Trines tolkning:

“Are you there, Arnold?” she said. “You don’t sound like yourself.”

I novellen ”Are you a doctor?” av Raymond Carver støter vi på mennesker som later til å ikke helt vite hva de bedriver, eller hvorfor de bedriver det de gjør. Det ser ut til at vi har støtt på mennesker med svært svake og ufokuserte viljer: Arnold (kledd i tøfler) springer for å rekke telefonen fra sin kone. Idet han forstår det er en annen enn hans kone, sier han at han ønsker å legge på røret mens han fortsetter å snakke. Han bestemmer seg for ikke å reise til denne fremmede kvinnen, men idet han får øye på hatten i speilet, reiser han likevel. Årsaken synes ikke opplagt, det er nesten som om han tenker, ”Ja, ja, jeg er visst nesten påkledd for å gå ut, da får jeg like gjerne reise da”. Clara Holt på sin side synes også å handle ut fra samme tilfeldighetens og vilkårlighetens logikk. I det Arnold faktisk kommer på besøk vender hun seg vekk og rister på hodet, nærmest henvendt til seg selv, som om hun mangler forståelse for hvorfor i alle dager hun inviterte ham. Hele novellen synes å vri og vende seg på bakgrunn av små detaljer, og karakterene handler nærmest som i søvne, uten å forstå seg selv eller livene de av en eller annen grunn lever. Hva er det som rører seg i denne novellen? Hvordan kan vi forstå relasjonene mellom karakterene, og hva som står på spill mellom dem? Hva driver karakterene til å handle som de gjør?

Deleuze ser verden dypest sett bestående av krefter, og verden utspiller seg ved at disse kreftene støter mot hverandre, og danner relasjoner. Disse kreftene er i utgangspunktet blinde i den forstand at de kan rettes mot alt. Men, siden de må ta en form ved noe for å være til, søker kreftene hele tiden etter et uttrykk. Mennesket befinner seg så i en stadig utforsking av egne krefter, slik de dannes oppstår i møtene med andre mennesker. Denne analysen vil forsøke å bryte opp og lese ut noe av det som står på spill i denne teksten, ved å lese den i lys av Deleuze tanker om krefter:

As Deleuze formulates each of these distinctions within our power, he also recognizes that the human condition lies principally on the weak side of the equation: Our power to be affected is dominated by passive rather than active affections, and the majority of our passive affections are rather sad than joyful.[1]

Mennesket vil stort sett befinne seg i en tilstand av triste affekter, siden det fra alle sider er dynget ned med passivitet. Med bakgrunn i Spinozas filosofi, omtaler Deleuze menneskets tilstander som underlagt dels triste passive affekter, triste aktive affekter eller glade aktive affekter. “In order to really think in terms of power, one must consider the matter in relation to the body.”[2] Etikken i dette for Spinoza, er å frigjøre kroppen fra de relasjoner hvor man møter motsatt proporsjonalitet, m.a.o. der det ikke finnes proporsjonalitet i det hele tatt, denne ”ukordinertheten” mellom krefter gjør all sammenligning av krefter umulig, og der blir derfor umulig å foreta noen som helst vurdering av kreftene internalisert i kroppene.

Vi trer inn i Carves novelle idet en mann løper for å ta telefonen, ikledd tøfler, pyjamas, og slåbrok. Mannen regner det for sikkert at det er hans kone, ettersom hun har for vane å ringe hver kveld etter klokken ti når hun er på foretningsreise, vel og merke etter hun har tatt seg noen drinker. Allerede her finner vi hint om relasjonen mellom karakterene. Arnold Breit kler seg i tøfler, pyjamas og slåbrok før klokken ti om kvelden. I denne tilstanden venter han på å bli opp ringt av sin kone. Det er altså aldri han som ringer, han er hensatt til å vente. Dette fordi konen er ute og drikker drinker, og angivelig ikke er like lett å nå som han er. Vi vet også at han ikke forventer at andre enn hans kone vil ringe ham, siden han svarer ”Hello, dear” idet han plukker opp røret. Vi får også vite at konen ofte er vekk reist på denne måten, og at mannen venter på telefon fra henne hver kveld. Og det er i denne situasjonen vi møter ham, i det han skynder seg mot telefonen.

