Gruppe 2
Renate Dorrestein: Et hjerte av stein
Biografisk innledning
Renate Dorrestein (1954-) er en av Nederlands mest kjente forfattere. Hun arbeidet
som journalist før hun publiserte sin første roman i 1983. Siden
debuten har hun vært både en kritikerfavoritt og en gjenganger på
toppen av bestselgerlistene i Nederland. Hun er også flere ganger prisbelønt.
Som hennes første bok ble Een Hart van Steen (1998) oversatt
til engelsk, som A heart of stone (2000), og til norsk, som Et
hjerte av stein (2004). Den regnes som hennes internasjonale gjennombrudd,
og er oversatt til fransk, italiensk, svensk, dansk og finsk. Våre referanser
vil være til den norske utgaven.
I et intervju gjort for nettsiden www.bookbrowse.com sier Dorrestein
at Et hjerte av stein er inspirert av flere lignende hendelser som
fant sted i Nederland i 1997. Hun nevner spesielt et tilfelle hvor foreldrene
drepte seg selv og to barn for å ”gjenforenes” med et tredje
barn de hadde mistet. Dorrestein sier hun ble opptatt av tre aspekter ved disse
hendelsene: hvordan de ikke var motivert av ondskap men av en forvrengt kjærlighet,
hvor stor grenseløst stor makt foreldre har over sine barn, og hvordan
en veltilpasset familie kan bli et helvete i løpet av et øyeblikk.
Som journalist på 70-tallet hadde hun skrevet flere artikler om postnatal
depresjon, den gangen sykdommen først ble kjent i Nederland.
Handling
Romanens forteller Ellen er en kvinne i slutten av tredveårene. Hun ser
tilbake på og prøver komme overens med den ufattelige tragedien
som skjer i familien hennes når hun er 12. Hennes mor Margje dreper seg
selv, Ellens far Frits, og søsknene Billie, Kes og Ida. Bare ved et sammentreff
unngår Ellen og broren Carlos samme skjebne. Årsaken til drapene
er at etter å ha født den yngste datteren Ida går Margje
inn i en postnatal depresjon som utvikler seg til en psykose. Ellen prøver
å rekonstruere begivenhetene som ledde opp til tragedien, helt fra Frits
og Margjes første møte mange år før drapene. Samtidig
er sterkt traumatiserte Ellen gravid, og vi følger henne som hun prøver
å inne ut av sitt liv romanens nåtid.
Problemstilling
I denne oppgaven vil vi prøve å se på hvordan den fragmenterte
komposisjonen gjenspeiler hvordan mennesketanken fungerer i den psykologiske
bearbeidelsen av et traume. Den komplekse narrative strukturen gjengir en reise
i menneskets bevissthetsstrøm, og vi skal prøve å se på
hvordan dette bekrefter romanens hovedtematikk.
Komposisjon
Historien fortelles av Ellen, som tenker tilbake på sommeren hun fylte
12 år. Slik figurerer hun både som forteller og hovedperson i romanen.
Romanens forskjellige narrative nivåer forholder seg til tid og rom slik
en tanke forholder seg til en annen tanke, flytende fritt, en personlig motivert
kjede av minner som binder seg til hverandre som følge av en følelse
eller et ord som flytter fokus over på en annen hendelse en den som kronologisk
ville fulgt. Det er Ellen som tenker. Hun virker å forstå det hun
tenker mens hun tenker det, men hun bruker i liten grad den innsikten hun har
i det narrative nå, femogtyve år etter. Hennes bevissthetsnivå
virker å være tilsvarende til det stadiet hun befant seg på
da hendelsene utspilte seg.
Romanen begynner den natten Ida blir født. En nøkkelhendelse som
splitter romanens handling, så vel som familiens liv, opp i harmoni forut
for fødselen og påfølgende tragedie. Men en ekstern analepse
tar oss med tilbake til tiden forut for fødselen, og ytterligere analepser
fører oss helt tilbake til historien om hvordan hennes foreldre først
møtte hverandre. Fortellerkoden er vekslende i sitt narrative perspektiv.
