Allmenn litteraturvitenskap, UiB

Ny på Mastergrad - Våren 2005

(Besøkende nr. )

GJESTEFORELESNINGER om Kafka og Nietzsche

ved Professor Walter Sokel, medio april

Studieforum

'Ny på Mastergrad' 

Det litteraturvitenskapelige grunnkursets nettsted

Seminarleder, Prof. Lars Sætre, Rom 282, nås pr E-post lars.saetre@lili.uib.no og pr tel. (555)82393 (Mob. 95823232)

---

 Disse 9 er opptatt V-2005: Jon Opedal Hove, Andreas Berge Kamberg, Silje Marie Stavrum Norevik, Sigrid Sandemose, Guri Sandvik, Lene Merethe Stien, Merete Sæbø Torvanger, Kjetil Kopren Ullebø, Mona Vetrhus. - Tidligere opptatte Bernt Lage Breivoll og Steinar Mørk følger også kurset. - Sandemose, Stien og Vetrhus har permisjon V05.

 

De studerende er i seminaret inndelt i arbeidsgrupper:

Gruppe 1: Jon, Merete

Gruppe 2: Andreas, Steinar, Bernt

Gruppe 3: Kjetil, Guri, Silje Marie

 

 Til Gruppe 1, til Gruppe 2, til Gruppe 3

 

---

Snarveier:

 Til STATUS

(fortløpende seminar-referat og oppdatering)

 

Torsdag 13/1 - Tirsdag 18/1 - Torsdag 20/1 - (25/1 avl.) - Torsdag 27/1 - Tirsdag 1/2 - Torsdag 3/2 - Tirsdag 8/2 - Torsdag 10/2 - Tirsdag 15/2 - Torsdag 17/2

 

Til Jørgensen, Hovedoppgaven - i stikkord

Til Hamsun I-Gruppe 1 --- Til Hamsun II-Gruppe 1 --- Til Hamsun-Gruppe 2 --- Til Brekke-Gruppe 3

Til Carver-analyser: Jon -- Merete -- Andreas -- Steinar -- Kjetil -- Guri -- Silje Marie -- Bernt

 

Til Prosjektbeskrivelser, 1. utkast:

Jon -- Merete -- Steinar -- Kjetil -- Guri -- Silje Marie -- Bernt -- Andreas

 

Til Prosjektbeskrivelser, 2. utkast:

Jon -- Merete -- Steinar -- Kjetil -- Guri -- Bernt -- Andreas

 

Til Prosjektbeskrivelser, 3. utkast:

Jon -- Merete -- Steinar -- Guri -- Silje Marie -- Bernt

 

Til Verk-analyser:

Gruppe 1: Jon, Merete: Analyseutkast til Wilder, Our Town

Gruppe 2: Andreas, Steinar, Bernt: Analyseutkast til Dorrestein, A Heart of Stone

Gruppe 3: Kjetil, Guri, Silje Marie: Analyseutkast til Dorrestein, A Heart of Stone

 

---

MELDINGER:

 

Universitetsbiblioteket tilbyr nå oppfølgingskurset de annonserte for dere, og det holdes

torsdag 3. mars kl 14.15-16.00

i UBBPS sin undervisningskrok (dvs. samme bygg og lokale som forrige gang). Husk å møte opp.

 

Brev fra mastergradsstudentenes tillitsrepresentant, stud.philol. Finn Røsland, av 30/1, og 15/1-05 (trykk med markøren her).

UBB: Husk den omfattende innføringen i bruken av Universitetsbiblioteket (UBB) og tjenestene der, som blir gitt av universitetsbibliotekar Ellen Solvik. Hun møter dere i undervisningskroken på UBBPS, dvs. i Det psykologiske fakultetsbibliotek, hjørnet Lars Hilles gate/Christies gate, torsdag 20/1 kl 10.15. Kurset varer i ca to timer, og er ferdig før dagens 301-seminar. Møt opp!

 

NB: Nyvalgt studentrepresentant for mastergrad pr 7/2-05 er

stud.philol. Silje Norevik - silje.norevik@student.uib.no

[Mastergradsstudentenes tillitsrepr. i Fagutvalget er

stud.philol. Finn Røsland (e-post: finn.rosland@student.uib.no).

Han vil kunne orientere dere om Fagutvalgets arbeid, og dere anmodes om å kontakte ham vedr. fag- og studentpolitiske spørsmål, og annet. Dette gjelder også spørsmål vedr. PC-arbeidsstasjoner, tilgjengelige lesesalsplasser, osv. Vi skal få avtalt at han stikker innom seminaret for å orientere og for å motta eventuelle henvendelser fra deres kull.]

 

Om semesterregistrering, brukerkonto, og studiekort (som bl.a. gir adgang til UiBs bygninger), les det som står om disse emnene i denne Studentportalen-adressen:

http://studentportal.uib.no/index.php?link_id=2411&sublink_id=&subsublink_id=

 

 Vær obs. på tidsskriftet Prosopopeia (allm. littvit-studentenes eget organ): http://www.prosopopeia.uib.no/

E-post: proso@uib.no

 

ANNEN RELEVANT MASTERGRADSUNDERVISNING V2005:

Se egne nettsider i Studentportalen

og på SALs infoside: http://www.hf.uib.no/i/LiLi/Und-litt/Und-litt.htm

---

Orienteringsmøte: Torsd. 13. Januar 2005 kl. 13.15, sem.rom 216 i HF-bygget.

Start tirsd. 18/1, undervisning to ganger i uken i sem.rom 216 tom. 17/2 (tirsdager 9.15-12.00; torsdager 12.15-15.00); endelig innlevering uke 11, dvs. 18/3 kl. 13.00.

 

Litteratur: Kjøp snarest på Studia (avd. Kompendiesalg) kompendiet "litteraturvitskapleg grunnkurs - kompendium" samt alle pensumbøkene, og start lesningen av tekstene. To minikompendier utdeles av seminarleder underveis.

 

Studieplanene for ALLV301 og for Mastergradens øvrige deler finner dere på disse nettstedene (Studentportalen):

ALLV301

og

MAHF-LITT

Veiledningskontrakten (Del II) som skal undertegnes etter at du er blitt tildelt mastergradsveileder kort tid etter Grunnkursets eksamensinnlevering (Prosjekbeskrivelsen), finnes på dette nettstedet: http://www.hf.uib.no/i/LiLi/Und-litt/kontrakt-del2-bokm.html

  

---

Oversend utkast, skisser, analyser og opplysninger til seminarleder pr vanlig e-post (helst som attachment), og de blir lagt ut på denne nettsiden fortløpende.

Torsdag 13/1

Orienteringsmøtet: I dag presentertes ALLV301-emnets komponenter med henblikk på innhold, opplegg og pedagogisk profil - hovedfokus på kompositoriske trekk ved, tenkningen og hvordan språket arbeider i alle tekster til behandling (skjønnlitterære, essayistiske; tidligere prosjektbeskrivelser, kapittelutdrag fra masteroppgaver, Jørgensens bok - samt i særdeleshet uttenkning av og aktivt skrivearbeid med egen prosjektbeskrivelse, og med de så vel individuelle som gruppebaserte analyseoppgave-arbeidene som skrives og kommenteres gjennom seminaret). -- Seminarets hemmelige nettstedsadresse og dennes innhold ble utdelt til deltakerne i form av papirutskrift, som ble ytterligere komplettert med studentenes egne faglige og individuelle personalia. Nettsiden (med hemmelige sidelinker etter hvert) forandres og oppdateres fortløpende under studiet og undervisningens gang. Alle ga sin aksept til å arbeide på beskrevet måte. -- I møtet ble også mastergradens Studieplan (del av annonsert 'Minikompendium') utdelt. Seminarets pensumlitteratur ble kort kommentert. Gruppene ble inndelt, men idet det spesielt sene mastergradsstudent-opptaket ved Fakultetssekretariatet denne gangen ble kommentert (og vi fremdeles ikke har gyldig klarert opptaksliste), vil gruppeinndelingene nødvendigvis bli revidert når Fakultets-listene muliggjør dette.

-- De første arbeidsoppgavene (til første ordinære seminarmøte) ble lansert: studere Studieplanen for hele mastergradsstudiet grundig; lese Jørgensens Hovedoppgaven; tenke igjennom ønsket masteroppgave-prosjekt i første rekke med henblikk på emne, materiale, problemstilling(er). I tillegg (se utdypning nedenfor) ble første oppgaveløsnings-assignment kunngjort: dette utføres denne gangen av gruppemedlemmene i fellesskap (noen ganger vil det være gruppe-, andre ganger individuelle assignments), og det vil bli minnet om i fk. tirsdags seminarmøte - "Utkast til analyse av hhv. Hamsuns "Hemmelig ve" eller Brekkes "Der alle stier taper seg" (innlevering som attachment senest onsdag 19/1 kl 18.00). Prøv derfor selv å finne sammen i tre høvelige arbeidsgrupper for dette arbeidet, inntil vi får revidert inndelingene når opptaket er fullstendig.

-- En rask, foreløpig uforbindtlig muntlig runde på mulige masteroppgaveprosjekter brakte for dagen bl.a.: Paul Virilio/W.G. Sebald; Eugenio Montale; Don DeLillo; Eldrid Lundens poesi; Levinas, Fosse, Tranströmer, Jäderlund. -- For dere som ikke var til stede, sett dere i kontakt med deltakerne i deres gruppe (se e-postadr. og tel.nr. nedenfor), og/eller kontakt seminarleder for orienterende samtale.

-- Forbered dere for øvrig slik til første arbeidsmøte: Registrér dere som studenter, få e-postadresse og kunngjør denne til seminarleder hvis det ikke alt er gjort (det er viktig at hver enkelt student har tilgang til e-post og til internett, og at e-posttilknytningen muliggjør forsendelse og mottak av attachments), og få dere studiekort. -- Dessuten, til tirsdag førstkommende: Skaff dere pensumlitteraturen på Studia (Rita Jensen/Elna Nilsen i avd. Kompendiesalg skal selge dere Kompendiet eventuelt også uten studiekort), resten får dere kjøpt på Studia, avd. Bokhandel). -- Ellers: Prosjektbeskrivelser fra allerede igangværende master/hovedoppgave-prosjekter blir utdelt tirsdag fk. (siste del av 'Minikompendium'). Da blir også Claes Anderssons diktsamling Under delt ut i fotokopi.

-- Altså, første oppgave for gruppearbeid: Til onsdag fk. (19/1) kl 18.00 oversendes fra hver gruppe til seminarleders e-postadresse et attachment med utkast til analyse (inntil rundt 4 sider, dobbelt linjeavstand) av den teksten dere i hver enkelt gruppe blir enige om å arbeide med som første gruppearbeid - dere kan etter eget ønske velge enten Paal Brekkes dikt "Der alle stier taper seg" eller Knut Hamsuns kortprosatekst "Hemmelig ve" - eller om dere vil: begge). Analyseoppgavenes ordlyd er: 'Utkast til analyse av ...'. -- Men, vi ses først tirsdag 18. jan. kl 9.15 i sem.rom 216.

 

 

Tirsdag 18/1

I dag ble det først orientert videre om pensumtekster (bøker og kompendier). Det ble anbefalt at studentene - om romanen og dramatikken som genre - på eget initiativ kursorisk leser Georg Lukács, Die Theorie des Romans (Theory of the Novel; Romanens teori) og enten hele, eller utdraget i Moderne litteraturteori. En antologi fra, Peter Szondi, Theorie des modernen Dramas ("Det moderne dramaets teori"; Theory of the modern drama), tilgjengelige på Studia. Ellers ble kursets Minikompendium supplert; den tidligere utdelte helhetlige Studieplanen ble supplert med kopier av 18 tidligere utarbeidete prosjektbeskrivelser. -- Tiden gikk deretter først med til å presentere og å drøfte hovedtrekk i Studieplanen, del for del, og i sammenheng. Særlig ble masteroppgaven som selvstendig arbeid kommentert; det ble lagt vekt på å profilere mastergradsstudiets innføring i litteraturteoretiske og -estetiske problemstillinger, hva man forstår med fagets metoder og arbeidsteknikker, og innretningene i faget mot litteraturhistoriske, analytiske og interpretative, og komparative tilganger til litteratur. Opplæringen i metoder og arbeidsteknikker bør i utgangspunktet forstås relativt pragmatisk og først og fremst i tilknytning til egen-prosjektets særegne beskaffenhet, og ikke nødvendigvis bastant i forhold til fagets velkjente og etablerte paradigmatiske Metoder, selv om disse også kan komme til anvendelse. Studiets komparative orientering innebærer bl.a. vekt på gjennomførte sideblikk mellom både litterære og teoretiske/poetologiske aspekter, på blikket for fellestrekk og forskjeller mellom nasjonallitteraturer, på genrer, tradisjoner og historisk refleksjon, og på den tverrestetiske orienteringen som også er et særpreg ved faget. Også den vedvarende refleksjonen i faget over forholdet mellom analyse og fortolkning/interpretasjon er et komparativt særkjenne, til liks med den stadig gjennomførte sammenføringen mellom fagets teoretiske tenkning og den skjønnlitterære eller litteraturrelaterte ytringen. -- Mulighetene til erstatning av 303- og 304 emner med KVIK202 og 203 ble framhevet, til liks med anledningen til godkjenning av særemner fra andre fagområder og eventuelle utenlandsopphold. Det ble imidlertid påpekt at 301- og 302-emnene står i sammenheng med hverandre for de nye studentene, med 302 som et moderne hermeneutisk og estetisk, og moderne metodeutdypende og -bevisstgjørende redskapsemne som integrert forlengelse av 301-Grunnkurset. Tenkningen om fagstudiets deler i forhold til forløp og progresjon ble også framhevet. -- Vi berørte også den interfaglige og institusjonelle tenkningen som Allmenn litteraturvitenskap både som fag og institusjonell Seksjon har foretatt og har villet bidra til i relasjon til mulighetene for tverrfaglig og tverrestetisk innretning av mastergradsstudiet (både ved eksport og import, men også ellers), særlig innenfor HF-, men muligheter finnes også i relasjon til enkelte av SV-miljøenes virksomheter. Dette ble sammenholdt med utviklingen så langt på bachelor-nivå innenfor Kvalitetsreformen. -- De enkelte emnene samt masteroppgaven ble kommentert; i forbindelse med emnene påpektes kravet om at eksamen i ett av dem skal avlegges som prøveforelesning. Arbeidet med og settingen for forelesningen ble utdypet. -- De vanligste arbeidenes innretninger ble drøftet. Vi diskuterte de hyppigste områdene hvor studiets emner kan bli og vanligvis blir hentet fra - forfatterskaper, genrer (studert synkront eller i diakront perspektiv), litteraturhistorisk periodestudium, litterære motiver, billedspråk, troper, figurer o.l., en litterær tradisjon (arbeider-, barne-, ungdoms-, trivial-, religiøs osv.), forholdet mellom skjønnlitteraturen og dens omgivelser og kontekster; i tillegg kommer faghistoriske emner, litteraturformidling og -pedagogikk, og muligheten til å arbeide med en litteraturteoretisk retning og/eller problemområder i litteraturteorien. Man skal også være oppmerksom på at i tillegg til at masteroppgaven kan være eget selvstendig arbeid, kan dette egne selvstendige arbeidet godt forstås som bestående av tematisk eller metodisk sammenhengende enkeltarbeider, og endelig som et reelt gruppearbeid hvor hver deltakers selvstendige bidrag kan identifiseres. -- I forbindelse med samtalen om masteroppgaven (maks. 70-110 sider) drøftet vi også forholdet mellom skriftlig innlevering og muntlig eksamen, og den separate bokstav-karaktersettingen på hver av disiplinene. -- Prinsippene for tildeling av veileder etter godkjent Pb har allerede vært berørt (spesialisering/kompetanse; kapasitet), så vel som mulighetene for skifte av veileder (og omvendt: av student). -- Flere av spørsmålene om temaene som belystes gjennom kommentar og i form av spørsmål og svar, var knyttet til en interesse for institusjonelle forhold; med tanke på yrkesmuligheter presentertes de vanligste sammenhengene kandidater fra allmenn litteraturvitenskap finner virke innenfor; vi skal komme tilbake til mulighetene for og mekanismene og kontekstene for doktorgradsstipender.

-- Kursmøtets andre hoveddel i dag var seminarleders innledning til gjennomgang av Harald Jørgensens bok Hovedoppgaven. Her fokusertes særlig på hva forskning i vårt/våre fag forstås som: det er først og fremst en prosjektrettet og systematisk sannhetssøking med sikte på etablering og utvikling av kunnskap, viten og forståelse, innenfor et emne, på et materiale, og i reisingen av og løsningen av problemstillinger (intet annet er interessant i en masteroppgave; det kan ikke i denne sammenhengen skrives 'bare for å skrive'). Svært viktig er at dette arbeidet skjer på systematisk grunnlag. -- Etter kommentarene til disse innledende refleksjonene delte seminarleder i papirversjon ut et kortfattet, stikkordsmessig sammendrag av hovedpunkter i Jørgensens bok, til ytterligere forberedelse og attersyn; dette ligger nå også på denne nettsiden (se Snarveier; NB: Det gir ikke tilstrekkelig mening å kaste et blikk på sammendraget uten at den enkelte først har lest hele boken, dét er i denne sammenhengen et minimumskrav. ). Mer fyllestgjørende gjennomgang og felles diskusjon av Hovedoppgaven foretas på neste seminarmøte. --

-- Etter dette bidro kursleder med en kommentert gjennomgang av den stikkordsmessige skissen over de nødvendige og mulige komponentene i en 'Modell-prosjektbeskrivelse', som ble utdelt. Her ble det vist til hvordan det mellom prosjektbeskrivelsens enkelte deler, og spesielt mellom de fem første i den, tydelig er og må være noen logiske forbindelser. Endres én eller to av disse, forandrer med nødvendighet også noen av de andre seg, og hele komposisjonen og strukturen i beskrivelsen endres (les: må endres). Modellbeskrivelsen trenger ikke følges slavisk, og den er heller ikke noe formalt skall som man bare opererer med uten tilstrekkelig gjennomtenkt innhold. I relasjon til det enkelte individuelle prosjekt, vil rekkefølge og indre koherens mellom komponentene variere; viktig er at dere tenker disse komponentene og forsøker å fylle dem med innhold i deres egne prosjekter så langt det er mulig. Prosjektbeskrivelsen skal dessuten være individuelt skrevet: man bør tilstrebe å anvende sin egen naturlige akademiske diskurs i den (dén er gjerne forskjellig fra person til person); likevel kan Modellbeskrivelsen, analysen av den og refleksjonen over dens komponenter og deres innbyrdes relasjoner, være av betydning i forhold til tenkningen omkring, og selve utarbeidelsen av, ens eget prosjekt i tiden som kommer.

Modellbeskrivelsen omfatter, som vi husker, disse komponentene:

Emneområde

Motivering

Materiale

Problemstilling(er)

Eventuelle hypoteser

Forholdet til forskningstradisjonen

Tekstutgavekommentar

Påtenkt løsningsmåte/metode

Teoretisk ramme

Eventuelle definisjoner

Tempo-/framdriftsplan - tidsplan

(herunder når og i hvor omfattende grad dere ser for dere at dere må lese, drive studium, arbeide med materiale/empiri-innsamling (='forskningsprosess'), når dere antar at dere kan starte og holde på med utskrivning av deler av oppgaven (='skriveprosess'), og når dere antar at komposisjons- og redigeringsarbeidet kan utføres (=masteroppgavens komponering)

Eventuell disposisjon/utstykking på kap./underkap.