Men så er det altså likevel ikke konen som ringer, men en kvinne som er fremmed for ham. Denne tilfeldigheten vies oppmerksomhet, fordi, som vi straks får vite: dette telefonnummeret er et hemmelig nummer. Arnold Breit med kone har altså aktivt gått inn for å isolere seg fra tilfeldigheter som dette. Vi får etter hvert et tydelig bilde av Arnold som en passiv middelklassemann med et tilbaketrukket liv. Han insisterer på at den fremmede kvinnen skal kaste vekk nummeret, og han viser stor bekymring overfor at en eller annen fremmed har notert nummeret.

Slik Deleuze ser det, må man organisere gode møter for å klare å bli aktiv, må man reflektere over og løse opp de triste passive affektene, for å finne de adekvate ideene. For Deleuze blir det aktive, det adekvate[3], lenket fremover til hva det kan gjøre, samtidig som det også er lenket bakover til sin produksjon med årsak internalisert i seg selv. En slik serie starter ved muligheten til å bli påvirket. ”The importance of the power to be affected is that it reveals distinctions within our power; the power to act and exist, in contrast, appears as pure spontaneity.”[4] Deleuze’ undersøkelser av vår kraft til å bli påvirket kan deles opp. På den ene siden settes skillet mellom aktive affekter og passive affekter. Og på den andre siden settes et skille mellom glade passive affekter og triste passive affekter. Ved å kjenne disse forholdene har man anledning til å vikle seg ut av de passive spiralene, og i stedet gjennomgå en forøkning av kraft. Man har anledning til å koble om serier, og til å vikle seg ut av seriene som gir passivitet. Ved at en god affekt kobles med en annen god affekt, vil dette bli en aktiv serie, der glede pluss glede blir glede. Mens en negativ oppkobling finner sted ved at trist pluss trist blir trist, og altså danner en passiv spiral.

Om vi leser novellen i lys av denne tenkningen, vil vi oppdage hvordan karakterene søker etter å utforske egne krefter. På overflaten finnes nærmest umotiverte, apatiske beslutninger, på overflaten kan det til og med synes som det skjer svært lite i denne novellen. Et tilsynelatende klimaks er kysset, men til og med dette foregår svært hjelpeløst og nærmest uten nytelse. Men tekstens komposisjon utspiller seg slik, i svært dempet tempo, der små detaljer, minimale uttrykk for krefter lager store omveltninger både i novellen og for karakterene. Tekstens vridninger og utvikling ser ut til å følge denne lavmelte innadvendte utprøvingen av krefter.

Arnold Breit står tydelig i en uproporsjonal relasjon til sin kone. Det er hun som er den mektige, selv er han passivisert. Men han får muligheten til å prøve ut sine krefter i møte med dette nye som er oppstått, telefonen fra Clara Holt. Det er ikke han som tar initiativet til dette møtet. Det er hun som aktiviserer ham, lokker ham til å sitte og snakke lenger med henne. Men har lar det skje. Det virker som om Arnold Breit novellen igjennom er avhangig av at relasjonen mellom dem skal være av denne type, for at han skal klare å handle. Han lar seg bli påvirket av andre krefter, og kommer slik til å fundere, reflektere over eget liv på en måte som var umulig for ham uten dette møtet. Det er dette, som i denne sammenheng, er Arnolds styrke.

Arnold Breit ivrer helt fra begynnelsen etter å legge på røret, men noe vennlig ved hennes måte å tale til ham på får ham til å fortsette samtalen. ”You sound like a nice man.” Arnold er visst svært lite vant med å bli snakket til på denne måten. ”He knew he should hang up now, but it was good to hear a voice, even his own, in the quiet room.” [Min kursivering.] Til tross for at han hver kveld snakker med sin kone i telefonen, føler han det er godt å høre sin egen stemme. Det er altså noe med måten han samtaler med konen på, som gjør at han ikke merker seg ved sin egen stemme når han snakker med henne. Ved å miste følelse av samtale med konen, har han også mistet evnen til å tale med seg selv, føre en indre dialog. I tillegg til å føle seg usynlig i møte med konen, føler han seg også usynlig for seg selv. Han trenger altså å bli talt til av noen. At noen lokker frem hans egen stemme, siden han ikke har kontakt med den selv.

Det er altså dette momentet ved denne fremmede stemmen, den rollen han får overfor denne kvinnen som kaller på ham til å bli sittende. Han overraskes av hva dette møtet gjør med ham. Han sier gjentatte ganger at han må legge på, men likevel gjør han det ikke. Etter at hun lokker ut av ham hva han heter, ber han henne vente litt, og springer inn i arbeidsværelset for å hente en sigar. Mens han tenner denne, tar han av brillene og titter seg i speilet. Han ser seg selv med sigar. Når han så igjen plukker opp røret føler han en slags redsel for at kvinnen kan ha lagt på røret.

