Selv midt i byen fins stille rom
Selv oktober kan være varm

som denne søndagen
ved elven

med utsikt mot det høye tårnet

I alle byer fins kaféer
hvor noen leser i en bok

som i denne, i solen
Det faller løv over bordene

I alle byer fins en mur
med kloremerker og grafitti

Vi smuldrer så sakte
at vi ikke merker den er borte

Alle byer har en inngang
Alle byer har store gravlunder

som denne, med gamle trær
grønne busker, og en rose

På steinene står ingen tall

bare et navn
bare et navn

Og midt i byen fins englene
som i en film jeg har sett

Usynlige, umerkelige
litt som deg, litt som meg

når de rører ved hendene våre
og vi griper tilbake

idet tårnet spjærer himmelen
og åpner alt

Våkner klokken tre
om natten

med ansiktet mot taket
og den tunge katten på magen

Sovner klokken fem
om morgenen

akkurat tidsnok
til å vekkes av alarmen

Vakler ut på kjøkkenet
Fôrer katten, slipper den ut

og barbent på den kalde dørstokken
våkner jeg igjen

For himmelen i øst
ligner taket i soverommet

Den ligner et gammelt bilde
Den ligner et speil

Den ligner en by
klokken fem om morgenen

De sier det er da
at kroppen er kaldest

og hjertet på det skjøreste
Men jeg har ni liv, og tjuefire timer

Snart er den seks
Månen er halv

akkurat tidsnok
for resten av himmelen

Innenfor glass, utenfor
~

Noe tungt dundret inn i kontorvinduet mitt
her i øverste etasje

Rakk ikke se det

bare den hvite skyen av fjær
som falt ned fra ruten

Må ha vært en fugl, en måke
Eller kanskje en engel, eller en drage

Må ha vært vondt, det gjør vondt
en uutholdelig smerte

Han bare falt om mens han løp
En kjæreste, sønn, og far

Og høyt der, over byen
pløyer gjessene et nytt land

Å ikke være poet
er også ganske fint

En kan lese
En kan plystre

En kan sitte i parken
en varm septemberdag

Se på barna som hopper
i det raslende løvet

fuglene som samler seg
i trekk over himmelen

Alt har en retning
Dagene forkortes

Det står skrevet i hendene
Så skriver jeg det ned

hvor fint det er å være
en note i partituret

Første oktober nittitre
flyttet vi inn i vårt nye hjem
i den nordnorske byen

og etter bare to dager
begynte det å snø

Mot slutten av april i nittisyv
nådde snøhøyden tre meter

Vår nærmeste stjerne
er fire lysår bortenfor, det vil si

det første stearinlyset i huset
nådde dit den april

I dag er det første oktober
og ingen ting er som før

Vestlandet er tilbake
Snøen, long gone

På loftet, i en banankasse
hviler legobrikkene og tusen stjerner

en lommelykt med nordlys
og en gul papirmåne

Himmelen virker så nær der oppe
Det er bare å gå opp stigen