Avgrensninger/forbehold

Bibliografi over primær- og sekundærlitteratur

- Varianter mellom de ulike prosjektbeskrivelsene vil nødvendigvis måtte oppstå; her er noen variasjonsfaktorer: Konkretiseringsgrad; Avgrensninger; Teoretisk studium/Anvendt studium; Fokus; osv. - Husk: Prosjektbeskrivelsen skal være nettopp dét - en prosjekt-beskrivelse, noe som innebærer et gjennomarbeidet preg av utkast; den skal ikke være en oppgaveløsning: Dén skal dere skrive dere fram imot i selve masteroppgavearbeidet.

Modellbeskrivelsen framstår uansett som dén potensielle konstruksjonen som arbeidet deres framover vil forholde seg til. Når dere oppfatter den slik, og har den liggende ved siden av dere idet selve masteroppgavearbeidet gjøres, ser dere straks - når dere støter på problemer eller møter nødvendigheten av å forandre komponenter eller endre arbeidets retning - hva som også med nødvendighet må endres samtidig. M.a.o.: Prosjektbeskrivelsen er det tenkte bildet av og kortversjonen av det a) forsknings-, b) skrive- og c) oppgavekomponerende arbeidet (cf. Jørgensen) som dere selv skal utføre i tiden framover. Med henblikk på de sistnevnte tre arbeidsoperasjonene, som Harald Jørgensen dveler ved og omtaler i boken sin: Husk også på å bruke prosjektbeskrivelsens rammer og komponenter til å si noe om hvordan dere ser for dere utstykkingen av de enkelte operasjonene i tids/tempo/framdriftplanen. (Her kommer dere mest sannsynlig til å måtte endre tidspunkter og rekkefølge underveis i studiet, men det kan lønne seg å ha viet dette forholdet noen tanker allerede i forbindelse med prosjektbeskrivelsen (og: Modellbeskrivelsen har altså felter til bruk for og komponenter også om dét).) -- I diskusjonen av Modellbeskrivelsen hadde flere klart relevante spørsmål og kommentarer, og det kunne spores både interesse og en umiddelbar tenkning fra modellen til eget planlagt prosjekt. Engasjementet for prosjettenkning og -diskusjon hos den enkelte syntes foreløpig å holdes noe tilbake; det presser seg nok fram etter hvert!

-- Neste arbeidsoppgaver: Innen onsdag 19/1 kl 18.00 leverer hver av de tre gruppene inn et utkast til analyse av enten Hamsuns eller Brekkes tekst fra Kompendiet. Seminarmøtet i dag klargjorde den anbefalte oppgaveløsningsstruktur/komposisjon for denne typen oppgave, som dere kjenner fra før: Innledning; Problemstilling(er); Hoved/Argumentasjonsdel; Konklusjon med tilbakeblikk og sluttformulering. - Overfør dokumentene som attachments til seminarleders e-postadresse, og de legges så ut på nettsiden til felles gjennomlesning, refleksjon og kommentarforberedelse. Alle deltakerne leser hvert av arbeidene, som så medbringes av kursleder i papirversjon for diskusjon i seminaret torsdag førstkommende 20/1. -- Før denne diskusjonen fullføres imidlertid gjennomgangen av Jørgensens bok Hovedoppgaven; deretter går vi en ny, rask runde på den enkeltes tenkte masteroppgaveprosjekt med vekt på emne, materiale og problemstilling(er) så langt det er mulig pr nå. - Vi ses torsdag 20/1 kl 12.15 - og husk oversendelsen av utkastene til analyser innen 18.00 onsdag. -- Begynn ellers gjennomlesningen av de 18 tidligere prosjektbeskrivelsene; på torsdag deler vi dem på gruppene for forberedelse av kritiske kommentarer til neste møte, tirsdag om en uke. -- Dersom gruppene dere arbeider i fungerer greit, kan dere også så smått dere imellom begynne å tenke på hvilke av de større litterære verkene dere kunne tenke dere å skrive gruppevise analyseutkast av (Stendhal, Dorrestein, Ugresic, Wilder, Andersson).

-- (NB: Husk også at torsdag 20/8 fra 10.15-12.00 er det avtalt innføring i Universitetsbiblioteket for dere ved univ.bibl. Ellen Solvik før seminarmøtet vårt; UBBs undervisninglokale er i UBBPSYKs avdeling, og ligger i Psykologisk fakultets bygning (inngang hjørnet Lars Hilles gate/Christies gate - Ellen møter dere der, eller spør i bygget om veien til UBBPSYK.)

 

 

Torsdag 20/1

-- Før seminaret ble deltakerne vist rundt i og orientert om bruken av UBB og dets tjenester, ved Ellen Solvik.

-- Første hovedinnslag i dagens seminar var fortsettelsen av seminarleders kommentarer til Harald Jørgensens bok Hovedoppgaven. Sammendrag i stikkords form finnes utlagt som nettside med link fra 'Snarveier' ovenfor. Vi repeterte hva forskning i vårt/våre fag forstås som: Det er først og fremst en prosjektrettet og systematisk sannhetssøking med sikte på etablering og utvikling av kunnskap, viten og forståelse, innenfor et emne, på et materiale, og i reisingen av og løsningen av problemstillinger. - Videre så vi på: etterrettelighet, de ulike typene av forskning (grunnforskning, anvendt forskning, utviklingsforskning), og vi så på forholdet til teoretisk ramme som tenkefelt for oss selv og leseren, og som klinger med i arbeidet med utforskningen av materialet, og vi fokuserte på hensynet til optimalt fungerende metodologi. Legg merke til punktene som omhandler behovet for å kjenne deg selv og å erkjenne omfanget, kompleksiteten og det spesifikke ved det forskningsarbeidet du har valgt deg (kritisk selvrefleksjon). Bemerk også det viktige i å lære å kjenne veiledningssituasjonen, og din veileders og din egen samtale og kommunikasjonsmåter (still direkte spørsmål når det oppstår situasjoner der du er usikker på meningsinnhold, verdi, valør, og ansvarsforhold i relasjon til det sagte, finn ut hva en problemdiskurs er, og hva enighet og uenighet mellom deg og veileder innebærer).

Sett deg spesielt inn i og reflektér over de tre både etterhverandrefølgende, men også samtidig (paradoksalt) sammenlenkede og overlappende arbeidsprosessene: Forskning, Skrivning, Avhandlings-sammenstykking/komponering. Forskningsprosessen vinkles utfra P--I--R--strukturen: Problemutviklingen (som dere nå er midt inne i), Informasjonsinnsamlingen (tilveiebringelse av empiri-tilfang, og teoretiske og andre tekster), og Resultatutviklingen.

Skriv hele tiden, dvs. når et delområde kjennes tilstrekkelig utforsket, og levér inn for veiledning. Ikke eksperimentér i skrift om du ikke har grundig erfaring med din egen vitenskapelige kreativitet og diskursive evne og refleksivitet. Skriv i utgangspunktet derfor sakprosa og rett fram, kort og konsist, grammatisk, syntaktisk og idiomatisk korrekt; sett punktum og bruk avsnitt; ikke la veileder måtte rette språk; vær bevisst om og anvend kun metaforikk og billedlighet når disse er semantisk intelligent og sammenhengende utformet; ikke eksperimentér med mimet diskurs over ditt forskningsobjekt, og ikke forsøk deg i din diskurs som 'vitenskapelig poet' medmindre du vet at du behersker vitenskapelig særegent kreative diskurser (de aller færreste gjør det, men for dem som mestrer det, kan 'kunstnerisk' eller en grad av 'kunstferdig' utformet språk nok i det minste styrke og fremme det vitenskapelige argumentet, og det kan gi lesningen sansemessige kvaliteter).

Tilsynelatende sprik i forholdet mellom enkeltutskrevne kapitler og underkapitler lar seg vanligvis greit håndtere i den endelige komponeringen så sant du har gått regelmessig til veiledning med dem: Innskrivningen av overganger, ledende motiver, sammenbindende elementer er deler av dette komposisjonsarbeidet. Det viktigste på overordnet nivå, eller i ytre forstand, i komposisjonen er innlemmingen av innledningssekvensene, problemstillingskapitlet, den mangfoldige og nyansert framstilte argumentasjonsdelen, og den tilbakeskuende og oppsummerende konklusjonssekvensen: Tenk her på "fisken-med-to-haler" ("ål"-komposisjon passer færre, først og fremst den oppgaven som er tenkt å bestå av tematisk eller teoretisk sammenhengende enkeltstudier), eller andre mulige.

Akribi, sitering, referering, og notasjon kommer vi tilbake til - ut over Jørgensens bok - noe senere i seminaret.

-- Andre punkt i dagens møte ble en times kommentarer til og drøfting av de tre innleverte utkastene til analyse, ett av Brekkes dikt, tre av Hamsuns kortprosatekst. Samtalen fikk satt fokus på de tre oppgavenes overordnete komposisjon og struktur, hvor oppgave-elementer kunne identifiseres med den gjengse analyseoppgavens form med Innledning, Problemstillingsdel, Hoved/Argumentasjonsdel, og Konklusjon med oppsummerende tilbakeblikk. Enkelte detaljer ved de analytiske frambringelsene ble det også tid til å dvele ved, i relasjon til den analytiske diskusjonen vi samtidig holdt gående om de litterære tekstene i seminaret. - Det var fire gode besvarelser som ble levert. - Noen flere kommentarer, dels ut over det vi fikk plass til under møtet:

- I "Hemmelg ve" fokuserte vi som hypotese på gåtepreget, motsetningene og kontrastene som springer en i øyet. Dette viste seg å være en fruktbar innfallsvinkel til en kontrast-orientert analyse av så vel (nivåene!) narrativt handlingsnivå, fortellekode, karakterisering, ulike realitetsplan, modernitetsmarkørene, komposisjonen, de temporale nivåene, de to repetisjonsformene som bl.a. dukker opp i hhv. den serielle møte-strukturen og i den kompositoriske rammen, de gjennomgående motivene og enkeltmotiver, så vel som dobbeltgjenger-, Hochstapler-, og den metalitterære (kunst/ner-drøftende) problematikken. Sågar tittelen, som underfundig og ironisk blander smerte med lengsel, kunne leses inn-som et nivå i denne litterære strukturen. Hovedstukturen og -komposisjonen kunne som empiri analyseres, men vi kunne også på flere analysenivåer lese fram undergravninger og/eller ironi i relasjone til førstnevnte; noe som igjen i sprekkene i denne kompleksiteten gjorde en del fortolkningsretninger mulige. Deretter avprøvde vi også noen interpretative / fortolkningsmessige føringer, dvs. ut over det strengt analytiske, bl.a. i retning av en psykoanalytisk lesemåte, relatert til så vel hovedperson, som kunstner og kunstverk. Husk alltid litteraturvitenskapelig å sikre de interpretaive sporene dere velger, godt og klart i den framskrevne analysen av tilgangene til (den her) paradoksale strukturen på de fleste analysenivåene i det empiriske matierialet.

- I den analytiske diskusjonen av diktet vektla vi slike komponenter som: modernistiske trekk, dikt fra diktsamling skrevet inn i mytestruktur og motiver fra Odysséen og andre antikke tekster, formale særtrekk som tegnsetting, vers- og ord-formgivning, versende-trykk, lyd- og assonansfenomener, eksistens-, identitets-, negativitets- og kunst/ner-problematikk i det motiviske og tematiske, den temporale overlagringen og deretter: det temporalt-sekvensielle sammenbruddet, det topografiske (særlig: indre/ytre) sammenbruddet/grenseopphevingen (det øde, skoddefylte landskapet, som blir både ytre og indre, eller ingen av delene), den i utgangspunktet klart avstandsetablerende gesten i denne lyrikken: gjennom et lyrisk han (ikke et jeg), gjennom den reflekterende syntaksen (spørsmål, og til slutt utropsskrikende, desperate utspørringer, som likevel ikke gies svar: på ny en grenseoppheving), den påtakelige subjektoppløsningen og kroppsavlemmingen (særlig gjennom det inverterte forholdet mellom instrumentell eller fenomenal vilje (hånd) og gjenstand (stein), og tilsvarende i menneskelig kunstnerisk fokusert og utførende klaverspill versus opphevet intensjonalitet/fenomenalitet, skapelses- og utførelsesinstans, med bare løsrevne hender tilbake, forholdet mellom menneskelighet og dyriskhet, og endelig: den metapoetiske/metakunstneriske problematikken, hvor spørsmålet om fenomenal, intensjonal originalitet og skaping stilles krasst overfor innbruddet av avfenomenologisert, avintensjonalisert lånt/brukt/reprodusert, subjektoppløst resirkulering av noe nærmest u-menneskelig. (Denne dimensjonen berørtes i Hamsun-lesningen også, og ble i tilfellet Brekke belagt med biografisk materiale fra Händels liv og virke). Vi kretset stadig om det påtakelige assonantiske og tematisk-innholdsmessige sentrumet i diktet som ligger i sammen- og motstillingen av hender/hendene : Händel, samt i det emfstiske 'knasende'; desorienteringen og tilnærmelsen til den nærmest totale, avhumaniserte negasjon, osv. osv. Ett av diktets markante paradokser ble også berørt, og ville kunne utdypes i mer utbygde analyser: forholdet mellom den her berørte avhumaniseringen og subjektoppløsningen, og på den andre siden den likevel gjennomførte kunstneriske formingsviljen og komposisjonen som diktet dog samtidig eier.

-- Seminarets siste økt var en ny muntlig runde på tenkte prosjekter, slik de ennå foreligger i stikkords form. Silje: Milan Kundera, Udødeligheten og Tilværelsens uutholdelige letthet; Blanchots og Heideggers tenkning

Merete: Drama, dialogen, hva skjer mellom replikkene og ordene; Jon Fosse, Marguerite Duras, Hélène Cixous

Steinar: Elsa Morante, Historien, Sebald, Austerlitz; den diskursive usentimentalitet i framtillingen av vold og familie; Paul Virilio, med vekt på informasjons- og teknologi-kulturen

Andreas: Foreløpig uten konkret angitt materiale, men med et emne omfattende skrivning som sammenflyt og/av kulturelt avfall, ofte fra samfunnsmessige ideologier, kanskje en arkeologisk granskning, funksjoner i skrift hentet fra elektroniske medier

Kjetil: Adaptasjonsstudie Raymond Carver / Robert Altmans Short Cuts; eller et prosjekt om Dag Solstads romankunsts digresjoner

Jon: Forfatterskapsstudium Don DeLillos White Noise, evt. i komparasjon med Joanathan Franzens The Corrections (2002), fokus på famlierelasjoner og -konflikter

Bernt: Biblioteksfaglig og litteraturvitenskapelig, kritisk undersøkelse av samlings-utviklingen av skjønnlitteratur i folkebiblioteket; en litterær undersøkelse av de tre parametrene kvalitet, allsidighet, aktualitet.

-- Arbeidsoppgaver til fk. tirsdag:

-- Hver enkelt student oversender et attachment til seminarleders epostadresse innen mandag 24/1 kl 18.00, med et halvannen til maks. to siders utkast til Prosjektbeskrivelse av eget tenkt prosjekt så langt. Disse legges så på nett til forberedelse. De utdeles i papirversjon og diskuteres og kommenteres muntlig i seminaret tirsdag 25/1.

-- Hver av gruppene forbereder seg gjennom lesning og samtale i gruppene til å kunne delta med muntlige kommentarer og 'analyser' i seminaret, hver gruppe av seks av de 18 allerede utarbeidete Prosjektbeskrivelsene fra 'Mini-kompendiet'. Denne felles diskusjonen tar vi altså også under møtet tirsdag 25/1, og de ord-førende anmodes om å være korte, direkte og presise i sine kommentarer. Tirsdag fk. blir altså Pb-dag, og de tre gruppene anmodes om å fokusere på og å arbeide nært med Pb'ene slik (men alle leser igjennom alle 18):

Gruppe 1 (Jon, Merete): Naguib Mahfouz; Luso-afrikansk litteratur; Oppdagerlitteratur...; Anskuelsens akvarium; Deterritorialisering; og Å ligne en tekst med en gud.

Gruppe 2 (Andreas, Steinar, Bernt): Dikter og storby; Individ og samfunn i litteraturen; Jon Fosses dramatiske tekster; Vold i litteraturen; Schizofreni og paranoia i Duras' Moderato Cantabile; Poetry Iz.

Gruppe 3 (Kjetil, Guri, Silje Marie): Jakten på morderen; Oversettelsens problem; Den norske [...] dystopien; Populärmusik från Vittula; Den poetiske nyromanen; Erkjennelse og diktning, en analyse av Inger Christensens Sommerfugledalen. Et requiem.

Ta ellers kontakt om dere ønsker råd eller veiledning underveis. -Vi ses!

 

(25/1 avl.)

 

Torsdag 27/1

Seminarmøtet diskuterte først fire av de allerede utarbeidete prosjektbeskrivelsene (Gr. 3: de om forbryterlitteratur, dystopi, oversettelse/verk, og Niemis Vittula. Med kontinuerlig sideblikk til Modell-beskrivelsen identifiserte vi innholdselementer og kompositoriske faktorer, og studerte relasjonene mellom dem, noe som ga eksempler både på hvordan den enkelte pb reflekterte tenkning, og på hvordan pb'en la til rette for tenkning i prosjektene. Motiveringspartiene viste seg, ut over å være basert på 'interesse' eller engasjement for emne og materiale, også å kunne være dominert av litteraturvitenskapelige nødvendigheter på den ene siden, og på personlige, generasjonsmessige og erfaringsmessige sammenhenger. Særlig sås dette i Niemi-beskrivelsen. Av disse fire var de om oversettelse og Niemi de best gjennomtenkte, den ene relativt sterkt problemorientert, den andre noe lettere i anslaget. Vi så eksempler på avgrensningsproblemer, og på et par slørete problemfokus, og vi så eksempler på svak gjennomtenkning av hvilket emne arbeidet med problemløsninger på materialet skulle foregå innenfor. Særlig pb'en om oversettelse ga også fine eksempler på hvordan arbeid med egen diskurs og skrivegrep fører inn i prosjektet, og både henvendt og myndig viser rundt i problemorienteringen. - Det ble reist spørsmål om originalspråk og norske oversettelser: Når man har formell utdannelse i eller behersker et fremmedspråk godt, arbeider man i masteroppgaven med litterære verker på originalspråket. I prosjekter om fremmedspråklig litteratur/verk er det også viktig at man kan ha tilgang til den vesentligste forskningen om dem på det språket/de språkene denne foreligger. I de tilfeller man arbeider med litteratur på fremmedspråk som er relativt lite kjente i Norge, oversetter man gjerne sitater i fotnoter. - Når det gjelder tekstutgaver, er det standard å benytte den sist redigerte/utgitte; finner man vesentlige skjevheter eller uetterretteligheter i disse, gjengir man der det er nødvendig den tekstvariant (tidligere utgitt, eller ved fremmedspråk noen ganger i egen oversettelse) man anser for den beste eller mest dekkende, med kommentar i hovedtekst eller i note om dette. - Flere uttrykte at det ved studium av tidligere pb'er relativt lett kunne pekes på styrker og svakheter, og at det tilsvarende ikke var vanskelig å forholde seg akademisk kritisk til dem. Vi fortsetter utover med blikk på et par-tre pb'er i slengen; ta derfor med mappen til hvert møte framover.