Han vil fortsette disse aktive følelsene, og han leter etter noe som kan hjelpe ham. Han gir etter for impulsen til å hente en sigar. Med sigaren ønsker han å forme disse kreftene som med ett blomstrer opp i ham. Han tester ut om det er følelse av maskulinitet som strømmer opp i ham. Hun ser ikke sigaren, og han forteller henne heller ingenting om den. Dette gjør han for egen del, han vil utforske seg selv i denne nye situasjonen, oppstått som ved en tilfeldighet. I en slags lekenhet nå går han til det motsatte skritt, å iscenesette situasjonen nesten som ved et festlig lag. Arnold Breit setter seg tilbake ved telefonen. Så gjentar han innholdet i setningen som fikk henne til å si ”You sound like a nice man.” Han fortsetter snakket om at hun bare kan kaste vekk nummeret, ingen skade skjedd. Denne gangen taler han til og med i en enda kjekkere tone. Han sier “About your having my number […] Nothing to worry about, I don’t suppose. Just throw it away, I suppose.” De fortsetter å gjenta de samme frasene, han sier de må legge på, hun sier hun forstår. Men med ett sier hun likevel noe nytt: ”I know I’m imposing, Arnold, but do you think we could meet somewhere we could talk? Just for a few minutes?” Til dette svarer Arnold Breit nektende, han innvender at han er en gammel mann. Noe som indikerer at han er i ferd med å tolke egne nyoppdagede krefter som seksualitet. Og han tolker også hennes invitt av forførende art, som noe annet enn et ønske om å snakke sammen. Dette er det faktisk han som tillegger situasjonen, han produserer her et møte for å evaluere sine egne krefter i rollen som mann, som elsker. Hun benekter at hans alder ikke passer, og han fortsetter å argumentere for at han er for gammel. Hun på sin side fortsetter å insistere. Hun antyder at det er noe viktig hun må fortelle ham. Men med ett blir samtalen brutt. Hun legger på. Senere, idet mannen skal legge seg, ringer hans kone i beruset tilstand. De snakker en stund, men han nevner ingenting for henne om samtalen med den fremmede kvinnen. Senere samme kveld ringer det igjen. Denne gangen sier han ikke ”Hello, dear”, men ”Hello. Arnold Breit speaking”. Den endrede språkbruken viser at han nå er åpen for flere muligheter enn at kun konen vil snakke med ham. Og ganske riktig, det er ikke hans kone som ringer. Det er Clara Holt.

Clara Holt ringer igjen også neste kveld. Denne gangen merker han seg at hun har innvirkning på ham: ”His heart moved when he heard her use his name.” Dette er det antagelig lenge siden Arnold har følt. Han lever et besteborgelig liv med tøfler, hemmelig telefonnummer og med en kone han ikke føler seg hørt av. Han gjør seg mottagelig for Clara Holts vilje. Og denne kvinne vil virkelig: hun sier ”I implore you to come.” Arnold Breit dveler ved disse ordene, mens han vurderer om han skal reise eller ikke. Langsomt trekker han av seg kåpen og hanskene, og går på badet for å vaske ansiktet. ”He felt he had to be careful.” I disse minuttene arbeider Arnold Breit intenst. Han blir aktivisert utenfra på en måte vi har all grunn til å tro er uvant for ham. Han blir satt til å handle, foreta en beslutning om han skal dra eller ikke. Idet han ser seg selv i badespeilet, og oppdager at han fremdeles har hatten på, fatter han en beslutning: Han vi dra til henne. Arnold Breit opplever en omveltning i seg selv, og blir derfor svært sensitiv og mottagelig for tegn: Når han så oppdager seg selv, reflektert i speilet med hatt på, er det nesten som om han allerede har tatt et valg. Han ser seg selv med hatten og gjenkjenner den stoltheten og kraften han kvelden før opplevde da han speilet seg selv med sigar i munnen. Arnold Breit tar inn over seg en lek som selvsikker mann, han gjør seg åpen for at andre krefter i ham kan realiseres. Han følger tegnet og aktiviseres av det, på samme tid som han selv har produsert det. Arnold Breit leker, han leker mann. En annen mann.

Mens han går opp mot bygningen der hun bor, merker han seg en stor mann som står oppe på en balkong og betrakter ham. Her utfordres leken, og Arnold begynner å tvile i troen. Mens han går opp trappene føler han seg sliten, han må hvile litt på hver avsats. Han tenker på en reise han for lenge siden gjorde med sin kone, der de på et hotell måte gå trapper som dette. Han kjemper en kamp med seg selv, om han er i stand til å skape dette nye møtet, møte denne fremmede kvinnen. Han gjennomfører trappestigningen og banker på.

