A HEART OF STONE
Utkast til analyse av Gruppe 3
A heart of stone er et kompositorisk og tematisk forsøk på å hele, på å samle deler og fragmenter til en sammenhengende historie. Uten å ha inngående kjennskap til Georg Lucáks romanteori, kan det umiddelbart minne om hans teori fra 1920: romanen skal hele verden, kunsten skal binde sammen det splittede, moderne mennesket. I A heart of stone blir det forsøkt å beskrive hvordan psyken arbeider seg gjennom sjokket og sorgen over tapet av en familie. Hovedpersonen er helt tydelig ingen antikk heltinne som handler uten refleksjon (selv om hun er veldig opptatt av antikken). På sett og vis kan man vel si at hele romanen er en refleksjon. En eneste stor tankeprosess.
Vi vil i denne analysen se på den formelle oppbyggingen av romanen, med
særlig vekt på anakroniene og motivene. Underveis vil vi forsøke
å fortolke hvordan disse virkemidlene bygger opp under en tematisk lesning.
Man kan strengt tatt si at romanen handler om å gå inn i en alvorlig
fødselsdepresjon som ender i psykose, og hvilke tragiske følger
det kan få for en familie. Men det er også naturlig å lese
den som en historie om tap og sorg, og om å forsones med seg selv og sitt
liv.
Familien van Bemmel driver et klipp-byrå
i No 11, Lijsterlaan. Huset er et sammensurium av jobb og hverdagsliv. Idet
fortellingen starter er familiemedlem nummer sju i ferd med å se dagens
lys: Billie, Kes, Ellen og Carlos får en søster som blir kalt Ida
etter forslag fra romanens hovedperson: Ellen. Foreldrene Margje og Frits driver
byrået sammen, og fremstår som et forelsket og lykkelig par. Van
Bemmels harmoni skal imidlertid utslettes, fordi Margje går inn i en «post-natal
depression», en fødselsdepresjon, som utvikler seg til en psykose.
Margje dreper hele familien, bortsett fra Ellen og Carlos. De ender på
barnehjem. Carlos, som er en del år yngre enn Ellen kommer til en ny familie,
Ellen blir sittende igjen med seg selv. Voksen, og gravid, vender hun tilbake
til No 11 Lijsterlaan, og fra dette ståstedet forteller hun sin historie.
Romanen består av to deler og en epilog,
hvor hver av de to delene er delt inn i tre kapitler. Alle kapitlene er titulert
på en stikkordsaktig måte, som kommentarer under bilder i et fotoalbum,
og med årstall. Alle titlene peker tilbake på hendelser som har
skjedd før fortellingens nåtidsøyeblikk. For eksempel: «Sybille’s
first day at the beach, August 1959» (Dorrestein 2000:7) Man kan si at
det i hovedtrekk er fem tidsnivåer: før Emma er født (slutten
av 1950-tallet), barndommen hennes (begynnelsen 1970-tallet), årene på
Unicorn/barnehjemmet (slutten av 1970-tallet), årene med Thijs og til
slutt nåtidsøyeblikket.
A heart of stone har et sterkt innslag
av anakronier, og det utgjør en vesentlig del av både dens form
og innhold. Fortellingen starter in medias res i en analepse, og gradvis bygges
historien opp (eller kobles fragmentene sammen) gjennom mange reiser mellom
de ulike tidsnivåene. Hovedpersonen er Ellen van Bemmel og hun er også
fortelleren. Det er med andre ord førstepersons intern fokalisering.
Det er partier hvor den gjengitte diskursen glir over til å bli overført
diskurs, for eksempel i scenen fra stranden med Sybille i 1959:
There’s no way he’ll ever be able to love a second child as much as he loves Sybille. But Margje wants to have six. She has happy visions of a house filled with laughter and noice. Around a table, surrounded by eight chairs. Bulging cheeks blowing out birthday candles. Oh, come on Frits, you know how awful it was for me, growing up as an only child. (Dorrestein 2000:79)
I første setningen har sansingssenteret
beveget seg fra Ellen til Frits, men vi leser det likevel som at det er Ellens
forsøk på å lage en sammenhengende historie, Ellens forsøk
på å forstå, og dermed er det også Ellens sansning.
Hun rekonstruerer foreldrenes liv, også før hun er født.