Andre del av seminaret ble brukt til gjennomgang og kritisk diskusjon av de seks frammøtte seminardeltakernes første, egne utkast til prosjektbeskrivelse (husk å minne om utlevering av medbrakte papirversjoner i alle tilfellene, hvis dette skulle glemmes igjen!). Hele veien hadde vi sideblikk til Modellbeskrivelsens komponenter. Det er bra at seminardeltakerne nå allerede er kommet så godt i gang med tenkningen på og planleggingen av eget mastergradsprosjekt. Kursleder hadde dessuten et klart inntrykk av at trass i korte frister, hadde alle gjort et arbeid i å forsøke å sette på papiret tankene sine om det kommende prosjektet. For mange eller de fleste, er vanligvis denne fasen vanskelig; det er en terskel å overstige når man ikke lenger bare pønsker på, men systematisk forsøker å skriftfeste hva ens prosjekt skal gå ut på i semestrene som kommer. - De viktigste bestanddelene i pb'ene denne gangen var, rimelig nok, emne, motivering, materiale, problemstillinger med eventuelle hypoteser, i noen grad begreps-tenkning og metodiske føringer, og endelig teoretisk ramme for arbeidet. I mindre grad fikk vi eksemplifisert arbeid med forholdet til forskningstradisjonen og tekstutgavespørsmål. Men arbeid med avgrensninger og forbehold ble kommentert og diskutert. Forholdet mellom emne og materiale bød ennå til en viss grad på problemer for enkelte; bevisstheten om dette forholdet ble skjerpet under samtalene, og vil tre enda tydeligere fram etter hvert. - Tiden gikk til enkeltkommentarer og drøftinger av både hva som alt er med og av hva som ennå mangler og må arbeides videre med i de individuelle bidragene, og diskusjonen brakte opp både kritiske spørsmål og spørsmål til avklaring og utdypning. I flere tilfeller berørte vi spesielt forholdet mellom det skjønnlitterære og tekstlige materialet til studium innenfor et emne, og den teoretiske og filosofiske tenkningen som det arbeides med å knytte det til. Flere av prosjektutkastene syntes allerede i dag forsk- og drivbare, og det ble gitt råd og føringer for den videre gangen. Studentene er rimeligvis kommet ulike langt i arbeidsprosessen, men alle har nå fått luftet synspunkter på veier å gå og ikke å gå.

Trass i preget av repetisjon, dette kan ikke understrekes nok: Noe av det viktigste med denne seminarmøtedagen, var at det i flere tilfeller ble reist konkrete spørsmål til studenten om det emneområdet som han/hun hadde angitt, var det dekkende eller det adekvate for det prosjektet som er tenkt satt i gang: Det viser seg - og dette er erfaringsmessig svært vanlig - at materialet kan vær relativt avklart, mens forestillingen om hvilket emneområde arbeidet med angitte problemstillinger egentlig er ment å foregå på, ikke er så godt gjennomtenkt. I noen tilfeller vistes det til glidninger i omtalen av emneområdet (de var gjerne bevisst tatt inn, og ikke tatt avgjørelser om), og det ble anmodet om ytterligere refleksjon om dette fram til neste utkast, fordi både problemstillinger og arbeidet med materialet i forskningsprosessen vil framstå som uklare og vanskelige så lenge man ikke er seg helt bevisst om hvilket emne arbeidet foregår innenfor. Husk at dersom én komponent i prosjektbeskrivelsen endrer seg, vil med nødvendighet forholdet til og flere av de andre komponentene også endre seg. Tilkoplingen til teoretisk ramme vil gjerne også med nødvendighet bli en annen når man innser at emnet man forestiller seg å ha valgt, evt. ikke viser seg å være det man i realiteten arbeider med. Problemstillingsviljen var imidlertid godt til stede; de fleste syntes å ha god bevissthet om at et forsknings- og skrivearbeid uten klare, egne og friske problemstillinger vil være et prosjekt på tomgang, og et prosjekt hvor det lett kan ligge an til å slå inn åpne dører eller gjenta allerede etablert kunnskapsstoff. - Det var naturligvis på dette stadiet stor forståelse for at forholdet til og innholdet i forskningstradisjonen ikke fullt ut kunne redegjøres for nå; men alle ble anmodet om så snart som mulig aktivt å etablere sitt forhold til tradisjonen, og å sette seg av fra den i betydningen gjøre sitt eget prosjekt til en videreføring av kunnskapsutviklingen, eller tilføre den nyanser, eller også å vende kunnskapsutviklingen i en annen retning, basert på eventuelle nye empiriske funn samt rasjonell og bevisst argumentasjon. - Det ble gitt tilbud om mer detaljert veiledning hos seminarleder og etter ønske; snakk med, send en mail eller ring til for å avtale veiledningstid.

-- Videre arbeidsoppgaver:

-- oversendelse av individuelle utkast til analyser av Raymond Carvers novelle i løpet av mandag fk. 31/1 (5-6 s. er nok; for dem som måtte finne tid: gjerne lengre); disse legges så på nett, leses, og både novelletekst og analysebidrag kommenteres og diskuteres i seminaret 1/2.

-- ta med mappen med tidl. pb'er også neste gang 1/2.

-- i gruppene: forbered til torsdag 3/2 kritiske synspunkter (stikkord!) på innledningskapitlene i ferdige hfags/masteroppgaver (Kompendiet), for muntlig framlegging og diskusjon den dagen. Se bl.a. etter innholdselementer med sideblikk til modell-pb'en, se etter begrepsbruk, orienteringsmarkører for leseren, se etter stil og diskurs med særlig henblikk på både relasjonen til leseren og til emnet, materialet og problemstillingene som er innarbeidet. - Alle leser alle fem; jeg foreslår denne ansvarsfordelingen for kommentarer:

Gruppe 1 - Tekst i bilder, bilder i språk + Den indre fienden (Bataille & Surrealismen);

Gruppe 2 - Biblioteket i litteraturen;

Gruppe 3 - "Fortelling" og "skriving" (Trotzig/Andersen) + Georg Johannesen og dannelsen

(Si ifra om dere ønsker det annerledes.)

-- Arbeid samtidig kontinuerlig med den videre planleggingen av prosjektet og prosjektbeskrivelsen; bruk i den forbindelse også UBB aktivt nå framover.

(-- Foreslår også at dere velger en vara (senest tirsdag?) som rykker opp for Finn som deres tillitsrepr. i Fagutvalget.)

 

 

Tirsdag 1/2

-- Dagens seminar gikk til allmenne kommentarer til de innleverte Carver-analysene, og framfor alt til et muntlig utkast til analyse av Carvers novelle "Are you a doctor?", innledet av seminarleder og komplettert og ytterligere diskutert og utformet av seminarfellesskapet.

Innledningsvis berømmet seminarleder de innleverte besvarelsene, og framholdt at de med bakgrunn i den korte tenke- og skrivetiden dere har hatt til disposisjon, stort sett er gode på gjengs komposisjon (innledn., problemstill., arg./hoveddel, konklusjon), er gode på framlesning av empiri (mange gode, og relevante deltaljobservasjoner), men at det delvis legges for stor vekt på parafrase. -- Problemstillingsviljen, og ikke minst engasjementet, er gode over hele linjen. Og alle skriver ganske godt; det anmodes imidlertid om at den enkelte også forsøker å gå i seg selv med tanke spesielt på ortografi, noe på grammatikk, og for flere: på akribi/notasjonsteknikker. Se de utleverte kopiene om systemer; mer om dette vil bli tatt opp i seminaret. -- Når det gjelder problemet parafrase, kan dere alltid gå ut fra at deres lesere kjenner den litterære teksten som er oppe til analyse. Av den grunn alene er omfattende parafrase unødvendig. Men uansett må den enkelte finne en vei inn i teksten og ut igjen: for å hente fram de empiriske funnene som vil komme til å spille en rolle i analysen i fortsettelsen; det sier seg selv. Dette er en balanse som krever øvelse (bl.a. derfor arbeider vi med slike analyser i seminaret); ha dette i bakhodet når dere arbeider. -- Men seminaret fokuserte også og særlig på at problemet parafrase vil bli borte av seg selv når man a) ordner analysearbeidet sitt i forhold til et indre, forestilt skjema av en teksts ulike nivåer sammen med en forestilling om at oppgaven består i å vise hvordan empirien på disse nivåene intensjonalt fungerer, spiller sammen i retning en samlende semantikk, en tematikk; og når man b) setter seg fore i egen skrift å velge seg et argumentativt og diskursivt grep som kan framarbeide og formidle en slik sammenheng. -- Det er naturligvis begrenset hva den enkelte har hatt av tid og muligheter til å legge arbeid i besvarelsen, og de varierer en del. En hovedkommentar til de fleste vil være at man denne gangen har merket seg, blitt slått av og forfulgt tekstens "gåtepreg" hva angår personenes karakteriseringer og egenskaper, motsetningene mellom tale og utført handling, og mellom tale og tale sågar. Videre har de aller fleste festet seg ved Carvers såkalte minimalisme, og forfulgt et riss av handling eller en parafrase av teksten med vekt på hvor lite informasjon som blir gitt, og at man dermed blir 'forvirret' eller må fortolke relativt raskt og relativt sterkt. Slike handlings-, innholds- og person/karaktermessige paradokser har de fleste vært opptatt av. Det må understrekes at dette er elementer på et relativt innholdsnært plan - det alene er oftest ikke tilstrekkelig, selv om motivisk/tematisk forskning er fullt relevant (også dén gir formtrekk så å si av seg selv). Og på vårt fagfelt bør man også tenke som så at om man i første omgang blir slått av "mangel på informasjon", så kan et slikt O/null-element være formalt og tematisk (betydningsbærende) viktig i en annen sammenheng. ("Fravær av tegn er også et tegn.") -- I noen grad er det ut over dette hos noen også blitt lagt vekt på en rudimentær fortellekode-analyse. Få har fått fullt fram den estetiske strukturen i motiv- og billedspråket, og hvordan dette blir formidlet til leseren. Komposisjonsanalyse av novellen var det gode tilløp til. -- I seminaret forsøkte vi etter innlednings- og problemstillingsfasen å antyde en rudimentær analyse med vekt på at novelleteksten i utgangspunktet må leses som en potensielt helhetlig estetisk struktur med et gjennom-formet "språk" på hvert mulig analytisk tilgjengelige nivå - og samlet sett: Det innebærer da at komponentene man blir slått av og merker seg (cf. litteraritet, poetisk språk; og det å bli 'arrestert' i leseforløpet), på hvert enkelt tekstnivå må analyseres med henblikk på funksjon, og ikke bare etterspores eller konstateres. Med utgangspunkt i dette, tok vi også opp tanken om å lese teksten med vekt ikke bare på innholdsmessige paradokser, men også som en mulig paradoksal kontrast-struktur, med vekt på ytterpunktene paradoks vs. helhet, på disse nivåene : komposisjon, fortellekode, motiv/bildestruktur (med ledemotiver), fortellers forhold til h.person hhv. til andre personer, temporale nivåer, og endelig en sammenfatting av enkeltresultatene med vekt på en mulig overordnet tematikk . Her vektla vi eksistensiell identitetsproblematikk knyttet til begjær og avmakt, og derutover en videre utbygging av dette med en ytterligere utdypning av blikk-motivene, som får betydning for tekstens instanser fra innerst til ytterst og helt ut til leseren (helhet/kontroll vs. destruktivt/dekonstruerende 'gaze', og da altså med gyldighet for så vel hovedperson, som forteller, som verkstruktur, som for leser(blikk)). Slik sett kan novellen leses som en (re)initerings-, erkjennelsesfokusert fortelling: Den kan sies å vekte aksepten av ansvaret for egen eksistens og identitet, ens kritiske sanseevne, refleksjon og vurderende ettertanke, samtidig som den vekter det stadig mulige innbruddet av det andre/Den Andre som åpning, utfordring eller som farefull utslettelsesmakt - da med understrekning (særlig med referanse til h.personens (gjen)våknende selvforståelse og handlingsevne) av den performative prosessen og dynamikken som teksten besitter. -- Noen alternativer ble drøftet, og forefinnes, i flere av de innleverte besvarelsene. Noe av det viktigste ved det som her ble oppsummert, er ikke en analyse som nødvendigvis går i denne, antydete retningen; det viktigste er å spørre etter en potensiell helhet og påvise/framhevde funksjoner i den estetiske strukturen, som dog kan innbefatte paradoksale, uforståelige elementer på ett nivå - men om uforenlige elementer på ett nivå knytter seg til tilsvarende på andre nivå, er mangelen på sammenheng samtidig en sammenheng, som da gir grunnlag for (semantisk) meningsanalyse i en annen dimensjon.

-- Nå i noe større detalj, noen flyktige tilbakeblikk: Vi trakk inn Goethes novelledefinisjon ('eine sich ereignete, unerhörte Begebenheit'), og relaterte denne til Jakobsons forståelse av poetisk språk - forløpsakse med nærhetsrelasjoner; systemakse med likhet/forskjellsrelasjoner, og overlagringen av disse. For den videre analytiske diskusjonen lå det - stikkordsmessig - til grunn at vi etterspør funksjonen av enkeltkomponentene innenfor hvert av de berørte analytiske nivåene, og ikke minst viktig: funksjonen til hvert analysert nivå i forhold til de andre/til helheten. Disse stikkordene kan sannsynligvis sammenfattende gis som følger: Novelletekstens ulike nivå arbeider i retning av både å framvise noe som framstår som lukket, låst, sluttet om og i seg selv, og å framvise noe/dette som kan dynamiseres, åpnes, komme i bevegelse, flyt, forandres, møtes med og innlemme annet (dette vil, med motivisk-tematisk og verdimessig investering, gjelde nivåene både for komposisjon, fortellekode, billedstruktur, tittel, osv.) -- En foreløpig uvant begivenhet i oppringningen, samt novellens topp- og vendepunkt - den andre uvante begivenheten - i kysset, og den kompositoriske utformningen rundt disse aksene, ble berørt. I dette ble også analepsenes betydning lyssatt. Videre ble fortellekoden vektlagt (3. persons autoral, alltvitende, med personal farging eller fokalisering i retning Breit, med ett, åpnende, grenseoverskridende unntak som involverer minst tre instanser: fortelleren, Breit, og Holt - og et fjerde: leseren(s)), og de funksjoner og effekter denne har i forhold til karakterframstilling og mulig tematikk, dens konsekvenser i forhold til forståelsen av interpersonale relasjoner, og altså for hvor blikket vårt fokuseres og så gis mulighetsvilkår for å utvides åpnende. Vi behandlet videre nivået for motiver og bilder, enkeltstående, repeterte/lede-, symboler med semantisk kraft (speil, nøkler, dør/terskler, hatt, sigar, såpevask, neglerens, speilblikk, fotmassasje, gester, spørsmålet om 'å komme', tevann/koking, "skjelvende" ekstremiteter, tanken på mannen, osv. - i denne novellen løper nok noen av dem suksessivt, men de fleste her nevnte fungerer ikke bare ved nærhet, men framfor alt ved likhets/forskjellsrelasjoner, og danner slik et billedsystem i teksten som kan framablyseres, og som det videre kan argumenteres tolkningsmessig for. De kan ikke overses). Det ble også fokusert på karakterer og karakterisering, inkl. framstilte bipersoner, mannen, jentungen, gutten, og deres blikk. Vi dvelte ved novellens tittel, og det så vel konkrete som metaforisk utvidete spørsmålet om sykdom og helbredelse, mao. både konkret og i relasjon til en moderne eksistens. Og vi rettet oss mot et sentralt og repetert motiv - hjertet - med semantiske utløpere i retning (dårlig) fysikk og en 'sen' begjærs-, forelskelses-, eller kjærlighetsdimensjon, kanskje omsorg, og endelig i tilknytning til øvrige elementer: hjertets dimensjon av frykt, beven, og angst. -- I det sammenfattende tilbakeblikket på disse nivåene nærmet vi oss til slutt novellens tematikk: identitetsproblemet, kommunikasjonsproblemet, den eksistensielle problematikken inkl. ensomheten, en tilknyttet alderdomsproblematikk, en makt- og kjønnsrelasjonstematikk med vekslinger i over- og underordning, en sosial tematikk, og overordnet: en eksistensiell bevisstgjøringstematikk (der Arnold Breit åpenbart har erfart og (endelig) blitt i stand til å reflektere kritisk over sitt ellers fastfrosne forhold til sitt liv og levemåte, sin reisende og alkoholiserte kone, hva hun sier til ham, hvordan hun behandler ham, hvordan han behandler seg selv, osv.). Hovedpersonen kan hevdes å ha gjennomgått en (re-)initierings og erkjennelsesprosess, der han mot slutten antydningsvis erkjenner ansvaret for egen eksistens og identitet, får etablert en kritisk sanseevne, og settes i stand til refleksjon og vurderende ettertanke - brutt ut av ellers innestengende, lukkete, i flere betydninger selv-relaterte sammenhenger. Han blir også i stand til å erkjenne betydningen av at eksistensen åpner for innbruddet av 'det andre' (som kan skremme og frastøte, men også (nå) kan tas imot og integreres som produktivt, skapende alternativ). En våknende og ny selvforståelse blir gitt mulighetsvilkår.

-- Ellers: Det tilbys (som nevnt i seminaret) for øvrig kommentarer til besvarelsene enkeltvis - og til prosjektutarbeidelsene dere er i gang med - i veiledningtime hos seminarleder.

-- Arbeidsoppgaver til torsdag 3/2: Torsdagen skal vi bruke til å kommentere kritisk og diskutere de fem innledningskapitlene fra uteksaminerte hfags-oppgaver, som finnes i Kompendiet. Fordelingen på grupper er gitt under forrige møte. Se bl.a. etter innholdsementer med sideblikk til modell-pb'en, se etter begrepsbruk, orienteringselementer for leseren, stil og diskurs med særlig henblikk på både relasjonen til leseren og til emnet og materialet og problemstillingene som er innarbeidet. Det er muntlige kommentarer vi gir, ingen behøver levere inn skriftligarbeid (men nedskrevne stikkord bør dere ha for det dere vil si).

-- Ta igjen med mappene med tidligere pb'er.

-- Gruppe 3 har signalisert at den til ett av møtene deretter vil arbeide med Dorresteins roman, Gruppe 1 tilsvarende med Wilders dramatikktekst; Gruppe 2 vil ta stilling.

-- NB: Husk å arbeide kontinuerlig med egen pb og utarbeidelse av mastergradsprosjekt. I neste uke vil vi ha ny framlegging av en skriftlig variant av pb.

-- Ta kontakt om noe er uklart.