Her tar han også av seg hatten. Arnold Breit tolker kreftene, aktiviteten som produseres i ham. Han står i et spørrende forhold til dem, hvorvidt de handler om seksualitet, eller om det er andre ting som står på spill. Kanskje har de nyoppdagede kreftene han kjenner på et annet uttrykk i vente, men at han misforstår dem. Kanskje søker han etter en total revurdering av sitt liv, der han føler seg usynlig. Kanskje baler han med helt andre eksistensielle problemer. Arnold Breit er ikke ferdig med å tolke seg selv. Muligens makter han ikke å bære hatten siden den indikerer en sikrere mann enn den han føler seg som. Han vil møte den fremmede kvinnen uten hatt, han vil at hun igjen skal forbarme seg over ham og gi ham krefter slik hun roste og smigret ham i telefonen dagen før. Han er her for å granske seg selv, sin mulighet til å være menneske på en annen måte. Men det er et barn som åpner døren, og moren er ikke engang hjemme.

Han setter seg til å vente, slik barnet ber ham om. Mens han sitter slik, ser han ut på balkongen, og kjenner en frysning gå gjennom ham, idet han minnes den store mannen på balkongen et annet sted i bygningen. Her svikter nesten viljen til å ville gjennomføre møtet, gjennomføre utprøvingen av krefter. Men straks kommer Clara Holt tilbake, og han blir litt til. Hun hilser ham vennlig, men idet hun går inn på kjøkkenet med noen varer rister hun langsomt på hodet. Hun viser ikke samme styrke, samme vilje som i telefonen. Barnet fortsetter å se på Arnold, mens han vakler fra ene foten til den andre. Situasjonen som møter ham er ikke slik han ønsket. Med ett virker det som om han er den aktive parten, en rolle han ikke er i stand til å ta på seg enda. Det var hun som tryglet ham om å komme, hvis ikke hadde han ikke gått til dette skritt. Enda verre blir det da kvinnen spør ham om han er en doktor. Noe som for øvrig også er tittelen på novellen ”Are you a doctor?”. Som om hun vil finne et nytt påskudd til å ha ham der. Arnold på sin side liker ikke denne utviklingen. Han kom for å få krefter, ikke for å være sterk. For ham gjentas den uproporsjonale kommunikasjonen han hver dag opplever med sin kone. Han bestemmer seg for å gå, han sier at han bare kom fordi han antok det var noe som hastet. Dette er selvsagt ikke tilfelle, Arnold Breit er her for å undersøke hvem han kunne være, hvem han kan bli. Denne trusselen overhøres og Clara Holt svarer bare ved å forklare ham at hun vil sette på te vann, sende ungen i seng, og at de så kan snakke sammen. Her adlyder Arnold faktisk og blir: Så er han i alle fall ikke den som skal fremstå som aktiv lenger. Clara ber ham sette seg. Han setter seg, men ikke der han blir henvist til. I istedenfor setter han seg der han har overblikk over leiligheten, døren og balkongen. Han føler seg tryggere igjen, men er usikker på hvordan han skal gripe situasjonen an. Han kommer på at han kunne tenne en sigar, slik han nettopp så seg selv, mannen i speilet kvelden før, men ombestemmer seg like snart. Han er ikke lenger sikker på om det holder mål å tolke disse nyoppdagede kreftene som seksualitet. Noe begynner å demre for ham, han forkaster impulsen om å tenne seg en sigar fordi han fremdeles tolker. Han fester hendene på knærne og lar ansiktet gli inn i en alvorlig grimase. De begynner å snakke om nummeret igjen, slik de også snakket om kvelden før, uten å komme noe videre i å forklare hvordan det kom til at hun fant hans nummer nedskrevet på en lapp. Så tilkjennegir Clara Holt også at hun slett ikke hadde noe særlig grunn til å be ham over. Hun sier hun ikke vet hva som gikk av henne. Dette er imidlertid noe Arnold ser ut til å like. Han liker hennes forklaring, idet han selv også er i ferd med å utføre noe han ikke helt vet hvorfor han gjør.

