtalen mellom Arnold og Clara Holt:

’Is there anything else?’ he said. ‘It’s late and I’m busy.’ He hadn’t meant to be curt, but one couldn’t take chances. He sat down on the chair by the telephone and said, ‘I hadn’t meant to be curt. I only meant it’s late, and I’m concerned how you happen to have my number.’ He pulled off his slipper and began massaging his foot, waiting. (s. 33)

Her er det kun ett adjektiv som direkte beskriver hvordan Arnold oppfører seg, vi får ganske enkelt vite at han gjør noe. I tillegg får vi en viss tilgang til hans tanker og dermed får vi vite litt om hva han selv tenker om seg selv. Når vi får vite at han ikke ønsket å være kort og uhøflig i svaret sitt, skjønner vi litt mer av hvordan scenen utspiller seg. Ordet ”curt” er faktisk den første beskrivelsen i teksten av hvordan Arnold oppfører seg, om en ser bort fra den første linjens påpekning av at han skynder seg. Og det meste av dialogen blir gjengitt på denne måten, uten beskrivelse. Det eneste fortelleren legger til er ”he said” og ”she said”, for i alle fall å angi hvem det er som snakker. Den første dialogen skiller seg litt ut, ikke fordi den er mer utfyllende beskrevet, men fordi Clara Holt der ikke omtales som ”she”, men som ”the woman” et godt stykke inn i dialogen. Dette understreker hennes fremmedhet overfor Arnold Breit, og understreker også hvilken posisjon fortelleren har. Fortellerinstansen er hele tiden innrettet etter Arnolds synsvinkel og posisjon. Clara Holts fremmedhet understrekes igjen i begynnelsen av den andre samtalen mellom Arnold og Clara, hvor hun igjen omtales som ”the woman”, men kun en gang.

Men før det skjer, så inntreffer det noe underlig i novellen. Så langt har vi sett at fortellerinstansen er en som gjengir det som skjer, tilsynelatende sett fra oven, men egentlig refereres kun Arnolds opplevelser. Det som skjer gjengis korrekt (om det går an å si noe slikt om en skjønlitterær tekst) og uten affekt i et nøkternt språk. Vi mistenker ikke at noe holdes tilbake. Men avslutningen på det første avsnittet på side 35 er underlig. I det Arnold skal legge seg ringer Clara Holt igjen. Det eneste vi får vite om denne oppringningen er at hun sier ”Arnold I’m sorry we got cut off. As I was saying, I think it’s important we meet.” Og det er det. Vi får ikke vite om Arnold sier noe mer, om den avsluttes med en gang, eller hvordan den avsluttes. Fortellingen slutter og det oppstår en lakune. Fortelleren lar seg ikke merke og fortsetter ufortrødent ved å plukke opp tråden igjen neste ettermiddag.

Fortellerens rolle i novellen er med på å bygge opp en viss spenning i novellen som skapes av at svært mye av arbeidet med å skape bilder er satt bort til leseren. Fortelleren gir ingenting gratis. Vi må selv finne ut hvordan ting ser ut og hvor de står i forhold til hverandre. Utenfor leiligheten til Clara Holt får vi ikke vite særlig mye om hvor det er eller hvilken type nabolag det er, heller ikke hvordan stedet ser ut får vi noe innblikk i. Alt fortelleren sier er at husene har balkonger og at noen av dem inneholder planter og andre hagemøbler. Etter at Clara Holt kun har vært en stemme en lang stund, får endelig Arnold sjansen til å se henne. Alt vi får vite er at hun er liten, blek og har fregner. Dessuten er det ikke bare de rent visuelle inntrykkene vi må forestille oss uten mye hjelp. Også karakterenes handlinger fremstilles nærmest uten forklaring eller beskrivelse, slik vi allerede har vært inne på. På besøk hos Clara skjer dette:

’Do you mind if I smoke a cigar?’ he asked.

‘I don’t mind,’ she said, ‘I don’t think it will bother me, Arnold. Please do.’

He decided against it. He put his hands on his knees and gave his face a serious expression. (s. 37)

Hvorfor vil han ikke røyke allikevel? Hva får ham til å ombestemme seg? Det vet vi ikke, det vil si, vi får ikke vite det. Vi må ved hjelp av de sporene som finnes i teksten forestille oss det, nesten på samme vis som vi forestiller oss husene ved hjelp av balkonger med planter og hagemøbler.

Arnold

Hva vet vi om karakterene? Arnold Breit er gammel, han har svakt hjerte, han tilbringer en del tid aleine. Carol Holt er så vidt vi vet jobbende alenemor med to barn. Hun har i alle fall ett barn, som Arnold treffer hjemme hos henne. Konen til Arnold er innkjøper og reiser mye. Dette vet vi. Men hva kan vi finne i teksten som forteler oss noe mer om dem?

Siden teksten har en slik forteller som den har, så er det klart at vi bør kunne finne mest ut om Arnold Breit. Det er ham vi har tilgang til. Men selv ikke det hjelper oss nevneverdig mye på det overfladiske nivået. Vi blir nødt til å tolke alle hans handlinger og de få følelsene vi har tilgang til for å kunne forstå hans beveggrunner. Når vi har så lite informasjon blir den informasjonen vi har dobbelt så verdifull. Hva betyr det for eksempel at Arnold bruker en dobbelt nektelse når han sier at Clara ikke skal bekymre seg over å ha funnet nummeret hans. Var novellen skrevet med et mer muntlig språk kunne det fint a passert som realistisk språkbruk. Men alle andre utsagn Arnold kommer med er relativt grammatisk korrekte, så vidt jeg kan se. Da er det altså noe å bekymre seg over, at hun har funnet dette nummeret. Hvorfor?