 

 

Torsdag 3/2

-- Seminarets første del ble i dag viet utdypende gjennomgang av siteringssystemer, akribi, og bibliografiske teknikker. -- Hoveddelen brukte vi til kommentarer til de fem innledningskapitlene til allerede skrevne hoved/masteroppgaver. Vi dvelte ved følgende hovedpunkter: -- Flere hadde i tilnærmingen innbakt en tenkning i relasjon til de viktigste punktene i prosjektbeskrivelses-modellen, denne ble også understreket som et godt arbeidsredskap til å få grep om innledningene. I flere tilfeller fungerer dette greit, men i et par tilfeller blir p.b.-modellen for rigid: En ser at innledningskapitlene - som jo for de flestes vedkommende er skrevet til slutt, etter ferdig forsket og skrevet masteroppgave, og som da har svært mye stoff og spesifikt egne momenter å skulle innlede til - ikke alltid kan jamføres med p.b.ens nødvendigvis noe mer rigide form; men: i flere tilfeller fungerer dette, også. - Vi så at emnets, materialets og problemstillingens beskaffenheter - i relasjon til de isolert leste innledningkapitlene - i de enkelte tilfellene faktisk gir oss noe variable forståelses- og vurderingskriterier: Der man i ett tilfelle forlanger strammere begrepsavklaring, metodisk refleksjon, teoretisk rammeangivelse, klarere valg mellom analytisk/anvendt og teoretisk fokus, høyere bevissthet om avgrensningens nødvendighet og grenser, osv. i innledningen, der vil man i et annet tilfelle akseptere tøyeligere normer. Hvorfor? Jo, f.eks. fordi emnet er nytt/uvant, materialet krever det, veien gås for første gang, det nødvendige kunnskapsreservoarets kompleksitet og/eller omfang nødvendiggjør det, o.likn. -- Diskusjonen vår avga også innsikter i at en masteroppgave, og her: t.o.m. bare dens innledningskapittel, ved siden av eller midt inne i den nødvendige 'akademiske prosa' også evner å gi (gledelig) spillerom for en/ens egen stemme, ens 'diskurs': Noen ganger skjer dette (akseptert) 'essayistisk' uten å gå ut over rimelige rammer for språkføring som skal deles med andre om et emne, et materiale, en problemstilling og forsøket på dens løsning - og noen ganger inntreffer det med andre valører og likevel klart innenfor den aksepterte m-oppgave-prosaen. Det kan skje problematiserende selvrefleksivt der dét er nødvendig, og ellers: horisontåpnende, kritisk utprøvende, undrende, leservennlig inviterende (uten at det blir til platt frieri). -- Men også (og nå på den negative siden) så vi eksempler på at diskursene kan fungere snevert overfokuserende, pompøst, arrogant, ensidig vinklende, og urimelig ekskluderende, altfor 'innforstått' eller 'menighets-orientert', leser-avvisende - blant flere andre mulige diskursive nyanser. -- En av de viktigste innsiktene fra diskusjonen er at det er helt fundamentalt i masteroppgave-arbeidet å skrive straight ut fra en selv om det man vil (man må altså helt klart 'ville' noe, være prosjekt-rettet: det at man bør erfare lyst til å gjennomføre ens prosjekt, at man bør ville ta grep om et stoff og vise hva en i forskningen har funnet ut om det), og skrive tilsvarende om det som er problemene i arbeidet, som man ikke må gå utenom, men drøfte og forsøke å løse. Man må også være rimelig trygg på at bagen man bærer på ikke revner, og at den er vanntett. Listen må legges både akademisk og diskursivt etter dét. Har man denne tryggheten, og selv-reflekterer man for å nå den og samtidig tenker på ens egen leser, kan man gjerne skrive en personlig tonet diskurs. Innledningene ga oss nok av eksempler både på ikke særlig gangbare, forenklende snarveier, så vel som på den annen side, rimelige, motiverte problematiseringer.

Noen 'highlights', i utdrag:

-- 'Fortelling' og 'skriving' (Trotzig/H.C. Andersen): Disposisjonen med fokus på to typer litteratur, teoretisk ramme, forsøk på begrepsavklaring, problemstilling, forholdet mellom tekstene, eksisterende forskning, og deretter nypresisert problemstilling, er OK, men den lar formuleringen av emnet vente altfor lenge på seg. Rimelig god er også argumentasjonen for tøying av den teoretiske rammen i retning eget materiale og egen anvendelse. God er endelig den avrundende utstykkingen av pst'ene på kapitler/oppgavedeler. - Men kritikkverdig er for det første: hva er her primærmaterialet (den teoretiske tenkningen det henvises til, eller de to angitte litterære tekstene)? Og i fall det sistnevnte: hva er forholdet mellom tekstene når de skal behandles?). Dernest kritikkverdig: begrepsavklarings-forsøkene: 'intertekstualitet' opptrer i en rekke omtrentlige betydninger på disse sidene (Julia Kristevas def. synes vesentlig her, men synes ikke godt forstått); forholdet ml. 'lesning' og '(for)tolkning' - og analyse - er uavklart (ikke minst i relasjon til kommentert sekundærlitteratur); den teoretiske rammen er for smal og kunne vært etablert med henvisning til flere relevante, og primære, arbeider enn Fosses: Fosses bok må her bære og fungere som primærkilde, men er i realiteten kun sekundærkilde i forhold til utpekte teoretikere. Dessuten mangler helt basale note-henvisninger til anvendt teoretisk stoff. Bruken av begrepet 'forelegg' er kritikkverdig; kommentarene til den innvalgte sek.litt. er for utflytende i forhold til de øvrige delene av innledningen og burde vært strammet; og det finnes selvmotsigelser i behandlingen av eksisterende forskning (Öhmans arbeid)).

--'Jakten på orden. Biblioteket i litteraturen': Innledningens essayistiske og velskrevne preg gir vi her konsesjoner for, på bekostning av presisjonsnivå (jfr. ovenfor), det vitner her om innsikt, engasjement, nytenkning på uvant område, osv. De viktigste leserhenvendelsene er med, motiverende bakgrunn gis, forklaringer antydes, koplingen av en utforskning av to kunnskapsområder vi ikke er vant med sammenstillingen av på denne måten (bibliotekvesenet/litt.), framstilles spennende/lovende; leseren stiller seg interessert spørsmålet om hvordan sammenstillingen av disse områdene detaljvis vil realisere seg. Og emnet, materialet og problemstillingene i det minste antydes på disse sidene, fint underordnet tankefiguren og skrivegrepet orden vs. kaos (som, slik det ble påpekt, nok burde vært drøftet med tanke på definitoriske avklaringer, f.eks. i en filosofisk vinkling). Med tilleggene som knyttes til brann-problematikken kan materialet muligvis bli for stort, men trenger det ikke i selve behandlingen. Utstykking på underkapitler angis, og det er klart et eget driv over 'straight talk' samtidig med et antydet blikk for ironiske og metaforiske forhold, slikt pirrer leserens nysgjerrighet; det ligger 'humør' i det skrevne. Det overordnete paradokset mellom kaos og orden etableres galant og tidlig, og anvendes deretter i alle del- og underkapitler både som variabelt innholdselement og strukturende skrivegrep. -- Av innvendinger til denne innledningen kan for det første anføres spørsmålet om hva sammenhengen mellom de to kunnskapsområdene vil bli utviklet til å framstå som i løpet av oppgaven (noe som kun en helhetlig lesning vil gi svar på; dvs. noen mer presise føringer kunne gis leseren allerede her), og for det andre: På tross av emnevalgets beskaffenhet kan det spørres etter klarere teoretisk ramme for arbeidet, og ikke minst etter en tydeligere angitt metodikk. Endelig kan et spørsmål med rimelighet reises om hvilke analysekriterier som her vil (måtte?) ligge til grunn for tilnærmingen til de litterære tekstene (noe som først den helhetlige oppgavelesningen i dette tilfellet kan gi svar på). Det virker som om det er en primært motivisk/tematisk analyse som skal gjennomføres (men oppgavens pst. krever kanskje også innblikk i formale trekks utsagnskraft og funksjoner?) - likevel godtas, som nevnt i seminaret, at man velger kun en tematisk analytisk tilnærming. Spørsmålet om i hvilken grad biblioteket og orden fungerer undertrykkende, og et sideblikk til en eventuell frigjørelse gjennom de angitte brannene, burde vært åpnet i innledningen. Brann-motivets åpenbart doble valør, og både slutten på orden og dens kollaps i nytt kaos og ny og kanskje enda mer undertrykkende orden, alt etter blikk-fokus, burde også vært tematisert som problemer i innledningen. Noe større selvrefleksjon ville hjulpet både kandidaten og leseren her. Men denne, essayistiske, innledningen, er i hovedsak svært god.

-- 'Georg Johannesen og dannelsen: Høst i mars': Her ga diskusjonen rom for erkjennelse av det store ambisjonsnivået, kunnskapsfeltet, og vanskelighetsgraden som denne oppgavens problemstillinger og gjennomføring innebærer. Denne innledningen gir, av de fem, kanskje det beste innblikket i at den er skrevet til slutt, etter at arbeidet er ferdig - fordi den i ordvalg og språktone enkelte steder kan virke litt vél 'feirende' (celebrating), 'innforstått', 'suveren' og 'selvtilfreds', ja, noen ville sagt arrogant. Slik kan den også framstå som noe for egenrådig (påståelig, nebbet, pompøs) i hva den tillater seg å velge bort å gjøre, og i hva den skjærer til som sitt eget problemløsnings-spor. Inntrykket den gir av å mime diskurs, virker skjemmende, men kan også vurderes i annet lys når man mot slutten merker seg den intenderte viljen til differens fra det johannesenske. Negativt er det også at det metodiske blir altfor vagt antydet (og deler seg i det minste åpentbart på tre tilnærmelsesspor: resepsjonshistorisk analyse, forfatter(skaps)orientert tilnærming, og nykritisk spisset tekst-nærlesning; hva er sammenhengene og formidlingene?), noe som etterlater leseren i tvil om hvordan problemstillingene er tenkt løst. Ikke minst gis dette inntrykket siden ett av poengene synes å være å levere både en 'litterær analyse', gi et 'teoretisk bakgrunnsbilde', og å framstå som et 'filosofisk forsøk'. Dette er store ord om komplekse forhold - som vél kan innpasses i hverandre i løpet av oppgaven, men som kunne fått leseren med helt fra side 1 om viljen til å møte ham/henne hadde vært bare en anelse større. Også forholdet mellom 'fragmentet', 'helhetsperspektivet' og det 'paratekstuelle' kan framstå noe ullent for en ikke-innforstått leser, og her er ikke nødvendigvis avhandlingens videre praksis i tråd med innledningens begrepsbruk, heller. Man etterlyser i innledningen også en nærmere redegjørelse for materialet som skal studeres innenfor emnet dannelse/avdannelse (i GJs Høst i mars), for det pekes også antydningsvis i retning av andre tekster fra det samlede forfatterskapet. Også pst.ene kunne vært tydeligere angitt, uten å måtte legge listen lavere - i det hele tatt er problemstilling og metode - og forholdet mellom dem - uavklart på disse innledende sidene. -- Veldig bra er dog den klare tanken og viljen som ligger i innledningens utsagn om at her vil det bli reflektert annerledes om litteratur, litteraturforskning og begges funksjoner enn det det antydes at den kjente forfatteren av oppgavens primærtekst har gitt uttrykk for - dette lover fasthet, mot, gjennomføringsvilje og nyanseringsevne framfor det som så vil følge på oppgavens videre sider. Og det forsoner et stykke på vei det forhold at leserens faktiske førsteinntrykk er at kandidaten nærmer seg primærforfatterens diskurs(former) og tenkning altfor nært og for mye. Denne kandidaten har åpenbart stor kunnskap om og kjennskap til stoffet sitt.

-- Innledningen til oppgaven om teoretiske og analytiske problemer i forholdet mellom litteratur og billedkunst (Ibsen/Bleken) er innholdsmessig meget velskrevet selv om den ytre diskursive utformningen bærer noe preg av gjentakelse, oppramsing og hastverksarbeid som tidvis gjør den diffus; den har klar rød tråd, går overbevisende steg for steg, bruker et akseptabelt eget billedspråk (en viss form for metaforisitet) som ikke forkludrer nevneverdig, og den er spesielt selvrefleksiv. Med nevnte forbehold, er denne i mangt forbilledlig. Den er meget bevisst om det ukjente ved å situere en studie i feltet mellom tre fagtradisjoner og i rommet mellom to kunstarter. Samtidig er den bevisst om gevinster i innsikt som da kan nås, og - ikke minst - om de begrensninger og forbehold som også vil gjelde. Innledningen viser klart innsikt i og respekt for de to kunstartenes egenart, og den er adekvat problematiserende omkring hva som rimelig kan gjøres av en forsker overfor disse kunstartenes individuelle uttrykk. Også den tid og samfunnskontekst denne kandidaten lever i, er innreflektert her, i relasjon til det arbeidet som forsøkes gjennomført. Etter at emne og materiale er angitt, samt en antydningsvis problemstilling, vies - helt relevant - mye på de gjenstående sidene til en informert diskusjon om forholdet mellom analyse, fortolkning, og 'lesning' i relasjon til det sammensatte materialet (her defineres 'lesning'!). Spesielt dveles det ved sentrale representanter for den form for moderne hermeneutikk som her kan tenkes å kunne bidra med teoretisk ramme og en anvendbar metodikk (Gadamer, og særlig Ricœur som her gir kandidaten armslag til analyse og interpretasjon overfor begge kunstneriske uttrykk). Også en vilje til problembevisst begrepsavklaring er merkbar i dette forordet og denne innledningen. Alt dette er godt gjort på disse få sidene, som mot slutten naturlig går over i en nærmere drøfting av hvilken metodikk som med rimelighet kan tenkes anlagt og som kan motiveres til å bidra til å løse den antydete problemstillingen på materialet og innenfor emneområdet. Dette er en tydelig 'informert' innledning, klart litteraturvitenskapelig (og kunst- og medie-orientert), men samtidig også såpass ledig og selvrefleksivt/personlig-essaystisk i framstillingsformen at mange lesere vil kjenne seg ekstra pirret i sin nysgjerrighet, og dertil også kan føle seg særlig invitert og velkommen til å følge det som her skal skje. Det merkes et tydelig engasjement, men ett som er under selvkritisk, selvrefleksiv kontroll.

-- Til slutt også noen stikkord om innledningssidene til arbeidet om Batailles kritikk av og tilslutning til surrealismen. Her er språkføringen knapp og (overflatisk) konsis, enkelte steder noe altfor 'konsis'. Emne, materiale og problemstilling angis raskt, og leseren ser straks signaler om at dette kan være et komparativt arbeid, i den forstand at det er en sammenlikning mellom to surrealisme-forståelser (Batailles og Brétons). Kapitlet signaliserer et spennende og relevant arbeid, som her loves gjennomført av en kandidat vi kan anta har godt kjennskap til feltet. -- Innledningen, både i prosjekt- og perspektiv-delen, skjærer imidlertid sitt materiale og sin vinkling så knapt til at en reell komparatisme blir vanskelig-, for ikke å si umuliggjort. Dette skjer også uten å anføre fundamentale argumenter for hvorfor materialet mot den angitte bakgrunnen skal begrense seg til Bataille og en vinkling kun eller i hovedsak på hans verk. Her har avgrensningen gått altfor langt og får preg av unnvikelse og unnamanøver. Det er dessuten angitt lite om hvilket konkret materiale, ut over den nevnte boken, som vil kunne måtte dras inn for å løse problemstillingen - men at den ene boken neppe kan være nok, aner leseren fort. Emnets og problemstillingens beskaffenhet synes å gjøre dette like mye til en idéhistorisk og kanskje også filosofisk orientert oppgave som en litteraturvitenskapelig fundert studie, noe som åpenbart burde vært diskutert. Ikke minst er forholdet mellom tanke og tekst noe som innledningen etterlater et ønske om refleksjon omkring. Det samme gjelder forholdet mellom de typer tekst surrealismen bestod av, og hvilke av dem som kan bli aktuelle å studere i dette prosjektet. En metodikk ut over det angitte perspektivet kunne med fordel vært trukket inn i denne innledende diskusjonen. Mot slutten angis, men på uforklarig unnavikende vis, hva oppgaven ikke skal befatte seg med: Avgrensning er ok, men problemet her er som nevnt at flere av disse temaene - etter det som alt er skrevet - hos leseren åpner for tanker om at de tvert om burde vært inndratt. Denne svært tilskjærte og snevert definerte innledningen er samtidig noe selvmotsigende i relasjonsdannelsen Bataille/andre vs. avgrensningsbestrebelsene. F.eks., hvordan kandidaten kan hevde at undersøkelsesperspektivet i oppgaven vil ligge hos Bataille, og noen linjer lenger nede angir et perspektivisk utgangspunkt i surrealismens egenforståelse, er et grovt eksempel på selvmotsigelse (og mangel på selvkritisk evne). Innledningen er imidlertid åpenbart myndig, handlekraftig og målrettet, og fungerer som en i det minste anvendelig port inn til gjennomføringen av et prosjekt som vet hva det vil, men trolig kun knapt vet hva det relevant ville kunne ønske å ville, for å si det slik. Oppsummerende - emnet er vagt, materialet er vagt og uklart, definisjonene er ytre sett ok, men begrensningene er altfor store og unnvikende, og innledningen er ikke spesielt leserinviterende, selv om den klart leder oss mot kunnskapsstoff av interesse.

-- Deretter foreleste seminarleder - som innledning til de kommende ukenes arbeid med litterære hovedverker - om hovedtrekk i Georg Lukács' bok Romanens teori (finnes i tysk original som Die Theorie des Romans, i engelsk oversettelse som Theory of the Novel, i dansk versjon som Romanens teori (overs. Rolf Reitan, 1994), og i norsk versjon med samme tittel (overs. Per Paulsen, Gyldendal: Fakkel, 2001). Alle anbefales å kjøpe og å lese denne boken. Motiveringen for å bringe den inn som refleksjonsgrunnlag ligger bl.a. i bokens komplekse tenkning om moderne litteraturs, og spesielt den store epikkens form, dens historie-filosofisk betingete formproblemer, og videre at boken gir grep til å fatte denne litteraturens både formale og innholdsmessige utsagnskrefter, og den store epikkens historie-filosofiske funksjon og oppgaver i det moderne. Derigjennom kan den moderne, her spesielt den episke litteraturs (den moderne romans) paradoksale innretninger, tenkes: Det dreier seg om innretningene i forholdet mellom de historiserte semantiske utsagnsverdiene av på den ene siden meningsfylde ('romlighet'), og på den andre siden ekstensjon hhv. oppløsning ('flate', forløp, serialitet og temporal fortsettelse - for å inndekke eksistensens ekstensive totalitet). Disse innretningene kan avleses og analyseres i komposisjon, i subjekt/person-framstillinger, i interpersonale relasjoner, i forholdet mellom subjektivitet og omverden/livsverden, i formidlingsapparater som fortellers bestrebelser og forhold til framstilte personer, og i og forfattersubjektets holdning og bestrebelse, osv.: Alt underlagt en sansbar, analytisk ettersporet refleksivitet gjennom ironi (av både første og andre grad) som framtredelsesform: den moderne romans fremste kjennetegn.