Arnold sier han må gå, han sier han venter på en telefon der hjemme. (Altså fra hans kone.) Og det er nå han kysser henne. Clara Holt. Hun stiller seg klar, og han, nærmest som om han føler det forventet av ham, utfører kysset. Han er sjokkert over seg selv, i det han gjør det, og han tenker med en gang at han kommer til å angre det. Like etter vil han gå. De fortsetter den konverserende tonen, han takker for teen og hun takker ham for den gode samtalen, som de ærlig talt aldri hadde. Hun plukker av noe rusk på frakken hans, med en nesten moderlig holdning. Og sier hun er sikker på at han vil komme igjen. Han på sin side sier med like stor sikkerhet at han ikke vil komme, slik gjentar de den samme samtalen fra telefonen dagen i forveien. Han forsøker å møte blikket hennes, men Clara stirrer forbi ham, som om hun forsøker å huske noe. Derpå slenger hun døren igjen, så hun nesten fanger frakken hans med den.

Det antydes noe her henimot slutten av novellen: Arnold kommer på at Clara Holt sa at hun hadde to barn, en jente men også en gutt. Hvor er denne gutten, spør han seg selv. Med tanke på Clara Holts delvise desperasjon, men også tydelige apati, kan vi spekulere i om hun har mistet et barn. Og at hun ut fra sorg og mangelfølelse ringer opp fremmede for å fylle et tomrom. Slik kan vi spekulere i om hun lever på dette viset, ringer fremmede for å se om noen kan komme henne til unnsetning. Noe Arnold for så vidt gjør, men av helt andre årsaker. Hun ønsker å snakke, men klarer ikke gjennomføre det, hun plukker rusk av frakken hans og opptrer nesten moderlig overfor en fremmed.

Når Arnold på sin side så kommer hjem igjen fra møtet med Clara Holt, er det så vidt han får låst opp døren så han rekker telefonen. Han svarer ”Arnold. Arnold Breit speaking.” Han har altså fortsatt med å omjustere forventingene, han er ikke lenger sikker på om det er konen som ringer. Men denne gangen er det konen. Hun svarer ertende og med sikker røst: ”My aren’t we formal tonight.” Hun forklarer at hun har forsøkt å ringe siden ni denne kvelden. ”Out living it up, Arnold?” erter hun ham, som om dette var det minst tenkelige i verden. Arnold blir stående og lytte til tonen i hennes stemme. Dette er, for Arnold, kanskje det egenlige klimaks. Det er her vi får vite at Arnold har forandret seg, han innser han at han ikke liker relasjon til sin kone. Han liker ikke seg selv i møte med henne. Han blir hensatt til å være tist og passiv. Og det er her han må gripe fatt for kunne få det bedre med seg selv, for å kunne oppdage eget potensial til å leve.

Det er ingen som klarer å skape gode møter i denne novellen. Arnolds kone er ikke våken for hva som skjer med sin mann, og Clara Holt virker svært forvirret og desperat etter noe hun ikke forstår selv. Heller ikke Arnold er i stand til å skape egentlig gode møter, men han er i stand til å la seg påvirke så han får bearbeidet, og etter hvert innsett, sin skjeve relasjon med konen. Han er trett av å være presset ned i passivitet, og griper muligheten til å utforske mulighetene for å være en annen. Dette gjør han ved å koble seg opp mot et annet, et fremmed menneske, siden han trenger å møte en annen for å iverksette denne utforskingen. Han hengir seg til det fremmede, det ukjente som bærer noe lokkende og åpent ved seg. Hit vil han så henvende seg for å forme og skape en ny kraft, som også er åpen og uten lukning. Han famler og forsøker å gi egen kraftøkning seksuell form, men oppdager at han baler med andre og helt eksistensielle spørsmål angående selvfølelse. Ved at han trer over egne grenser, inn i noe han trodde han ikke var i stand til, utforsker han noe som føles usannsynlig. Han befinner seg i en gryende selvinnsikt idet novellen slutter. Og ganske riktig merker konen at noe er i emning hos sin mann idet hun sier: ”Are you there, Arnold? […] You don’t sound like yourself.”

---

[1] Hardt, Micael, Gilles Deleuze: An Apprenticeship in Philosophy, Minnesota: 2002, side 118

[2] Deleuze, Gilles, Expressionism in Philosophy: Spinoza, New York: 1992, side 256-257

[3] ”Jeg kaller den årsak for adekvat hvis virkning kan oppfattes klart og tydelig ved den. Inadekvat derimot - eller delårsak - den hvis virkning ikke kan forståes ved årsaken alene.” Spinoza, Etikken, del 3, definisjon 1. side 129

[4] Hardt, Micael, Gilles Deleuze: An Apprenticeship in Philosophy, Minnesota: 2002, side 118