I novellens åpning kommer Arnold ut av ”the study” et slags hjemmekontor eller bibliotek av et eller annet slag. Han er kanskje et lesende menneske. Dagen etter, i det han kommer hjem ser vi ham for oss som en mann som jobber på et kontor, der han setter fra seg dokumentmappen, men begolder frakken og hatten på. Han lever et ordnet liv. Konen ringer hver kveld når hun er ute og reiser, til en fast tid. Det er denne ordenen Clara Holt forstyrrer.

Det store spørsmålet vi stiller oss når vi leser novellen er hvorfor han ikke legger på telefonen allerede tidlig i den første samtalen mellom ham og Clara Holt. Han sier selv at han bør legge på, han vet det til og med, får vi vite av fortelleren. Det enkleste svaret er vel seksuelt begjær. Novellen inneholder så mange henvisninger til symboler som i følge Freud henviser til seksualitet og genitalia at en analyse som ikke tar hensyn til det må kunne anklages for å sove i timen. I løpet av den første samtalen med Clara kler han først av seg på beina, og masserer foten sin. Ikke bare er dette et eksempel på at han ønsker berøring, men også kan det være en henvisning til hans underbevissthet om vi ser føttene som det som er lavest nede på kroppen og dermed viser til det som ligger lavest i bevisstheten. Arnold gjør flere ganger ting som vi ikke får noen forklaring på, og som det synes som om han ikke klarer å forkalre overfor seg selv. Dette understreker viktigheten av å ta underbevisstheten med i vår forklaring av Arnolds handlinger. Han synes tydelig ikke å være ”herre i eget hus”.

Etter å ha introdusert seg for hverandre går Arnold fra telefonen en liten stund for å finne seg en…sigar! Og selv om sigaren noen ganger bare er seg selv, så nekter jeg å la den ha sin form i fred i dette tilfellet. Det er en for åpenbar henvisning til fallos og begjær til at vi kan la den gå forbi oss i stillhet. Sigaren hentes frem i det de har blitt ”intime”, de kjenner hverandres navn. Sigaren nevnes også i den tidligere siterte passasjen fra besøket hos Clara Holt. Her vises tvilen Arnold har med hensyn på det eventyret han står på terskelen til å kaste seg uti. Han ønsker å tenne sigaren, han ber til og med om lov, men ombestemmer seg. Underforstått kan vi altså lese en nesten eksplisitt seksuell tilnærming til Clara Holt som blir oppmuntret, men at han så ombestemer seg.

Et annet slikt kjent symbol er hatten og yttertøyet. Etter samtalen mellom Arnold og Clara da han nettopp har kommet hjem fra arbeidet glemmer han å ta av seg hatten blir vi fortalt. I følge klassisk freudiansk drømmetyding er hatten et symbol for penis. Altså klarer han ikke å koble ut seksualiteten nå han tenker på henne Clara. Når han oppdager hatten bestemmer han seg for å besøke henne. Yttertøyet har en lignende betydning som hatten innenfor en slik freudiansk oversettelsesnøkkel. I det han forlater leiligheten hennes blir frakken nesten fanget i døren. Altså ble hans seksualitet nesten fanget av henne. Han unslapp akkurat. Det klumsete kysset var alt som skjedde.

Arnold og Claras navn er også interessante for oss, fordi de kan gi oss hint om hvordan vi skal forstå dem som karakterer, og kanskje fortelle oss om de kan være noe mer (eller mindre) enn mennesker som handler etter hva underbevisstheten forteller dem å gjøre. Om vi fortsetter i den leia vi allerede er i gang i, så går det an å se Arnold Breit (=Bright) som representant for det opplyste egoet, mens Clara Holt (som i et skyggefullt skogholt) representerer den mørke underbevisstheten. Hun bryter in i hans liv, ingensteds fra. Hennes bleke utseende med mørke ringer under øynene er også med på å understreke dette poenget. Tidligere snakket vi om hvor novellen fant sted, hjemme i det kjente hjemmet, og inne i en ukjent leilighet, i et ukjent nabolag. Det kjente tilhører Arnold, det ukjente er Claras. Også her er dikotomien mellom dem til stede.

At Arnold er en gammel mann gjøres ikke til et stort poeng, men det er verdt å meke seg at hans dårlige hjerte nevnes i det han nærmer seg Claras leilighet. Han husker tilbake til yngre dager, før han plutselig får vondt og forestiller seg å dø. Det er fristende å si at han forestiller seg en liten død, en slik en som en blir litt skjelven i beina av. Claras utseende minner også noe om bilder vi har av den personifiserte døden. Vi får et fint triangel av død, begjær og underbevissthet. I det Arnold kommer hjem fra besøket og tilsynelatende priser seg lykkelig for å ha unnsluppet, berører han hjertet sitt, hjertet som banker, som forteller ham at han er i live.

Et siste element som ser ut til å ha hatt innflytelse på Arnold er mannen på balkongen. At denne mannen skal gjøre et slikt skremmende inntrykk på ham kan synes rart. Men om vi tenker oss om og lar uttrykket ”mannen der oppe” få jobbe litt, så er det klart at denne mannen kan fungere som et bilde på kristen moral som fungerer som en disiplinerende kraft på vår skumle underbevissthet.

Avslutning

Jeg skal være den første til å innrømme at en lesning som hevder at mannlig begjær ligger til grunn for at en mann besøker en kvinne og kysser henne knapt er revolusjonerende. Men denne innsikten var allikevel ikke lett vunnet, den måtte belegges, det måtte leites.