-- Det ble understreket at Romanens teori selvsagt ikke kan være modell for komposisjons-orienterte lesninger av alle typer tekster som seminaret arbeider med. Dog kan kompositoriske problemer og realiteter ved ulike teksttyper bevisstgjøres ytterligere også ved et blikk på en bok som behandler bl.a. dette problemet i en historie-filosfisk kontekst, og på et episk-litterært korpus. Boken ble i seminaret brukt først og fremst til å eksemplifisere et perspektiv på hvordan litterære verkers form og form/innholds-problemer kan gripes og forstås, i lys av samfunnsutvikling og historie-filosofiske (særlig venstre-hegelianske) termer. Bakgrunn og sammenhenger for den unge Lukács' tenkning ble skissert. Både forløp og system i Romanens teori berørtes (historiserende (med nedslagene på det antikke epos, Dantes 'Epopöe' Den guddommelige komedie, og den moderne roman) og systematisk framstilling (med det hegeliansk-dialektiske forholdet mellom moderne romantyper i hhv. den abstrakte idealismen (Cervantes' Don Quijote), i den desillusjonsromantiske romanen (Flauberts L'Éducation sentimentale), og i syntesen: dannelsesromanen (Goethes Wilhelm Meister)). Vektlagt ble også et blikk på litterære verkers form og innhold som omfatter a) at så vel form som innhold har utsagnsverdi; b) at komponenter i litterære verker kan stå i overordnet motsigelsesfylte (ironiske) forhold til hverandre; c) at det i litterære verker kan etterspores strategier for hvordan det som historie-filosofisk eller på annen måte 'krakelerer' eller truer med å falle fra hverandre, blir forsøkt holdt sammen (som verk) gjennom kunstferdig tilførte, kunstneriske, forkunstete virkemidler, så som forteller-kommentarer, og - som nevnt - ved kompositoriske trekk av ulike slag. Ironien av andre grad - når den finnes - bøyes da refleksivt tilbake på førstegrads-virkemidlene, og bevirker m.a.o. refleksjon - internt i verket, i forhold til omgivende kontekster, og i forhold til og i leseren. Funksjonen til litterære teksters overordnete komposisjon og framstillingsmessige diskurs var noe seminaret var opptatt av å belyse: hvordan komposisjon er et nødvendig sjikt i verket, og hvilken fundamental utsagns- og verdimessig kraft den har - i relasjon særlig til en moderne problematikk om litterære verkers og formers nødvendigvis kunstferdige, kunstskapte innretning. - For dem som måtte være interessert, kan Lukács' tenkning videre jamføres med tilsvarende teorier om litterært-fiksjonell fortellekunst, utviklet gjennom J. Hillis Millers litteraturvitenskapelige studier av primært moderne fiksjonsprosa (først og fremst hentet fra boken Ariadne's Thread, men finnes også i andre av hans store arbeider). -- Det ble for øvrig også henvist til Peter Szondis tilsvarende bok om Theorie des modernen Dramas, dvs. svarende til Lukács' om den moderne, store epikken, som dere kan kontakte seminarleder om dersom dere ønsker tilgang til boken/kopi av den i engelsk oversettelse; men jamfør ellers utdragene som står i Moderne litteraturteori. En antologi (jeg legger også oppl. på nettsiden, om boken dukker opp på engelsk ved seksjonen).

-- Arbeidsoppgaver framover:

-- Innen mandag 7/2 kl 18.00: Gruppe 3 oversender et utkast til analyse av Renate Dorresteins roman A Heart of Stone, som så legges på nett og leses før tirsdagens seminarmøte. Der profileres det med stikkord fra gruppen, og romanen diskuteres i plenum.

-- Tirsdag 8/2: Seminaret innledes med kursleders kommentarer til Stendhals The Red and the Black, som så etterfølges av ovennenvnte innslag om Dorrestein. Én av timene vies kommentater til tidligere skrevne pb'er - ta mappene med ("den har vi hørt før..."). (NB: Ønsker Gruppe 2 å forberede innledning om Stendhals roman, anmodes den å kontakte sem.leder omgående. I motsatt fall bør Gruppe 2 velge Ugresic eller Andersson, men vi åpner også for at dere kan analysere noen av de allerede 'besatte' verkene, slik at vi da får fordoblete innlegg. En hovedterskel synes imidlertid akkurat nå å vere for Gruppe 2 å bestemme seg her snarest, og få gitt sem.leder beskjed om avgjørelsen.) --> Gruppe 2 har mandag 7/2 meldt at de har bestemt seg for Dorresteins roman.

-- Onsdag 9/2 innen kl 18.00 oversendes individuelle, videre utarbeidete/endrete versjoner av egen pb (2. utkast); dette gjelder altså alle. Disse legges så på nett til felles avlesning og forberedelse til torsdag. - Onsdag oversendes til kursleder også attachment med Gruppe 1's analyseutkast til Thornton Wilders dramatikktekst Our Town, som så legges på nett, og leses, også dét, som forberedelse til sem.møtet torsdag 10/2. Der gis det profilerende stikkord fra gruppen, og så diskuteres dramaet i plenum.

-- For uken deretter vil vi etablere tilsvarende innleveringer og frister (for 3. versjon av egen pb, og for utkast til analyse av gjenstående hovedverk). 3. pb-versjon oversendes elektronisk av alle innen onsdag 16/2, til behandling i seminaret torsdag 17/2.

NB: Noe sekundærlitteratur til hovedverkene har jeg samlet; ta kontakt med seminarleder om utlevering av kopier av disse dersom slikt ønskes under arbeidet med analyseutkastene til verkene.

Dere jobber mye gruppeprosjekt og individuelt arbeid med pb de siste ukene, og sem.leder tilbyr individuell, eller om dere ønsker, gruppevis veiledning på kontoret, etter forespørsel og nærmere avtale.

Endelig: UBB er tilskrevet, og sem.leder forventer svar der med det første om den andre økten de hadde tenkt å tilby dere; svaret legges ut på nettet når det er innkommet. - Valgte dere for øvrig fagutv.rep. ennå?

God helg. Vi ses til uken.

 

 

 

Tirsdag 8/2

Seminaret tok først feste i tilbakeblikk på Lukács' tenkning, med profilering av begrepene hans om den moderne romanens ytre form (bio-grafi) og dens indre form (bl.a. i den bearbeidende framstillingen av den objektive verdens ekstensive totalitet - i det kompliserte møtet mellom på den ene siden livsverdenens framtoning som konvensjon, og på den andre siden de fiksjonale personenes subjektive interioritet). Hva gjelder den indre formen, ligger det i det nevnte forholdet en kompleks problematikk: Den berører på den ene siden den fenomenale, eksistensielle forståelsen av verden som gitt virkelighet, og oppfattelsen av framstilte personer med indre karakteregenskaper. Dette er en tenkning i 'essenser'. Men den moderne romanens indre form berører på den andre siden en annen tenkning om ytre og indre, nemlig den som tenker konvensjonsverdenen som (alltid allerede) en verden av språk(lighet), mønster, strukturer (konvensjoner), og som tenker subjektiv interioritet som noe som både er karakter-essens og som samtidig er en inn-skrivning (fra konvensjonsverdenen) av 'subjektiv essens', 'inderlighet', væremåte. Denne formen for tenkning er også relevant, og den åpner et komplekst problemfelt: Hvordan gripe, analysere, 'forstå' den moderne romans ifølge Lukács problematiske, prosjektrettete, søkende 'helt' - så lenge både ytre konvensjon og subjektiv interioritet begge kan fattes som i vid forstand språkliggjorte størrelser? Hva avsetter og innskriver roman-subjektivitetene fra deres side i verdenen av konvensjoner? Hva innskriver, skaper, på språklig, skriftlig, forkunstet vis, en konvensjonskodet, kunstferdig verden i den subjektive interioritet? Hva er ytre, og hva er indre i en slik kompleks sammenheng? Hvilken retning tar dynamikken av bevegelser i feltet? Hva er forankring, vesen og essens, og hva er konstruert, skapt, forkunstet diskursivitet? Den moderne romanen lar avlese en mengde varianter av dette problemkomplekset. Den moderne romanen arbeider i sin indre form med dette moderne problemet. Den åpner, gjennom mulighetsvilkårene for det arbeidet, for ironi av så vel første som andre grad (og ifølge Lukács, for en 'etikk' av så vel første som andre grad).

Tilsvarende tenkning om moderne (og eldre) fiksjonsprosaiske litterære verker finner man hos J. Hillis Miller (først og fremst hentet fra boken Ariadne's Thread). Hillis Millers begrep om apotropaisk form og funksjon ble diskutert i relasjon til Lukács gjentatte utsagn om den moderne romans konseptuelle form som stadig blir forkastet, bygget igjen og forkastet. Også hos Hillis Miller blir romankunstens framstilte forhold mellom subjektivitet/person og livsverden vektlagt som et høyst uavklart forhold, hvor forankring og opphav blir utydeliggjort pga. subjektiviteters språklig-diskursive konstitusjon og pga. den ytre livsverdens konstitusjon som konvensjoner, dvs. alltid allerede språklig-diskursive størrelser (og ikke essenser) . Hillis Millers de facto videretenkning av Lukács på slike punkter ble igjen relatert til den sistnevntes syn på den moderne forms historie-filosofisk betingete og nødvendige ironi, videre til dens andregrads ironiske refleksjon, og til det kunstskapte, kunstferdige ved moderne verkers form og innhold - paradoksalt/ironisk stående ved siden av disses intensjonalitet om å gripe eksistensielle fylder. Den stadige avviklingen av konseptuelle former i subjekter og livsverden i den moderne romanen, slik Lukács oppfatter dem, samsvarer som nevnt med Hillis Millers syn på den moderne romanen som en apotropaisk form: (eg. en gjen-vending av det som allerede er vendt, dvs.:) en bortkasting av det som allerede er kastet bort (men som dermed også stadig blir forsøkt gjen-skapt, gjen-konstruert).

Helhetens nødvendigvis kunstskapte, kunstferdig tilførte trekk i det moderne ble så belyst ut fra en rudimentær muntlig analytisk skisse av Stendhals roman Le Rouge et le noir fra 1830 (The Red and the Black). (Sekundærmateriale - Auerbach, LaCapra og Peter Brooks - ble utdelt i seminaret.) Her fokuserte vi på romanens ironiske, paradoksale preg på forskjellige nivå (handling, politisk-historisk samfunnssituasjon som litterært materiale, person/karakterframstilling, fortellekode, motivbruk, komposisjon). Vi relaterte i utgangspunktet til de tidligere diskuterte begrepene fra Lukács' venstre-hegelianske, historie-filosofiske analyse av den moderne romanen, slik denne foreligger i Die Theorie des Romans: Vekten lå særlig på Lukács' sentrale begreper "transzendentale Obdachlosigkeit", perspektivisme, subjektivisering. Disse begrepene jamførtes i den analytiske skissen igjen med J. Hillis Millers begrep om "den apotropaiske roman" (som allerede nevnt: gjen-vendingen av det allerede vendte, bortkastingen av det allerede bortkastete - igjen og igjen). I tilknytning til Stendhal-gjennomgangen vår kan vi vise til Hillis Millers begreper om person/karakter(framstillling) som ironisk/paradoksalt knyttet opp mot skriftens/språklighetens dobbelte virksomhet, slik denne alluderes til i det gr. verbet kharassein (på den ene siden: indre kvalitets/karaktéregenskaper og -utvikling (avdekking av eksistensiell eller 'fenomenal' fylde); på den andre siden: innskrivning utenfra og framhevning av redskapsspissen det rites inn med (for-kunstet konstruksjon gjennom performativ diskursivitet, språklighet)). Gjennom kommentarer til nivåene for samfunnsmessig-politisk, personal, fortellertilknyttet, motivisk og kompositorisk arbeid, fokusertes på en ironisk-paradoksal motsetning mellom på den ene siden skriftens ene aktivitet: reveal, avdekke/referere/vise til/framstille 'det som (essensielt) er'; og på den andre siden, dens andre aktivitet: create: å skape, for-kunste, konstruere, innsette, instituere, be-bygge, overskride, tilrane, osv. For de ytterligere interesserte: Hillis Millers begreper er som nevnt hentet fra verket hans Ariadne's Thread (og videreføres for øvrig i Topographies, og i Tropes, Parables, Performatives; se også hans Fiction and Repetition).

Slike føringer fra en romanteoretisk ramme (Lukács, Hillis Miller) viste seg å kunne gripe rett inn i og kaste lys over vesentlige trekk ved Stendhals roman. Vi kommenterte karakteregenskaper og -framstilling (f.eks. Julien Sorels affektive egentlighet, og på den andre siden: hans fra bøker og personer kopierte, fordoblete, repeterte hykleri). Vi var innom interpersonale relasjoner (personer som 'autentisk' forbundet i kjærlighet eller arbeid; og personer som motivisk-lingvistiske speilinger av hverandre - som Julien-Mathilde, serien av 'fedre' i forhold til Julien, osv.). Vi kommenterte den stabile og den ustabile ('espagnoliserte') ironien (hhv. av første og av andre grad) - knyttet hhv. til forholdet mellom forteller og (hoved)person, og deretter: til relasjonen mellom forteller og fortellers selv(refleksjon), og mellom forteller og forfattersubjektets holdning, inngripen, bestrebelse (Brooks: 'metalepsis of the author'). Seminaret drøftet også romanens doble tematiske sjikt: hva er en identitet, en karakter, og i forlengelsen av dette: hva er en sannhet, en legitimitet, en rettferdighet osv. - (i forlengelsen av dette kan man tenke videre over: hva er en nasjon, en statsdannelse, et regime, hva er politikk, hva er autoritet osv., osv.). Deretter fokusertes det på implikasjonene av disse problemstillingene i relasjon til romankroppen selv: hva er en moderne roman (problematisk helt, problematiske interpersonale relasjoner, problematisk forhold mellom karakter og omverden, det speilende hhv. serielle forholdet mellom kunst-skapt/konstruert subjekt og en omverden av konstruerte konvensjoner, og problematisk relasjon mellom serialitet, metonymisk framstilte nærheter, vs. kompositorisk, men kunstferdig, for-kunstet helhetliggjøring i retroaktivt fungerende, tilnærmet metaforisk integrasjon. På dette punktet lar det seg i romanen belyse en rekke kompositoriske motiver (ledemotiver) og kompositorisk fungerende personer, handlinger, tildragelser og figurer i Stendhals litterære skrift.

Auerbachs analyse (med de to hovedpunktene 'tragisk realisme' og 'temporal perspektivisme', og hans analyses to blinde punkter (diskursivt tempo i flatedimensjonen, og det historiske samfunnet som konvensjon) som utgangspunkt), og deretter Peter Brooks' og Dominick LaCapras kommentar-artikler leverte relevant stoff til diskusjon: parallellesningen av historie/samtidssamfunn/politikk med spørsmålet om karakterenes identiteter og spørsmålet om deres autoritative legimtimitet: Begge nivåer er i romanen gjennomproblematiserte ut fra spørsmålet om forankring og autoritet, stilt overfor problemet om ikke-autentisk, ikke-original tekstlig/for-kunstet repetisjon og selv-skapelse (authority, legitimacy på den ene siden vs. usurpation, performativ tilranelse = språkfilosofisk forstått performans, på den andre). Kommentar-artiklene leverte også stoff til diskusjon av denne moderne romanens eminente framstilling av den paradoksale sammenstillingen av to forskjellige former for ironi: stabil; og "espagnolisert", ustabil ironi.

Endelig diskutertes de belyste problemstillingene ut fra spørsmålet om romankroppens egen ontologi: Det påvistes markante problemer i denne moderne romanen i forholdet mellom dens diskursivt-serielle preg, og dens forsøk på motvirkning av dekapiteringsspøkelset i dens retroaktivt fungerende, 'motiverende' komposisjon (tid forsøkes gjort til rom; det ny-skapte og språklig konstituerte forsøkes gjort til det alltid allerede gitte, som om dette var 'fundamentalt' og 'forankrende'), innrettet mot en performativ, forsonende (Lukács, Hillis Miller) overbevisning om en metaforisk organisert, sammenhengende struktur: Men denne tilkjempet integrerte framstillingen er nettopp retroaktivt gitt, i kunstferdighetens, den moderne for-kunstete kunstens, her: romankunstens, navn.

Hvorfor dette fokus; slike verker? - Seminaret understreket at vår kontinuerlige befatning med (særlig) kompositoriske problemer i de ulike tekstene vi arbeider med, kan bidra til bevisstgjøring om en teksts innholdsmessig-formale problematikker i relasjon forsøkene som teksten på samme tid framsetter på overbevisende løsning av disse i en diskursivt-performativ-kompositorisk framstilling: Når vi tar dette inn over oss, til refleksiv ettertanke, har disse ugjendrivelige sammenstillingene av både skriftens metonymiske og dens metaforiske innrettinger, dens serielle-repetitive og helhetliggjørende kvaliteter, dens faste (ironiske) distanse og dennes sammenbrudd ved innbrudd av andregrads-ironiske effekter, dens paradoksalt-ironiske preg av samtidig avdekkende og skapende-instituerende karakter (reveal and create = mimesis vs. creatio) - da har disse sammenstillingene åpenbart noe å si oss alle i alt vårt virke: som lesere, som forskere, som samfunnslemmer og -aktører, som historiske framtoninger - og derfor også i virket som mastergradsstuderende. - Dette fokus og disse verker hjelper oss dessuten med å levere en rekke eksempler på områder, generelt og i detalj, som man kan stille litteraturvitenskapelige grunnlagsproblemer på.

Dagens andre hovedøkt ble viet Renate Dorresteins roman A Heart Of Stone (nylig utgitt også i norsk oversettelse for dem som måtte være interessert), og til seminardeltakernes analytiske utkast til romanen sammen med og ut over det meget gode analyseutkastet som forelå fra Gruppe 3. Dette forløp særlig langs tre hovedspor - framlesning av kompositoriske grep bl.a. gjennom den voksne jeg-fortellerens bladning i fotoalbum, koplet til tidssone-overlagringen og de terskeloverskridende og rom-inntrengende bevegelsene; fortellekode (1. persons narrasjon med partier av innlagt 3. persons allvitende autoral kode med personal farging inne i den overordnete 1. personsframstillingen (med genererte funksjoner av vekslingen mellom nærhet og distanse; affekt og forsonende, forstående refleksjon)); og analytiske blikk på lag på lag av så vel oppslittende motiver som gjennomførte ledemotiver (rom, tekst/kultur/historie-sitatelementer, familiære personkonstellasjoner, biografi-framstillende elementer, de repeterte eksessive og traumatiserte, morbide tildragelsene og bildene - særlig av kroppsdeler - i romanteksten, navnebrukens funksjon, yrkets funksjon, osv.). Alt ble vinklet med vekt på romanens ironi-struktur i den paradoksale sammenstillingen, på alle kommenterte nivåer - formale som tematiske - av hhv. fylde- og helhetskonstruksjon versus fragmentering, oppsplitting, destruksjon, adskillelse, femmedgjøring. Romanen ble deretter kommentert i perspektivet av romankunstens melodramatiske og affektivt innrettede meningsstruktur. Videre ble teksten og de analytiske resultatene belyst ut fra kommentarer til Freuds psykoanalytiske helhets-og repetisjons-analyse i "Jenseits des Lustprinzips" (til slutt med utlegning av Eros og Thanatos; livs- og dødsdrift). (Romanteksten kan også med utbytte leses opp mot den språkfilosofisk orienterte semiologien (f.eks. Roman Jakobsons teori om det poetiske språket og en utlegning av kategoriene metaforisk og metonymisk innrettet språklighet), mot Peter Brooks' psykoanalytisk informerte, poststrukturalistiske og Benjamin'ske finalitets-fokuserte tenkning i Reading for the Plot, og endelig mot Hegels negasjonstenkning i Phänomenologie des Geistes.) Slik romanen er utformet, bygger den på et fiksjonalisert stoff med basis i et stort researchet materiale av historisk, mellom-menneskelig, sosialt/sosiologisk, psykologisk, religiøst og kjønnsstudierelatert art. Den er samtidig utformet som en 'working through'-beretning av 'psykoanalytisk' tilsnitt, og er et slående eksempel på fortellekunstens og fortellehandlingens uteskende, forstående og forsonende funksjoner innenfor en fremmedgjort og her: fortrengt realitet i moderniteten. Den plasserer seg også sentralt inn i feltet av den moderne romanens/fiksjonsprosaens gjengse oppgaver og på samme tid paradoksale form (jfr. Lukács, Stendhal osv.). Det kan også hevdes at boken er en moderne roman med affektivt siktemål, hvor også leserne blir utsatt for en tilsvarende problematikk som så vel hovedperson som romanform utsettes for og gjennomgår - i feltet mellom desintegrering og destruksjon på den ene siden, og helhetliggjøring, heling, og formal så vel som eksistensiell forsoning og totalisering på den andre. Romaner som Dorresteins og Stendhals knytter seg uvilkårlig til overføringens (transferensens) og motoverføringens både identifikatoriske og subjekt-bearbeidende, defensive og transformatoriske, mangfoldige dynamikk. Romanens hovedgrep kan hevdes å ligge i det romanformale ironiske/paradoksale forholdet mellom på den ene siden innrettingen av fortellekode og -perspektiver (personale, temporale, romlige), og på den andre siden dens kompositorisk orienterte (forfattersubjektivt perspektiverende) kraft.