Ellen forteller hendelser forut for hennes egen fødsel med en sikkerhet
som bare kan tilkjennes en allvitende forteller. Som da leseren blir presentert
med dialoger som fant sted i Ellens mors barndomshjem, mellom hennes foreldre
og tidligere kjæreste, uten at Ellen var til stede.
”Hurpe, tenkte han. Hurpe. Likevel følte han for første gang en slags respekt for datteren, og da Richard var gått, dengte han sin kone av gammel vane fordi hun hadde snakket for mye, men virkelig sint var han ikke.” (Dorrestein 2004: 32)
Vi får her innblikk i Ellens morfars indre tanker og følelser.
Fortelleren blander da mellom det personlige interne perspektivet vi forventer
og har blitt fortrolig med, med en mer autoral fortellerstemme. Dette kan umiddelbart
trekke fortellerens pålitelighet i tvil i forhold til en korrekt gjengivelse
av historiens hendelser, i kraft av en mistanke om personlige og imaginære
bidrag. Men samtidig indikeres det at det hele er antagelser, løselig
basert på det fortelleren har blitt fortalt. Som bokens første
kapitteloverskrift, ”Frits’ studietid, høsten 1956 eller
1957” (Dorrestein 2004: 7). Her råder det usikkerhet om de faktiske
forhold. Flere steder teksten flyttes blikket fra Ellen og over på en
av de andre familiemedlemmene. Og ved flere anledninger betraktes Ellen utenfra,
uten tilgang på hennes tanker. Disse vekslingene i synsvinkel og innsikt
knyttes til Ellens fantasi med setninger som ”Hva kan far ha tenkt?”
og ”Vi vet at (...)” med påfølgende detaljerte opplysninger,
fra en tilsynelatende allvitende forteller. Diskursen er slik sett terapeutisk
motivert. Som om fortelleren lever seg inn i de forskjellige sidene av hendelser,
og belyser dem etter beste evner. En retrospektiv detektivhistorie, hvor helten
skal bearbeide sine traumer og frifinnes for skyld.
Bildetematikken kan man gjøre mye med. Ellen gjenopplever
fortiden ved å se på bilder. Bare på et bilde, frosset i tid,
kan ting vare evig. Uten tidens bevegelse. Barndommen hennes var preget av å
vokse opp i et utklippsbyrå, og selve romanens diskurs, både på
innhold og form, bærer preg av å være en rekke bilder. Ellen
redegjør selv for dette i en konsentrert avsløring, som nesten
er for mye av det gode, da det staver en lesning som ved nærlesning er
inneforstått. En fasit.
”Her er mamma med eplene. Før sa ikke det bildet noe som helst. Nå kan jeg spinne en helt historie rundt det å fortelle Ida-Sophie om dem. Hvor kommer de historiene fra? Har jeg sannhetstro konturert dem av hendelser fra den gang, av ting jeg må ha merket meg nesten ubevisst, og så utbrodert dem etterpå med det jeg fikk vite om mammas tilstand? Eller har jeg prøvd å få historiene til å henge sammen ved å tillegge foreldrenene mine handlinger, tanker og motiver som jeg har diktet opp selv?
Men for å dikte opp noe, må man anstrenge seg. Fantasien kan gå i stå, men disse historiene bobler uanstrengt opp i meg og er ferdige og fullkomne. Fordi Ida-Sophie dikterer dem for meg? Er det hun som forteller, og ikke jeg?
Jeg klapper meg forsiktig på magen. Selvfølgelig. Det er deg. Du vet så uendelig mye mer enn jeg: Du var jo der hele tiden (...). Hvorfor hindret ikke pappa henne? Hva var det som drev ham?
Nå skal jeg få svar. (Dorrestein 2004: 198)
Hun kaster lys over hvordan hun tenker, og samtidig forklarer
og rettferdiggjør tekstens narratologiske struktur. Det reflekteres over
forholdet mellom diskurs og historie, på en måte som nærmer
seg det metafiksjonen.