Den interne fokaliseringen på Frits er dermed sett gjennom Ellen. I den
siste replikken, som ikke er gjengitt som replikk, er sansningssenteret hos
moren, men nettopp fraværet av sitat-tegn bekrefter inntrykket av at det
er Ellen som konstruerer scenen og det foreldrene tenker.
Et særtrekk ved romanen er en tidlig etablert
ellipse, et hull i historien, som hele tiden uroer: noe forferdelig har skjedd.
Men dette fungerer også som en prolepse: noe forferdelig skal skje. Denne
doble tidsbestemmelsen kommer av bevegelsene mellom tidsnivåene under
narrasjonens nullpunkt (dersom man ser for seg en slags loddrett tidsakse hvor
det som har skjedd tidligere ligger lagvis under nåtidsøyeblikket).
Prolepsene peker ikke utover historien om Ellen van Bemmel, de opererer innenfor
en struktur i fortiden. Prolepsen er slik sett en analepse sett i forhold til
nåtidsøyeblikket, men likevel erfares den som en dominerende prolepse
gjennom så og si hele lesningen: gradvis lar hovedpersonen fortellingen
avdekkes, noe som kan tolkes som at hun gradvis blir i stand til å fortelle.
Anakroniene kan gi enkelte kommentarer og replikker
et nesten grotesk preg, som f.eks. farens kommentar til ungene når han
har kjøpt parfyme til moren i lykken over å oppleve henne som normal
igjen: «[…] I would even commit murder for your mother.» (Dorrestein
2000:217)
Det er en rekke sentrale motiver i romanen, hvor
blant annet tittelen på boken kan sies å være et ledemotiv,
sammen med graviditet. I historien dukker et hjerte av stein opp i form av en
gravstøtte, men det kan også leses som en metafor. Hovedpersonen,
Ellen van Bemmel, har tydelige problemer med å elske og å la seg
bli elsket (hun har et hjerte av stein): «Deep inside my chest, in the
place where it’s always been dank and chill because for three-quarters
of my life my heart has been a thing of stone […]» (Dorrestein 2000:245.
Men det er også nærliggende å tenke på hennes besatte
mor som en mor med et ufølsomt hjerte, eller hennes far som en selvsentrert
mann mer opptatt av å elske sin kone enn sine barn.
Graviditet kan også sees på som et
ledemotiv. Historien er på ett vis drevet av nettopp graviditet. Den starter
med en pågående fødsel, og dramatikken som siden skal utspille
seg har rot i nettopp den fruktbare kvinnen som gjennomgår en graviditet
og som en følge av hormonelle forandringer går inn i en alvorlig
psykose. Et voldsomt og utenkelig paradoks mellom å skape liv og siden
drepe oppstår. Historien samler seg til slutt også rundt en graviditet
- Ellens.
Et annet gjennomgående motiv er den grøderike
hagen. Den spiller en viktig rolle gjennom hele historien, fra barndommen og
helt til Ellens forsoning med seg selv. Den kommer ut av kontroll og må
pleies og dyrkes opp igjen fra grunnen av. Dette kan også leses i sammenheng
med gravditets-motivet: fruktbarhet, frø, fuktig mørke.
Videre er det motiver som klipp-byrået,
fotoalbumet, kjelleren og huset. Klipp-byrået og fotoalbumet kan leses
inn i Ellens prosjekt om å skape en historie. Begge motivene representerer
fragmenter som man benytter seg av for å skape et hele, for å skape
en sammenheng. Klipp-byrået er et sted f.eks. journalister henvender seg
i sitt arbeid med å skape virkelighetsnære fortellinger om verden.
Det er en historiebank. Byrået er et forsøk på å holde
rede på verden. Det samme kan man si om et fotoalbum. Det er et forsøk
på å holde orden på et liv, og ikke minst i denne sammenhengen:
å erindre. Minnes.
Huset og kjelleren kan også leses i sammenheng med hverandre fordi begge kan representere noe omsluttende. Her kommer selvfølgelig også graviditeten og frøene inn i bildet. Ellen lar seg bli omsluttet av huset, og hun omslutter igjen et barn. Frøene blir omsluttet av den mørke, fuktige jorden, slik den mørke, fuktige kjelleren omsluttet Ellen og Carlos den skjebnesvangre natten. «As a child, being below ground level used to make me feel safe. It was like living inside the belly of a large, friendly animal.» (Dorrestein 2000:47) Kjelleren blir også stedet hvor Ellen til slutt forsones med seg selv, og om man vil kan man lese det dithen at hun fødes på nytt.