Siste økt disponerte vi til kommentarer til en rekke allerede skrevne pb'er fra kompendiematerialet. Dette fortsettes i møtene som kommer.

Arbeidsoppgaver: -- Onsdag 9/2 innen kl 18.00 oversendes individuelle, videre utarbeidete/endrete versjoner av egen pb (2. utkast); dette gjelder alle. Disse legges så på nett til felles avlesning og forberedelse til torsdag, da de kommenteres. - Onsdag oversendes til kursleder også attachment med Gruppe 1's analyseutkast til Thornton Wilders dramatekst Our Town, som så legges på nett, og leses, også dét, som forberedelse til sem.møtet torsdag 10/2. Der gis det profilerende stikkord fra gruppen, og så diskuteres dramaet i plenum.

 

 

Torsdag 10/2

fokuserte vi i første halvdel på Thornton Wilders drama Our Town (1938), men aller først på det innleverte analyseutkastet til dette dramaet. Utkastet er godt skrevet, omfattende, gjennomført analyse-kompositorisk oppbygget, har på den korte tiden hentet inn en rekke vesentlige empiriske observasjoner, som i argumentasjonsdelen blir diskutert i nær tilknytning til reiste problemstillinger. Disse knyttet seg særlig til den episerende Stage Managers funksjoner, noe som ble utviklet til en grundig og problematiserende analyse av dramatekstens ulike blikk og blikk-relasjoner, og videre til dramaets dynamisk arbeidende, nivå-overskridende, og dermed framfor alt romlige sammenvevninger. Denne analysen arbeidet først og fremst med det skopiske og det optiske feltets bevegelser og utvirkninger, og framhevet dette grunngitt og relevant som sitt hovedanliggende, for øvrig i overbevisende tilknytning til og forlengelse av dramatikerens egne refleksjoner om nødvendigheten av fokus på eksistensens individuelle særegenheters dybde og bredde i universell, allmenn-menneskelig forstand. Også i relasjon til moderne dramatikks episering og forøkte innslag av perspektivisme ga analysen god mening. Noen begreper ble kommentert og diskutert, spesielt dvelte seminaret ved spørsmålet om det skopiske feltets og de ulike blikk-relasjonenes forhold til fenomenal hvv. ikke-fenomenal realitet. - Deretter kommenterte seminaret ytterligere kompositoriske og narrative trekk ved dramaet, særlig forfulgte vi en del av de mange motivrepetisjonene med variasjoner, og ledemotiver, alt innenfor denne type dramatikks episerte, og moderne 'romanesk', romanforkunstende rammer. - Som bakgrunn for denne moderne tekstens episering, perspektivisme og subjektivisering skisserte seminarleder også hovedpunkter i Peter Szondis Die Theorie des modernen Dramas (1956; finnes også i engelskspråklig versjon; dere anbefales å lese boken), hvor seminaret hentet holdepunkter fra Szondis framstilling av hhv. det såkalte klassiske dramaet (fra renessansen av til ut på 1800-tallet: en 'nåtidig, mellom-menneskelig handlingsgang' forstått som absolutte kategorier), og - antitesen - det moderne, 'kriserammede' dramaet med Ibsen, Strindberg, Tsjekhov, Maeterlinck og Hauptmann, deres relativisering av disse absoluttene, og deres gestaltning av nye tematikker, som hentes inn fra eksistensen i moderniteten (temporalitet: fortid/framtid; det indre sjeleliv/indre psyke; drøm). Szondis syn er at dette utfordrer overlevert formkonvensjon i dramatikken, og nedfelles der også som formale trekk (episering, ledemotivkomposisjon, biografisk form, repetisjon og sirkel/spiralkomposisjon, osv.). Szondis poeng er videre at dramatikken fra denne fasen av det moderne av oppviser ulike utsagnskrefter: en (datert) formal, og en nyere innholdsmessig - og det er denne siste, som med stoff og tematikk som i grunnen er episk, de kan framstilles kun gjennom beretning, nedfeller seg som nye episerte formtrekk i den overleverte klassiske dramaformen. - Dette applisertes så til forståelsen av Our Town-dramaets hhv. tematiske og formale dimensjoner, og til forståelsen av deres respektive utsagnskrefter, fremdeles vinklet som bearbeidning av (her: løsningsforsøk på) en datert form i paradoksal sammenstilling med ny tematikk (drøm, tro, durativ tidslighetserfaring, indre uutsigelig erfaring og sjelstilstand, åndelig allmenn-menneskelighet, erfaring og affekter av den rene negasjonens/dødens vilkårssettende inngripen i menneskelig liv). Teksten kan slik leses med særlig henblikk på dens "fortellere" og dens fortellerfunksjoner (i særdeleshet spillelederen), og på dramatekstens aktive utnyttelse av perspektiviske blikk, men samtidig, altså - og paradoksalt - på sammenbindende komposisjon. Dette ble igjen sammenholdt med dramatikerens egne refleksjoner over sine forsøk på indirekte tilnærming til felles, allmenn-menneskelige og over-hverdagslige verdier, og hvilke virkemiddel som kreves for dét. Også slik kan man forfølge nivåer og motiver i forfatterens dramatiker-subjektive perspektiv til etablering av en antydningvis, overgripende, men (i moderniteten) kunstskapt, forkunstet, menings-lovende form - som kan romme, omfatte og innslutte allmenn-menneskelig erfaring og verdier. Igjen ses den gjennomgripende, totalitetsinnrettete komposisjonen som preger dramateksten, særlig dens romaneske utnyttelse av ledemotiv-konstruksjoner og person-funksjoner. Jfr. for øvrig seminarets tidligere drøfting av Lukács' syn på den moderne romanen. (Sekundærmateriale til Our Town forefinnes hos seminarleder for interesserte.)

Seminarmøtets annen halvdel gikk til kommentarer til og diskusjon av de innleverte andreutkastene til pb'er. Her er det allment å si at det i denne runden merkes stor framgang, nivåhevning, problematiseringsvilje og -evne, og det virker som de fleste er inne på gode og produktive spor i prosjektutviklingsarbeidene. Det er også en god del arbeid som gjenstår hos den enkelte - men det gjenstår ennå også flere uker til videre prosjektutvikling før innlevering.

Arbeidsoppgaver: Gruppe 2 oversender sitt analyseutkast til Dorresteins roman innen mandag fk. kl 18.00; det legges da på nett, og diskuteres på vanlig måte i tirsdagens seminar. Da gis også et blikk på Ugresic' essaysamling, og vi ble også enige om å bruke resterende tid fk. tirsdag til videre gjennomgang av de tidligere pb'ene fra minikompendiet/mappen. - Siste, tredje runde med innlevering av utkast til egne pb'er bes kursdeltakerne å få gjort innen onsdag kl 18.00, slik at kursets siste kommentarer til de egne pb-arbeidene kan formuleres torsdag i neste uke.

 

Tirsdag 15/2

I dag presenterte seminarleder et muntlig analytisk utkast til Dubravka Ugresic' essaysamling The Culture of Lies. Først skissertes historisk og sosio-kulturell bakgrunn, også med blikk på Ugresic' liv og virke gjennom årene. Forholdet til essayteorien ble dratt inn, og samlingen ble drøftet ut fra Montaigne-/Bacon-tradisjonene, ut fra teoriene om det subjektive hhv. det objektive essay, samt i forhold til det informale og det formale essay. Samlingens gjennomkomponerte form ble deretter belyst, med vekt på overlagringen palindrom struktur og seriell eller numerisk struktur. I dette ble også postscriptenes/etterordenes funksjoner diskutert, sammen med de formale føringene også fra fotnotene, ordlisten osv. Deretter ble en rekke empirisk tilgjengelige nivåer trukket inn til belysning - tematikker og temakomplekser, personframstillinger, motiver og ledemotiver, kultur-, samfunns- og dannelses-feltene, videre retorikk, skrivemåte, og det ble holdt et gjennomgående fokus på problemet om forholdet mellom materiell virkelighet og i vid forstand språkskapt 'virkelighet'. Dette ble drøftet i relasjon til spørsmålene om kulturell, nasjonal og personlig identitet. Det overordnete kompositoriske prinsippet viste seg å dukke opp også i detaljene - palindromen, hhv. det numeriske og fortløpende, men samtidig inter-reversible og temporalt overlagrende prinsippet. Her henter skrift og lesning, forståelsen, billedliggjøring, og den språklig skapende bevegelsen perspektivsk inn igjen tilbakelagte steder - som om figuren er en spiral, eller på samme tid går lineært framover og i sirkler: Fram-og-tilbake-dynamikken, sirkelbevegelsene, og på den andre siden den lineære, serielle flyten kunne sanses også i blikket på de enkelte empirisk-analytiske feltene som det ble vist til.

Av empiriske detaljer som belystes gjennnom tematikkene var bl.a. identitet, kjønn, kulturlighet, nasjon(alitet), sannhet og løgn, En-het og Annethet, det ene og det multiple, geopolitikk lokalt og universelt, osv. Det dertil knyttede spørsmålet om forankring hhv. tegn/språk/billedmessig konstruksjon ble belyst langs akser og i enkeltmotiver som boklig og litterær tradisjon, folklore, dans, musikk, film, fjernsyn, historieframstilling, topografisk framstilling (f.eks. Sarajevo), myter osv., og ikke minst: alle disses (lineært-sirkulære, palindrome) bevegelse. I det moderne, hvor tradisjonelle historie-filosofiske (og eksistensielle) fenomener som helthet og fylde gjerne erkjennes som med nødvendighet kunstskapte, kunstferdig tilførte, men likevel innebærer en diskurssystemisk intensjonalitet og rettethet innenfor en avpersonalisert prosjektorientering, er Ugresic' essaysamling The Culture of Lies 'a good case in point': Her er prinsippene for kunstferdig/språk-/tegnskapt eksistens sågar i berøring med postmoderne tilværelsesformer (som i sin ytterlighet stundom forstås som et språkspill med tegn og bilder i utveksling uten tanke for forankring, opphav, tilhørighet - men fullt så langt går neppe Ugresic' konstruksjon). Boken dveler likevel gjennomgående ved hvordan tegnverdenens 'proliferation' og simulacra dominerer mennesket, men den dveler samtidig også ved hvordan en erkjennelse og aksept, og en aktiv og intensjonal utnyttelse av nettopp disse språklighetens prinsipper - i og med forfatterens tanke på en leser - kan gi skapende mulighetsvilkår for besinnelse, kritisk innsikt, og kreativitet i forhold til et bevisstgjort og utholdt heretter. Et hovedanliggende i boken og i hvert enkelt essay er bevisstgjørelsen om måten som forestillingen om helhet og fylde (i identiteter, nasjoner, kulturer, kjønn osv.) skapes og konstrueres på gjennom tekster og de historiske kulturenes tegn- og språkskapte egenbilleder. Dette er til å reflektere over og å få forstand av. På den andre siden setter dette sentrale anliggendet også Ugresic' tekster opp i motsetning til den uopplyste naturaliseringen av det kunst- og tegn-skapte, som kan hevdes å ha gått for seg både forut for, under og etter voldelighetene på Balkan - og i Europa og verden for øvrig. Problematiseringen av forestillinger og overbevisninger om helhet og fylde i identiteter, nasjonaliteter, kjønn osv. aktiveres i Ugresic' bok som nevnt først og fremst i den gjennomførte kompositoriske (og til refleksjon blottlagte) retoriske figuren palindrom - i så godt som hvert eneste essay, og i boken som helhet forstått: Her er den sein- eller postmoderne forståelsen av kulturer, kulturenes enkelte komponenter, identiteter, nasjonaliteter og virkeligheter som kunstskapte, tegnskapte, språkskapte, tilbudt leseren som refleksjonsgrunnlag, og som virkemiddel til ettertanke om den sein- eller postmoderne verdens mangel på integrerte universer i naturalisert forstand. Men samtidig, altså, gis den samme forståelsen også som et 'demokratisk' og 'omsorgsullt' tilbud om ansvarlighet rettet fra forfatteren til leseren (som del av den erkjente 'forfatterens oppgave' i dag): Det dreier seg om et tilbud om en bevissthetsform til kritisk-refleksiv ettertanke om de skapende muligheter som også ligger i en multikulturell og multikunstferdig verden hvor mennesket (er)kjenner, håndterer og mestrer koder for selvforståelse og ikke-identisk, ikke-egentlig, ikke-naturalisert eksistens. Dette kan og må stundom kalles en (post)moderne fremmedgjøring, men er samtidig av en art der fremmedgjøringens kunstferdighets- og språkliggjørings-nødvendighet gjennom dannelse kan omgjøres til skapende, kreativt potensiale til et liv i en felles "eid" og forvaltet språkverden, uten eksklusjon, og palindromt bevegelig i enhver retning.

Dette siste aspektet perspektivertes avslutningsvis i relasjon til Julia Kristevas psykoanalytisk informerte tenkning av identitet, kulturlighet, nasjonalitet og samfunnslighet i vid forstand - særlig i bøkene Strangers to Ourselves og Nations Without Nationality. Her tenker Kristeva i forlengelsen av den kritiske filosofien i opplysningstidens tradisjon, og viser samtidig ved historiske nedslag fra antikken til det moderne hvordan Europa trass i en rekke tilbakeslag har lang tradisjon for å tenke differens sirkulært og serielt: det vil til sammen si differensielt og utvekslende. Kristeva bygger her bl.a på Montesquieu sin tenkning i Mine tanker og Lovens ånd, hvor Kristeva leser ut en "serial logic of concord", en "logikk av seriell differens". Dette knytter hun på den ene siden til en hierarkisk modell av identifikatoriske sammenhenger, hvor åndens og menneskets høyeste gode hele tiden får framskutt status. Men på den andre siden - og her med psykoanalytiske føringer - erkjenner hun en stor viktighet i å la alle "concords" få være narcissistiske og imaginære, identifikatorisk trygge rom der mennesket og menneskenes grupperinger kan kjenne seg tilfreds, for så etter hvert å kunne utveksles diskursivt i symbolspråk med Andre. Det er dette som ifølge Kristeva har analogier med og kan tilsvare "terapien"/"analysen" med overføringer og motoverføringer mellom hvert lokale kompleks av concord, dvs. ombyggingen av rom i relasjoner, serielt. - Rom og linje, bekreftelse og erkjennende utveksling tilkjennes dermed begge plass i den romlig-serielle, og derigjennom differensielle logikken. - Ugresic' essaysamling synes i mangt, både kompositorisk formalt og i indre tematikk, å ha mye til felles med Kristevas tenkning i de nevnte bøkene.

En godt utkast til analyse av Renate Dorresteins roman A Heart of Stone ved Gruppe 2 ble kommentert i plenum avslutningsvis. Oppbygging, argumentasjon og gjennomføring var overbevisende. Seminaret stilte noen oppklaringsspørsmål til romanens kompositoriske helhets-aspekt (paradoksalt av fragmentering og helhetssøken), og til ytterligere funksjoner av framanalysert fortellekode, som begge ble besvart gjennom diskusjonen.

Arbeidsoppgaver: Den enkelte oversender 3. utkast til pb innen onsdag kl 18.00; disse legges på nett, leses, og kommenteres i forbigående i seminaret torsdag fk. Siste mer detaljerte kommentarrunde tas i individuell kontor-veiledningstime hos kursleder fom. slutten av neste uke. - Seminaret diskuterer torsdag fk. Anderssons diktsamling Under. - Avslutningsvis torsdag kommenteres også de beste av de gjenstående eldre pb'ene fra mappen.

Torsdag 17/2

-- På seminarets siste dag foreleste kursleder først om kompositoriske hovedtrekk i Claes Anderssons diktsamling Under. Innledningsvis ble den profilert i forhold til Th. W. Adornos "Tale om lyrikk og samfunn" (ble utdelt i fotokopi; står i Moderne litteraturteori-antologien); Adornos tekst er en parallell innen den venstre-hegelianske og historie-filosofiske tenkningen til Lukács' bok om epikken og Szondis bok om den moderne dramtikken. -- Deretter ble diktsamlingens utgangssammenheng fokusert, så dens (minst) tre overlagrede nivåer for problemstilling og lesning: jeg/du-relasjonen i samlivsrelasjonen; subektets forhold til Den Andre og språkligheten; og det lyriske jeg's forhold til lyrikkens språk for skapelse og gjenbruk. Videre ble dens narrative komposisjon forfulgt i rudimenter. Og endelig ble dens overordnete og gjennomgående, strukturerende billed- og motivspråk framhevet (med nettverket av spindelvev og ornitologiske arter og deres steder, sammen med bildene av vann/is og undervanns-rom, til stede i en rekke varianter). Anderssons språkarbeid med parallellismer, kontraster, ironi, og fordeling av fokus på så vel den subjektive som den samfunnsmessige, "objektive" sfære ble også kommentert. Seminardeltakerne fikk utdelt kopi av en Vinduet-artikkel om så vel forfatterskap som denne diktsamlingen spesielt.

-- Deretter kommenterte både kursleder og studenter de mest sentrale trekkene ved de gjenstående, gamle pb'ene, hvorav spesielt tre ble framhevet som mønster for det videre individuelle arbeid. -- De innleverte tredje-versjonene av egne pb'er ble kommentert kort og allment, og det ble gjort avtale om at hver enkelt seminardeltaker har anledning etter vinterferieuken til å reservere individuell time for veiledning.

-- Etter dette ble seminaret avrundet, med et kort oppsummerende og tilbakeskuende blikk på 301-kursets formål og intensjon, på det materialet vi har arbeidet med, og på det faglige innholdet vi har befattet oss med innenfor dette materialet. Dermed kastet vi også et blikk på alle de ulike typer tekst som det Litteraturvitenskapelige grunnkurset har behandlet. Vi satte fokus på forsøkene på forståelse av disse teksttypenes ikke bare tematisk-innholdsmessige, men også, og like mye, formalt-kompositoriske nivåer, motiver og virkemidler. Vi har tilnærmet oss et grep om den formalt-innholdsmessige utsagnskraften som ligger i de indre logiske, meningsskapende, motiverende, resonnerende, sammenhengsetablerende, begrunnende, eller også kunstferdig el. estetisk formgivende relasjonene mellom enkeltkomponentene i dem. Tekstene vi har arbeidet med og analysert, har vært alt fra Studieplan, over andres og egne Prosjektbeskrivelser, Jørgensens Hovedoppgaven, Innledninger til masteroppgaver, Hamsun-novelle, Brekke-dikt, Carver-novelle, Ugresic' essaysamling, Stendhals roman, Dorresteins roman, Wilders drama, en oppfatning av forholdet mellom innhold og form i Masteroppgaven, og - i tillegg til seminarleders bidrag med muntlige analytiske utkast - endelig flere analytiske oppgavebesvarelser skrevet av studentene selv. Også her har vi satt fokus på indre relasjoner mellom tekstenes framskrivning av analytiske funn og fenomener, komponenter og logiske forbindelser, og på den gjengse måten å ordne disse på i en veletablert og godt fungerende oppgaveløsningsform. - Seminaret ble avsluttet ved at de seks frammøtte studentene fylte ut og leverte inn Studentevalueringsskjemaet.