Tema
Vi vil hevde at den grunnleggende tematikken i Et hjerte av stein er
en motsetning mellom helhet og det fragmenterte: på den ene siden en helhetlig,
harmonisk verden, på den andre siden en tragisk begivenhet som vender
opp ned på verden og gjør den splittet og disharmonisk. Vi vil
videre hevde at den tragiske begivenheten i Heart of stone er noe fundamentalt
fremmed for den harmoniske verdenen, noe som trenger inn i den utenfra, men
til slutt overvinnes og vises bort.
Den helhetlige verdenen er familiens og hjemmets verden. Familien
er her den naturlige, allmennmenneskelige konstellasjonen av mennesker. Den
er harmonisk: i dette forholdet skal mennesker stå i til hverandre. Innenfor
familiekonstellasjonen finner vi så relasjoner mellom to og to mennesker
og mellom mindre grupper: mellom hustru og ektemann, mellom foreldre og barn,
mor og datter, far og datter, bror og søster, store barn og mindre barn,
kvinnelige og mannlige familiemedlemmer. Disse forholdene kan ha sine konflikter
og sine vonde øyeblikk, men de er harmoniske og naturlige. Villaen Lijsterlaan,
er i denne helheten familiens trygge favn.
I denne konstellasjonen kan livet gå sin gang, i en harmonisk
syklus. Menneskene fødes, vokser opp, forelsker seg, får barn i
sin tur. Det er individets grunnlag for lykke og tilhørighet. Alderdom
fulgt av en naturlig død ville ikke vært fremmed i denne verdenen.
Men det er nettopp det som nektes dem, de dør før sin tid, uten
å ha hatt sitt livsløp: dette gjentas til stadighet om Kes og Billie.
I direkte motsetning til den helhetlige, harmoniske verdenen
står den fragmenterte og disharmoniske verdenen. I den er familien og
hjemmet erstattet med barnehjemmet, institusjonen som er en konstellasjon av
de familieløse. Bror og søster skilles fra hverandre ved makt,
de taper sin identitet som søsken og kan aldri bli det igjen. Ekteskapet
må gå i oppløsning, ettersom kjærligheten det skulle
vært basert på er fortrengt av løse seksuelle forbindelser.
I denne verdenen er Lijsterlaan til slutt en dødsfelle.
I disse relasjonene kan ikke individet leve et harmonisk liv:
livet blir fragmentert, kommer ut av sin syklus, og mister sin enhet. For Ellen
er det et selvdestruktivt liv, ute av stand til kjærlighet, ute av stand
til vennskap, med manglende evne til å en gang å ta vare på
seg selv. Det består av ensomhet, sinne, løse seksuelle forbindelser
og risikoadferd. Men det har sitt opphav i morens liv, hvor de destruktive og
selvdestruktive kreftene tar helt overhånd, og blir til galskap, selvmord
og mord.
Den disharmoniske verdenen i Et hjerte av stein er
forårsaket av en tragedie, en traumatisk begivenhet som splitter og fragmenter
tilværelsen. Tragediens første tilsynekomst, dens vardøger,
er en ren ulykke: Carlos får det kokende vannet over seg. Selve drapene
skjer som følge av en sykdom som i ettertid kan bli gjenkjent som postnatal
depresjon (Dorrestein 2004: 155). Det er med andre ord ingens skyld, det har
ikke noen årsak i den harmoniske verden, årsaken til tragedien finnes
ikke der, det bare noe som skjer. Sykdommen er noe som kommer utenfra.
På samme måte består den helingen Ellen til
slutt oppnår i å drive ut traumet. Hun må først entydig
identifisere tragedien som noe som kom utenfra, som noe som ikke var i hennes
foreldre og som ikke i siste instans var deres skyld. Moren hadde ikke ansvar
for egne handlinger, faren var et offer. Når traumet altså er identifisert
som noe fremmed, kan det drives ut: dette symboliseres med at Ellen sier farvel
til ”Kes” og ”Billie”, søsknene som har ”levd”
videre i hodet hennes. Det hun gjør er å gi slipp på fortiden,
komme overens med den, forsone seg med den - altså å stille den
utenfor seg selv. Hun kan nå endelig begynne å bygge seg et liv.