-- Takk for fin innsats gjennom disse fem ukene! -- De som ennå ikke har fylt ut evalueringsskjemaet bes henvende seg til seminarleder for tildeling av formular, som bes returnert til studiekonsulent Siri Fredriksons posthylle.

-- Noen av kursets deltakere er nesten klar med Prosjektbeskrivelsen sin; noen er midt i løpet og har en del arbeid igjen, noen få er kommet lite langt i dette arbeidet. Jobb intenst med Prosjektbeskrivelsen i tiden som kommer. Husk innleveringen av eksamensarbeidet, i tre eksemplarer, markert kun med kandidatnummer (ikke navn): til Seksjonens forkontor innen 18. mars 2005 kl 13.00. Lykke til.

-- Helt til slutt: Vi er fra tidligere blitt enige om at kursets nettsted med tilstøtende sider holdes tilgjengelig til og med fredag 18. mars; deretter tas de elektroniske dokumentene av nett.

-- Takk for nå. Vi ses i én eller annen sammenheng.

Lars Sætre

---

GRUPPE 1:

Jon, Merete

Analyse-utkast I til Knut Hamsun: "Hemmelig ve" (innlev. 19/1 kl. 18.00):

Gruppe 1 - I: Utkast til analyse av Hamsuns "Hemmelig ve" 190105   INNLEDNING OG PROBLEMSTILLING Knut Hamsun fikk Nobelprisen i litteratur i 1920 for Markens Grøde (1917). Han skrev da i en mer realistisk stil enn for eksempel i 1890-årene, da beskrivelser av menneskets ubevisste og irrasjonelle sjeleliv var fremtredende. Kjente verk i denne stilen er Sult, Mysterier og Pan. Novellen "Hemmelig ve" utkom i 1897, altså i perioden da Hamsun litterariserte de skjulte psykologiske kreftene i menneskesinnet. Novellen omhandler førstepersonsfortellerens fire møter med en navnløs mann. Sammentreffene finner sted i fire ulike byer, i fire ulike land. Det minst 8 år siden første møte fant sted, men det kan også være mye lenger siden. Møtene beskrives ved mannens handlinger og fortellerens følelser og reaksjoner. Den navnløse mannen viser påfallende og truende oppførsel ved alle møtene. Fortelleren føler seg redd, sint og ydmyket. Til slutt forteller fortelleren om sin forståelse av mannens oppførsel: en kvinne har berettet om sitt begjær etter straff etter å ha begått en forbrytelse som ikke er blitt oppdaget. Jeg skal nå gi et utkast til en analyse av denne novellen, og interesserer meg for hvordan 1890-talls tendensen viser seg i denne novellen. På hvilken måte skrives menneskets tvetydige og gåtefulle sjeleliv frem i "Hemmelig ve"?   FORMELLE TREKK: DET SYNLIGE OG DET SKJULTE - "HEMMELIG VE" Jeg starter med en analyse av kompositoriske trekk ved "Hemmelig ve". Novellen kan deles i fire, der den fjerde delen skiller seg fra de foregående. I det følgende tar jeg tar for meg tre av novelledelene for å belyse min problemstilling. I første del introduserer fortelleren sin historie; møtene med mannen som dukker opp alle utenkelige steder, fortelleren har til og med "[…] truffet ham inde i [sitt] værelse i Kristiania […]" (s. 1). Han beskriver så sitt første møte med mannen, som finner sted i København. Mannen karakteriseres indirekte ved sin aparte oppførsel, der han leker med et tau, legger hendene om fortellerens hals og borer i ham med et skarpt instrument. Første del avsluttes med fortellerens opplysning om at han "den dag idag [har] et mærke på [sin] hals" (s. 5). Fortelleren beretter altså at han er merket for livet, og det er en kroppslig merking han beretter om. I novellens tredje del fortelles det fjerde møtet, som finner sted ett år før fortellingens nåtid: "Som jeg kommer ind […] står min hemmelighetsfulde bekjendt midt på gulvet i mit værelse" (s. 8). Mannen har kommet inn i fortellerens hjem i Kristiania. Ubehaget ved å bli invadert i eget hjem, forsterkes markant av en tekstlig repeterende bevegelse, der dette sitatet griper tilbake til novellens innledning. Dette avtegnes så ved fortellerens ønske om å ydmyke mannen, som om han har overtatt mannens ydmykende atferd overfor ham selv. Sammen med detaljerte beskrivelser av hendelser langt tilbake i tid, og den nå-tidige opptattheten av dem, synes fortelleren ikke bare kroppslig, men også psykisk brennemerket for livet. I novellens fjerde del, viser fortelleren til en 30-årig kvinne som føler begjær etter straff for en kriminell handling som ikke er blitt oppdaget. En slik mulighet for en kriminell handling, som forsterkes av det repeterte tankemessige og verbale nærvær av politi i novellen, kan ses som den endelige avsløringen av mannens hemmelighet. Ut fra dette mener fortelleren at han forstår den navnløse mannens oppførsel og livskvalitet: "Et menneske i psykisk pine, kanske lidende ved at en hemmelighed som kunde bringe ham i fordærvelse dessværre aldrig blir åpenbaret" (s. 10). En slik hvile i forståelsen gir bare en midlertidig lindring for fortelleren. For beretningen om den 30-årige kvinnen griper også tilbake, til det første møtet: hun har samme alder som mannen da hadde, og fortelleren forventet en kvinne etter mannens bank på døren den gangen. Sammen med den nevnte tilbakegripen til novellens innledning i det fjerde møtet, blir dette repeterende og intensiverende. Det dannes en sirkelbevegelse der fortelleren går tilbake til novellens start: innledningen og det første møtet. Det skapes inntrykk av evighet, som om hendelsene og søkenen etter dem aldri vil, og aldri kan, ta slutt. Repetisjonen av tilbakegripen til novellens begynnelse og repetisjonen av fortellerens redsel, sinne og ydmykelse i alle møtene med den navnløse, forsterker fortellerens innledende utsagn om at: "[…] jeg er aldrig tryg for ham […] (s. 1). Det blir en dramatisering av fortellerens følelse av uhygge, og redsel for ny invadering av mannen, og ny invadering av det ubehagelige. Samtidig synes fortelleren å søke mot en slik hendelse, i håp om et nytt treff, en ny erfaring, et nytt følelsesmessig opprør. Det er som om han søker begjærlig mot ubehaget ved mannen, som om han søker det ukjente, det gåtefulle, den innerste kjernen i noe som ikke har kjerne.   TEMATIKK: MENNESKET OG KUNSTEN I den tematiske analysen tar jeg utgangspunkt i: "Jeg husker bare at hans ord ofte var slike at de kunde forstås på flere måter, at det lå noget under og at manden i det hele tat gjorde et hemmelighetsfuldt indtryk på mig" (s. 2). Sitatet kan deles i tre. Det første er at fortelleren sier at den navnløse mannens språk er tvetydig. Slik kan mannen sies å benytte kunstens språk, et språk som ikke stopper opp i betydningsfastsettelse, men uopphørlig fortsetter sin dans med betydningsmuligheter. Det er et språk uten endelig svar, uten endelig avsløring av hemmeligheter. Sitatet sier for det andre noe om fortellerens fornemmelse av at det " ligger noe under". Det er noe her som er usynlig for øyet. Det er altså noe som bare kan sanses, og slik oppfattes, ved hjelp av følelsene: det stilles krav om aisthesis, estetikk. Estetikken kan kobles til kunstens vesen, og til kunstens potensiale for erkjennelse. Fortelleren forholder seg til den navnløse - ikke-begrepssatte - mannen, som til et kunstverk, og vinner slik verdifull erkjennelse. Samtidig skapes en søken etter mer av det uforklarlige, usynlige, skjulte, i en endeløs bevegelse. For det tredje formidler sitatet fortellerens observasjon av mannen som hemmelighetsfull, som om mannen vet noe fortelleren ikke vet. Mannens atferd er en synlig overflate som forteller fortelleren en hemmelighet som er usynlig for ham. Fortelleren antar at hemmeligheten er kjent for mannen, mannen antas å besitte en viten fortelleren ikke kjenner til, og som fortelleren gjerne - faktisk begjærlig - vil finne ut av. Fortelleren vil se det hemmelige, det som ikke kan ses. Han har en begjærlig søken etter erkjennelse av en hemmelighet skjult i kunsten, i mennesket, som et forsøk på å fravriste kunsten og menneskesinnet dets gåtefullhet.   KONKLUSJON OG AVSLUTNING "Hemmelig ve" er en novelle med fire deler, fire møter og repetisjoner av mannens merkelige atferd og fortellerens følelse av redsel, sinne og ydmykelse. Den fjerde delen er annerledes enn de foregående i fortellerens "forstående avsløring" av den navnløse mannen. Slik kan novellen sies å ha en løsning, en forklaring. Innholdsanalysen viser også at det synes som om fortelleren har en begjærlig søken etter erkjennelse av en hemmelighet skjult i mennesket. Dette kan ses som "Hemmelig ve": et forsøk på å fravriste menneskesinnet dets gåtefullhet, og et forsøk på å synliggjøre kunstens usynlige nattlige dyp, det som bare åpenbares ved å skjule seg i kunstverket. Det fjerde møtet er annerledes ved at det finner sted i fortellerens og mannens hjemland, i egen by og endog i fortellerens eget hjem. Fortelleren innkretses av den navnløse mannen, som kommer så nært innpå ham at han ikke lenger er "herre i eget hus", så nært at han invaderes og bebos av mannens psyke. Fortelleren kan ikke lenger skille mellom det som er hans eget og det som er den navnløse mannens. Fortellerens forståelse og avsløring av mannen kan slik ses ironisk: fortelleren er identifisert med den navnløse mannens monstrøse, aggressive og sadistiske sider. Det er sine egne skyggelagte nattsider fortelleren avslører, men disse kan bare ses hos mannen, som er navnløs, uten identitet. Det er som om det monstrøse er uten erkjent bosted i fortellerens, og menneskets, psyke. Disse nattsidene er fortelleren blind for hos seg selv, disse nattsidene kan bare ses i speilet av andres psyke og i kunstens gåte. Slik beskrives menneskesinnets tvetydige natur i "Hemmelig ve".

Analyse-utkast II til Knut Hamsun: "Hemmelig ve" (innlev. 19/1 kl. 18.00):

Gruppe 1 - II: Utkast til analyse av "Hemmelig ve" av Knut Hamsun Knut Hamsun si novelle "Hemmelig ve" er henta frå samlinga Siesta frå 1897. Det vil seia, for å ha det historiske med seg, året før Victoria kom ut, men etter Sult, Mysterier og Pan. Dette analyseutkastet vil konsentrera seg om å nærma seg ei tematisk lesing, så dei meir formelle aspekta vert derfor lagt litt til side. Mitt hovudspørsmål til teksten er: Har "Hemmelig ve", i tillegg til andre mogelege tolkingar, eit meta-nivå? Men aller fyrst eit kjapt handlingsreferat. Novella handlar om ein person (forteljaren) som får livet sitt invadert av ein mystisk mann (heretter ofte kalla "den mystiske mannen"), og me vert fortalt om dei fire møta mellom dei. Fyrst i København, der det heile endar med eit basketak i ei hestevogn. Så på toget mellom Hamburg og Bremerhafen, eit mimespel av eit møte der dei ikkje veklsar eitt einaste ord med kvarandre. Det tredje møtet finn stad i New York, og den mystiske blandar seg inn i forteljaren sitt rulettspel på ei spelebule. Det siste møtet gjekk føre seg heime i forteljaren si eiga leilegheit, og er kanskje det merkelegaste av dei alle. Den mystiske mannen stod inne i leilegheita då forteljaren kom heim, og ville låna seksten kroner, noko han fekk. Likevel leverte han dei straks tilbake då han vart skulda for å stela. Deretter kjem ei kort avrunding med nokre tankar forteljaren har gjort seg om denne mannen. Han kjem til den slutninga at den mystiske må bera på ein grusom løyndom, og at grunnen til den merkelege oppførselen er at han ynskjer å verta avslørt. Som bakgrunn for denne analysen vil eg byrja med eit sitat frå fyrste del av novella: "Jeg husker bare at hans ord ofte var slike at de kunde forstås på flere måter, at det lå noget under og at manden i det hele tat gjorde et hemmelighetsfuldt indtryk på mig."(Hamsun 1897: 2). Dette er ei interessant setning på mange måtar. For det fyrste, og dette er openlyst, seier den noko konkret om språkbruken til den mystiske mannen. Men den seier også noko meir fundamentalt om språk generelt, og den ustabile storleiken språket er. Orda til den mystiske mannen kunne altså forståast på fleire måtar, han sa ingenting rett ut, dei mange meiningane låg under overflata. Det samme kan seiast om novella sitt språk. Slik forteljaren møter den mystiske mannen, møter lesarane novella. Lett omskrive passar utsagnet like godt som ei skildring av teksten sjølv, høyr berre her: "Hemmelig ve" sine ord er ofte slike som kan forståast på fleire måtar, det ligg noko under og novella gir eit løyndomsfullt inntrykk på lesaren. Spørsmåla ein sit att med etter endt lesing er mange. Kvifor ber den mystiske mannen om seksten kroner når han tydelegvis har lommeboka full av pengar? Har han verkeleg møtt forteljaren før? Kvifor hadde han hanske berre på den eine handa? Kan me stola på at det forteljaren seier stemmer? Slike spørsmål (og mange andre) dukkar opp i lesinga av "Hemmelig ve", men kanskje er det ikkje så viktig å svara på dei? Mitt forlsag er heller å lesa novella som eit uttrykk for korleis litteraturen/kunsten skal/kan oppføra seg. Altså som noko gåtefullt, mystisk og paradoksalt. Ikkje enkelt, men mangetydig. Det skjulte heller enn det klare. Men er det mogeleg å samkøyra ei slik tolking med den oppklarande slutten? Er ikkje nettopp slutten sin funksjon å skapa forståing? Jau, kan ein seia, iallfall for forteljaren. Men om me som lesarar vert så mykje klokare er eit anna spørsmål. For kva er det eigentleg eg-personen fortel oss? Jau, at den mystiske mannen må bera på ein eller annan fæl løyndom, at han er eit menneske med sterk trong til å bekjenna. Men dette gjer vel korkje han sjølv eller handlingane hans mindre merkelege? Derfor støttar også avslutninga opp om tolkinga mi, me får nemleg presentert ei løysing som ikkje er ei løysing. Ei oppklaring som ikkje fungerer oppklarande, som slettes ikkje tek brodden av dei gåtefulle møta og den underlege oppførselen til den mystiske mannen. Sett frå perspektivet eg har lagt opp motarbeider novella forståing. Går ein historisk til verks er det også fristande å samanlikna "Hemmelig ve" med Sult. Hamsun kom jo også med sin eigen poetikk, "Fra det ubevidste Sjæleliv", i 1890, der han snakkar for ei dreiing i litteraturen mot det unike individet. Han vil studera mennesket sin individualpsykologi ("blodets hvisken, benpipernes bøn…" som han formulerte det). Og i eit slikt bilete passar den mystiske mannen frå "Hemmelig ve" veldig godt inn. Med sin mildt sagt merkelege oppførsel kan han sjåast på som det litterære søskenbarnet til Sult-helten, han er ein marginal figur som ikkje oppfører seg på ein logisk forklarbar måte. Dermed vil eg seia at novella fyrst og fremst handlar om det mystiske, det gåtefulle og det paradoksale i menneskenaturen og i kunsten. Den handlar også om korleis menneska søkjer forståing, men ikkje alltid klarer å oppnå det. Metaperspektivet eg introduserte i innleiinga meiner eg altså er til stade. "Hemmelig ve", og annan litteratur, oppfører seg ikkje nødvendigvis logisk og forståeleg. At den reiser spørsmål er kanskje vel så viktig som at me kan svara uttømmande på dei. Som tidlegare sagt: Litteraturen sine ord er ofte slike som kan forståast på fleire måtar, det ligg alltid noko under overflata og den gir eit løyndomsfullt inntrykk på lesaren.

Til: Analyseutkast til ...: Gruppe 1

Jon (Jon.Hove@student.uib.no)

Hove, Jon Opedal

Dokkeveien 3, 5007 Bergen. Tel: 416 63103

Fagkombinasjon lavere grad: Littvit, Nordisk, Historie mf

Særemne littvit 200/mellomfag: Litteraturkritikk, Litteratur og seksualitet

Masteroppgave-prosjekt: Don DeLillo, Jonathan Franzen

Foreløpige emne-planer:

Foreløpig utdanningsmål:

Egen analyse av Raymond Carver: "Are you a doctor?" (innlev. innen...): Til Jons Carver-analyse

Utkast til prosjektskisse (innlev. innen...): Til Jons Prosjektbeskrivelse

Til utkast til analyse av:

Stendhal

Renate Dorrestein

Thornton Wilder, Our Town

Dubravka Ugresic

Claes Andersson

Til Jons endelige prosjektbeskrivelse i Grunnkurset

Veileder: XXX

Merete (ms-torva@online.no, [merete.torvanger@student.uib.no])

Torvanger, Merete Sæbø

Nystuveien 19, 5019 Bergen. Tel: 917 24733

Fagkombinasjon lavere grad: Littvit, Medisin

Særemne littvit 200/mellomfag: Tragiske heltinner, LITTEHF

Masteroppgave-prosjekt: Dialogen i moderne dramatikk; Sarraute, Kane

Foreløpige emne-planer:

Foreløpig utdanningsmål:

Egen analyse av Raymond Carver: "Are you a doctor?" (innlev. innen...): Til Meretes Carver-analyse

Utkast til prosjektskisse (innlev. innen...): Til Meretes Prosjektbeskrivelse

Til utkast til analyse av:

Stendhal

Renate Dorrestein

Thornton Wilder, Our Town

Dubravka Ugresic

Claes Andersson

Til Meretes endelige prosjektbeskrivelse i Grunnkurset

Veileder: XXX

---

GRUPPE 2:

Andreas, Steinar, Bernt

Analyse-utkast til Knut Hamsun: "Hemmelig ve" (innlev. 19/1 kl. 18.00):

Gruppe 2:   "HEMMELIG VE"   INNLEDNING   Vi har valgt å fokusere på en psykoanalytisk lesning av Hamsuns "Hemmelig ve". Som en utforskning av menneskers indre sjeleliv.   PROBLEMSTILLING   Hvordan gjenspeiler tematikken i novellen interesse for utforskningen av menneskers psyke og indre sjeleliv som handlingsmotiverende drivkraft?   ARGUMENTASJON   I vår lesning av novellen blir nødvendigvis tematikken influert av motivet. Jeget oppsummerer selv i stor grad hvordan novellen bør leses i siste avsnitt, da han gjør oss kjent med en tilsvarende "sjel" som kaster forklarende lys over "kjenningens" (internt adoptivnavn) handlinger og eventuelle motiv.   "(…) han interesserer mig sterkt; (…) Det er gåt et lys op for mig, jeg tror å forstå litt av hans væsen og litt av hans absurde optræden." Fortelleren blir "satt på sporet" av møte med en kvinne som forteller om sin trang for å bli oppdaget, etter hun har begått en overtredelse av loven. Fortelleren legger vekt på de to menneskenes trang til å oppsøke situasjoner hvor deres indre hemmeligheter kan bli eksponert. Moralske testsituasjoner, hvor de øyner et håp om en form for forløsning fra deres indre pine. De bruker kunster for å blottstille sine hemmeligheter. Det foreligger et samspill mellom karakterene som viser seg i deres motstridene menneskelige beskaffenheter, som dualistiske.   Jeget fremstår, til tross for sin interesse og frustrasjon, som lite handlingskraftig, men med et tilsynelatende handlende potensial, som er den egenskapen "kjenningen" søker og trenger i sitt prosjekt. "Kjenningen" på sin side, er utagerende og provokatorisk. En egenskap som øker i intensitet utover i handlingsforløpet, motivert av et økende ønske om å fremprovosere en reaksjon hos jeget. De to interesserer seg for hverandre.   "Kjenningen" ser ut til å oppsøke jeget med et håp og ønske om potensiell forløsning, mens jeget er fascinert av hans handlingsmønster, motivasjon, og utvikler en interesse for å forklare dette. De spiller et spill av vekslende likegyldighet og tiltrekning. Det ender i en ikke uttalt respekt for hverandre, da "kjenningen" har hatt forhåpninger om at jeget kunne bli hans potensielle redningsmann, og jegets karakterisering av ham som et fascinerende menneske. Vi mener å spore en endring i den tematiske komposisjonen, fra en innledende spenningsfortelling, med tilhørende mystikk og mørke, mot en overordnet fokusering på karakterenes indre, og et tilhørende forklaringsbehov. Fortellingen beveger seg fra en personlig beretning av påfallende hendelser, resulterende i fortellerens konkluderende objektive, nærmest analytiske distanse til "kjenningen" og hans handlinger. Fortellerens innledende mangel på forståelse for personens absurditet, leder til en økt forståelse og aksept for hans "motstanders" fremferd og bakenforliggende motivasjon.   Jegets fremtreden, som fortellerteknisk virkemiddel, fungerer som en kompositorisk nødvendighet for å skape mystikk rundt hendelsene. Fortellerens menneskelighet som viser seg i hans omtrentlige dateringer og ofte svevende og manglende detaljopplysninger, som å ikke huske om han ble såret i halsen av enten en "spiker eller korketrækker". Dette medfører økt realisme og troverdighet i forhold til fortelleren. Novellens muntlige form, som i en kameratslig fortellersituasjon, viser seg i fortellende språk og få skjønnlitterære utskeielser. Et markant symbolsk virkemiddel, som korrelerer med vår tematiske lesning, er "kjenningens" store mørke øyne, som til stadighet blir bemerket og vektlagt. Dette kan i et psykoanalytisk henseende symbolisere hans indre mørke, i et ytre uttrykk. Øynene som sjelens speil.   AVSLUTNING   Hamsun ser ut til å mene at det ligger noe iboende moralsk og tilsynelatende godt i mennesket, som gir det behov for en forløsning/soning/bekjennelse av deres umoralske handlinger. Menneskets behov for indirekte å blottstille sine indre hemmeligheter, en helbredende handling, overveiende vektlagt i dagens psykologi, men som i datidens samfunn nok ikke ville møte samme aksept.   Det kan være hensiktsmessig å trekke paralleller til Dostojevskijs Raskolnikov, og karakterens trang til å bekjenne sin "skyld", alternative og menneskelige former for soning, "psykisk pine". Vi kan se novellen som ett ledd i en litteraturhistorisk trend som fokuserer på menneskets indre, med et overordnet fokus på moral og psykologi som en handlingsdeterminerende og forklarende faktor. Mennesket som handler utenfor den indre moralske malen, får "en ubestemmelig trang til å bli grepet". Denne fokuseringen på det indre kan leses i sammenheng med Hamsuns berømmelige sitat i "Det ubevisste sjeleliv". "(…) blodets hvisken, benpipenes bønn, hele det ubevisste sjeleliv"   Vi leser novellen som et forsøk på forklaring, og forsvar, for mennesker som handler utenfor normalt akseptere normer, da deres handlinger er et produkt av deres menneskelighet. Et forsøk på normalisering av det absurde. De føringer som er lagt på lesningen av novellen, av fortelleren selv, blir understreket i dens siste linjer, da fortelleren karakteriserer "kjenningen" og samtidig forsøker å forklare hans vesen;   "En overlegen personlighet, men en mærket og underlig forverden sjæl. Et menneske i psykisk pine, kanskje lidende ved at en hemmelighet som kunne bringe ham i fordærvelse desværre aldrig blir åpenbaret."

Analyse-utkast til Paal Brekke: "Der alle stier taper seg" (innlev. 19/1 kl. 18.00):

Analyse av "Der alle stier taper seg" av Paal Brekke Gruppe 2:

Eventuelle momenter til analyse av Raymond Carver: "Are you a doctor?" (felles, underveis fram til individuell ferdigskriving):

Analyse-utkast til...: Gruppe 2:

Andreas (andreas.kamberg@student.uib.no)

Kamberg, Andreas Berge

Rosenbergsgaten 30A, 5015 Bergen. Tel: 986 39665

Fagkombinasjon lavere grad: Littvit, Medievitenskap, Kinesisk og asiatisk filosofi (Hong Kong)

Særemne Littvit 200/mellomfag: Litterariteten i retten og retten i litteraturen; Realisme

Masteroppgave-prosjekt:

Foreløpige emne-planer:

Foreløpig utdanningsmål: Flink og lykkelig

Egen analyse av Raymond Carver: "Are you a doctor?" (innlev. innen... ): Til Andreas' Carver-analyse

Utkast til prosjektskisse (innlev. innen...): Til Andreas' Prosjektbeskrivelse

Til utkast til analyse av:

Stendhal

Renate Dorrestein, A Heart of Stone

Thornton Wilder

Dubravka Ugresic

Claes Andersson

Til Andreas' endelige prosjektbeskrivelse i Grunnkurset:

Veileder: XXX

Steinar (steinar.mork@student.uib.no)

Mørk, Steinar

Fossane 53, 5132 Nyborg. Tel: 951 71847

Fagkombinasjon lavere grad: Littvit, Høgskole

Særemne littvit 200/mellomfag: Litteratur og krig, Litteratur og galskap

Masteroppgave-prosjekt: Sebalds Austerlitz, Morantes Historien; Kommunikasjon, teknologi; samfunn

Foreløpige emne-planer:

Foreløpig utdanningsmål:

Egen analyse av Raymond Carver: "Are you a doctor?" (innlev. innen...): Til Steinars Carver-analyse

Utkast til prosjektskisse (innlev. innen...): Til Steinars Prosjektbeskrivelse

Til utkast til analyse av:

Stendhal

Renate Dorrestein, A Heart of Stone

Thornton Wilder

Dubravka Ugresic

Claes Andersson

Til Steinars endelige prosjektbeskrivelse i Grunnkurset

Veileder: XXX

Bernt (breivoll@hotmail.com)

Breivoll, Bernt Lage

Alrek Studentby, Bergen. Tel: 900 96475

Fagkombinasjon lavere grad: Littvit, Kunsthistorie, Filosofi, Visuell kommunikasjon, Bibliotekarutd. (HiO)

Særemne littvit 200/mellomfag: William Golding

Masteroppgave-prosjekt: Litt.teori og samlingsutvikling i bibliotek

Foreløpige emne-planer:

Foreløpig utdanningsmål:

Egen analyse av Raymond Carver: "Are you a doctor?" (innlev. innen...): Til Bernts Carver-analyse

Utkast til prosjektskisse (innlev. innen...): Til Bernts Prosjektbeskrivelse

Til utkast til analyse av:

Stendhal

Renate Dorrestein, A Heart of Stone

Thornton Wilder

Dubravka Ugresic

Claes Andersson

Til Bernts endelige prosjektbeskrivelse i Grunnkurset

Veileder: XXX

---

GRUPPE 3:

Kjetil, Guri, Silje Marie

 

Analyse-utkast til Knut Hamsun: "Hemmelig ve" (innlev. 19/1 kl. 18.00):

Analyse av "Hemmelig ve" av Knut Hamsun Gruppe 3:

Analyse-utkast til Paal Brekke: "Der alle stier taper seg" (innlev. 19/1 kl. 18.00):

Gruppe 3:   Kropp, hender og tanke - en lesning av Paal Brekkes dikt "Der alle stier taper seg"   Kan sjelen skilles fra kroppen? Kan legensdeler, som hendene, styres av noe annet enn ens eget sinn? Kan man drepe uten å være morder?   Lyriker Paal Brekke er en av de fremste representantene for modernismen innenfor norsk lyrikk. Dette diktet er hentet fra samlingen Roerne fra Itaka ( 1960). I «Der alle stier taper seg» reiser han spørsmål som typisk for en moderne tid, og en moderne lyriker. Gjennom en analyse av diktet, vil vi se på hvordan diktets tematikk underbygges av dets form, og hva som gjør det til et typisk modernistisk dikt. Men hovedfokuset sentreres rundt den eksistensfilosofiske tematikk som diktet synes å reise gjennom refleksjonen rundt menneskelig identitet. Vi skal se hvordan dette i stor grad gjøres via en kroppslig metaforikk, og en tilsynelatende frikobling mellom hender, hode og tanke. Men først til diktets oppbygging.   Kompositorisk kjennetegnes diktet av en begynnelse i nærmest bunden form. "Den mann som drepte tirsdag/var han en morder mandag?". Men formen skifter raskt til frie vers. Mens åpningsspørsmålet har en jevn rytme, brytes dette i den tredje verselinjen. «Og våkner onsdag mot et grått vindu […]» krever å være fortsettelsen av en fortelling som ikke eksisterer. Det er nesten som en fragmentert historie som fortelles med modernismens frie syntaks, bruddet. Den oppstykkede fortellingen minner om mosaikkstil. Hvilken betydning har så dette?   Gjennom de fire strofene avsløres en kaotisk tone. Slik understøtter komposisjonen tematikken, for også mennesket fremstilles som sammensatt av oppløselige biter uten en overordnet helhet, eller forklaringsmodell. Setningene er oppstykkede og usammenhengende. Den forvirrede erfaringen vedvarer og forsterkes videre med bruddene på syntaksen og de gjentakende spørsmålene om hvem han er og hva han husker. Hvem er det som eier hendene? Steinen (mordvåpenet) eller Händel?   Om hender og hukommelse   Den klare kontrasten mellom hendene som brutalt og primitivt mordvåpen mot det finslipte fingerspillet på pianoet er gjennomgående for diktet. Fingrene fremstilles både som sensoriske ytterpunkter der de frembringer kunst, musikk, men også som råslipte drapsinstrumenter. Og begge deler fra det samme hodet, kroppen og tankene. Eller kanskje ikke?   For i diktet synes det nemlig også å finne sted en løsrivelse, frikobling av hender fra kropp, og i ytterste instans mellom kropp og tanke. "Og han ser på disse hendene/ hvem eier dem?". Til slutt i diktet er det (…) bare hendene tilbake/ lånt brukt/ Liksom herreløse hunder er de/står og uler på en øde mo/ mot torsdag fredag.   Adskillelsen mellom hendene og kroppen er påtagelig. De oppleves som fremmede, de kjennes «lånt», «brukt». Morderen har ingen kropp eller hode. Han har bare hender. Og de ender opp som «herreløse hunder» som «står og uler på en øde mo». Det er en sterk kontrast mellom å bruke hendene til det primitive som å drepe med en stein, og til det å spille Händel på klaver. Det siste må kunne beskrives som en svært kultivert og dannet ting å gjøre.   Et annet formelt trekk er bruken av alliterasjon knyttet til det sentrale hand-motivet: Hender og Händel; Hender og hunder. (Alle de tre ordene kan selvfølgelig også ses på som en rekke av alliterasjoner, altså hender, händel og (herreløse) hunder.)   Ytre og indre landskap   Det hviler en skodde over hele diktet, nedfelt i oppvåkningen mot det grå vinduet i førstestrofen, mot den grå steinen i strofe nummer fire. Grått gir assosiasjoner til det disige, uklare, det ikke-stedlige, eller vakuum som figuren i diktet synes å oppholde seg i. At «skodden» går igjen to ganger kan bidra til en understrekning av denne tilstanden. Det samme gjelder for gjentakelsen av fargen grå. En farge som minner om det triste, tunge. Videre om noe udefinerbart. Uigjenkjennelig. Jamnfør «alt er en grå masse.» At diktet kun rommer hverdager kan også kobles med dette grå. De herreløse hendene uler lengselsfullt mot torsdag og fredag, ikke mot helg og fri. Tidsangivelsene understreker også det famlende og uklare, «når var i forigårs». Når skjedde hva, hva skjedde når?   Det er noe grenseoverskridende over hele diktet, også når det gjelder forholdet mellom ytre og indre landskap. Det finnes ikke distinkte skiller, eller grenser mellom diktskikkelsens kognitive kart og landskapet rundt. Den ytre, tilstedeværende skodden driver også gjennom ham. Samtidig løses "gamle øyemerker (…) opp i skodden/ endrer form og skifter plass".   Det er som om det ventes en forandring etter å ha passert et så totalt og ugjenkallelig ytterpunkt som det å begå en drapshandling. Vil en morder kjenne seg som en morder etter å ha myrdet, eller blir han fortsatt den samme? Her kom vi til å assosiere med Raskolnikov i Dostojevskijs Forbrytelse og straff, fordi han også leter etter en ny opplevelse av seg selv etter mordet på pantelånersken. Men ingenting skjer. Han forblir den samme. Han kjenner seg ikke som Napoleon (tvert i mot som en lus).   På den annen side synes diktet samtidig å meditere over om mennesket kan sies å ha en identitet, eller om det blir bytte for ukontrollerbare krefter. Det er nesten som det stiller spørsmålet, hva er et menneske, et kontinuum basert på fortid, fremtid og nåtid? Eller er det bærer av en biografi som må nyskrives dag for dag, og som samtidig motsetter seg psykologiens forklaringsrammer? Diktet har en spørrende tone i sin undring over menneskelig psyke.   Oppsummerende tanker   Filosofen og litteraturteoretikeren Theodor Adorno beskriver flere steder kunsten, og dermed litteraturen, som det "gåtefulle"; det som ikke lar seg beherske eller transkribere til et prosiask og økonomiserende språk. Kunsten definerer seg selv ved samtidig å motsette seg definisjon og absolutt forståelse. Dette synes også å være karakteristisk for diktet av Brekke. Det finnes ingen sannhet i diktet. Bare en vilje til undring gjennom et forholdsvis hermetisert, og dermed også mangetydig språk.   I analysen har vi imidlertid vist hvordan vi mener diktets arkitektur og oppbygging bærer frem en nærmest spørrende tematikk; hva konstituerer en identitet, og i ytterste instans; et menneske? Motiv- og billedmessig, gjennom en utstrakt bruk av kroppslige metaforer, trer menneskets ytterpunkter frem. Kroppen står også i fokus i en slags splittelse mellom tanke, handling, fortid og nåtid. Men selv om diktet ender i en slags resignert modus, så bærer det ved seg en tone av gåtefullhet.   Også tittelen vitner om diktets nesten ambivalente tone. Der alle stier taper seg. Hva skjer når en sti taper seg? De ender kanskje opp et sted hvor ingen går (fordi stier er avhengige av at noen går der. Holder dem åpne). Ender de på de øde moene?   "Nøkkelen til kunstens gåte er kastet", skriver Adorno i en kontekst hvor han belønner den kunst, den litteratur, som ikke lar seg gripe fullt og helt, kanskje særlig i kjærlighet til den modernistiske lyrikken. I den forstand er Brekkes dikt et uuttømmelig et, med forskjellige inngangsportaler. Dette var én. For her finnes ingen universalnøkkel. Den har lyrikeren gjemt et sted.   ( Guri Sandvik, Kjetil K. Ullebø, Silje Marie Stavrum Norevik)

Analyseutkast til...: Gruppe 3:

Kjetil (kjetil.ullebo@student.uib.no)

Ullebø, Kjetil Kopren

Allégaten 2, 5007 Bergen. Tel: 926 47731

Fagkombinasjon lavere grad: Littvit, Filmvitenskap, Folkekultur og massekultur df, Engelsk gf (litteratur-del)

Særemne littvit 200/mellomfag: Litteraturkritikk

Masteroppgave-prosjekt: Adaptasjon Carver/Altman

Foreløpige emne-planer:

Foreløpig utdanningsmål:

Egen analyse av Raymond Carver: "Are you a doctor?" (innlev. innen...): Til Kjetils Carver-analyse

Utkast til prosjektskisse (innlev. innen...): Til Kjetils Prosjektbeskrivelse

Til utkast til analyse av:

Stendhal

Renate Dorrestein, A heart of Stone

Thornton Wilder

Dubravka Ugresic

Claes Andersson

Til Kjetils endelige prosjektbeskrivelse i Grunnkurset:

Veileder: XXX

Guri (guri@sandvik.org, guri.sandvik@student.uib.no)

Sandvik, Guri

Nordnesvn. 37, 5005 Bergen. Tel: 55232978 / 928 94797

Fagkombinasjon lavere grad: Littvit gf, spesialisering, 2-årig journalistutdanning, Forf.studium, Økofilosofi

Særemne littvit 200/mellomfag:

Masteroppgave-prosjekt: Fosse, Levinas

Foreløpige emne-planer:

Foreløpig utdanningsmål:

Egen analyse av Raymond Carver: "Are you a doctor?" (innlev. innen...): Til Guris Carver-analyse

Utkast til prosjektskisse (innlev. innen...): Til Guris Prosjektbeskrivelse

Til utkast til analyse av:

Stendhal

Renate Dorrestein, A Heart of Stone

Thornton Wilder

Dubravka Ugresic

Claes Andersson

Til Guris endelige prosjektbeskrivelse i Grunnkurset

Veileder: XXX

Silje Marie (silje.norevik@student.uib.no)

Norevik, Silje Marie Stavrum

Bjørndalen 33, 5009 Bergen. Tel: 995 85297

Fagkombinasjon lavere grad: Littvit, Sosiologi mf (Glasgow)

Særemne littvit 200/mellomfag: Litteraturkritikk, LITTEHF

Masteroppgave-prosjekt: Litteratur - Død

Foreløpige emne-planer:

Foreløpig utdanningsmål: Mastergrad

Egen analyse av Raymond Carver: "Are you a doctor?" (innlev. innen...): Til Siljes Carver-analyse

Utkast til prosjektskisse (innlev. innen...): Til Siljes Prosjektbeskrivelse

Til utkast til analyse av:

Stendhal

Renate Dorrestein, A Heart of Stone

Thornton Wilder

Dubravka Ugresic

Claes Andersson

Til Siljes endelige prosjektbeskrivelse i Grunnkurset

Veileder: XXX