Verden er igjen blitt harmonisk.
Tolkningen vår forutsetter at Ellen kommer frem til ”sannheten”.
Det kan innvendes at teksten ikke helt entydig forteller oss at den løsningen
Ellen kommer til er ”riktig” i fiksjonsverdenen, det finnes ikke
noen klar autoritet i teksten som kan si oss at det var dette som ”egentlig”
hendte. Teksten kan tolkes som om at Ellen simpelthen finner en løsning
hun kan leve med. Psykiateren Marco tolker det iallfall slik (Dorrestein 2004:
156). Men vi blir også invitert til å identifisere oss med Ellens
sinne i denne scenen, hennes insistering på at det er sannheten hun trenger.
Vi kan også muligens identifisere et undertema her: at postnatal depresjon
er en ”kvinnesykdom” som burde vært oppdaget tidligere, at
det er en mannsominert legevitenskap som ikke har villet ”godkjenne”
denne sykdommen som virkelig.
Ett motiv
I løpet av analysen ble vi opptatt av navnemotivet. Motivet følger
med oss gjennom hele romanen. Skjebnen er forbundet med navnene. Og Ellen føler
skyld for å ha kalt barnet Ida, da dette ikke er hennes riktige navn og
i så måte frarøver henne hennes rette skjebne og dømmer
henne til ulykke.
(...) våre ufødte barnesjeler svever ennå fritt omkring i kosmos, mens de venter på sin plass på jord. Selv har vi naturligvis ingen innflytelse overhodet på begivenhetenes gang. Hvordan skulle vi kunnet gjøre noe, vi har jo verken skikkelse eller hjerteslag, vi er ikke annet enn en brennende lengsel der nede et sted etter å bli tatt imot, å bli kalt ved våre rette navn.” (Dorrestein 2004: 31)
Navnemotivet og de mange direkte og indirekte religiøse
referansene underbygger romanenes fokusering på de eksistensielle spørsmål,
men kan samtidig sees på som Ellens egen argumentasjon for hennes skyld
i ulykkene som rammet familien. Navnenes betydning understrekes stadig, og det
kan i en mer omfattende analyse gjøres mye ut av dette, blant annet i
lys av bibelens vektlegging på navn og deres makt. Hennes ufødte
Ida-Sophie har navnet tro gitt Ellen visdom og innsikt, hun bidrar til bearbeidelsen,
og så får hun også selv forløsning. Det er tid for
å kalle barnet ved dets rette navn og gjenopprette harmonien. I romanens
siste setning skifter fokus fra fortid til fremtid, da et nytt liv skal begynne.
”Bestem det du,” sier jeg. ”Du kan bestemme hva hun skal hete.”
(Dorrestein 2004: 214).
Konklusjon
Roman skildrer et fragmentert liv. Ellens liv er blitt revet i stykker av tragedien
som har rammet familien hennes. Hennes fortelling er et forsøk på
å samle bitene. Derfor må den også bli fragmentert, hoppe
frem og tilbake i tid, og stadig skifte perspektiv etter som den forsøker
å se på forskjellige aspekter ved det som har skjedd. Samtidig er
den fragmenterte fortellingen et bilde på et traumatisert sinn: slik må
verden se ut for en tanke som prøver å bearbeide et traume. På
den måten gir romanen et troverdig bilde av bevissthetsstrømmen
hos et sterkt splittet menneske. Slik er det overensstemmelse på tre plan
i denne romanen: i den fragmenterte komposisjonen, i fortellerens fragmenterte
sinn, og i en verden som har mistet sin helhet og harmoni i en ufattelig begivenhet.
Bibliografi
Dorrestein, Renate (2001) A heart of stone. - London : Transworld
Dorrestein, Renate (2004) Et hjerte av stein. - [Oslo} : Damm
http://www.bookbrowse.com/index.cfm?page=author&authorID=583&view=interview